søndag 28. oktober 2007

Tiende blant kristne dukket opp på 500-tallet

Jeg får meg stadig noen overraskelser når jeg sammenligner de kristne urmenighetene med tradisjonene som oppsto senere. Tidligere har jeg sett at for eksempel kirkelige vielser ikke ble vanlig før på 1000-tallet. Og i går leste jeg i et leksikon at opplegget med tiende (kirkeskatt) blant kristne dukket først opp på 500-tallet.

De fleste mener at tiende er noe som hører til i Det gamle testamentet (GT). Kristne legger mest vekt på Det nye testamentet (NT). Men det finnes likevel en del menigheter, også i Norge, som praktiserer tiende i dag.

HVOR KOMMER TIENDE FRA?
I GT kan man lese om en ordning med prester som var et slags mellomledd mellom mennesker og Gud. Disse bar frem offergaver og holdt menighetsteltet i stand. De trengte lønn for jobben og fikk derfor tiende av de andre. Da Jesus besøkte jorda, var det meningen at denne prestetjenesten skulle bort, for Jesus ofret seg selv en gang for alle.

I Hebreerbrevet i NT beskrives ordningen fra GT med et menighetstelt med forheng som skjulte det aller helligste rommet der kun øverstepresten kunne gå. Disse gamle ordningene kalles i NT for "ytre forskrifter" og "skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført." Det vil si: "Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt." Kort sagt satte de ferske kristne strek over de gamle ordningene. Dermed røk også opplegget med tiende. På en måte ble alle prester, dermed var det ikke behov for å betale penger til et spesielt presteskap.

TIENDEN BLE PLUTSELIG GJENINNFØRT
I leksikonet står det blant annet: "Tiende, som var ukjent i oldkirken, ble innført som kirkelig forordning på 500-tallet, som statlig påbud første gang i Frankerriket på 700-tallet." Etter fem hundre år ble tienden altså gjeninnført!

Oldkirken hadde ikke tiende. Dette stemmer bra med NT. Jeg kjenner ikke argumentasjonen fra 500-tallet, men jeg gjetter på at da hadde hierarkiene vokst seg så store at man rett og slett trengte mer penger for å holde apparatet i gang.

Dette ligner kanskje på de menighetene som i dag krever tiende av sine medlemmer? Vel, det er ikke tvang å betale tiende i slike menigheter, men gjennom prekener utøves det et press om at man bør bidra med tiende av brutto inntekter hvis man skal være et skikkelig medlem. Lederne argumenterer med at tiende er en bibelsk ordning. Disse pastorene henter ikke inspirasjon fra de kristne urmenighetene, men fra GT.

Jeg gjetter på at motivasjonen er at menigheten trenger mye penger til ansatte og vedlikehold av bygning. Har man en menighet som er dyr i drift, har man ikke hentet inspirasjon fra urmenighetene som stort sett holdt samlinger i private hjem. I urmenighetene brukte man penger på omreisende misjonærer og på fattige, ikke på store bygninger og mange ansatte.

Jeg har tidligere foreslått at hvis en menighet først har innført tiende, så kan den gjerne betales direkte i menighetens husgrupper. Med det mener jeg at husgruppene selv bestemmer hvordan pengene skal brukes. Men det er mulig dette forslaget ikke er så populært i lederskapet...

ENNÅ DISKUSJON OM TIENDEN
På nettet foregår det diskusjoner om tienden. Gjelder tiende som ordning for kristne, eller var den bare en jødisk skatt? Jeg har ikke satt meg godt inn i argumentene, men ved å søke på ordet tiende i NT, dukker det ikke opp noen treff der de første menighetene blir bedt om å huske på tienden. Man hadde jo ikke et stort kirkeapparat som trengte penger, man møttes jo i hjemmene.

Hebreerbrevet gir flest treff på tienden. Dette brevet er noe innviklet, men så langt jeg kan forstå, så settes det en strek over ordningene fra GT.

Det beste argumentet for tiende blant kristne, er dette sitatet fra Jesus selv: "Det Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes." Men som motargument kan man si at Jesus ennå ikke hadde gjort sin frelsesgjerning og dermed var det de gamle ordningene som var gjeldende da.

I Hebreerbrevet dukker også navnet Melkisedek opp. En del tror at dette er Jesus, enten helt konkret eller symbolsk. Abraham ga tiende til Melkisedek. Hvis det er snakk om Jesus, kan man bruke dette som argument for at kristne skal betale tiende til Jesus. Men det er ikke dermed sagt at man må betale tiende til pastorene...

Jesus identifiserer seg kraftig med syke og fattige. Er man overbevist om at tienden er en kristen skikk, bør man føle seg fri til å gi direkte til syke og fattige - eller til et tradisjonelt menighetsapparat. "Frihet i Kristus!" sa Paulus.

TIENDEKRIGEN
I følge Wikipedia var det på 1800-tallet voldelige sammenstøt og opprør da irske katolikker ble tvunget til å betale tiende for å opprettholde det anglikanske presteskapet. Tienden førte den gangen til en utarming av befolkningen på landsbygda som allerede levde på eller under eksistensminimum. Det anglikanske presteskapet noterte alle som ikke betalte og hadde 30.000 navn på sine lister, og presset på for å få inn tienden.

Katolikkene startet en ikkevoldkampanje, men etter hvert skled det ut etter at 120 væpnede polititjenestemenn beslagla kveg som tilhørte en katolsk prest. Folk organisere motstand, blant annet gjennom avtalte signaler med kirkeklokkene om at politiet nærmet seg. I et angrep drepte politiet tolv personer. Senere ble nitten politimenn drept. Så ble det verre og verre.

NORGE INNFØRTE TIENDE FOR 887 ÅR SIDEN
I Norge ble tiende innført av Sigurd Jorsalfare cirka 1120. Man betalte gjerne i naturalia. Verdiene gikk til biskop, prest, bygning og fattige. Fordelingen var 1/4-part på hver.

