Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra august, 2007

John Beveres teologi: Adlyd alle autoriteter i verden og få Guds beskyttelse

”Adlyd!” Dette er det korteste og letteste sitatet å huske fra John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse”. Amerikaneren John Bevere er en talsmann for rangorden og autoritet blant kristne. Han har gitt ut tretten bøker og reiser verden rundt og holder taler, for eksempel i Australias største pinsekirkesamfunn Hillsong Church på deres hovedkonferanse i 2007.

I verden er det katolikker og pinsevenner som er de største gruppene av kristne. Pinsebevegelsen omfatter flere hundre millioner kristne og John Bevere holder prekener i bevegelsens flaggskip i Sydney som mange pinsekirker ser opp til. Det er ikke uvanlig at norske pinsevenner tar en tur til Australia for å oppleve Hillsong. Kanskje har de med seg noen Bevere-bøker i kofferten hjem.

Boka til John Bevere argumenterer for at kristne skal adlyde alle autoriteter som fins på jorda, både snille pastorer, slemme pastorer, snille bedriftseierer, slemme bedriftseiere, snille lærere og slemme lærere. Da vil kristne oppleve å få beskyttelse av …

Ikke religiøst hierarki mellom Paulus og Markus

På en reise tar Barnabas og Paulus med seg Markus (Johannes) som tjener/medhjelper. Det er fint å gi sin hjelp til andres initiativer. Det er ikke noe religiøst hierarki av den grunn.

Man bør legge merke til at selv om Markus kalles tjener/medhjelper på denne reisen, så brukes ikke lederord om Paulus og Barnabas. "Tjen hverandre" er et bibelsk uttrykk. Det er altså tjenere på begge sider av bordet.

Det var ikke knyttet religiøse rangbetingelser til tjenesten til Markus. Han hoppet ut av reisen etter en tid og hadde ikke religiøs plikt til å gjøre det de andre sa. Markus rett og slett hjalp til frivillig så lenge han ville.

De fleste teologiske syn tar utgangspunkt i religiøse hierarker og forutsetter at når en misjonær, pastor eller biskop gir en ordre, da har alle lenger ned på rangstigen religiøs plikt til handle. Men da Markus hoppet av denne misjonærturen, ble han ikke svartelistet i menighetene eller noe slikt. Det var ingen religiøs risiko ved hans valg om å hoppe ut a…

Syndefallet ga både kvinnen og mannen lyst til å herske

I skapelsesfortellingen kommer det frem at mann og kvinne er skapt likestilt. Men så kom syndefallet. Mannen begynte da å dominere kvinnen. Dette er kjent stoff for de fleste som er interessert i bibelsk likestilling og ikke tror at Guds opprinnelige plan var hierarki mellom mann og kvinne. Det var syndefallet som førte til at den opprinnelige likestilte idealordningen kom ut av sporet.

Men var det bare mannen som fikk lyst til å dominere? Muligens fikk også kvinnen lyst til å bestemme over den andre. Dette var nytt for meg inntil jeg nylig leste to steder hvilket hebraisk ord som er i bruk i 1. Mosebok 3.16:

”Din lyst [teshuwqah] skal stå til din mann, og han skal råde over deg.”

Aller først: Dette er altså ikke noe påbud fra Gud om at mannen skal råde over kvinnen, Gud sier at dette dessverre er effekten av at mennesket syndet. Det kommer frem i teksten ellers.

Så til det hebraiske ordet: ”Din lyst” høres ut som at kvinnen ser opp til mannen og har tendes til å gjøre alt han sier. Altså…

Kristne hussamlinger dekker ikke alle behov

Jeg tror husmenigheter (selvstendige ikke-hierarkiske hussamlinger) er den beste ordningen for menighetsliv. I tradisjonelle stormenigheter blir man for dårlig sett og man har liten livsutvikling.

Men man kan ikke med kjærlighet trekke visdomstenner i en husmenighet. Det må gjøres hos tannlegen. Og folk i psykisk ubalanse bør få proff hjelp. Det er heller ikke alle husmenigheter som har kompetanse til å ta i mot narkomane. Men noen kan.

Selv om man ikke dekker alle situasjoner, er husmenighet likevel den beste ordningen for det grunnleggende menighetsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare livsproblemer, men like mye livsgleder. Det er ikke lett å dele ukens fine opplevelser med sidemannen på gudstjenestebenken. Men hjemme går det fint.

