mandag 27. august 2007

John Beveres teologi: Adlyd alle autoriteter i verden og få Guds beskyttelse

”Adlyd!” Dette er det korteste og letteste sitatet å huske fra John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse”. Amerikaneren John Bevere er en talsmann for rangorden og autoritet blant kristne. Han har gitt ut tretten bøker og reiser verden rundt og holder taler, for eksempel i Australias største pinsekirkesamfunn Hillsong Church på deres hovedkonferanse i 2007.

I verden er det katolikker og pinsevenner som er de største gruppene av kristne. Pinsebevegelsen omfatter flere hundre millioner kristne og John Bevere holder prekener i bevegelsens flaggskip i Sydney som mange pinsekirker ser opp til. Det er ikke uvanlig at norske pinsevenner tar en tur til Australia for å oppleve Hillsong. Kanskje har de med seg noen Bevere-bøker i kofferten hjem.

Boka til John Bevere argumenterer for at kristne skal adlyde alle autoriteter som fins på jorda, både snille pastorer, slemme pastorer, snille bedriftseierer, slemme bedriftseiere, snille lærere og slemme lærere. Da vil kristne oppleve å få beskyttelse av Gud. Hvis du ikke adlyder, tillater gjerne Gud at du rammes av en bilulykke slik at du får deg en lærepenge og gjør det autoriteten sier neste gang.

En del av denne autoritetsteologien stammer fra kineseren Watchman Nee som døde på 1970-tallet.

John Bevere tjenestegjorde under TV-evangelisten Benny Hinn på slutten av 1980-tallet. I dag driver Bevere sammen med kona Lisa organisasjonen Messenger International. Lisa Bevere deltar i ukentlige TV-sendinger til over 200 land.

ETTERSPØR MER HIERARKISKE MENIGHETER

I Norge har pinsebevegelsen de siste årene etterspurt en menighetsmodell med et tydeligere lederskap og mer hierarki. Er Bevere-teologien en etterlengtet teologi som blir det neste autoritetsskrittet i Norge? Eller vil pinsebevegelsen i Norge si at lederskap er fint, men Bevere-teologien er å gå for langt? Hva vil eventuelt de teologiske argumentene være for å velge det ene fremfor det andre? Det samme gjelder egentlig alle norske kirkesamfunn som har innslag av hierarki. Hva er argumentene for å si ja eller nei til Bevere?

LÆREPENGE
Boka ”Under Guds beskyttelse” åpner med at Bevere husker en lærepenge fra menighetslivet. Han var ansatt som underpastor i en menighet og satte i gang samlinger i hjemmene. Mange ble kristne og det var fremgang. Men så kom hovedpastoren i menigheten og sa nei til denne ideen om å samles i hjemmene. Bevere måtte legge ned alt sammen. Lærepengen, etter Beveres mening, var at i en menighet skal det være kun én visjon og én toppleder. Derfor ga Gud Bevere framgang for at Bevere skulle få denne lærepengen slik at han skulle forstå Guds prinsipp om rangorden.

Så skriver Bevere at Gud sa dette til ham:

”John, når du står foran meg i dommen og skal gjøre regnskap for den tiden du tjente under denne pastoren, skal du ikke først og fremst fortelle om alle ungdommene du førte til frelse. Først og fremst skal du dømmes etter hvor trofast du var mot den pastoren jeg har satt deg under.”

Han fortsetter: ”Gud gleder seg over underkastelse som fører til ekte lydighet.”

Skal du underkaste deg Gud, må du altså underkaste deg seniorpastoren. Jeg får ikke denne teologien til å henge sammen med hva Bibelen forteller om Markus som hoppet ut av gruppen til Barnabas og Paulus. Det står ikke noe om at Markus hadde religiøs plikt til å gjøre det Barnabas sa. I John Beveres hierarki er misjonærer øverst, derfor burde Markus i følge Bevere ikke hoppet ut av misjonsgruppa. (Apostel er gresk. Misjonær er latin.)

RANGORDEN MED MISJONÆRER ØVERST
Bevere siterer Bibelen og sier at ”Synd er lovløshet.” Synd er at man ikke bøyer seg for Guds lov og rangorden, mener Bevere. Han sier mye som de fleste kristne kan være enige i, for eksempel at det er fint å være høflig. Men jeg synes han tjuvkobler når han setter likhetstegn mellom det å være lydig mot Gud og det å være lydig mot pastoren. Han sier at for å kunne være lydig mot Gud, så må man underkaste seg pastoren.

Allerede på side 14 bruker Bevere ordet rangorden. Øverst er altså Gud, så kommer misjonæren, deretter profeten, læreren, seniorpastoren, underpastoren, ulike virkegrensledere og et eller annet sted helt nederst er du. Og det er nøyaktig dette systemet som er Guds opplegg. En lærer må ikke finne på å bytte plass med en profet.

Vi vanlige kristne makter ikke høre hva Gud vil si til oss, vi er annenrangs eller femterangs, så Gud bruker våre ledere til å fortelle oss hva vi skal gjøre. Dette hevder Bevere på side 175 på denne måten:

”Du hører kanskje: ”Vi er alle like,” eller: ”Vi er alle brødre og søstre,” eller: ”Vi har alle Den hellige ånd, hvorfor skal vi underkaste oss deres lederskap?” Disse menneskene er overbevist om at de kan høre Herren like godt som noen andre.”

UTEN RANGORDEN – INGEN KJÆRLIGHET?
Bevere skriver at Bibelen sier at fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald. Dette tolker han slik: Fordi folk i kirken ikke retter seg etter rangordningene, så ender det hele i lite kjærlighet.

Jeg har et annet syn. Jeg tror gjensidig underordning er Guds ordning i kirken. Det betyr at man gjerne kan støtte opp om et initiativ noen tar, men det er ikke innbakt noe religiøst hierarki med rangordenplikt. Poenget er at neste dag kan rollene være snudd. Hverandre-verdien er sterk i NT. Oppfordingene er at man skal både formane hverandre, undervise hverandre og støtte hverandre. Hverandre-verdien viser at initiativene skal gå på kryss og tvers og skifte.

Jeg tror at hvis man fjerner gjensidig underordning, der man gjensidig og skiftende støtter hverandres initiativer, og erstatter dette med hierarkier, så kan kjærligheten blir kald. Med hierarkier og rangorden innfører man pyramider der topplederen ikke aner hva som skjer nederst langt ute i avdelingene. Topplederen kaller seg hyrde, men aner ikke hvordan uka har vært til dem han liksom er hyrde for. Visjonene, administrasjonen, kommandoene, prekestolen, styrearbeidet, lønningene og kirketaket som skal utvides, blir viktigere enn kjærligheten til enkeltmennesker.

Og da kan man få tanker om at Gud sier det er viktigere å adlyde en autoritet enn at folk blir frelst.

Bevere fortsetter: ”Altfor ofte forlater folk det stedet – jobben, kirken, byen – hvor Gud har plantet dem, fordi de er uenig med de som har autoritet over dem. Eller kanskje de ser at de er i ferd med å stagnere, eller de tror at det ikke er noen framtid for dem der de er. (...) De blir lokket av det som er godt og behagelig.”

Jeg synes Bevere her indirekte beskriver tradisjonelle menigheter og problemene som de har. Men i stedet for å endre de tradisjonelle foretaksmenighetene, som ikke ligner på urmenighetenes samlinger i Bibelen, så legger han skylda på de som går ut. Når man går ut av opplegget, så går man ut av ”Guds renhet”, skriver han. Og dette gjelder ikke bare menigheten, men også jobben.

Bevere tillegger de som slutter i menigheten egoistiske motiver. ”De lokkes av det som er behagelig.” Men grunnen til at de forlater den tradisjonstunge avdelingsoppbygde scenebaserte kirkesamfunn-menigheten kan like gjerne være at rammene der er for vanskelige for å utveksle kjærlighet. Kanskje folk forlater disse etterbibelske tradisjonene for å finne en menighet der de endelig kan leve ut sin kristne tro inspirert av urmenighetslivet? Kanskje de lengter etter et sted der kjærligheten ikke er kald? Bevere burde ha nevnt flere grunner til at folk rømmer de tradisjonelle menighetene.

Bevere sier at fordi Jesus holdt ut i ørkenen uten vann, så skal vi andre holde ut i de tradisjonelle menighetene. Vel, poenget hans om Jesus i ørkenen kommer i hvert fall rett etter at han har sagt at vi skal være der vi er – dvs i menigheter som er som ørkener, vi skal være lydige mot pastoren. Jeg selv tror det er meningen at Gud skal ha vår førstelojalitet.

BESKYTTELSESTEOLOGI
Opplegget i Beveres beskyttelsesteologi er slik:
1) Guds direkte autoritet = når Gud snakker rett til deg
2) Guds delegerte autoritet = alle som har en hierarkisk posisjon i verden, dvs staten, kirken, familien og sosialt, dvs lærere, arbeidsgivere, pastorer, brannvesen, diktatorer osv
3) All autoritet stammer fra Gud. Det finnes ingen unntak.
4) Gjør vi ikke som autoritetene sier, kan vi få Guds dom over oss (bli syke, bli utsatt for en ulykke osv.)
5) Gjør vi det autoritetene sier, vil Gud beskytte oss, det vil si holde oss friske og holde oss borte fra ulykker (bortsett at Bevere nevner martyrer som unntak).

Denne automatikk-teologien ligner noe på trosbevegelsens tidligste år. Da var det slik at hvis man ga kollekt over evne, så ville Gud svare med å gi deg større pengevelsignelser enn det du la i kollekten.

Argumentasjonen til Bevere hentes mye fra GT. Gud holdt for eksempel faraoen oppreist selv om faraoen var en drittsekk. Slike enkeltepisoder gjøres så om til universelle lover. Siden Gud holdt oppe den slemme faraoen, betyr det at også Hitler, og absolutt alle andre autoriteter på jorda, var/er innsatt av Gud og at vi har religiøs plikt til å gjøre alt de sier. Med noen få unntak.

Beveres logikk fortsetter slik: All lidelse og tap under slike fæle regimer, er Guds hensikt. Alle som for eksempel ble drept under inkvisisjonen hadde en hensikt.

KRYSSKLIPPING
I Bibelen kan vi lese at Herodes Agrippa fanger Peter og setter ham i fengsel. En engel åpner dørene slik at Peter kan gå ut. I Beveres teologi er det slik at kristne har plikt til å ære alle autoriteter, også de slemme autoritetene. Hvis man ikke gjør det, er Gud låst, hvis jeg forstår ham rett. Da Peter ble fanget av denne kongen, ville Gud ikke ha sendt en reddende engel til Peter hvis ikke menigheten først hadde æret kongen. For å vise at menigheten faktisk holdt en ærekampanje for å få Peter ut av fengselet, så kryssklipper Bevere bibelvers.
I bibelteksten som omhandler fengslingen, står det at menigheten ba for Peter. Kongen var ikke et bønneemne eller ærestema. For å vise at menigheten vitterlig æret kongen akkurat da, henter Bevere frem 1. Peters brev 2,17 hvor Peter sier at man skal gi keiseren ære/respekt. Men den bibelteksten er en generell oppfordring og har ingenting med fengslingen av Peter å gjøre.

ÆRE KEISEREN
Jeg tror Peter oppfordrer oss til å respektere loven og myndighetene i det landet vi lever i. Men å gjøre dette til en teologi med automatikk-funksjoner, henger jeg ikke med på. I setningen foran skriver Peter at kristne er frie. Utgangspunktet er altså at autoriteter i det store perspektiv ikke skal ha makt over kristne. Men i frivillighet kan man følge lover og skikker og gjøre godt innenfor de rammene som fins, i den hensikt å skaffe seg en plattform der flest mulig kan bli frelst. Bevere trekker dette mye lenger og lager en adlyd-teologi ut av det. Eller mer nøyaktig: Adlyd-og-få-Guds-beskyttelse-teologi.