I reformasjonen ble bispetienden omgjort til kongetiende. Med tiden har tienden så forsvunnet inn i vanlig skattlegging. Alle i Norge betaler på en måte tiende til Staten, som så betaler lønn til prester og biskoper og vedlikeholder bygninger - og hjelper fattige.

Men i fem hundre år var den kristne verden uten tiende.

Kilder: Aschehoug og Gyldendals store leksikon 1985 og Wikipedia.

lørdag 27. oktober 2007

Kristne hussamlinger er ikke anarkisme

Jeg har deltatt i ikke-hierarkiske kristne hussamlinger i halvannet år og synes jeg får mye mer ut av menighetslivet i dag enn da jeg var engasjert i tradisjonelt menighetsliv. Ikke bare det, jeg tror også at jeg betyr mer for andre. I dag opplever jeg hverandre-verdiene i NT der vi kan støtte hverandre og undervise hverandre. Det skjer uten at det blir klamt, nettopp fordi både holdningen og ordningen er ikke-hierarkisk.

Enkelte setter merkelappen anarkisme på slike hussamlinger. Dette fordi hussamlingene ikke har et hierarki, hverken internt eller eksternt. Det er ingen menneskelig toppsjef internt eller en modermenighet eksternt som setter føringer.

Anarkisme-merkelappen skal liksom gi inntrykk av at samlingene bare er rot og at teologien sklir ut og at folk gjør overgrep. Men det er ingen som setter slike merkelapper på en vanlig pizzakveld eller hyttetur med venner, da er det plutselig ingen redsel for overgrep og teologi-surr. En gruppe kristne kan altså dra på hyttetur der de spiser sammen, har noen samtaler om teologi, ber sammen og oppmuntrer hverandre, uten å få merkelappen anarkister. Men så fort man gjør det samme hjemme og kaller det hussamling, så er man anarkist og det er stor fare å bli en sekt.

De som advarer mot hussamlinger, bør også advare kristne mot å dra på hyttetur. Ja, teologiske samtaler med venner bør man kanskje uansett holde seg unna? Det beste er vel å ikke tenke, men overlate teologien til pastoren eller menighetsrådet? Et slikt syn har ikke bibelsk forankring. Det står ikke noe sted at prest/pastor/eldste har gjennomskjæringsrett i teologiske spørsmål. Det står faktisk det motsatte, nemlig at vi skal undervise og rettlede hverandre. Oppfordringene om å ta vare på troen, går til hele menigheten.

HIERARKI GIR IKKE GARANTI
De fleste kirkesamfunn er hierarkiske. Samtidig har de fleste kirkesamfunn ulik teologi. Dette beviser at hierarki ikke er en garanti for rett teologi. Ikke bare det, man må diskutere om hierarki i seg selv er rett teologi. Hierarkiteologien fins i mange varianter. Et hierarkigrep er å holde kvinner ute fra tjeneste. Et annet er å si at biskoper skal være lederne til prestene. Et tredje er å hevde at bare prester kan døpe. Slikt mener jeg er feil teologi hvis man tar utgangspunkt i NT. Jeg fører andre steder argumenter for at Priska var biskop, og at prest og biskop opprinnelig var samme tjeneste, og at alle kristne kan døpe.

  • Bibelen oppfordrer til det motsatte av hierarki
  • Hierarkiene gir ingen garanti for rett lære
  • Overgripere finner støtte i hierarkisk makt

HVIS MAN HAR KRISTUS SOM KONGE, KAN MAN IKKE KALLES ANARKIST
Anarkisme betyr ”ingen sjef”. Det er mange navn på Kristus, alt fra konge til venn. Men siden et av navnene er konge, og Bibelen sier at Kristus har all makt osv, så kan man ikke kalles anarkist hvis man har Kristus som sin frelser og religion. Å kalle kristne hussamlinger for anarkisme, er derfor skivebom. Slike samlinger bruker jo også Bibelen som teologisk rettesnor, slikt vil ikke anarkister ha.

ER GUD SÅ LITEN?
De som setter anarkisme-merkelapp på organiske hussamlinger, setter samtidig en annen merkelapp på seg selv. På den merkelappen står det ”Gud er liten” og ”Gud kan bare lede gjennom noen få sjefer”. Det er en teologi som reduserer Gud. Man hevder egentlig at Gud kun kan lede gjennom noen få som igjen skal lede andre. Man tror ikke at Gud kan tale til hvilken som helst kristen. Man setter strek over Ananias som døpte Paulus. Man tror heller ikke at Gud kan tale til en gruppe kristne samtidig. Man setter strek over at Barnabas og Paulus fikk misjonskall samtidig i en gruppe.

Den hierarkiske teologien går ut på at alt viktig må gå gjennom noen få sjefer i menighetene. Disse sjefene har initiativretten, kontrollretten, gjennomskjæringsretten og prekeretten. I den hierarkiske teologien aksepterer man bare en tynn versjon av ”det allmenne prestedømme.” Man definerer det allmenne prestedømme til at alle kristne kan kjenne at Gud er nær og røre deres hjerte, men når det kommer til viktige beslutninger, da må menighetssjefen avgjøre. I begrepet ”det allmenne prestedømme” er Ananias som døpte Paulus holdt utenfor. Derfor har jeg begynt å bruke begrepet ”det virkelige allmenne prestedømme”. Der er Ananias innenfor.

MENIGHETSSJEFEN GIS RETT TIL Å OVERPRØVE GUD
En gruppe kristne som ber sammen, og som kjenner etter i hjertene og forsøker å lytte etter Guds stemme, og som så samles om en felles løsning i et eller annet prosjekt, kan dessverre overprøves av menighetssjefen som sitter med gjennomskjæringsretten. Menighetssjefen sitter med retten til å overprøve Gud. Man har selvsagt ikke garanti for at en hvilken som helst gruppe kristne følger Guds plan. Men man må regne med at det fins grupper som faktisk gjør det en gang i blant. Og da sitter menighetssjefen med retten til å endre beslutningen. Dette ligger innebygd i mange kristne hierarkier i en eller annen form. En katolsk biskop kan for eksempel beordre en prest til å bli prest i en annen kirke - selv om Gud vil at presten skal bli der han er.

