søndag 30. desember 2007

Var det to biskopsyn blant de urkristne?

Jeg har i flere år hevdet at biskop og prest er samme tjeneste i NT og at det dermed naturlig nok ikke var et hierarki mellom dem. Men jeg møter kritikk i enkelte debatter på internett, for folk er så vant med at biskop skal være over prest at det nærmest er utenkelig at NT viser et annet opplegg.

Peter Halldorf er et kjent navn i Skandinavia i kristne kretser. De som mener jeg tar feil, må mene det samme om ham. Han skriver i boken Åndens folk, side 329:

"I det første århundret ble begge uttrykkene, presbyteros og episkopos, brukt om hverandre om de samme personer, noe som blant annet er tilfelle i Paulus brev. I generasjonen etter apostlene oppstår det en tydelig forskjell mellom de to. Biskopen framtrer da som én person, omgitt av flere eldste."

Spørsmålet er så om det fantes flere biskopsyn blant de urkristne; ett syn blant jødekristne og ett syn blant kristne fra andre land. På side 236 og 238 skriver Halldorf at Jakob var biskop og leder for hele Jerusalem-menigheten og snakket på vegne av prestene (eldste). Hvordan henger dette sammen når han på side 329 skriver at prest og biskop var samme tjeneste?

Hvis Halldorf har rett om Jakob, må det i tilfelle ha vært minst fire organisasjonsopplegg:
1) Jerusalem-menigheten med en biskop over alle prestene der
2) Efesos-menigheten der biskop og prest var det samme
3) Antiokia-menigheten uten biskoper
4) Korint-menigheten uten engang en møteleder i samlingene

Nr 1 skiller seg ut, for den er den eneste som er hierarkisk. De tre andre kan passe til at biskopene var valgte husverter der det trengtes.

JØDISKE SKIKKER
Det er en åpning for at kulturforskjellene mellom jødekristne og andre kristne kan ha gjort utslag i organiseringen. Mange i Jerusalem-menigheten holdt generelt fast på jødiske skikker. Når Paulus drar til Jerusalem i Apg 21, sier de eldste der til ham:

"Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven."

De som holdt seg strengt til loven, var irritert på Paulus som underviste at kristne i andre land ikke behøvde å følge loven eller de jødiske skikkene. Siden det var ulike skikker, er det teoretisk mulig at Jerusalem-menigheten etter noen år fikk en toppsjef over de eldste, men at dette samtidig ikke skal være et forbilde for kristne i andre land.

Hvis det var slik, må i tilfelle denne topplederens makt i Jerusalem likevel ha vært svært liten i 1. generasjon kristne, slik Jerusalem-menigheten fremstilles i NT med både fellesbeslutninger og brevskriving i vi-form.

Men det kan også være at kulturforskjellene slett ikke slo inn i organiseringen og at man overdriver Jakob. Tross alt står det ikke noe sted i NT at han var biskop. Halldorf kobler biskop-ordet episkopos til Jakob (side 236), men dette ordet er ikke brukt om Jakob i NT, så langt jeg klarer å se.

Her er noen vanlige argumenter for at Jakob var toppleder (ikke hentet fra Halldorfs bok):

  • Jakob tok initiativ til å avslutte et langt møte. Men det gjør jeg selv daglig på jobben uten å være toppleder i bedriften.
  • Man holdt samling hjemme hos Jakob ved noen anledninger. Men det var også mange andre som holdt samlinger.
  • Da Peter uventet slipper ut av fengselet, ber han om at "Jakob og brødrene" skal få beskjed. Men Peter går aller først til menighetssamlingen hjemme hos Maria, moren til Markus. Det er der han gir beskjed om "Jakob og brødrene". Kanskje det var samling også hjemme hos Jakob, men det betyr ikke automatisk at han var sjef. Skal man tenke hierarkisk, kan man anta at hovedsamlingen var hjemme hos Maria og at Peter oppsøker denne først.
  • Jakob, Peter og Johannes blir omtalt som søylene i menigheten. Jakob nevnes først, men den rosende fellesomtalen om de tre inneholder ikke hierarkiske poenger. I hvert fall ikke overfor kristne i andre land. Paulus sier faktisk i samme avsnitt at han bryr seg null om hvor store folk er, for Gud gjør ikke forskjell på folk.
  • Peter trekker seg fra et måltid med kristne fra andre land da det dukker opp noen folk fra Jakob. Paulus kjefter så på Peter og mener han hykler. Dette kan bety at Jakob hadde stor påvirkningskraft og trakk andre med seg i lovisk retning, men det er ikke noe bevis for at han var biskop over prestene.
  • En kirkehistoriker flere hundre år senere kaller Jakob biskop. Efesos-organiseringen (les Apg) viser at det var mange biskoper i én by, ergo kan kirkehistorikeren ha rett og galt på samme tid, det spørs hva man mener med biskop-begrepet. Jakob kan ha vært en av mange biskoper i Jerusalem, altså en vanlig eldste og ikke overbiskop, og på to hundre år endret ordet biskop innhold (akkurat slik Halldorf skriver i boka), og det er den nye betydningen av ordet som kirkehistorikeren er preget av.