Det er mange poenger Bevere ikke drøfter. For eksempel at Paulus sier at en eldste må være herre over seg selv. Hvordan kan man være herre over seg selv hvis man må adlyde en haug med andre?

STØTTER SEG TIL MOSELOVEN
Eksemplene i boka blir ikke helt overbevisende fordi på den ene siden bruker Bevere GT som en oppskrift, men på den andre siden sier han at vi ikke behøver å bry oss om GT likevel, fordi det er NT som gjelder. Boka burde ha ryddet opp i forholdet GT/NT først. Hvilke bud fra GT gjelder for oss i Norge i dag?

Moseloven sier for eksempel at det er lov å hevne øye for øye og tann for tann. Men Jesus sa: ”Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.” Her setter Jesus på en måte strek over Moseloven.

Paulus kjempet mot matregler fra Moseloven i de kristne ursamlingene. Om Moselovens gjelder for kristne i dag, er et stort tema. Det fins argumenter for og i mot. Paulus snakker om Kristi lov, muligens i en slags motsetning til Moseloven. Når Jesus sier at ikke en prikk av loven skal forgå og at han selv skal oppfylle loven, så er det derfor ikke lett å vite om det er Moseloven eller Kristi lov det er snakk om. Paulus skriver ”Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.”

Som sagt, det er en egen debatt. Poenget mitt i denne sammenheng er at Bevere det ene øyeblikket bruker eksempler fra Moseloven og GT for å vise hvordan opplegget skal være i dag. I det neste øyeblikket setter han strek over Moseloven og sier at ”øye for øye”-prinsippet er utdatert. Dette er i forbindelse med tilgivelse. Så strekker han tilgi-aspektet videre gjør det om til et adlyd-aspekt. Vi skal adlyde kjeltringer fordi vi skal tilgi dem – eller motsatt.

Hvis Bevere hadde hentet noen eksempler fra Moseloven og noen fra NT, så hadde det muligens vært greit. Men Bevere veksler på å bruke Moseloven og avvise Moseloven for å finne støtte til sin teologi. Når det teologiske fundamentet er så vaklende, så blir det til at man ikke legger vekt på argumentene.

UNNTAKENE SOM GIR DEG RETT TIL Å SI I FRA
Bevere sier det er lov å irettesette en autoritet (for eksempel en diktator) som er på kollisjonskurs med Guds bud, men man skal ikke fortelle vitser om autoriteten eller være uhøflig. I tillegg har vi lov til å ikke adlyde autoriteten hvis vi tvinges til å gjøre en synd. Jeg forstår det slik: Er du mann (da er du autoriteten i hjemmet i følge Bevere), da kan du be kona hente avisen, men du har ikke lov til å be henne lyve.

Hvis en autoritet er i ferd med å ta en idiotisk beslutning, har man anledning til å informere om ulike fakta slik at autoriteten selv kan komme på bedre tanker, men man må holde seg ydmyk og være forsiktig, kommer det frem i boka.

Forøvrig kan du forlate en pastor og hans menighet hvis det er soleklart at vedkommende har gjort en tydelig synd. Det holder ikke med gråsone-synd. Og synden skal helst være offentlig kjent slik at det ikke er tvil.

Dette må etter mitt syn bety tomme kirker verden over om ikke så lenge. Hvilken pastor kan si at han er uten synd?

Bevere nevner Jesus som ikke forsvarte seg og svarte tilbake da han ble fanget av Pilatus. Hvis Jesus hadde vært uhøflig og ikke æret autoriteten Pilatus, ville Jesus ha mistet Faderens beskyttelse, mener han. Hva da når Jesus og Johannes flesker til overfor fariseere og skriftlærde og skjeller dem ut?

DIAKONORDET
Når Bevere er så streng angående rangordenen, burde han ha vært mer presis når han skal forklare hierarkiet. Tidlig i boka sier han at rekkefølgen er misjonær, profet, lærer. Men på side 172 er rekkefølgen blitt til misjonær, profet, evangelist, pastor, lærer.

På samme side i boka sier han at det greske ordet for tjenester er diakonia, og at dette ordet ble brukt om de fem tjenestene i menigheten som har åndelig autoritet og som han kaller embeter: misjonær, profet, evangelist, pastor, lærer.

Bevere tenker altså slik:
Tjeneste (diakonia) = de fem embeter
Tjener (diakonos) = folk som er i tjeneste, men som ikke har et embete

Dette systemet rakner fort. I Kolloserbrevet 1.23 kaller Paulus seg for diakonos. Han hadde altså ikke noe embete, men var bare en menighetstjener? Ja, gjerne for meg som har et organisk ikke-hierarkisk teologisk syn. Men for Bevere rakner begrepene. Han hevder at Paulus både hadde et embete og ikke hadde embete.

I Romerbrevet kaller Paulus Føbe for diakonos. Hvis man velger å gå for at diakonos var autoriteter, så må man samtidig gå inn for at kvinner var autoriteter. Gjør Bevere det?

I Efeserne 4:11 i Bibelen dukker det opp noe interessant, det står: ”Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige [=alle kristne] til tjeneste [diakonia] så Kristi kropp bygges opp,...”

Leser man teksten rett frem, skal alle kristne inn i det Bevere kaller embete. Men det blir i tilfelle surr med Beveres teologi. Alle kan ikke være ledere. Alle kan ikke være øverst. Men det passer fint med mitt syn om gjensidig underordning, altså at alle er på linje.

Skal man følge Beveres logikk, der man tviholder på at ordet diakonia betyr embete, må Efeserne 4.11 bety at de fem embetene skal kun brukes til å lære opp folk til de fem embetene. De fem embetene skal altså ikke brukes til å lære opp menighetstjenere (diakonos), virkegrensledere, lovsangsledere, sentralbordansvarlig osv. Den varianten har jeg ikke hørt før.

HVA MED ET ORGANISASJONSKART?
Når rangordenen er så viktig, burde Bevere ha vist et organisasjonskart fra Det nye testamentet og plassert konkrete personer der. Hvem var for eksempel pastor i menigheten som holdt samlinger hjemme hos Priska og Akvillas? Og hvem var lærer over den pastoren, og hvem var profet over den læreren? Med et organisasjonskart er det lettere å se om det er hold i teologien, altså at den stemmer overens med Bibelen.

Fins det eksempler i NT der en profet beordrer en lærer? Det er ikke mange eksempler på profeter i NT, men et sted står det om noen karer som kom tuslende til Antiokia og varslet om en sultkatastrofe. Da tok noen ferske kristne initiativ og samlet inn penger. Men det står ikke noe om at profetene måtte adlydes. Hvis profetene måtte adlydes, er det rart at lærere, evangelister og pastorer ikke var på banen og deltok i innsamlingen.

Finnes det eksempler på at en lærer bestemmer over en pastor? Eller eksempler på at en pastor kommer med en visjon som hele menigheten må følge? Eller en overpastor som sier til en underpastor at ”du må slutte med hussamlinger!” Jeg selv sliter med å komme på noen slike eksempler, men Bevere burde ha vist dem slik at folk kan sjekke om teologien har hold. Altså at landskapet stemmer med kartet hans.

NÅDEGAVER DEGRADERES
Bevere degrader nådegaver. Embeter står over nådegaver, skriver han. ”Guds rikes autoritet strømmer ned gjennom disse embetene, ikke gavene. (...) En person kan være mer begavet enn pastoren sin, likevel står pastoren, som innehar et embete med autoritet, over den begavede personen.”

INNSATT AV GUD
Beveres sterkeste argument er at NT sier at konger og styresmakter er innsatt av Gud (Paulus brev til romerne kapittel 13). Men det går an å diskutere hva som menes med begrepet. Og det går an å diskutere hvordan kristne skal forholde seg til begrepet.

Tidligere i NT, ved diakonvalget, kommer det frem at ”å innsette” betyr ”å be for”. Apostlene trakk seg tilbake og lot menigheten bestemme hvem som skulle bli diakoner. Apostlene fikk bare klippe den røde snoren og be for dem som menigheten hadde bestemt skulle være diakoner, det var innsettelsen. Senere i NT, i andre sammenhenger, ser det ut til ”å innsette” betyr ”å innsette”. Det er ulik bruk av ordet, derfor kan man ikke være skråsikker på hva Paulus mener.

I GT står det at Gud satte grenser mellom folkene (landene). Gud ønsker antagelig lov og orden i hvert land. Å sabotere dette, er å sette seg opp mot Guds vilje. At det fins lover som straffer kriminelle, er bare fint, ser det ut til at Paulus mener. Det er også riktig å betale skatt. Men å gjøre dette til en adlyd-teologi, er å gå for langt. Jesus sa: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Her aner jeg at man skal ha et edruelig, og ikke robotaktig, forhold til statsmakten. Det er stor forskjell demokratiske land og diktatorland. Jeg tror Jesus gir oss et visst slingringsmonn i hvordan man skal oppføre seg. Kristne smugler gjerne bibler inn i diktatorland selv om det er forbudt.

”Frihet i Kristus”, sa Paulus. Man skal oppføre seg skikkelig, men ikke være en robot.

GUDS RIKE IKKE NÆR, MEN ALLEREDE PÅ PLASS?
Hvis Guds rike, slik Bevere hevder, består av myndighetspersoner som skatteoppkrevere, kirkeledere, arbeidsgivere, statsråder, byråkrater, foreldre osv, hvorfor sa da Jesus at "Guds rike er nær"? Guds rike må i følge Bevere allerede ha vært etablert rundt Jesus med alle disse myndighetspersonene. Det er noe som ikke stemmer. Mon tro om Guds rike er noe helt annet enn myndighetspersoner.

Og hva med den frie vilje? Verden virker skjebnestyrt i denne teologien. Finnes det ikke autoritetspersoner som har tilranet seg sin posisjon med spisse albuer eller ved å ligge med sjefen? Har Gud utstyrt disse med spisse albuer og sex-triks? Har Gud brøytet vei for disse?

HVA ER VEIEN FREM TIL BEVERES TEOLOGI?
Tidlig i boka forteller Bevere at han som ung jobbet mye i store internasjonale misjonsorganisasjoner og store menigheter. Mange mener som ham at det fungerer dårlig med demokrati i slike sammenhenger og at man må ha én toppleder som bestemmer visjonen som alle andre må rette seg etter. Ja, det kan man alltids diskutere. Men poenget er at utgangspunktet er feil.

Blant de urkristne fantes det ikke store misjonsorganisasjoner. Det fantes ikke engang kirkebygninger. I husmenighetene var det plass til en håndfull mennesker. Misjonsteamet til Barnabas, Paulus og Markus besto av tre personer. Jesus sendte ut to og to. Når folk begynner å klage på organiseringen i tradisjonelle menigheter og organisasjoner, bør de først prøve ut små husmenigheter og små misjonsteam. Det er det bibelske utgangspunktet. Deretter kan de gjøre seg opp en mening om det er påkrevende å innføre hierarkier i de sammenhengene og om de finner støtte for noe slikt i Bibelen.

Menighetssamlingene blant de urkristne var, så langt jeg kan forstå, så organiske at de ikke engang hadde møteleder. Det fantes ikke virkegrener, sangledere og toppledere.

Motivasjonen til å ønske seg et sterkt lederskap, og kanskje også lete etter en autoritesteologi, tar utgangspunkt i et menighetsliv som man ikke finner i Bibelen. Før folk sier ja takk til Beveres teologi, bør de tenke gjennom dette.

MANIPULERENDE BØNN
Boka åpner med en bønn som jeg synes er manipulerende. Alle kristne tolker Bibelen og har gjort seg opp en mening om hva de tror er riktig. Så møtes man til enten åpne drøftinger eller mer heftige diskusjoner. Men jeg synes det blir overtramp hvis en meningsmotstander ber meg bli med på en bønn til Gud som går ut på at jeg skal bli overbevist om at meningsmotstanderen har rett.