”Slikt vil aldri vår menighetsleder gjøre,” sier du kanskje. Vel, da kan dere straks fjerne gjennomskjæringsretten. Hvis lederen aldri vil benytte seg av denne retten, kan den fjernes. Hva er argumentet for å beholde den?

IKKE SI DEMOKRATI NÅR DET ER LIKSOMDEMOKRATI
”Vi har demokrati i vår menighet. Det er menighetsmøtet som er øverste instans hos oss,” sier du kanskje. Vel, vel. På papiret ser dette flott ut. Men i praksis så er det ledelsen som sitter på informasjonen og som siler initiativ og argumenter.

Og hva mener du egentlig med ordet demokrati? I et ekte demokrati må lederne stille til valg ved jevne mellomrom. Slik er det ikke i tradisjonelle menigheter. Der er lederne ansatt og blir i sin stilling i årevis. Norsk lov beskytter menighetslederen fordi han er ansatt. Han kan ikke sparkes uten videre. Å si at ”menighetsmøtet er øverste instans” er derfor å overdrive hva som står på papiret. I praksis er det ikke ekte demokrati. Da må i tilfelle alle lederne, inklusiv topplederen, stille til valg med jevne mellomrom.

MENIGHETSSJEFER SLÅR BEINA UNDER DEN BIBELSKE ORDNINGEN
Bibelen sier at ting skal prøves, det vil si at hele menigheten kan drøfte om det noen kommer med er rett. Men med en sjef kan prøvingen overprøves. Hva skal man da med prøving? Sjefer slår beina under den bibelske ordningen.

51 % SANT?
Heller ikke ekte demokratiske menigheter er garanti mot teologisk villfarelse. Hvis 51 % av menigheten bestemmer teologien over hodet på 49 %, betyr ikke det at teologien dermed er sann. Nå synes du kanskje jeg blir irriterende problematisk. Men enkelte kaller altså ikke-hierarkiske hussamlinger for anarkistiske og påstår dermed at slike samlinger får en vinglete og feil teologi, og konkluderer så med at man derfor ikke bør satse på slike samlinger. Mitt poeng er da at de andre organiseringsmåtene, slik som demokratisk menighet eller enevelde-menighet, heller ikke gir noen garantier. Skal man advare mot ikke-hierarkiske hussamlinger, må man altså bruke helt andre poenger.

FLAT STRUKTUR PLUTSELIG OK
I et forsøk på å sikre rett teologi, bestemmer man enkelte steder at menighetsstyret på ti-tolv personer skal bestemme teologien for hele menigheten. Da er den liksom garantert sann. I slike ordninger kan ikke pastoren overkjøre menighetsstyret i teologiske spørsmål, det er hele styret med flat struktur som avgjør teologiske spørsmål.

Javel, hvis løsningen er å overlate teologien til en liten gruppe med flat struktur, hva er da galt med hussamlinger på ti-tolv personer med flat struktur?

HVILKE ARGUMENTER BRUKES?
For å finne støtte for hierarki i menighetslivet, viser folk til at vi trenger sterke ledere med visjoner som skal bygge store menigheter eller menighetspyramider. Men da mener jeg det ligger for mange bivirkninger innbakt. Sterke visjoner leter etter sterk arbeidskraft. De flinke og sterke i menigheten får fokus. Man kommer fort inn i en spiral der kirketjenester er det viktige, altså vaske kirkegulv, lage menighetsblad og samle inn millioner til nytt kirkebygg. Enkeltmennesker blir dessverre nedprioritert.

Vi bør starte med hvilken holdning vi har, eller skal ha, til enkeltmennesker. Så må vi sjekke om menighetsordningene våre kræsjer med holdningene. Hvis vi mener at enkeltmennesker er viktig, så må vi følge opp med ordninger som gir rom for at enkeltmennesker blir sett. Og hvis vi virkelig mener at det allmenne prestedømme er viktig, så må Ananias få plass i ordningen vi går inn for.

ROT? HVILKET ROT?
En annen variant av hierarki-argumentasjon er å si at det blir bare rot uten lederskap. Motivasjonen for hierarki er ikke da å bygge noe kjempesvært, men bare å unngå rot. Hva slags rot er det egentlig snakk om? Jeg er ikke mot lederskap i visse prosjekter. Hvis en gruppe skal reise med buss med hjelpesending, så kan man gjerne ha en leder for min del. Det er det grunnleggende menighetsfellesskapet jeg er opptatt av skal være ikke-hierarkisk. En reiseleder er leder kun for reisen og kan ikke bestemme at Nils skal bytte menighet eller bytte tjeneste i menigheten. Det er stor forskjell. En bussleder er ikke i posisjon til å nekte Nils å snakke når det er menighetssamling. Men en hierarkisk menighetsleder, slik pastor- og presterollen er i dag, kan nekte Nils å snakke.

Jeg lurer altså på hva slags rot i menighetslivet man frykter. Krangel om hvem som skal døpe, snakke eller be? Er det det? Redselen for slikt rot er liten når samlingen er liten. Redselen for rot kommer når man ønsker en stor menighet. Men da må man først begrunne hvorfor man ønsker en stor menighet som har tyngdepunkt i storsamlinger og flest mulig virkegrener.

Redselen for rot, og dermed argumentasjonen for å ha lederskap, er en slags sirkelargumentasjon: 1) Hvis vi har mange virkegrener, trenger vi lederskap for å unngå rot. 2) Uten lederskap får vi ikke mange virkegrener.

Det er selvsagt greit å ha ordstyrer når det er store samlinger. Og det er greit med ledere i kristne organisasjoner eller i enkelte prosjekter. Men begrunnelsen for å ha lederskap når en gruppe kristne samles for å bygge hverandre, for å be, for å dele nattverd, osv, den mener jeg er svak.