Det er altså tre biskopteorier angående 1. generasjon kristne:
a) En biskop var alltid toppleder over prestene i en by.
b) Biskop-begrepet ble brukt ulikt blant jødekristne og andre kristne.
c) En biskop var aldri over prestene.

Alternativ a kan strykes med en gang, for den stemmer ikke med Apg og brevene til Paulus, og vi sitter igjen med b og c. Mitt syn er at biskop og prest var samme tjeneste og at det ikke var toppsjef for de kristne i byen. Hver biskop åpnet hjemmet sitt slik at mange små grupper av totalgruppen kristne i byen kunne holde samlinger. I generasjonene etter NT-brevene blir disse husvert-biskopene stadig mer hierarkiske og man fikk med tiden et pavesystem.

INGEN BISKOP I ANTIOKIA-MENIGHETEN?
På side 203 i boka til Halldorf omtaler han den første gangen ordet liturgi brukes i Apostlenes gjerninger. I norske bibler oversettes dette til gudstjeneste. Ordrett betyr liturgi "tjene Herren". Halldorf skriver at det på denne tiden i menigheten i Antiokia var det fem ledere. Jeg kan ikke se av NT at det var nøyaktig fem ledere eller at disse fem var ledere. I Apg står det bare at "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere (så nevnes fem navn). En gang de holdt gudstjeneste og fastet (...)."

På samme måte sies det i juleevangeliet: "Det var noen hyrder der." Matematisk tenker man ikke dermed på samtlige hyrder i byen. I kapittelet foran i Apg står det at "noen i menigheten" blir tatt til fange av kongen. Kun to navn nevnes, men dette var antagelig ikke alle som ble tatt.

Spørsmålet blir så om disse fem personene som nevnes i teksten var samlet alene eller om de var sammen med hele menigheten. Det er mulig jeg husker feil, men jeg kan ikke komme på noe sted i NT der en større menighet blir omtalt som "de". Det står alltid "menigheten" eller "hele menigheten". Når det i denne teksten står "de holdt gudstjeneste", tror jeg derfor det er snakk om kun de fem personene som nevnes i teksten. Dette er også på linje med vanlig språkforståelse:

"I en bedrift var det noen selgere, Per og Nils. En dag da de spiste middag (...)"

Alle skjønner at det fins flere selgere enn Per og Nils i bedriften. Og alle skjønner at det er Per og Nils som spiser middag, ikke hele bedriften. Urmenighetens forståelse av ordet gudstjeneste er sannsynligvis en annen enn dagens. I dag betyr det storsamling. Men teksten viser at det er snakk om en småsamling.

Teoretisk har vi flere teorier å velge blant:
I) Fem personer i menigheten holdt en samling alene
II) Lederskapet i menigheten holdt en samling alene
III) Lederskapet holdt en samling sammen med hele menigheten

Som forklart tror jeg minst på III. Men hvis III likevel er riktig, hvor i all verden var biskopen? Var det ingen Jakob-tjeneste der? En toppleder over alle prestene? Og hvor var prestene?