SELV OM DU ER FEMTI ÅR, SÅ MÅ DU SPØRRE PAPPAEN DIN FØRST
Så, til slutt, en spesialvariant av dette covering-systemet: Bevere sier at så lenge du ikke har giftet deg, er din far din autoritet. Dette gjelder også om du er femti år og har bodd hjemme fra siden du var tyve. Det er ikke bare snakk om at du skal be om råd og tips. Nei, regelen er som alltid med autoriteter: Adlyd!

Smakebiter fra Det allmenne prestedømme

Husmenigheter i NT

Reklamefilm fra Bevere

torsdag 23. august 2007

Ikke religiøst hierarki mellom Paulus og Markus

På en reise tar Barnabas og Paulus med seg Markus (Johannes) som tjener/medhjelper. Det er fint å gi sin hjelp til andres initiativer. Det er ikke noe religiøst hierarki av den grunn.

Man bør legge merke til at selv om Markus kalles tjener/medhjelper på denne reisen, så brukes ikke lederord om Paulus og Barnabas. "Tjen hverandre" er et bibelsk uttrykk. Det er altså tjenere på begge sider av bordet.

Det var ikke knyttet religiøse rangbetingelser til tjenesten til Markus. Han hoppet ut av reisen etter en tid og hadde ikke religiøs plikt til å gjøre det de andre sa. Markus rett og slett hjalp til frivillig så lenge han ville.

De fleste teologiske syn tar utgangspunkt i religiøse hierarker og forutsetter at når en misjonær, pastor eller biskop gir en ordre, da har alle lenger ned på rangstigen religiøs plikt til handle. Men da Markus hoppet av denne misjonærturen, ble han ikke svartelistet i menighetene eller noe slikt. Det var ingen religiøs risiko ved hans valg om å hoppe ut av gruppen. Det er derfor sannsynlig at det ikke var et religiøst hierarki blant de urkristne.


Men det var selvsagt anledning til å støtte opp om andres initiativ. Det siste er noe ganske annet enn å ha en teologi som går ut på at enhver menighet skal ha en pastor eller biskop som bestemmer over menigheten, eller at man lager rangssystemer der misjonær settes over profet over lærer over eldste over ektemann over hustru.

Paulus og Barnabas reagerte ulikt på at Markus hoppet av midt på turen, det må bety at Markus ikke brøt en av "Guds rangordninger" eller noe slikt. Hvis Markus brøt en av ”Guds rangordninger”, ville Paulus og Barnabas vært enige om saken og reagert likt.


Paulus hadde selv blitt døpt av en fersk kristen som ikke hadde blitt ordinert som prest eller tatt hierarki-eksamen eller fulgt et suksesjonsprinsipp eller noe slikt. Bibelen sier ikke noe om at Paulus måtte blitt døpt på nytt fordi den første dåpen ikke fulgte et eller annet autoritetsprinsipp. Det hadde vært merkelig hvis Paulus, som fikk en slik ikke-hierarkisk start på kristenlivet sitt, skulle mene at Markus måtte innrette seg hierarisk.

Men det er selvsagt surt hvis en person har lovet å hjelpe til, plutselig forsvinner. På den annen side kan det hende at Paulus og Barnabas valgte en risikabel reiserute og at det var derfor Markus hoppet av. Hvem som har skylda for konflikten er ikke godt å vite. Paulus ble i alle fall sur. Men NT nevner ikke at Paulus eventuelt brukte noen religiøse argumenter for å presse Markus til å fortsette. Paulus sa ikke til Markus at "Barnabas og jeg er misjonærer og Gud har plassert misjonærer øverst i alle lederpyramider! Gud sier at du må underordne deg oss! Markus, du må følge Guds autoritetsordninger, gjør som jeg sier! Hvis du ikke gjør som jeg sier, kommer du til å falle ut av Guds beskyttelse!" Nei, han sa ikke noe slikt, for det var etter all sannsynlighet ikke slike hierarkier eller autoritetssystemer.

I menighetslivet (ekklesia) ble det tatt få store initiativer. Folk kom med små initiativer slik som å synge en sang, dele et ord, undervise litt, fikse mat, gi en oppmuntring osv. Noen få tiltak ble organisert i fellesskap, men de fleste initiativer som var litt større foregikk på siden av menighetssamlingene. For eksempel reiste misjonærteam rundt.


Men disse misjonærteamene var ikke store organisasjoner med avdelinger slik vi har i dag. Ved å lese mellom linjene og se hva Bibelen ikke nevner, får man et inntrykk av størrelsen på tiltakene. Så langt jeg kan forstå, så var misjonærteamene oversiktelige grupper som var så små at de ikke behøvde å dele seg inn i avdelinger. Barnabas, Paulus og Markus var bare tre personer. Jesus sendte ut to og to personer, så de små teamene var sikkert innarbeidet som kultur i de nærmeste årene etter. Dette er totalt forskjellig fra dagens situasjon med svære misjonsorganisasjoner.

Midt i det organiske og ikke-hierarkiske urlivet kunne det være at den som hadde tatt initiativet, fortsatte å ta initiativer om hva som burde gjøres. Lenger ut i Bibelen sier Paulus at han lot Titus bli igjen på Kreta. Dermed kan man regne med at det var Paulus som tok initiativet og at det var Titus som støttet opp om initiativet. Et annet sted er det teamet som sender Paulus til kysten. Da er det plutselig teamet som tar et initiativ og det er Paulus som følger opp. Hvem som tar initiativ og hvem som følger opp, skifter. Jeg finner ikke noe bedre ord for et slikt opplegg enn gjensidig underordning.

Å fjerne hierarkier betyr ikke at initiativene blir borte, det betyr heller ikke at det er slutt på å støtte opp om et initiativ, men det betyr at det ligger ikke en religiøs rangorden-plikt i opplegget.

Slik tror jeg det er: Guds rike tillater at noen tar initiativ og at andre støtter opp om initiativet, men Guds rike tillater ikke hierarki med religiøse sjefer i pyramideform.


Hva da med en menighet? Hvis det er tillatt med initiativ og at noen støtter opp om initiativet, da må det vel være ok med pastorer som har store visjoner som motiverer folk til å frivillig følge hans menighetsplan om å bygge en menighet med mange virkegrener? Vel, her er det lett å blande kortene. Guds rike-begrepet er ikke et identisk begrep med ekklesia-begrepet (menighet). Ser vi på de urkristne, så hadde de samlinger i hjemmene der alle møttes på like fot. Samlingene var ikke "mange tiltak satt i system" slik det er i dagens menigheter. Samlingene var fellesskap der man delte.

Hvis en pastor vil bygge en stor menighet med mange virkegrener, så skiller den seg både fra urmenighetene og fra urmisjonærteamene. Da bør man i det minste tenke over saken og spørre hvorfor man velger en løsning som ikke har hentet inspirasjon fra Bibelen. Hva mister man på veien?

mandag 20. august 2007

Syndefallet ga både kvinnen og mannen lyst til å herske

I skapelsesfortellingen kommer det frem at mann og kvinne er skapt likestilt. Men så kom syndefallet. Mannen begynte da å dominere kvinnen. Dette er kjent stoff for de fleste som er interessert i bibelsk likestilling og ikke tror at Guds opprinnelige plan var hierarki mellom mann og kvinne. Det var syndefallet som førte til at den opprinnelige likestilte idealordningen kom ut av sporet.

Men var det bare mannen som fikk lyst til å dominere? Muligens fikk også kvinnen lyst til å bestemme over den andre. Dette var nytt for meg inntil jeg nylig leste to steder hvilket hebraisk ord som er i bruk i 1. Mosebok 3.16:

”Din lyst [teshuwqah] skal stå til din mann, og han skal råde over deg.”

Aller først: Dette er altså ikke noe påbud fra Gud om at mannen skal råde over kvinnen, Gud sier at dette dessverre er effekten av at mennesket syndet. Det kommer frem i teksten ellers.

Så til det hebraiske ordet: ”Din lyst” høres ut som at kvinnen ser opp til mannen og har tendes til å gjøre alt han sier. Altså en slags dobbel effekt: Ikke bare kommer mannen til å forsøke å bestemme, men kvinnen kommer jommen også til å godta dette og la seg bli kommandert uten å protestere.

Men ”din lyst skal stå til din mann” kan også tolkes på to andre måter. Ordet teshuwqah forekommer kun to andre steder i hele GT, det er i 1. Mosebok 4,7 og i Høysangen 7,10.

Ordet kan ha sitt opphav i verbet saqua som betyr å lengte etter eller strekke seg ut etter. Eller ordet kan ha røtter i det arabiske ordet saqa som betyr å ivre sterk for, pådrive.

I 1. Mos 4,7 blir ordet brukt på en negativ måte. Det er Gud som snakker til Kain og spør hvorfor Kain er sur og sint:

”Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt [teshuwqah] over deg, men du skal være herre over den.”

Ordet er her oversatt til ”ha makt over”.

Kanskje den egentlige forståelsen i 1. Mos 3.16 er at på grunn av syndefallet vil både menn og kvinner ha lyst til å ha makt, men det er stort sett menn som kommer til å vinne maktkampen.


Går man så til Høysangen 7,10, ser det ut til at ordet teshuwqah betyr forelskelse eller noe slikt. Teksten er erotisk. Hva som er riktig oversettelse av 1. Mosebok 3,16 er derfor ikke godt å si. Erotisk? Maktønske? Underdanighet?

Meningsinnholdet må i alle fall ikke ha eksistert før syndefallet. Det er noe nytt som kom på grunn av synden. At det er syndig at menn dominerer, kommer tydelig frem. Men at det er syndig at en kvinnes lyst skal stå til sin mann, høres rart ut. Men teshuwqah i denne sammenhengen er altså en synd, spørsmålet er hva ordet egentlig betyr.

Menn har plikt til å jobbe seg vekk fra dominans, for det er en synd. Kvinner må jobbe seg vekk fra teshuwqah, hva nå enn det betyr - underdanighet, kåthet eller maktbegjær.

lørdag 18. august 2007

Kristne hussamlinger dekker ikke alle behov

Jeg tror husmenigheter (selvstendige ikke-hierarkiske hussamlinger) er den beste ordningen for menighetsliv. I tradisjonelle stormenigheter blir man for dårlig sett og man har liten livsutvikling.

Men man kan ikke med kjærlighet trekke visdomstenner i en husmenighet. Det må gjøres hos tannlegen. Og folk i psykisk ubalanse bør få proff hjelp. Det er heller ikke alle husmenigheter som har kompetanse til å ta i mot narkomane. Men noen kan.


Selv om man ikke dekker alle situasjoner, er husmenighet likevel den beste ordningen for det grunnleggende menighetsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare livsproblemer, men like mye livsgleder. Det er ikke lett å dele ukens fine opplevelser med sidemannen på gudstjenestebenken. Men hjemme går det fint.

Også i husgrupper underlagt en stormenighet kan man dele gleder. Men i slike grupper har man litt dårligere tid fordi man blant annet skal møtes som stormenighet hver uke, og man har mange virkegrener i stormenigheten som krever innsats. Dette trekker tid og krefter ut av husgruppen. I husmenigheter derimot, møtes man sjeldnere som stormenighet.


Husmenigheter underlagt en større menighet, er for øvrig ubibelsk. Det viser bruken av det greske ordet ekklesia, det skriver jeg om her.

Men selv om selvstendig husmenighet som ordning generelt er bedre enn tradisjonelle menigheter, kan ikke husmenighet løse alt. Husmenigheter bør spille på lag med selvstendige organisasjoner og andre husmenigheter.