HJEMMESITTERNE BØR BLI HJEMME
Det sitter mange hjemme som har forlatt et tradisjonelt menighetsliv. Hvorfor? Kvinner blir nektet å sitte i menighetsstyret. Bibelkyndige blir nektet å kommentere prekenen. Folk føler de hverken blir sett eller hørt, og gir opp.

Går vi tyve til femti år tilbake, ble det skapt mange sår. Ungdommer fikk kjeft fordi de hadde feil hårlengde eller spilte feil instrument. Og ledere for bibelgrupper la press på medlemmene om å komme med et innlegg neste gang. Det ble klamt. Noen ganger manipulering.

Og det hjalp ikke på 1990-tallet og 2000-tallet å modernisere sceneopptredene i kirken. Det ble kosmetiske endringer, man grep ikke fatt i de grunnleggende ordningene og holdningene. I en årrekke har derfor folk reist seg fra kirkebenken og sagt ”Nei, nå gidder jeg ikke mer.”

Min oppfordring til disse hjemmesitterne er: BLI HJEMME!

Inviter heller noen kristne venner til middag - kall det gjerne hussamling. Du skal ikke holde preken. Du skal ikke være ordstyrer som bestemmer et tema og tar runden rundt bordet. Du skal ikke lage vedtekter. Du skal ikke brette ut sjela eller be andre gjøre det. Men du skal være husvert.

Har du brent deg på tradisjonelt menighetsliv, kan det være en stor fordel i en husvert-rolle. Da kan man anta at du ikke legger press på folk. Og man kan anta at du er romslig. Og at du ikke krever preke-monopol. Og at du har god tid. Som husvert er du ikke en leder, men en tjener.

Tradisjonelle menighetsledere derimot, vil kanskje slite hvis de skal være husvert for ikke-hierarkiske hussamlinger. De er så vant med å styre at de sklir fort inn i en lederrolle.

Jeg snakker ikke om å sette strek over initiativ. Også tjenere kan ta initiativ. Forskjellen er at tjenere ikke har gjennomskjæringsrett over andre. Og at det er mange flere av dem.

MOT ALL FORM FOR LEDERSKAP?
Er jeg dermed mot all form for lederskap? Nei, jeg støtter folk som starter opp kristne ungdomsklubber, kor, hjelpeorganisasjoner eller hva det måtte være. Og jeg mener samfunnet er best tjent med demokratisk valgt lederskap, og det er selvsagt greit med lederskap i en bedrift. Men når jeg blir invitert til pizzakveld med noen venner, så åpner jeg ikke kvelden med å kreve valg av leder, nestleder og styre. Det gjør jeg heller ikke når det er menighetssamling. Slikt er faktisk i veien for det virkelige allmenne prestedømme.

søndag 14. oktober 2007

Hvorfor snekrer du ikke en kirkescene hjemme?

Man skjønner hvor fellesskapsfiendtlig en kirkescene er hvis man flytter den inn i et hjem. La oss si jeg inviterer noen gjester hjem. Jeg hilser på dem i døra og ber dem sette seg ned i sofaen. Jeg snakker med lav stemme slik at de skjønner at de må fatte seg i korthet og roe seg der de sitter. Jeg gir dem ikke noe mat. Jeg slukker lyset i stua og setter på en lampe som rettes mot meg slik at all oppmerksomhet er konsentrert om meg.

Siden dette opplegget er ganske uvanlig i et hjem der man har invitert gjester, må jeg forklare ordningen for gjestene. Jeg sier at opplegget for kvelden er at jeg, og to venner jeg har, skal synge noen sanger og holde en timeslang preken. Da er det forbudt for gjestene å si noe. Til nød kan de gå på WC. Men hvis to av gjestene tar en tur ut på balkongen og slår av en prat, vil jeg finne det uhøflig.

Gjestene er ganske satt ut av situasjonen og min forklaring, men de holder masken inntil videre. Så sier jeg at kvelden er i gang. Jeg trer inn i lampelyset og roper til mine gjester i sofaen: ”Har dere det bra?” De svarer ikke. Jeg forsøker å få opp stemningen og roper på nytt: ”Hva er det med dere i dag? Hallooo! Har dere det braaaa?!!” Et svakt sukk kommer fra gjestene: ”Ehh... jaah...”

Hvorfor lager man kirkescene i kirken? Hva er poenget? Hvorfor får ikke folk lov til å snakke sammen? Hvorfor er fellesskapsdimensjonen nedprioritert?

Tilhengere av tradisjonelle kirker kan muligens føle mitt eksempel urettferdig. Mange kirker har jo innført husgrupper for å kompensere for de fellesskapsfiendtlige storsamlingene. Det jeg ikke forstår, er at man skjønner at noe er galt, men likevel holder fast på at hovedsamlingen skal være scenetung. Dessverre blir husgruppene annenprioritet i kirken.

(Tidligere publisert på http://www.byggemennesker.no/)

"La oss kjøpe inn en kjempesvær kopimaskin som kan både sortere, false og printe direkte fra alle virkegrenene og PC-ene i menigheten."

Når en menighet vokser, kommer det gjerne mange forslag til "effektiv" drift. På et eller annet tidspunkt kommer ideen om den kjempesvære kopimaskinen.

Slike supermaskiner er det få som lærer seg å bruke. Man kan få litt flere til å bruke maskinen hvis man får tak i en opplæringsleder. Men fremdeles er det tungvint at frivillige må ringe hver sin virkegrensleder for å få tak i virkegrenens passord. Og hva gjør man når en slik kjempemaskin får en vrien papirstopp? Da må man ha en dyr serviceavtale, men hva hjelper det når man kopierer sanger om kvelden og problemer oppstår da? Det er jo akkurat torsdagskvelden de frivillige har satt av, og det er da det gjelder.

I tillegg må man engasjere en dataansvarlig som kan sørge for at nettverket mellom PC-ene og kopimaskinen virker. Man trenger altså frivillige som kan sørge for at de frivillige kan gjøre tjeneste... Det ser ut til å være en tungvint løsning. Og når dataansvarlig slutter, må noen si i gudstjenesten at "det er kriiiiise, vi måååå ha en frivillig straks som kan holde orden på nettverket. For nå har arbeidet i aaaaalle virkegrenene stanset samtidig."