Når man ser på hva som kalles menighet i NT, så stilles det ingen krav til titler blant medlemmene:

  • I NT kalles det menighet når en liten flokk samles i et hjem, uten at en eneste fin tittel er nevnt rett ut (Nymfa).
  • Og det kalles menighet når det nevnes at finnes profeter og lærere i menigheten (Antiokia).
  • Og det kalles menighet uten at det en gang finnes en ordstyrer i samlingen (Korint).
  • I Apg bør man legge merke til at Antiokia ble kristnet av helt vanlige kristne. Først senere kom Paulus og Barnabas til byen. Og først enda senere blir de kalt apostler.
  • Og hva med eldste? I den andre byen som også heter Antiokia, brukes begrepet menighet før man har valgt eldste.

Kort sagt: Menighet kan man kalle "en gruppe med kristne". Man behøver ingen obligatoriske titler. Gruppen eksisterer også når det ikke er samling. Det er som en venneflokk. Venneflokken fins også når den ikke er samlet. Men på samme måte som man ikke behøver noen spesielle titler i en venneflokk, behøver man ikke noen spesielle titler for å kalle noe en menighet.

Dette viser samtidig hvor mye, eller hvor lite, vekt man skal legge på biskoptjenesten sammenlignet med andre tjenester. I Antiokia var det ikke biskoper, altså prester/eldste. Likevel kalles det menighet. Jeg tror at når samlingene gikk av seg selv, var det ikke nødvendig å velge noen til å være husverter (biskoper). Men i den andre byen som også het Antiokia, fikk Paulus og Barnabas i gang eldstevalg (valg av biskoper). I den byen lå de kristne under press og det var derfor bra å få noen til å ta ansvar for å kalle sammen til samlinger. Mer om det i en annen artikkel.

HVA SA PETER OM BISKOPTJENESTEN?
Var det så to biskopsyn blant de urkristne? Skal man holde seg kun til det som står rett ut i NT, er det kun Peter som med navn nevnes som eldste, altså biskop. Og hva sier Peter når han skriver til andre biskoper? Jo, han ber dem ikke være herrer over flokken. Biskopene skal heller ikke gjøre tjeneste under tvang, men av fri vilje, skriver han. Altså: Det var ingen over og ingen under biskopene. Jakob som toppleder, slik vi i dag definerer toppleder med gjennomskjæringsrett, er dermed umulig. Hvis det var to biskopsyn blant de urkristne, ett blant jødekristne og ett blant kristne fra andre land, må det ha vært marginale forskjeller.

mandag 17. desember 2007

Dagens menighetsverdier må byttes ut

Tradisjonelle menigheter i Norge har gjerne disse verdiene:

  • Tradisjon
  • Kvalitet
  • Lojalitet
Disse verdiene er ikke vedtatt på noe menighetsmøte, men det er noe som sitter i veggene som kultur. Verdiene høres fine ut, men de fører til at enkeltmennesker ikke blir sett.

Tradisjon betyr at man har tyngdepunkt i preken og sang. Mye enveiskommunikasjon. Krefter bindes opp i aktiviteter og indirekte tjenester.

Kvalitet betyr at kun den som har tatt lang teologisk utdannelse anses som skikket til å døpe, preke eller uttale seg om Bibelen. Verdien kvalitet betyr også at mye penger brukes til musikkutstyr og at presten bruker lang tid på å forberede talen.

Lojalitet betyr at man er forsiktig med å snakke åpent, og at man ikke starter opp med noe nytt uten godkjenning av ledelsen. Lojaliteten rettes til menigheten og ikke til sin neste.

Mange i menighetene forsvarer denne kulturen. Derfor tillater de kun kosmetiske forandringer som litt ny musikkstil og slikt. Endringene man godtar, forsterker dessverre kulturen. Man bygger enda større scene og innfører enda større hierarki og enda flere aktiviteter, og det blir enda vanskeligere å se enkeltmennesker.

For å komme ut av dette, må man begynne med nye verdier. Så kan man finne rammer som passer til de nye verdiene. Selv har jeg gått inn for disse tre verdiene:

  • Enkeltmennesker
  • Livsutvikling
  • Alle er prest
Dermed har jeg landet på urmenighetenes løsning: Ikke-hierarkiske husmenigheter. Det betyr ikke at det må være er helt slutt på storsamlinger, men de blir kraftig redusert i antall, og storsamlingene bestemmer ikke lenger over husgruppene. Slik var det også i urmenighetene. Jeg mener ikke kristne er pliktige til å herme nøyaktig etter urmenighetene, men de hadde rett og slett gode løsninger.

(Tidligere publisert på www.byggemennesker.no)