Jeg tror løsningen er i to deler:


1) Nettverk av husmenigheter. Slik kan personer i livskriser få hjelp hos den husmenigheten som har skreddersydd kompetanse og ressurser.

2) Spesialiserte grupper, stiftelser, organisasjoner eller personer, som ikke er husmenigheter. Figur.

Ja, men er ikke dette det samme som virkegrener i tradisjonelle menigheter, da? kan man spørre. Hvorfor ikke bare bygge en stor menighet med alt innebygget? Her er forskjellen:

Virkegrener i tradisjonelle menigheter:

  • Bivirkning: Folk flest blir får dårlig sett og får ikke livsutvikling når menigheten blir et stort apparat.
  • Bivirkning: Man ender opp med få virkegrener som er skreddersydd for folk i krise (men man betaler gjerne for en organist eller musikkpastor).
  • Bivirkning: Krever et byråkrati
  • Bivirkning: Den faglige kvaliteten er ikke høy nok
Organisasjoner/spesialgrupper/stiftelser osv:
Dette er organisasjoner som på mer profesjonell måte enn en menighetsvirkegren kan ta seg av folk som er i psykisk ubalanse eller er i en situasjon som krever mer enn omtanke, oppmuntringer og noen håndsrekninger. I et opplegg der man kombinerer selvstendige husmenigheter med selvstendige organisasjoner, vil folk bli sett i husmenigheten og få livsutvikling der, og så kan organisasjonene hjelpe til med krisetilfellene der faglig ekspertise må inn. I tillegg bør man selvsagt spille på det offentlige apparat.

Alt fra undervisning til omsorg kan bli bedre hvis man satser på et slikt opplegg i stedet for tradisjonelle menigheter med virkegrener.

Husmenigheter har også en forebyggende effekt. Hvis man treffer venner jevnlig, så er den mindre fare for på bli deprimert.

Mitt synspunkt er altså dette: Selvstendig kristen husmenighet + selvstendig kristen organisasjon er bedre enn selvstendig kristen menighet med virkegrener under seg.

(Artikkelen er tidligere publisert på http://www.byggemennesker.no/)

fredag 17. august 2007

Kvinner hadde full talerett i urmenigheten

Fremdeles finnes det mange som mener at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne kommer sammen. Et slikt syn er en form for gnostisk lære der man har byttet om på kjønnene. Det er meningsløst å si at bibelske kvinner som Priska, Junia og Føbe måtte være tause i samlingene. Priska var biskop. Junia var apostel. Føbe var diakon. Selvsagt kunne de både snakke og preke.

MENINGSLØST MED TALEFORBUD FOR BISKOPER
De samme som nekter kvinner å snakke, vil sikkert protestere mot at Priska var biskop. Men hvis ikke Priska var biskop i menigheten som holdt samlinger hjemme hos henne og ektemannen, hvem var biskop der da? "Det var sikkert ektemannen som var biskop", sier du kanskje. Men da må jeg be deg svare hvem som var biskop hjemme hos kvinnen Nymfa. Bibelen nevner ingen ektemann der. "Det var ikke slike husbiskoper", sier du kanskje da. Men da spør jeg: Hvem var biskoper da? Har du noen navn?

Vi vet av NT at oppskriften på en god biskop tok utgangspunkt i biskopens eget hjem. Vedkommende skulle være gjestfri og ha et hjem med veloppdragne barn. Vi vet også at det var mange biskoper i hver by, det vises ved at Paulus tilkaller seg mange biskoper fra Efesos. Og vi vet at det var mange husmenigheter og at det var flere av dem i hver by.

Og vi vet, alt dette ut fra NT, at biskoptjenesten gikk ut på å være hyrde for flokken og vise omsorg for den. En opplagt biskopoppgave må da være å samle flokken og være til stede når den er samlet. Det er meningsløst å ikke være til stede hvis oppgaven er å vise omsorg. Og en opplagt samlingsplass er biskopens eget hjem, for det fantes ikke kirker. Puslespillet ramler elegant på plass hvis du godtar at Priska var biskop. Da blir det ingen løse tråder angående organiseringen ellers.

Hvis du protesterer på det, må du forklare hvorfor Paulus hilser til menigheter og husverter uten (etter din mening) å nevne biskopene i disse brevene.

Hvis du mener Bibelen sier at kvinner har snakkeforbud og prekeforbud, må du aller først legge på bordet en sannsynlig organisering og sammenheng mellom menigheter og biskoper. Får du ikke til det, ryker automatisk også ditt syn på kvinnelig taleforbud.

UNNGÅ UROLIGE SAMLINGER
De som vil at kvinner ikke skal snakke eller preke, tar gjerne utgangspunkt i noen bibeltekster som nevner kvinner som skal være stille. Også menn får slike oppfordringer i Bibelen, men det er det visst ingen som bryr seg om.

Et gresk ord som man bør sette seg inn i, er hesuchazo. Her er noen eksempler på hvordan det er brukt i Bibelen:

1) I en menighet var det en del folk som ikke gadd å jobbe. De satset på at deres venner i menigheten skulle gi dem alt de trengte fordi en kristen holdning er å dele. Dermed kunne de selv surre rundt og leve livet. Paulus mente dette var snylting og misforståelse av hva kristen oppførsel skulle gå ut på. Han skrev derfor til menigheten:

"Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig [hesuchazo] liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere."

Ordet hesuchazo betyr her et rolig og ikke-utagerende liv. Kanskje snylterne dro fra fest til fest. Ordet er selvsagt ikke et forbud mot å snakke eller tale. (Og det er selvsagt heller ikke et påbud om å ha yrke som håndverker og ikke byråkrat eller selger...)

Den samme menigheten får også denne oppstrammeren: "Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille [hesuchia] og spise sitt eget brød."

2) Noen kristne forsøkte å få Paulus til å ikke dra til Jerusalem, for det ventet det trøbbel, men de klarte ikke stanse Paulus. "Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro [hesuchazo] og sa: «La Herrens vilje skje!»"

Heller ikke her brukes ordet som et taleforbud. Poenget kommer frem: Situasjonen roet seg. Og når en situasjon roer seg, så må den tidligere har vært noe oppspilt.

3) Kristne oppfordres i Bibelen til å ikke lage opprør i samfunnet, men leve som vanlige skikkelige samfunnsborgere: "Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille [hesuchios] og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt."

Taleforbud? Nei. Påbud om å være musestille? Nei. Det er snakk om å opptre høflig og skikkelig uten fyre opp under konflikter.

4) I Apostlenes gjerninger kan vi lese at Paulus blir tatt til fange og en svær mobb er mot ham. Men mobben roer seg for å lytte da de hører at Paulus snakker deres eget språk: "Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere [hesuchia]."

Man gikk fra forstyrrelser, bråk og kaos, til en roligere situasjon.

Det er altså tydelig at ordet hesuchia ikke handler om prekeforbud eller snakkeforbud. Ordet handler om å ikke forstyrre, avbryte, lage kaos, være utagerende og slikt, men heller oppføre seg pent og rolig.

Og da kommer jeg til den teksten som enkelte bruker til å kreve at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne samles. Et par setninger før er det mennene som får en oppstrammer fordi de skaper uro i samlingen. Så går teksten over til å omtale kvinnene:

"En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet [hesuchia] og underordne seg i alt."

Ordet hesuchia er her blitt til stillhet på norsk. Men det betyr altså ikke et snakkeforbud eller prekeforbud. Men det betyr at man ikke lager bråk, er utagerende eller driver forstyrrelser, for det er slik ordet brukes ellers.

Når det gjelder underordning, så går slike oppfordringer på kryss og tvers ellers i NT og oppsummeres i at alle skal underordne hverandre, altså gjensidig underordning. Det er ikke snakk om enveis underordning.

Poenget med teksten er at folk skal oppføre seg høflig og pent når det er samling.

Tilbake til mennene som noen setninger før fikk en oppstrammer: De hadde en uvane med å misbruke fellesbønnen. De blir derfor i teksten oppfordret til å "be med løftede og rene hender, uten sinne og strid". Det er ikke snakk om vaske seg med såpe. Det er snakk om at man ikke skal pakke argumenter, beskyldninger, motiver og egoisme inn i bønnene.

Tenk deg en kar som ber høyt: "Kjære Far, hjelp den dusten Nils til å forstå at han skal gi meg en tusenlapp fordi han ennå ikke har levert tilbake kjerra han har lånt."

I enkelte menigheter lå folk til og med i rettsak med hverandre, forteller NT.

Bønnen skulle ikke være preget av slik sinne og strid. Noen vil kanskje si "typisk mannfolk". Jeg har ikke noe statistikk over hvem som strider mest av kvinner eller menn, men i alle fall var dette en svakhet ved mennene i dette området som brevet gjaldt.

Først fikk altså mennene en formaning om å ikke lage uro og strid i samlingen. Noen setninger etterpå er det kvinnene som fikk lignende formaning. Det handler ikke om forbud mot å si noe eller forbud mot å preke.

UNNGÅ FORSTYRRENDE SNAKK
Et annet sted NT behandler høflig oppførsel i menighetssamlingen, er i 1. Korinterbrev 14. kapittel. Der brukes et annet gresk ord for å forklare at det er dumt med forstyrrende snakk. Det greske ordet laleo betyr å snakke, men det kan visstnok også bety forstyrrende prating. Det siste er ikke så viktig, for det er sammenhengen som best viser at det denne gangen gjelder forstyrrelser.

I tillegg å legge merke til sammenhengen ordet står i, bør man lese andre tekster som bakgrunn. I Peters pinsetale kommer det for eksempel frem at kvinner skal tale profetiske ord. Og i Apostlenes gjerninger står det om kvinner som hadde en profetisk gave. Da må de jo få lov til å snakke! Det er bakteppet før man leser hva Paulus sier til korinterne.

"La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred."

Paulus sier "han", når han her forklarer god oppførsel i menigheten. Det er altså først mennene som blir bedt om å tie. Men siden kvinner kunne profetere like mye som menn, må oppfordringen i prinsippet gjelde også kvinner. Samlingene hadde et organisk preg uten møteleder. Derfor var det viktig at folk ikke snakket i munnen på hverandre og hadde innslag samtidig med andre.

Den neste oppfordringen er rettet til kvinner, men akkurat som den forrige oppfordringen i prinsippet gjelder begge kjønn, så gjelder også denne i prinsippet like mye for menn som for kvinner:

"Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie [sigatwsan = holde ro, være stille, tie] når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale [lalein = snakke, kan også bety forstyrrende snakk/pludring]; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale [lalein = snakke, forstyrrende snakk/pludring] i menigheten. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme."

Her er det to tolkningsløp. A) I teksten står det et sitattegn, så det kan godt være at Paulus siterer korinterne og etterpå er sarkastisk mot dem. Altså at Paulus er helt i mot at kvinner skal være stille. Paulus kjempet mot loviske tilstander i menighetslivet, så det er merkelig at han skulle vise til loven. Dette taler for at det er snakk om et korinter-sitat.

B) Det andre tolkningsløpet er at Paulus siterer seg selv fra et tidligere brev og at hensikten er at man skal oppføre seg pent og høflig når det er samling og at dette gjelder både kvinner og menn.

Det er meningsløst å tolke disse tekstene slik at biskoper, misjonærer og menighetstjenere som Priska, Junia og Føbe hadde snakkeforbud og prekeforbud. Riktignok tror jeg det ikke var så mange prekener når det var samling. Normalt samlet man seg rundt et måltid. Hver og en kunne komme med sitt innslag. Noen innslag lignet sikkert på korte prekener.

Det kommer frem av sammenhengen at kvinnene forstyrret fordi de lente seg over til ektemannen og pratet i vei og stilte spørsmål mens andre hadde et innslag. Formaningen gjaldt altså ikke et slags generelt forbud mot å snakke. Kvinnene måtte jo åpne munnen når de skulle be, profetere, preke, synge eller komme med noen oppmuntrende ord.