Da er det bedre å kjøpe inn fem små kopimaskiner og spre dem rundt i virkegrenene i menigheten. Da slipper man passord, opplæring, nettverk og alt det der. Og det er alltid en kopimaskin som virker, alle går ikke i stå samtidig. Det er fint å ha en maskin som virker når det er ti minutter igjen før gudstjenesten starter og man skal kopiere de siste sangene.

Med fem små enkle kopimaskiner sprer man risikoen og man fjerner byråkrati - og man vinner tid som heller bør bli brukt på enkeltmennesker. Alt dette er egentlig argumenter for husmenighet: Mindre byråkrati, færre kjempemaskiner, spredning av risiko, mer tid til enkeltmennesker.

For husmenighet går enda lenger: Man kvitter seg med problemet som motiverer til å kjøpe inn maskiner. Når man er bare en håndfull personer samlet, slik man er i hussamlinger, trenger man ikke å kopiere opp informasjonsark. Da utveksler man informasjon muntlig. Så kan man heller sende mer penger til fattige. Husmenighet er en genial struktur når det gjelder kjærlighet, informasjon og økonomi. Og skulle man likevel ha behov for å kopiere noe i husmenigheten, så bruker man den lille printeren man har allerede har hjemme.

SPARE-AUTOMATIKK, MEN IKKE GI-AUTOMATIKK
Å flytte tyngdepunktet fra kjempeløsninger til småløsninger, har innebygget noe automatikk. Helt automatisk skjærer man ned på utgiftene. Det er nemlig irrelevant å snakke positivt om stordriftsfordeler, for det gjelder bare hvis man slår sammen flere halvstore menigheter til én stor, eller flere virkegreners maskiner til én. Har man en utgift på 50 000 kr, kan man med stordriftsfordel spare 10 000 kr. Men man må ikke glemme at man fremdeles må ut med 40 000. Hvis man derimot satser på husmenigheter, så har man kaffetrakter, printer og alt man trenger hjemme, dermed sparer man også de 40 000. Smådriftsfordelen er ekstremt mye bedre enn stordriftsfordelen.

Automatisk sparer man altså penger. Men det er ikke automatikk i at man dermed gir mer penger til fattige. Det siste går på holdninger. Husmenigheter betyr bare muligheten til å gi mer.

De som flytter tyngdepunktet fra stormenighet til husmenighet, kan gjerne ha som kultur at man gir til fattige eller misjonærer samme sum som man tidligere ga til stormenighetens drift og lønninger til ansatte. Jeg forutsetter da at man kommer fra en gjennomsnittlig tradisjonell menighet, og ikke en menighet som "spiser enker ut av huset" ved å presse folk til å ta opp lån og slikt for å betale lønn til alle de ansatte.

En annen automatikk-funksjon som kommer ved å satse på hussamlinger, er at folk lettere kan se hverandre. Kopimaskinopplæringslederen og datanettverksansvarlig kan droppe de frivillige tjenestene sine og heller se hverandre eller andre rundt et måltid eller ved en håndsrekning.

Biskop og prest var samme tjeneste i urmenighetene

Biskop og prest var opprinnelig samme tjeneste. Jeg skal ikke ta alle argumentene for dette denne gangen, men kun konsentrere meg om et motargument fra hierarkitilhengerne, det er påstanden om at ordet prest fungerte både som fellesord og som spesialord samtidig.

Det fins fellesord og spesialord brukt slik:
Spesialord: Biler og motorsykler. Fellesord: Kjøretøy.

Men det er ingen som snakker slik:
Spesialord: Sekretær og sjef. Fellesord: Sekretær
Spesialord: Prest og biskop. Fellesord: Prest.
Spesialord: Underordnet og overordnet. Fellesord: Underordnet.

Hierarkitilhengerne har riktignok en mulighet på denne måten:
Spesialord: Styremedlemmer og styreleder. Fellesord: Styremedlemmer.

Problemet er da at Paulus hilser til biskoper og diakoner, men ikke til prestene. Oversatt til styremetaforen hilser Paulus til styrelederne og sekretærene, men ikke til styremedlemmene. Det er derfor noe som skurrer hvis man påstår det var et slikt tretrinns hierarki.

GRESK
Prester og biskoper kommer fra ordene presbuteros og episkopois. I norske bibler blir dette oversatt med eldste og tilsynsmenn. I teksten under bruker jeg denne gangen prester og biskoper.

VAR PAULUS UHØFLIG, GLEMSK, ELLER INGEN AV DELENE?
Hierarkitilhengerne hevder altså at ordet prest ble brukt på to måter: 1) Fellesord for både biskop og prest, og som 2) spesialord for posisjonen prest som var under biskopen og over diakonen.

En slik hypotese er tvilsom når man leser tekstene til Paulus. I for eksempel brevet til filipperne starter Paulus og Timoteus med å hilse til alle kristne som bor i Filippi, deretter hilser de til biskoper (episkopois) og menighetstjenere (diakonois). Men ikke til prester (presbuteros). Hvor er det blitt av prestene? Hvis det var et hierarki, er det merkelig å hoppe over det ene leddet i pyramiden når man sender en hilsen. Hvis det var hierarki, så hilses det i Filipperbrevet til trinn 1 og 3 i hierarkiet, men ikke til trinn 2.

Hvis biskop og prest virkelig var to tjenester, og prest ble brukt som fellesord for de to tjenestene, da ville Paulus ha brukt fellesordet prester i hilsningen, ikke biskoper. På den måten ville han ha hilst til både trinn 1 og 2 i hierarkiet samtidig. Ved å hilse til alle prester, eller sagt med hierarkispråk: "alle styremedlemmer", ville han da ha hilst til både biskoper og prester. Men hilsningen lyder IKKE slik. Paulus hilser kun til biskoper og diakoner.