Også i husgrupper underlagt en stormenighet kan man dele gleder. Men i slike grupper har man litt dårligere tid fordi man blant annet skal møtes som stormenighet hver uke, og man har mange virkegrener i stormenigheten som krever innsats. Dette trekker tid o…

Kvinner hadde full talerett i urmenigheten

Fremdeles finnes det mange som mener at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne kommer sammen. Et slikt syn er en form for gnostisk lære der man har byttet om på kjønnene. Det er meningsløst å si at bibelske kvinner som Priska, Junia og Føbe måtte være tause i samlingene. Priska var biskop. Junia var apostel. Føbe var diakon. Selvsagt kunne de både snakke og preke.

MENINGSLØST MED TALEFORBUD FOR BISKOPER
De samme som nekter kvinner å snakke, vil sikkert protestere mot at Priska var biskop. Men hvis ikke Priska var biskop i menigheten som holdt samlinger hjemme hos henne og ektemannen, hvem var biskop der da? "Det var sikkert ektemannen som var biskop", sier du kanskje. Men da må jeg be deg svare hvem som var biskop hjemme hos kvinnen Nymfa. Bibelen nevner ingen ektemann der. "Det var ikke slike husbiskoper", sier du kanskje da. Men da spør jeg: Hvem var biskoper da? Har du noen navn?

Vi vet av NT at oppskriften på en god biskop tok utgangspunkt i biskopens eg…

Private initiativ i Guds rike

Begrepet ”Guds rike” er mye større enn begrepet ”menighet”. NT viser massevis av private initiativ på siden av menigheten, for eksempel Filip som døpte finansministeren, og flyktningene som evangeliserte i Antiokia, og de ferske kristne som samlet inn penger til sultkatastrofen.

Vi kan også lese at Jesus oppfordrer til private initiativ i form av å gi noen et glass vann eller ha samme holdninger som den barmhjertige samaritanen.

Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.

Feilen man gjør i dag er å legge flest mulig prosjekter inn under menighetens paraply. Dermed mister man fellesskapsdimensjonen når man møtes. At man etterspør sterkere lederskap i dagens tradisjonelle menigheter, er et signal om at man forsøker å forminske hele Guds rike ned til én lokal menighet og at man selvsagt ikke får til en slik håpløs idé. Ananias som døpte Paulus, burde han ha tatt saken opp i menigheten først? Burde Filip gjort det samme? Hva…

Gavene ved apostlenes føtter viser ikke-hierarki

Livet blant de urkristne var preget av gjensidig underordning. Det var ikke en pyramide med religiøse sjefer. Man møttes til hussamlinger der alle stilte likt og alle kunne bidra uten å bli stanset av en møteleder. På siden av hussamlingene tok enkeltpersoner initiativ, og da kunne man frivillig å henge seg på og hjelpe til. Og initiativtageren kunne på sin side i frivillighet la seg styre av teamet.

De fleste har et annet syn. Mange mener Det nye testamentet viser et hierarkisk lederskap blant de urkristne. En av påstandene er at apostlene i den tidligste periode må ha regjert over svært mye penger i form av en menighetskasse, og at det var apostlene som dermed bestemte hvem i menigheten som skulle få en ekstra matbit eller en ny kjerre. Argumentet som legges frem for dette er opplysningen om at folk la penger ved apostlenes føtter.

En historie som gjerne hektes på her, er at da menigheten vokste apostlene over hodet og folk i menigheten begynte å krangle om matbitene, så pekte apostle…

Guds rike eller ekklesiarike?

I dag er det kristne tro-og-liv-paradigmet slik at Guds rike er forminsket til noe som helst skal foregå i menighetslivet. Da jeg startet med min egen analyse av problemstillingene i 2003, levde jeg selv midt inne dette paradigmet. Derfor var det begrepet menighet, og ikke begrepet Guds rike, som jeg begynte å analysere angående rammer og verdier.

Jeg så etter hvert at de urkristne hadde et helt annet menighetsopplegg enn hva som er vanlig i dag. I tillegg har jeg begynt å forstå at menighet bare en liten bit av Guds rike.

Det er vanlig i dagens tradisjonelle menigheter å si "bygge menighet" som et slags slagord eller overordnet mål. Jeg valgte "bygge mennesker" som mitt slagord. Jeg synes "bygge menighet" for mye vektlegger menigheten som institusjon der vekst telles i antall nye avdelinger. I slike tradisjonelle menigheter blir enkeltmennesker for dårlig sett. For folk er for stressa, det er så mye som må ordnes. Og rammene i samlingene hindrer folk i å s…