Poenget i tekstene er at man må komme med sine innslag uten å avbryte andre, og man må heller ikke sitte å prate og forstyrre mens noen andre har et innslag. Kvinner som på den tiden generelt hadde null utdanning, hadde sikkert mange spørsmål. Men da burde de ta ordet og stille spørsmålet åpent, for eksempel til Priska hvis hun var der. Det ville være en bedre løsning enn å spørre ektemannen og dermed forstyrre den som hadde et innslag.

Og siden det ikke var møteleder, noe andre tekster viser implisitt, så måtte alle underordne seg alle.

Hadde det vært snakk om et prekeforbud, ville teksten ha brukt et annet gresk ord: keryksai. Det betyr forkynne, eventuelt preke åpent/holde en tale.


onsdag 15. august 2007

Private initiativ i Guds rike

Begrepet ”Guds rike” er mye større enn begrepet ”menighet”. NT viser massevis av private initiativ på siden av menigheten, for eksempel Filip som døpte finansministeren, og flyktningene som evangeliserte i Antiokia, og de ferske kristne som samlet inn penger til sultkatastrofen.

Vi kan også lese at Jesus oppfordrer til private initiativ i form av å gi noen et glass vann eller ha samme holdninger som den barmhjertige samaritanen.

Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.

Feilen man gjør i dag er å legge flest mulig prosjekter inn under menighetens paraply. Dermed mister man fellesskapsdimensjonen når man møtes. At man etterspør sterkere lederskap i dagens tradisjonelle menigheter, er et signal om at man forsøker å forminske hele Guds rike ned til én lokal menighet og at man selvsagt ikke får til en slik håpløs idé. Ananias som døpte Paulus, burde han ha tatt saken opp i menigheten først? Burde Filip gjort det samme? Hva med disiplene som samlet inn penger?

Nei, det blir byråkratisk og forminskende hvis alt skal gå innom menigheten. Samtidig kan jeg tenke meg at når Ananias, Filip og disiplene kom til sine lokale samlinger, så ville de gjerne prate om hva som hadde skjedd i uken som hadde gått. Og heldigvis var ursamlingene ikke-hierarkiske slik at hvem som helst kunne si noe.

Jeg sier ikke at det bør være null tiltak ut fra en menighet. Men hvis man satser alle sine krefter på menighetsbegrepet, og bygger menighet istedet for å bygge mennesker, så er det fare for å miste noe av Guds rike. Da får vi menigheter og gudstjenester der det er vanskelig å utveksle kjærlighet. Man får ikke en gang lov til å si noe når man møtes. Er det en Guds rikes verdi?

søndag 12. august 2007

Gavene ved apostlenes føtter viser ikke-hierarki

Livet blant de urkristne var preget av gjensidig underordning. Det var ikke en pyramide med religiøse sjefer. Man møttes til hussamlinger der alle stilte likt og alle kunne bidra uten å bli stanset av en møteleder. På siden av hussamlingene tok enkeltpersoner initiativ, og da kunne man frivillig å henge seg på og hjelpe til. Og initiativtageren kunne på sin side i frivillighet la seg styre av teamet.

De fleste har et annet syn. Mange mener Det nye testamentet viser et hierarkisk lederskap blant de urkristne. En av påstandene er at apostlene i den tidligste periode må ha regjert over svært mye penger i form av en menighetskasse, og at det var apostlene som dermed bestemte hvem i menigheten som skulle få en ekstra matbit eller en ny kjerre. Argumentet som legges frem for dette er opplysningen om at folk la penger ved apostlenes føtter.

En historie som gjerne hektes på her, er at da menigheten vokste apostlene over hodet og folk i menigheten begynte å krangle om matbitene, så pekte apostlene selv ut noen mellomledere til å ta seg av utdelingen. Dermed besto urmenigheten nesten fra første stund av tre hierarkiske trinn: 1) toppledere (apostler), 2) mellomledere (diakoner), 3) menigheten. Jeg viser i denne artikkelen en annen konklusjon.



  • ALLE FIKK: Det var ikke bare apostlene som fikk gaver, men alle i urmenigheten fikk.
  • ALLE DELTE UT: Det var alle i menigheten som delte ut gaver, ikke apostlene.
  • IKKE KRANGEL OM UTDELING I URMENIGHETEN: Krangelen ved den daglige utdelingen handler om tempelets utdeling, apostlene var ikke involvert i den.
  • MENIGHETEN BESTEMTE: Det var ikke apostlene som utpekte diakoner, det var det menigheten som gjorde.

IKKE AVHENGIG AV HIERARKISK LØSNING
Jeg har fått tilsendt to spørsmål angående apostler og diakoner og skal gå gjennom bibeltekstene under. Men aller først litt om utgangspunktet for en debatt eller tolkning:

Det er vanskelig å oppdage det ikke-hierarkiske alternativet hvis man er vant med dagens gudstjenesteordninger, menigheter og kirkesamfunn. I dag har menigheter avdelinger, kor, barnehage, aktiviteter og ansatte. Da kan man med rette si at det blir rot med ikke-hierarki. Men det står ikke noe sted i Bibelen at menigheten hjemme hos Priska og Akvillas hadde kor, ansatte og barnehage. Begreper som for eksempel erkebiskop eksisterte ikke. Urmenighetene var svært anderledes enn i dag. Utgangspunktet for å tolke er altså et helt annet. Og da bør man ha døra på gløtt for muligheten for ikke-hierarki.

Tenk også over dette: Man behøver ikke være i en hierarkisk posisjon for å påvirke andre, formane andre, hjelpe andre, motivere andre, bygge andre, døpe andre osv. Selv om du ikke er sjefen til naboen din, kan du påvirke ham, motivere ham, osv. Man er altså ikke avhengig av hierarki for å spre evangeliet eller samles i et hjem.

De følgende bibeltekstene finner du i Det nye testamentet i den delen som heter Apostlenes gjerninger, for eksempel på www.bibelen.no. Tidsmessig befinner vi oss i perioden kort tid etter at Jesus var oppstått og reist til Faderen. De første kristne hadde ikke opplevd noen store forfølgelser ennå. Den kristne religionen springer ut av den jødiske religionen, og i denne perioden er det et slags overlapp. De kristne benyttet ennå tempelet og spesielt tempelplassen som fungerte som byens offentlige torg. Ennå var det bare jøder som var blitt kristne, det vil si jøder fra ulike land som brukte ulike språk. Først noe senere spredte den kristne tro seg til alle folkeslag.

VAR APOSTLENE ØVERST I ET HIERARKI?

SPØRSMÅL 1: "Viser ikke Det nye testamentet en lederskapsordning da første kristne la pengene ned for apostlenes føtter (Apg.4:35)? Lederskapet administrerte og styrte økonomien blant disiplene."

SVAR: Nei. Teksten viser at alle i menigheten delte ut gaver. Også apostlene fikk.

Man kan ikke nappe ut kun vers 35. Man må lese 32-35 i sammenheng. I tillegg må man være klar over at det er to ulike tekster der det står at folk solgte eiendommer og ga til andre. Det første stedet er det snakk om at alle i menigheten deler ut gaver til folk som trenger det. Det andre stedet er det snakk om apostlene som får personlige gaver. Ingen av stedene handler om at apostlene deler ut gaver eller administrerer en slags menighetskasse.

De to stedene som omtaler salg av eiendommer er forskjellige. Når man ser bruken av ”dem”, ”alle” og ”de”, og hva disse viser til i setningen foran/etter, så trer meningsinnholdet frem:

  • Apg 2. 44-45 viser at alle troende delte ut penger til hver enkelt i menigheten som trengte det.
  • Apg 4. 32-35 viser at også apostlene fikk noen gaver personlig.

Apg 2. 44-45:
”Alle troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.”

Ordet ”de” viser tilbake til ”alle troende” i setningen foran. Det var altså alle troende som delte ut, ikke apostlene. Og hvem er det som får gavene i denne teksten? Det er de som trenger gaver blant alle i hele menigheten. Altså: Alle delte ut gaver til alle.

Apg 4. 32-35:
I denne teksten står det først en setning om at menigheten delte alt. Så kommer det tre setninger som handler om apostlene spesielt. Her står det at folk solgte eiendommer og ga penger til apostlene slik at apostlene ikke skulle lide noen nød. Apostlene hadde antagelig små inntekter fordi de brukte mye tid på å undervise og forkynne.

”Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem foran apostlenes føtter. Så fikk hver tildelt det han trengte.”

Ordet ”dem” i ”ingen av dem led nød” viser tilbake på setningen foran som handler om apostlene. Altså: Ingen av apostlene led nød fordi folk kom med gaver. ”Hver enkelt fikk tildelt det han trengte”. Det handler om apostlene, ergo betyr det at hver enkelt av apostlene fikk tildelt det han trengte.

Etter at apostlene har fått gaver, står teksten i nøytral form som ikke avslører hvem som deler ut videre. Teksten åpner for at det var menigheten eller de som kom med gaver som administrerte hvor mye hver apostel skulle få. Et slags omvendt hierarki. Men teksten åpner også for at når først apostlene hadde fått gavene som gruppe, så delte apostlene seg i mellom.

Hadde hverken sølv eller gull:
Apg 3.3-6 handler om Peters møte med en syk og fattig mann. Den fattige spør om en gave, men Peter svarer at han ikke har gull eller sølv å gi bort, kun Jesu helbredelse. Hvis det var apostlene som administrerte menighetskassa, er det rart at Peter sier han ikke har noe å gi bort. Dette viser at, hvis det eksisterte en menighetskasse, så var det i alle fall ikke apostlene som administrerte den.

Apostlene delte ikke ut:
En annen tekst som viser at apostlene ikke sto for fordelingen av gaver i menigheten, er Apg 6.2. Utgangspunktet er en krangel om fordeling. Apostlene kaller derfor samme hele menigheten. Så sier apostlene at det ville være galt hvis apostlene skulle gjøre tjeneste ved bordene.

Teksten sier implisitt at apostlene ikke administrerte gavene og at gavene ikke ble fordelt når menigheten var samlet. For hvis apostlene sto for fordelingen når hele menigheten var samlet, hvorfor var det da i tilfelle nødvendig å kalle sammen hele menigheten for å rydde opp? Apostlene kunne jo bare ha gitt sine instruksjoner der og da, eller neste gang hele menigheten var samlet på vanlig måte. Hvorfor gjøres det et nummer ut av at hele menigheten ble kalt inn til et stormøte?

Mellom linjene forstår vi at det ikke var vanlig med møter der alle var til stede, og at utdelingene dermed skjedde i en mindre gruppe, og at apostlene antagelig ikke var til stede ved utdelingene.

Alternativt kan vi se for oss at hver apostel hadde en del av menigheten under seg og fordelte gaver der. Men også da ville det være unødvendig å kalle sammen hele stormenigheten for å finne en løsning på krangelen. Hver apostel kunne jo, hvis det var et hierarkisk opplegg, ha utnevnt hver sin underordnende i hver sin gruppe. Implisitt viser dette forøvrig at det ikke var noe hierarki i pyramideform.

Apostlene sier også at det ville være galt hvis de skulle gjøre tjeneste ved bordene. Isolert sett er setningen tvetydig. Den kan bety at de ikke skulle starte med slik tjeneste. Den kan også bety at de ikke skulle utvide bordtjenesten de allerede var godt i gang med. Mest sannsynlig er det at de ikke ønsket å starte med en tjeneste de aldri hadde hatt. For som jeg viste over, så drev ikke apostlene med fordeling av gaver.

Et spørsmål som dukker opp i en drøfting av disse tekstene, er: Hvorfor i all verden står det ”bordene”? Hvorfor står det ikke ”hjemmene” eller ”tempelplassen”? Det var jo i hjemmene, og i en tidlig periode på tempelplassen, man møttes.