Jeg har en løsning på dette: Paulus hoppet selvsagt ikke over prestene. Han hadde allerede hilst til dem da han hilste til biskopene. For biskop og prest var samme tjeneste. Man brukte rett og slett flere ord for å beskrive tjenesten, på samme måte som når man sier sykepleier, helsearbeider, omsorgsperson. Les Apg 20.17. Der kaller Paulus til seg prestene fra Efesos. I 20.28 kaller han så prestene for biskoper. Det er altså samme personer og samme tjeneste.

Hvis man derimot holder fast på hierarki-hypotesen om fellesord og spesialord, har man to mulige løp for Apg 20. Enten mener Paulus fellesord, eller så mener han spesialord:

Påstand A: Når Paulus tilkaller seg prestene, så mener han fellesbetegnelsen "prester og biskoper".

Men hvorfor kaller han da alle disse for biskoper etterpå? Hvor ble det av prestene? Han tilkaller altså styremedlemmene og kaller dem for styreledere... Nei, det løpet er ulogisk, for da er jo alle styremedlemmene styreledere.

Påstand B: Når Paulus tilkaller seg prestene, så mener han spesialbetegnelsen "prester", og biskopene holdt seg hjemme.

Men hvorfor ville Paulus kun snakke med prestene og ikke biskopene ved dette viktige øyeblikket? Det må man ha en sannsynlig forklaring på. Og hvis biskopene holdt seg hjemme, hvorfor i all verden kaller han prestene for biskoper? Nei, også dette løpet bryter sammen.

Det logiske er at biskop og prest var samme tjeneste. Beviset er egentlig sterkere enn logikk, for det er ikke snakk om indirekte logikk etter en lang kjede med argumenter. Poenget står rett ut! Det er bare å lese Apg 20. Paulus tilkaller seg de eldste [det som i dag kalles prester] og så henvender han seg direkte til disse: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn [det som i dag kalles biskoper] for!"

KRETA-TEKSTEN
Også i brevet Paulus sendte til Titus, kommer det frem at prest (eldste) og biskop (tilsynsmann) er det samme. I parantes står de greske ordene som er brukt originalt:

”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette prester (presbuterous) i hver by, slik jeg påla deg. En prest må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann, barna hans må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende. For en biskop (episkopon) er Guds forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham.”

Biskop kan altså ikke bety sjef over presten. For kretateksten viser at prest og biskop er det samme. Det er ikke snakk om indirekte bevis, for Paulus kobler sammen ordene ved å si "for".

Preposisjonen og rekkefølgen er hver for seg bevis.

Setningene bryter sammen hvis man går for hierarkitilhengernes hypotese. La meg omdøpe disse ordene slik at logikken i setningen avdekkes. Rekkefølgen av ordene er viktig her. La oss kalle prest for sykepleier og biskop for sjefsykepleier. Begge jobber altså med sykepleie, men sjefsykepleieren er sjefen til sykepleierne. Dette er det samme som at både biskop og prest jobber med prestespørsmål, men biskopen er sjef over prestene.

Da blir teksten ulogisk hvis vi skal følge hierarkitilhengerne:
x) "Innsett sykepleiere. En sykepleier må det ikke være noe å utsette på. For en sjefsykepleier er Guds forvalter." Det er surrball. Det gir ikke mening. Man kan ikke gå fra generelt til spesielt.

Hvis hierarkitilhengerne skulle hatt rett, burde rekkefølgen ha vært slik:

y) "Innsett sjefsykepleiere. En sjefsykepleier må det ikke være noe å utsette på. For en sykepleier er Guds forvalter." Da hadde rekkefølgen vært logisk. Da går man fra spesielt til generelt. Men brevet til Titus bruker IKKE denne rekkefølgen.

Den logiske løsningen er at teksten gir beskrivelser på samme tjeneste. Da blir det slik:

z) "Innsett sykepleiere. En sykepleier må det ikke være noe å utsette på. For en omsorgsarbeider er Guds forvalter." Her er det bare naturlig variasjon i språket, man snakker om samme personer og samme tjeneste. Setningene gir logisk mening.

Men hva med styremedlem-varianten? Nei, den holder ikke, for da blir det slik:

v) "Innsett styremedlemmer. Et styremedlem må det ikke være noe å utsette på. For en styreleder er Guds forvalter." Dette gir ikke mening. Man kan ikke gå fra generelt til spesielt. For at det skal bli logikk, må det i tilfelle stå: "Innsett styreledere. En styreleder må det ikke være noe å utsette på. For et styremedlem er Guds forvalter." Men teksten har IKKE denne rekkefølgen.

La meg bytte ut biskop med overordnet, og prest med underordnet. Det er slik hierarkitilhengerne hevder opplegget var i Det nye testamentet. Da blir det slik i brevet til Titus:

“En underordnet må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann, barna hans må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende. For en overordnet er Guds forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham.” Hæ?!

Du slipper å klø deg i hodet hvis du slår sammen prest og biskop til én tjeneste.

Mer om dette finner du her:
Mikrobiskopene

1. Klemens brev

HVA BETYR DETTE FOR OSS I DAG?
Dette betyr at hvis noen sier at du er i konflikt med Bibelen hvis du starter opp med kristne hussamlinger hjemme uten at det er under ledelse av en prest som står under en biskop, så kan du ta det helt rolig. Gjør som Priska, Akvillas, Lydia, Filemon, Nymfa og de andre første kristne som åpnet hjemmene sine. Les mer om det virkelige allmenne prestedømmet.

torsdag 11. oktober 2007

Å leve av evangeliet

Jeg tror ikke de kristne urmisjonærene fikk fast lønn eller en årslønn av noen. Det var mer snakk om å få mat og seng en stund før de reiste videre. Jeg sier ikke dette for å utelukke muligheten for at det er riktig å gi årslønn til noen i dag, men for å vise hva jeg tror det bibelske begrepet "å leve av evangeliet" betyr.

Jesus sendte ut misjonærer som skulle banke på dørene. Hvis de slapp inn og fikk mat, så var det helt ok. Hvis ikke, skulle de gå videre. Slik levde misjonærene av evangeliet, fra hånd til munn, fra by til by. (Lukas, kapittel 10.)