Dagens hierarkitilhengerne liker å samles i storsamlinger. Hussamlinger har lav status. De hevder at apostlene sto for økonomien og fordelingen av gaver i urmenigheten. Jeg lurer på dette: Hvis fordelingen av gaver ble gjort ved bordene, og det var flere tusen kristne til stede på storsamling på tempelplassen, hvor mange bord må man da bære hver dag til tempelplassen?

Noen bord kunne man sikkert låne av pengevekslerne som holdt til der. Men det er likevel ikke nok. Hvor fikk de alle bordene fra?

Nei, jeg tror ikke hierarkitilhengerne har rett. Det er riktig at det var halvstore samlinger på tempelplassen. Og i tillegg var det én sjelden kjempesamling da apostlene en gang kalte inn hele menigheten til diakonvalg. Men for at de ulike tekstene logisk skal gå opp, tror jeg fordelingen av gaver skjedde på minst tre måter:

1) Fordeling internt i hussamlingene.
2) Gaver for å hjelpe apostlene personlig.
3) Tradisjonell jødisk daglig matutdeling.

1) Gaver i hussamlinger:
Apg 2.46 viser at det var i hjemmene menigheten holdt måltid og nattverd. I brevene til Paulus ser vi at hussamlingene besto av flere enn de som bodde i hvert hjem. Menigheten møttes altså i hussamlinger der kristne naboer og slekt var med. Til hver hussamling tok folk først og fremst med seg mat. I hjemmene hadde man nattverd sammen med et realt måltid der alle kunne bli mette ved å kjærlighetsfullt dele på maten. Og siden det står at alle delte med alle også når det gjaldt økonomi, er det naturlig at også dette ble løst i den enkelte hussamling. Det er i små grupper det er mulig å bli kjent med hverandres behov. Da kan hver enkelt gi penger direkte til dem som trenger det. På den måten kunne alle dele med alle. Hvorfor gjøre det mer innviklet?

Fordelingen skjedde først og fremst på en organisk måte i hussamlingene og hvem hussamlingene kom i kontakt med. Ikke ved at apostlene fikk millioner av kroner som de så skulle fordele ut igjen på en byråkratisk og organisasjonsmessig måte slik hierarkitilhengerne mener.

Allerede første pinsedag var det minst 3000 kristne. Det står at de solgte eiendommer og hus. Men siden de fremdeles møttes i hjemmene, kan ikke alt ha blitt solgt. De måtte jo ha tak over hodet. Så det var de som hadde to eiendommer som solgte den ene.

La oss si at 20 % av 1000 husholdninger solgte sine ekstra eiendommer. Det er 200 eiendommer. En vanlig pris for en eiendom i dag er 400 000 kroner. Det blir en pott på 80 millioner kroner. I tillegg kommer eiendeler som ble solgt. La oss si 20 millioner kr. Og i tillegg kanskje hus som sto på eiendommene, det er enda noen millioner. I følge hierarkitilhengerne ble alle gaver lagt foran apostlenes føtter. Er det sannsynlig?

Er det sannsynlig at det var først da menigheten vokste enda mer enn dette, og ble rundt 10 000-20 000 personer (Apg 4.4), at apostlene mistet oversikten over flere hundre millioner kroner og måtte få tak i syv økonomi-diakoner? Det er det som hevdes i spørsmålet jeg fikk tilsendt: ”Lederskapet administrerte og styrte økonomien blant disiplene.” Altså at lederskapet, det vil si apostlene alene på dette tidspunktet, styrte økonomien for flere tusen husholdninger. Nei, dette er ikke sannsynlig. Hovedmåten fordelingen foregikk på, var nok at hver hussamling ordnet opp selv. Det er det Apg 2.45 indikerer, alle tok personlig ansvar. Og det er det resten av Det nye testamentet viser: Det er i hussamlingene man har fellesskap og man deler.

2) Apostelgaver:
Også apostlene fikk gaver. Apostlene hadde svært små inntekter og deres arbeid, altså undervisningen og forkynnelsen, var selve grunnmuren som menighetslivet ble lagt oppå. Noen solgte eiendommene sine og ga penger til apostlene (4.34).

Vanligvis er det slik at hvis man får penger for å gjøre en jobb, så er det den som gir pengene som er sjef. Skal man følge den vanlige måten å tenke på, var altså apostlene ansatt av menigheten og menigheten var deres sjef. Men i denne sammenhengen kan man ikke tenke slik. Det er mer snakk om en organisk felles forståelse. Både de som ga penger og de som fikk penger var glad for utvekslingen av gaver og jobben som ble gjort. Det blir på samme måte som når jeg gir penger til en misjonær. Jeg bestemmer ikke over misjonæren og misjonæren bestemmer ikke over meg. Misjonæren er ikke hierarkisk over meg bare fordi jeg gir penger.

Paulus, som var apostel, hoppet inn og ut av et slike opplegg alt etter som det passet. Noen ganger tok han i mot gaver, andre ganger var han bevisst på å tjene penger selv. Det var ikke en fast ordning. Men Paulus mente det var rett og rimelig at menighetene støttet apostler (misjonærer), men det var ingen plikt. Peter sier til en av giverne at giveren ikke var pliktig til å selge eiendommen sin (5.4), alt var frivillig.

I den første teksten som forteller om eiendomssalg, er det tydelig at alle i menigheten deltar i salg og utdeling. Når alle har solgt og delt ut, kan ikke apostlene senere motta alle pengene fra eiendomssalgene. Alt er jo delt ut. Men også apostlene fikk glede av at alle solgte eiendommer. Det er det som er poenget.

Hvorfor gjentar forfatteren at folk solgte eiendommer? Hvorfor påpeke at også apostlene får gaver? Gjentagelsen kommer i forlengelsen av en tekst som forteller at to av apostlene ble kastet i fengsel og truet av det gamle presteskapet. Den teksten oppsummerer med at myndighetene var mot David (fra Det gamle testamentet), så senere mot Jesus (som nylig var reist til Faderen), og nå mot apostlene. Det var tøffe tider. Det er som om forfatteren (som mange tror er Lukas) vil forsikre leseren at det var også velsignelser midt i motgangen. Apostlene led ingen økonomisk nød fordi menigheten hjalp dem.

Gjentagelsen kan også være en innledende forklaring til et annet poeng som kommer etter. Teksten etter forteller om to personer som døde av sjokk fordi de forsøkte å lure Gud da de kom med gaver til apostlene. Det er en ekstrem historie. For å forklare hvorfor i all verden noen kom med gaver til apostlene, så gjentar forfatteren hva han har forklart tidligere, nemlig at alle hjalp alle. Derfor fikk også apostlene noen gaver. Og for å forklare at ikke alle som kom med gaver til apostlene forsøkte å lure Gud, så forteller forfatteren først om en normal gaveoverekkelse. Forfatteren bruker dette som en kort forklaring før den egentlige historien kommer, den som handler om de to som døde.

3) Daglige utdelinger:
I tillegg til punkt 1 og 2 holdt man fast på den gamle jødiske skikken med daglige utdelinger som var i regi av synagogene, dvs i Jerusalem var det nok tempelet som sto for utdelingen. Den daglige utdelingen ble kalt for Tamhui, eller på norsk Trauet. Den var for virkelig fattige folk. En annen innsamling ble kalt Kuppah, eller Kurven. Den var for folk i midlertidige problemer. Da gikk to personer hver fredag morgen fra hus til hus og på markedsplassen og samlet inn mat og penger. Senere på dagen ble dette delt ut. (Kilde: Din daglige studiebibel, Apostlenes gjerninger, side 64, Ansgar forlag 1982.)

Mer vet jeg ikke om disse to skikkene. Hvordan den daglige utdelingen foregikk, må noen historikere hjelpe meg med. Men siden bord nevnes, kan jeg tenke meg at fattige kom til en spesiell samling i tempelområdet der det var flere bord med mat og penger. Poenget er at i alle fall var denne utdelingsordningen allerede i gang før de kristne valgte diakoner. Det viser klagene som kom. Noen drev utdeling, men det var ikke apostlene. Apostlene drev for det første ikke den store utdelingen som foregikk i hjemmene, for den ble drevet av alle. Apostlene var bare en av mange mottagere. For det andre drev heller ikke apostlene den lille utdelingen som var etter den jødiske skikken. For de ville aldri ha diskriminert de gresktalende enkene.

Om noen av utdelerne som jobbet for det jødiske tempelet også var med i den kristne urmenigheten, vet man ikke. Men det er lite sannsynlig fordi det virker som at alle i urmenigheten var grepet av en kjærlighetsholdning der man ikke diskriminerte. Folk solgte jo eiendeler for å dele med hverandre. Og det nevnes heller ikke i teksten at noen utdelere fikk sparken. Teksten er ærlig om råtne egg i andre sammenhenger og ville ikke ha skjult at noen kristne gjorde en dårlig jobb. Samtidig får man inntrykk av at når urmenigheten etterpå velger diakoner til å dele ut, for å få slutt på diskrimineringen, så starter menigheten med en tjeneste den ikke hadde utført før. Jeg tror derfor at den utdelingen som gikk under merkelappen ”den daglige utdelingen”, altså Tamhui, hadde til da vært under tempelets ledelse. Men med de kristnes initiativ, altså diakonvalget, ble det to parallelle utdelinger: Én daglig utdeling utført av det jødsiek tempelet og én daglig utdeling utført av kristne diakoner. Den kristne daglige utdelingen som nå ble startet opp, kom i tillegg til at de kristne allerede delte med hverandre i hussamlingene.

Dette er en annen tolkning enn hierarkitilhengerne som mener at apostlene fikk alle pengene i hele menigheten og delte ut til dem som trengte det. Og at når jobben ble for stor for dem, så fikk de tak i noen diakoner til å hjelpe dem.

Er det forøvrig sannsynlig at kristne møtte opp til den jødiske utdelingen? Ja, for på dette tidspunktet var de ferske kristne ikke kastet ut av tempelområdet. Urmenigheten besto så langt av kun jøder som var blitt kristne. De kristne samlet seg på tempelplassen og ble respektert av folket (Apg 2. 46-47). Noen gamle og nye skikker gikk om hverandre. Det vil si at selv om mesteparten av fordelingen av gaver skjedde organisk internt i hver hussamling, som var en ny skikk, så var det også en del fattige som møtte opp til den gamle jødiske skikken med utdeling.

I tempelområdet kan vi se for oss at det var ulike aktiviteter. I det ene hjørnet står en mellomstor samling av kristne og har samling med bønn og undervisning. I det andre hjørnet er det daglig utdeling til fattige, i regi av tempelet. Noen av de fattigste kristne som ikke har koblet seg på en hussamling ennå, går over tempelplassen til det andre hjørnet og får mat fra den daglige utdelingen.

Det er ved denne gamle skikken i regi av tempelet at det oppstår krangel. De hebraisktalende jødene så ned på de gresktalende jødene som var i byen i forbindelse med pinsen. Det er sannsynlig at det var hebraisktalende jøder som sto for utdelingen fordi det var de gresktalende som ble diskriminert ved utdelingen. Gresktalende utdelere hadde neppe diskriminert sine egne.

Det er angående den gamle skikken at apostlene innkaller til stormøte for å foreslå løsninger på urettferdigheten som foregikk der. (Les mer om det lenger ned.)