Noe lignende var vanlig kultur i de litt senere urmenighetene. NT har flere oppfordringer om å være gjestfri. Paulus skriver slik i et brev:

"Jeg kommer til dere når jeg har vært i Makedonia. Der reiser jeg bare igjennom, men hos dere vil jeg nok bli en stund, kanskje vinteren over. Så kan dere utruste meg for reisen videre, hvor den nå går."

Et annet sted ber Paulus om å få bo på gjesterommet. Han spurte altså om seng og utrustning for reisen videre, ikke store pengesummer. Som regel hadde Paulus egne inntekter ved siden av sin tjeneste som misjonær. Når han spurte om større pengesummer, var det for å samle inn til de fattige.

Jesus kom med en advarsel/oppfordring til de første misjonærene: "Flytt ikke fra hus til hus!" Jeg vet ikke helt hva det betyr, men man kan få inntrykk av at når en misjonær begynte å få motvind i en by, og derfor begynte å flytte fra hus til hus, så skulle misjonæren heller vandre videre til neste by.

Om de skriftlærde sa Jesus: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Også skriftlærde møtte altså muligens opp i hjemmene og fikk mat. Eventuelt møtte de ikke opp i hjemmene, men levde fett av kollekten og la press på at fattige skulle gi dem penger. Uansett hadde de tydelig feil holdninger i følge Jesus.

Har man Jesus og urmenighetene som forbilde, må en pastor i dag ikke lage en ressurskrevende menighet som "spiser enker ut av huset". Men er man misjonær, er det helt ok å ta i mot mat, seng og reisepenger. Paulus tok i mot hjelp noen ganger, men han hadde også egne inntekter slik at han ikke var mye til belastning.

Det er altså flere tekster som viser at reisende misjonærer fikk mat, opphold og utrustning for reisen videre, vi kan kalle det "lønn".

Hva da med fastboende pastorer? Deres tjeneste gikk ut på åpne hjemmet sitt for menigheten. Det er merkelig hvis de skulle få lønn for en slik tjeneste. De var jo hjemme. Det som kan åpne for litt "lønn" er at en del pastorer drev også med undervisning og forkynnelse. Forkynnelse indikerer at man ikke står hjemme og preker, men har beveget seg ut blant andre, for eksempel på torget. Undervisning kunne foregå både i hjemmene og offentlig. De pastorene som drev mye med dette, og kanskje tok fri fra jobben for å være "lokal misjonær" på torgene i samme område, fikk kanskje "lønn", det vil si mat, opphold og utrustning for reisen.

I Timoteus 5.17 nevnes eldstetjenesten, altså pastortjenesten: "Eldste som er gode omsorgspersoner (proistemi) i menigheten, fortjener dobbel belønning/ære/respekt, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."

Om det her er snakk om mat, seng, penger eller respekt, er ikke godt å si. Det greske ordet "proistemi" har flere betydninger: 1) forestå/styre/stå foran, eller 2) støtte/hjelpe/ta hånd om, eller 3) "ta initiativ" (Titus 3:14). Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder". En alternativ forståelse av denne teksten, etter å tatt hensyn til andre tekster, kan være: Menighetens husverter åpner hjemmene for oss alle. Flere av dem tar initiativ og hjelper folk. Disse fortjener respekt. Noen av husvertene åpner ikke bare hjemmet sitt og viser omsorg, men de tar til og med fri fra jobben for å evangelisere på torget. Disse fortjener dobbelt respekt. Dra gjerne ned til torget med lunsj til dem. Kanskje vi også bør gi dem litt penger siden de taper arbeidsinntekter ved å prioritere torget."

At misjonærer fikk materiell hjelp på sin reise, er det liten tvil om. Men at pastorer (husverter for menigheten) fikk materiell hjelp, er det tynnere argumenter for. Det er en tolkningsåpning i Tim 5.17, men det høres rart ut at eldstepersoner som holdt seg hjemme i byen skulle få årslønn, mens misjonærer som reiste rundt måtte ta til takke med litt mat samt utrustning for reisen videre.

Den underliggende verdien ser ut til å være: "Hjelp kristne som har reisevirksomhet. Vær gjestfri og send dem videre med det de trenger på reisen. Er du misjonær selv, så belast folk minst mulig, men ta gjerne i mot når du får hjelp."

Urkulturen ser ut til å prioritere misjonærer foran pastorer når det gjelder "lønn". Og det ser ut til at innsamlinger til fattige inneholdt mye mer penger enn de summene som gikk til misjonærer.

Prioriteringen ser slik ut:

  • Fattige
  • Hverandre
  • Misjonærer
  • Andre tjenester, for eksempel pastor
Hvordan er prioriteringen i dagens menigheter? Den er helt motsatt! Menigheter i dag har gjerne flere ansatte. Mesteparten av budsjettet går til interne lønninger og drift av bygning.

Jeg tror meningen er at vi skal være frie til å finne pengeløsninger i dag. Men man har tynne argumenter hvis man forsøker å slå i bordet med at Bibelen sier at pastorer skal ha årslønn.

Et annet poeng i denne sammenheng: Man er ikke sjef bare fordi man har fått et ansvar. Man er ikke sjef bare fordi man får opphold i et hjem eller blir utrustet for en reise. Også sekretærer får lønn og ansvar, men de er ikke sjefer av den grunn. Hvis du gir penger til en misjonær, er ikke misjonæren din sjef, og du er heller ikke sjef over misjonæren.

Man er altså ikke sjef i menigheten bare fordi man eventuelt får lønn. Sjef-dimensjonen må i tilfelle hente argumenter andre steder.

onsdag 10. oktober 2007

VM i utestengelse

Det fantes ikke kirkesamfunn, vedtekter og medlemskort blant de første kristne. Bruken av ordet ekklesia i NT viser at alle menigheter i verden ble sett på som én stor menighet, samtidig som hver lokale menighet var selvstendig. Den eneste måten å få til dette på, er å tenke organisk.

Samlingene ble holdt i hjemmene. Samtidig dro misjonærer og andre på kryss og tvers og ble tatt godt i mot av de lokale menighetene. Det fantes ikke pinsevenner og statskirker med egne medlemsregistre. Den organiske kulturen kommer også frem ved at NT har oppfordringer om å være gjestfri.

Den romslige menighetskulturen i NT vises ved at folk fra totalt forskjellige sosiale lag og nasjoner satt sammen rundt samme menighetsmåltid.

Men etter NT, gjennom hele kirkehistorien, har det vært diskusjoner om hvem som skal få lov til å være med i menigheten og hvem som skal utestenges. Allerede på midten av 200-tallet var det en del kristne som ble utestengt fra en del menigheter fordi de hadde valgt å redde livet ved å delta i en påtvunget religiøs keiserseremoni.

Men kirkehistoriens tradisjoner hadde ennå ikke fått grep om alle. De som hadde nektet å delta i seremonien, og som hadde overlevd forfølgelsen etterpå, var like romslige som urkulturen og ønsket alle hjertelig tilbake til menighetene. Men biskopen var av en annen oppfatning. Han mente at det var han som skulle bestemme hvem som skulle få slippe inn i menighetene. Det ble konflikt om hvem som egentlig bestemte i menighetene. Og ikke nok med det, en mindre gruppe mente at biskopen ikke var streng nok da han begynte å slippe inn folk etter en stund. Den mindre gruppen valgte da sin egen biskop: Novatianus.

Også utbrytermiljøet begynte å døpe folk. Slik oppsto enda et utestengelsestema. Noen av dem som hadde blitt døpt i utbrytermiljøet, ønsket nemlig etter hvert å bytte til den andre kirken. Spørsmålet var da om deres dåp i utbrytermiljøet egentlig var gyldig, eller om de måtte døpes på nytt. Det var ikke enighet om dette.

La meg så gå 1700 år frem i tid. En baptistmenighet i Sverige ble i 1913 sparket ut av baptistsamfunnet fordi menigheten hadde tillatt ikke-baptister å delta i nattverden...

Samtidig med utestengelsen lette metodisten Barratt etter noen som kunne døpe ham med full neddykkelse, noe metodistene var i mot. Han kontaktet baptistene i Sverige, men de krevde at Barratt da måtte slutte seg til baptistsamfunnet. Siden Barratt ikke ville det, dro han til den ekskluderte baptistmenigheten. Den hadde en romsligere holdning og aksepterte at Barratt ikke ble medlem i menigheten fordi han var en reisende. Barratt ble derfor døpt 15. september 1913 av den utestengte baptistpastoren Pethrus.

Barratt, som ble en kjent pinsevenn, ble altså døpt på grunn av romslighet fra andre.

Så rykker jeg frem til 1970-tallet. Da var romsligheten forlengst blitt borte. Historiene er mange fra denne tiden, jeg skal bare ta en av dem: En femtenåring ble invitert til å delta i koret i en lokal pinsemenighet. Korøvelsen gikk fint, men siden han ikke var døpt, sa pastoren at han måtte slutte i koret. Pastoren hadde visst glemt at pastorforbildet Barratt hadde passert 50 år da han ble døpt i 1913. Derfor ble et barn ekskludert fra fellesskapet på 1970-tallet.

Slik fortsetter menighetskulturen inn i år 2000. Også fra vår nærmeste tid er det mange historier. Jeg tar bare en av dem her: I en menighet dukket det et år opp ganske mange nye mennesker som ville gjøre tjeneste. Men lederskapet stengte de frivillige ute fra tjeneste fordi de var bare barnedøpt, noe som ikke var bra nok dåp i den menigheten. Til nød fikk de lov til å gjøre tjeneste langt ned i hierarkiet.

Så er året 2007. Vi er et lite bloggmiljø som i noen år har snakket om romslighet, hussamlinger og ikke-hierarki. Antagelig blir vi sett på som noen raringer fordi vi deltar i et menighetsliv uten medlemskort og vedtekter. Vi kan dele nattverd uten at det er en tradisjonell prest eller pastor tilstede. Vi kan kommentere hverandres innlegg i samlingen. Vi sitter rundt et måltid slik de første kristne gjorde.

Vi raringene setter strek over 1800 år med tradisjoner og går rett til NT for å finne inspirasjon. Der står det at Filip døpte en kar som reiste lykkelig videre uten å bli medlem av en menighet. Man kan anta at han oppsøkte et kristent fellesskap etter hvert, men det fantes ikke baptister, pinsevenner og andre som kunne stenge ham ute eller presse ham til medlemskap og skrive under på vedtekter. Slike kirkesamfunn eksisterte ikke den gangen man tenkte organisk.

En av de mest kjente personene i NT er Paulus. Han ble døpt av en disippel, noe vi kan anta betyr en fersk kristen. Heller ikke Paulus ble medlem av den lokale menigheten i den byen han ble døpt. Det fantes ikke slike krav. Han oppholdt seg bare litt i byen for å spre Guds ord, men så reiste han til sin hjemby.

Dette er ikke argumenter for å kvitte oss med menighetsliv. De urkristne søkte sammen for å bygge hverandre. Men det er argumenter for å tenke organisk og romslig.

Har du brent deg på trange menigheter? Invitér noen venner til hussamling. Du som har brent deg, er antagelig ypperlig som husvert. For har du brent deg, er du antagelig romslig. Du vil ikke lete frem vedtekter eller spørre etter medlemskort.

Og når det ikke lenger er noen kirkescene eller prekestol i samlingen, fordi dere møtes hjemme, har man fjernet en viktig problemstilling ved roten. I tradisjonelle menigheter har man et lederskap som siler hvem som er bra nok til å representere menigheten på scenen. Det er en variant av å sile hvem som er bra nok til å være medlem. Mange har gjennom årenes løp blitt kommandert vekk fra scenen, akkurat som gutten som ikke fikk være med i koret. Men når scenen er borte, er det ikke lenger noe å kommandere vekk fra. Og vi kan si: VM i utestengelse er over, velkommen til middag.