Hva betyr føtter?
Selve uttrykket ”apostlenes føtter” kan for noen gi inntrykk av at de som ga gaver la seg under apostlene hierarkisk. Men se hvordan uttrykket blir brukt i 7.58. Der er det fanatikere som er i ferd med å steine den kristne Stefanus. Mobben tar av seg kappene og legger dem ved føttene til Saulus (Paulus) før de skal steine Stefanus. Saulus var ikke sjefen til mobberne av den grunn. Han var en ung mann som var til stede da det skjedde. Mobben fant rett og slett i farten en slags sekretær som kunne passe på kappene deres. At Saulus passet på kappene betyr ikke at han administrerte det som lå ved hans føtter. Han kunne ikke selge kappene hvis han ville. Han kunne heller ikke dem bort til fattige. Da ville nok mobben ha blitt sinna på Saulus. Men ved at Saulus i farten tar jobben med å passe på kappene til mobberne, sier han seg enig med mobberne i steiningen. Godt at Saulus senere ble en kristen og fikk et motsatt syn på slik forferdelig oppførsel.

Legger folk penger eller klær ved dine føtter, kan det bety to ting: 1) Du får en personlig gave. 2) Du blir bedt om å passe på andres eiendeler, men kan ikke gi dem videre uten spørre eierne.

Isolert sett kan uttrykket ”penger ved apostlenes føtter” bety at apostlene passet på menighetskassa samtidig som de ikke hadde rett til å administrere pengene. Da måtte de i tilfelle spørre eierne av pengene, det vil si menigheten. Men når vi sammenligner med resten teksten, så passet apostlene antagelig ikke på noen menighetskasse. Pengene var til dem personlig.

Gjør det noe?
Jeg mener den første teksten som forteller at alle delte med alle, er udiskutabel. Her er ikke apostlene involvert. Den neste teksten som sier at folk la gaver ved apostlenes føtter, kan diskuteres. Men dette betyr egentlig lite for mitt syn angående pyramider. Hvis jeg gir en gave til noen og ber dem fordele videre, er noe helt annet enn at noen ledere skal bestemme hvilke sanger jeg og alle andre i menigheten skal synge eller hvem som kan bli medlem, eller hvem som skal preke, eller hvem som kan døpe osv.

Oppsummering:
Dette er argumenter for at apostlene ikke var pengesjefer i jerusalemmenigheten:

  • Det står at alle i menigheten delte ut gaver til alle.
  • Apostlene var ikke til stede under utdelingen.
  • Apostlene hadde ikke penger da de møtte den fattige.
  • Det er snakk om tre ulike fordelinger, disse må ikke blandes
  • Ordet ”dem” viser at også apostlene fikk gaver slik at heller ikke de led noen nød
  • Det står ikke noe sted direkte at apostlene administrerer penger.

HADDE DIAKONENE RETT TIL Å BESTEMME OVER ANDRE?

SPØRSMÅL 2: ”Lederne utpekte diakoner (Apg.6:1-7) som ble bedt for/lagt hendene på av lederne for det embetet det skulle utføre. Er ikke dette lederskap?”

SVAR: Nei. Det var ikke ledere som utpekte diakoner. Det var menigheten. Les teksten i Apostlenes gjerninger en gang til.

Apg 6.3 viser at apostlene foreslår at menigheten skal velge diakoner. I Apg 6.5 viser den første setningen at det var et forslag og at hele menigheten var enig. Ordet ”de” i setning 2 viser tilbake til setning 1 som handler om hele menigheten. Det er helt tydelig at det er menigheten som utpeker diakoner, ikke apostlene.

Forøvrig betyr det ikke at man er leder hvis man legger hendene på noen og ber for dem og deres tjeneste. Det var en tilfeldig disippel som ba for Paulus, ikke en leder.

Hva så med de som ble valgt til å gjøre tjeneste? Diakonene, var de ledere? For å svare på det, må jeg først gjenta hva jeg definerer som leder. En leder er ikke bare en som motiverer andre, men en som også kan støtte seg til et formelt hierarki for å bestemme over andre. Dette skiller seg noe fra vanlig lederundervisning. Der er det vanlig er å hente frem eksempelpersoner som gjør noe klokt samt påvirker andre, og så kalle disse for ledere. Men dette mener jeg ligger innenfor hva en tjener kan gjøre. Å påvirke andre er overlappende karakterer på ledere og tjenere.

Eksempelet med den tilfeldige disippelen som oppsøkte Paulus før Paulus ble kristen, gir trøbbel for vanlig kristen lederundervisning. For hvis det var hierarkier i menighetene, så hadde vel denne disippelen en overordnet? Da kan man ikke kalle disippelen for en leder. Men han oppførte seg som en leder kan noen mene. Ja, både ledere og tjenere kan påvirke andre, gjøre noe klokt, hjelpe andre osv. Men hierarkitilhengere kan ikke kalle disippelen for en leder. For disipler ligger i tilfelle nederst hierarkisk. Man kan ikke si at denne disippelen var både øverst og nederst i hierarkiet.

Det allmenne prestedømme er når alle i menigheten kan påvirke andre, holde taler, døpe folk, hjelpe folk osv. Hierarkier tillater ikke slikt. Det ville i tilfelle bare bli rot, mener de som er tilhengere av hierarkier. Det er bare de som har fått et pastor-embete eller noe lignende som kan døpe, mener de. Hvis noen andre enn pastoren/topplederen/lederskapet skal døpe, så må i hvertfall noen i lederskapet ha en dåpssamtale med dåpskandidaten først for å kvalitetssikre hendelsen og godkjenne kandidaten. Makten er dermed uansett plassert i lederskapet. Men denne disippelen brydde seg ikke om det, for det var antagelig ikke slike hierarkier, og disippelen forandret verdenshistorien da han døpte Paulus.

Poenget er at man behøver ikke stå i et hierarki for å gjøre tjeneste og for å påvirke andre. Man er heller ikke automatisk i et hierarki hvis man som apostlene som legger hendene på diakonene som skal gjøre en tjeneste og ber for dem. Man har heller ikke automatisk rett til å bestemme over andre bare fordi man har fått ansvar for noe.

Utgangspunktet for diakonvalget var altså at de hebraisktalende personene som til da hadde utført utdelingstjenesten i regi av tempelet, diskriminerte de gresktalende enkene. De kristne startet da en egen utdeling som gikk parallelt med tempelets utdeling. Denne daglige utdelingen av mat og penger til fattige var antagelig bare en brøkdel av menighetens store utdeling som foregikk i hussamlingene på en organisk måte.

Som jeg skrev i forrige svar lenger opp, så var de kristne ofte på tempelplassen, og de var på dette tidspunktet respektert i folket, så det kan godt hende at en del kristne benyttet seg av daglig utdeling av mat som ble delt ut av tempelet etter jødisk skikk.

Men fikk ikke disse kristne mat i hussamlingene da? kan du spørre. Både ja og nei. I forbindelse med pinsen var det mange tilreisende. Det var skjedd en vekkelse og tusener ble kristne. Da var det sikkert en del som ikke fikk koblet seg på hussamlingene med en gang. De møtte derfor opp til tempelets matutdeling. Men dessverre ble de diskriminert fordi de kom fra utlandet.

Det står forøvrig ikke at de gresktalende klagde til apostlene. Altså at man fulgte en slags tjenestevei og et hierarki. Men apostlene fikk nå i hvert fall høre om problemet, og apostlene kalte inn til storsamling.

Man er ikke hierarkisk sjef bare fordi man kaller inn til storsamling. Det kan tillitsmenn gjøre når det oppstår akutte situasjoner. Selv kaller jeg ofte inn sjefen min på jobben til et møte sammen med kolleger som er på samme hierarkisk nivå som jeg selv. Jeg er ikke sjefen til noen av dem av den grunn.

Jeg reduserer ikke apostlene med dette til kun å være tillitsmenn. De hadde gått i nær opplæring hos Jesus. De, og de andre som forkynte og underviste den kristne tro, la grunnmuren for menighetslivet. Det er en svært viktig tjeneste. Men jeg forsøker å få frem forskjellen på det man i dag kaller for lederskap og embeter og hva som lå i de ulike tjenester i urmenighetene. I dag har vi paver og pastorer som bygger imperier under seg og som selv utpeker sine underordnede og som har gjennomskjæringrett overfor menigheten. ”Lederskapet” i urmenighetene var helt anderledes.

Apostlene visste godt, som resten av menigheten, at man ikke skal gjøre forskjell på folk. Det kommer frem andre steder i NT. Apostlene og andre fra menigheten kunne altså i prinsippet ta over utdelingstjenesten som alt var i gang, og utføre den med riktig holdning og ikke gjøre forskjell på folk. Men hvis apostlene tok en slik jobb, ville det i tilfelle gå på bekostning av undervisningen, og det ville være galt. Det var de som hadde fått tettest undervisning av Jesus.

De foreslår derfor at hele stormenigheten velger syv menn til å overta jobben som noen andre til da hadde utført. Det står ikke rett ut at det var snakk om å overta andres tjeneste. Men fordi de gresktalende kom med klager på de hebraisktalende, må det bety at tjenesten allerede var i gang, og det må bety at noen allerede gjorde tjeneste der. Og uttrykket ”den daglige utdelingen” passer til den daglige utdelingen som synagogene (dvs tempelet) hadde.

Vel, de kristne kunne neppe bestemme over den utdelingen som alt var i gang. Selv om folket på den tiden likte de kristne godt, så var presteskapet i tempelet sure på dem. Apostlene ble kastet i fengsel og truet. De kristne måtte i tilfelle starte sin egen utdeling. Men fordi apostlene ikke hadde hierarkisk makt, kunne apostlene ikke bare peke ut noen i menigheten til å ta utdelingsansvaret. Apostlene kunne bare bruke en tjeners verktøy. Og det er å komme med forslag og gode argumenter. Apg 6.5 sier i forbindelse med diakonvalget: ”Dette forslaget ble tatt godt i mot av hele forsamlingen.” Apostlene kom med en idé, ikke en lederavgjørelse.

Så kommer et poeng som må sjokkere hierarkitilhengerne. Apostlene foreslår at de selv ikke skal være med å bestemme hvem som skal være diakoner! Hva slags omvendt lederskap er dette? Apostlene foreslår at hele avgjørelsen skal tas av resten av menigheten. Apostlenes makt kan sammenlignes med å klippe et rødt bånd når en ny bro skal åpnes. All makt er lagt i resten av menigheten. Selv apostlenes egne meninger om hvilke konkrete personer som egner seg, skal ikke telle med! Apostlene har bundet sine hender og føtter og lover å godta det menigheten bestemmer.

Riktignok sier apostlene at de som menigheten velger, vil ”vi” sette inn i tjenesten. ”Vi” kan muligens bety hele menigheten, men det mest sannsynlige er at ”vi” betyr apostlene. Altså: Dere velger, vi innsetter.

Isolert sett kan ”vi innsetter” høres ut som at det er apostlene som bestemmer. Men man må lese setningene foran og etter for å forstå at apostlene ikke har noen hierarkisk makt, eller i hvert fall ikke bruker den. De setter seg selv aller nederst og gir seg selv bare anledning til å be for dem som menigheten velger. Sett ut fra en vanlig lederskapstanke er det viktigst å kunne bestemme. Men fra apostlenes synspunkt er det viktigst å kunne be. Selv syntes de kanskje de tok den viktigste jobben da de la hendene på de nye diakonene og ba for dem.

Apostlenes oppførsel ved diakonvalget kan ikke kalles lederskap, hierarki eller embete slik vi vanligvis definerer disse ordene. Apostlene var tjenere. Men de var modige, de tok initiativ, de kom med forslag, de hadde overtalelsesevne, oppmuntringsevne, osv. Og de hadde en naturlig tyngde fordi folk visste hvor de hadde sin lære fra og fordi folk så at syke ble friske når apostlene ba. Men de hadde ikke autoritet ut fra et hierarki.

For hvis det var et hierarki, så forsvinner det i tilfelle kort tid etter. Se hva som skjer lenger ut i teksten når Stefanus blir drept og det blir forfølgelser. Kun apostlene blir igjen i Jerusalem. På en måte var de kanskje modige. Men effekten av det hele er oppsiktvekkende for hierarkitilhengerne. Alle andre enn apostlene flykter til andre steder og andre land. Og hva skjer der? Flyktningene oppfører seg som apostler! Apg 8.4: ”De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus.”

Filip var ikke blant i tolv apostlene. Men i Samaria så er han plutselig i full gang med å tale, døpe og gjøre under. Hvor ble det nå av hierarkiet? Hvis det var hierarki i starten, så var det i hvert fall borte nå. Hvem godkjente at Filip fikk opprykk til apostel?

Videre er det en disippel, ikke en apostel eller diakon, som i Damaskus døper Paulus (Apg 9). Ikke bare det, denne disippelen legger også hendene på Paulus og ber for ham. Oj, oj, oj. Er det ikke dette de tolv apostlene gjorde da diakonene ble valgt? Er det ikke nettopp en slik handling bare embetspersoner kan gjøre da? Kan en disippel langt ned i hierarkiet gjøre noe slikt? Ja, sier Det nye testamentet, for det var etter all sannsynlighet ikke noe hierarki.

Det ble stadig flere kristne og det startet opp mange nye menigheter uten de tolv apostlene. Ryktene om de nye menighetene langt borte nådde de tolv apostlene, står det i Det nye testamentet. Nei, vent litt. Det står visst ikke det. Det står at ryktene nådde menigheten i Jerusalem. Og det er menigheten som da sender Barnabas av gårde for besøke de nye menighetene. Det var ikke apostlene som sendte Barnabas. Det var altså menigheten som valgte diakoner og det var menigheten som sendte Barnabas.

Så langt i teksten kalles ikke Barnabas for apostel. Det skjer senere. Han ble antagelig sendt for å besøke menighetene, ikke for å drive apostelvirksomhet. Når Barnabas, denne hvem-som-helst, ankommer den fjerne menigheten i Antiokia, blir han glad når han ser hva Guds nåde har gjort. Menigheten i Antiokia hadde altså klart seg bra uten et eventuelt lederskap fra de tolv.

Så formaner Barnabas menigheten til å holde fast på Herren av hele sitt hjerte. Formaner? Er det lov å formane når man hverken er leder, pastor eller apostel? Ja, alle tjenere har lov til å formane. Man behøver ikke å ha et lederembete. Dette er det unike opplegget blant de urkristne. Som forklaring på formaningen sier setningen etter: ”For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro.” Det står ikke ”For han var apostel” eller ”For han var deres leder”.

Enda lenger ut i teksten ser vi at Barnabas og Paulus etter hvert blir omtalt som apostler. De er jo stadig på farten og reiser rundt og jobber mer og mer som apostler. Det øker på med apostler. Men det står ikke noe om eventuelle menighetsvedtak som innsetter de disse nye apostlene. Merkelig?

I tillegg til at menighetene kunne sende enkeltpersoner ut på oppdrag, slik som Barnabas, fikk også grupper i menighetene ulike ansvar. Og man hadde en diakongruppe som, i hvertfall i urmenigheten, fikk ansvar for fattige som ikke ble fanget opp av hussamlingene. Men at man deltar i en gruppe som har et ansvar, betyr ikke at man kan sjefe over folk.

Ja, forresten, hvor i all verden var eldstegruppen da diakonene ble valgt? Hierarkitilhengerne mener at urmenighetene ble drevet av en toppleder sammen med en eldstegruppe. Disse nevnes ikke med ett ord ved diakonvalget. Dette kan bety i minst to ting: 1) Eldste skal slett ikke bestemme hvem som skal være tjenere i menigheten. 2) Det er helt greit at en menighet ikke har eldstegruppe.

Siden apostlene trakk seg tilbake da menigheten skulle velge diakoner, kan det bety at eldstepersoner ble valgt på samme måte. Altså at apostlene som reiste rundt og motiverte til oppstart av menigheter trakk seg tilbake da hver nystartede menighet skulle velge eldste. Når det står at Paulus og Barnabas etter hvert innsatte eldste i enkelte menigheter, så satte de bare i gang valgprosessen. Og bidro med bønn da den var over. Og det samme kan ha skjedd hvis andre menigheter skulle velge hvem som skulle ha ansvar for noe. Da satte noen i menigheten i gang valgprosessen, og andre bidro med bønn da den var over.

Ved diakonvalget er apostlenes forslag noe slikt som dette: ”Folkens, la oss gjøre dette selv. Det er fint at tempelet driver matutdeling, men vi kan også gjøre det. Og da kan vi gjøre det med kristne verdier. Det vil si en tjenerholding som ikke gjør forskjell på folk. De av dere som protesterte under utdelingen, har rett. For det er galt å diskriminere. Men når lederne i tempelet ikke vil høre på protestene, så bør vi heller drive matutdeling selv. Det aller fleste får det de trenger i hussamlingene, men det er enkelte tilreisende i forbindelse med pinsen som ikke kjenner noen, og de kan ha nytte av en organisert utdeling. Hvis dere finner en gruppe som kan ta seg av en slik utdeling, så kan vi gjerne be for gruppen.”

Protestene ble satt frem da de kristne hadde vekst. Det er lettere å være modig når man er flere. Da kan man protestere mot gamle verdier og gamle tradisjoner. Å ha matutdeling som tradisjon, er kjempebra. Men det var deler av tradisjonen som ikke var bra, nemlig at noen mennesker er mer verdt enn andre.

De ferske kristne hadde i løpet av kort tid blitt overbevist om nye verdier: Man skal dele og man skal ikke gjøre forskjell på folk. Tidligere hadde de fattige gresktalende jødene antagelig funnet seg i diskrimineringen. Slik var kulturen. Det var vanskelig å tenke seg noe annet. Men nå var det vekkelse. Helt nye tanker begynte å bli normale blant flere tusen personer i byen. De som hadde tatt inn over seg de nye tankene, begynte å protestere mot diskrimineringen. Vi vet ikke om klagene ble formelt levert til tempelet eller om det bare ble murring under utdelingen. Apostlene visste i hvert fall at det nyttet ikke å snu en gammel skikk i tempelet, så de innkalte til stormøte blant de kristne og satte frem et forslag. De kristne i gang en ny tradisjon: Matutdeling uten diskriminering.

Rett etter teksten om diakonvalget står det på nytt at de kristne var i vekst. Det står nesten som en konklusjon eller naturlig følge av at man har byttet ut innholdet i en gammel tradisjon.

Og neste setning i teksten lyder: ”Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.” Er det snakk om de gamle utdelerne som nå hadde kommet på bedre tanker?

Påstanden fra hierakitilhengerne er at diakonansvaret betyr at de var ledere med gjennomskjæringsrett over andre. Jeg kan gjerne åpne for den muligheten i et lignende tilfelle. Hvis folk er i ytterste nød og kjemper om å få seg en matbit, kan det være riktig å ha noen ledere som passer på at fordelingen av mat blir rettferdig. Det er et slags unntakstilfelle. På TV kan man se at vakter eller politi lager køordning ved naturkatastrofer der folk skriker etter mat. Det er mulig at disse nye diakonene var slike ledere. Det gjør lite med mitt syn om at resten av livet mellom de urkristne var ikke-hierarisk.

Men jeg tror ikke de var slike ledere. Apostlene foreslo en oppskrift på hvordan utdelingsdiakonene burde være. De skulle ha et godt ord på seg, være fylt av Den hellige ånd, og være kloke. Hvis man har disse egenskapene, tror jeg man kan drive utdeling av mat uten å måtte bestemme over andre. Dette er så lenge det ikke er en naturkatastrofe som ligger bak en kjempemessig hysterisk menneskemengde som har samlet seg.

Hvorfor skulle det forresten være syv diakoner? Hvorfor ikke tolv? At det var bare syv, viser for det første at hver diakon ikke hadde hver sin overordnede apostel i et pyramideformet hierarki. For det andre gir det et hint om at diakonene tok hver sin utdelingsdag i uken. De senere paulinske oppskriftene på en god diakon, har referanser til diakonens hjem. Muligens besto de urkristnes versjon av Tamhui, av syv diakonhjem. Det hadde kanskje vært for provoserende å starte kristen utdeling på selve tempelplassen. Og man var allerede fornøyd med politikken om å bruke hjemmene til samlinger, så hvorfor ikke bruke syv hjem til en kristen Tamhui?

Det er for øvrig påfallende at det var en gruppe av apostler som kom med en idé til hele menighetsgruppen, og det var hele menighetsgruppen som valgte en gruppe av utdelere, og de ble bedt for av en gruppe av apostler. Slik gruppedynamikk passer ikke inn i hvordan man i dag mener menigheter skal se ut, der skal det gjerne være en toppleder som har en visjon, som velger avdelingsledere under seg, og avdelingslederne velger igjen hver sine medarbeidere. Noen steder får menigheten da anledning til å si ok på en slags demokratisk måte, men de har i praksis ikke mulighet til å protestere. Beslutningene er drøftet ferdig og tatt av lederskapet og det er lite rom for noe annet. Men på papiret kan det se ut som demokrati.

Man bør også legge merke til at apostlene ikke brydde seg om hvem som ble diakoner, bare det var skikkelige folk. Hvis apostlene var diakonenes ledere, må det ha vært et helt annet lederskap enn hva vi i dag mener med lederskap.

Tallet syv kan som sagt bety at hver diakon hadde ansvaret for hver sin dag i uka. Også dette er en pulverisering av lederskap. Fikk du ikke mat den ene dagen, kunne du møte opp en annen dag når en annen hadde ansvaret. Slik ble ikke utdelingen preget av én person. Hvis man skal kalle dette lederskap, så gikk i alle fall lederskapet på rundgang.

At det var bare syv diakoner som ble valgt til en utdeling som foregikk daglig, må bety at utdelingen var liten og oversiktelig. Den vanlige påstanden fra hierarkitilhengerne er at det først var apostlene som hadde ansvar for utdelingen, men da menigheten vokste dem over hodet så fikk de tak i syv diakoner. Det virker ikke logisk at når tolv personer ikke makter jobben, så skal syv personer gjøre en bedre jobb. Man delte altså ut et ferskt brød til venstre og varm kjortel til høyre, i en mengde som tilsvarer minst 100 millioner kroner. Hvor lang var køen foran de tolv egentlig? Hvis systemet brøt sammen med tolv utdelere, burde man ha foreslått at antallet diakoner skulle være 50 eller noe sånt. At det er bare syv må bety at den vanlige hierarkitolkningen er feil.

Det er forøvrig spennende å se at menigheten så velger å overlate ansvaret for utdelingen til dem som lå nær de enkene ble diskriminert. Alle i menigheten på den tiden var antagelig jøder, også de nye diakonene. Men ingen av de nye diakonene som blir valgt, har jødiske navn. En av de nye diakonene var til og med en ikke-jøde som hadde konvertert til jøde. De nye diakonene snakket altså ikke bare ”feil” språk, men en av dem hadde også helt ”feil” bakgrunn. Men det er de som blir valgt. Veldig mye blant de urkristne var opp ned fra hva som var vanlig. Jeg tror dagens menigheter har en del å lære her. Veldig mye i dagens menigheter bør snus opp ned og ristes.

4. august 2006, oppdatert 12. august 2007

fredag 10. august 2007

Guds rike eller ekklesiarike?

I dag er det kristne tro-og-liv-paradigmet slik at Guds rike er forminsket til noe som helst skal foregå i menighetslivet. Da jeg startet med min egen analyse av problemstillingene i 2003, levde jeg selv midt inne dette paradigmet. Derfor var det begrepet menighet, og ikke begrepet Guds rike, som jeg begynte å analysere angående rammer og verdier.

Jeg så etter hvert at de urkristne hadde et helt annet menighetsopplegg enn hva som er vanlig i dag. I tillegg har jeg begynt å forstå at menighet bare en liten bit av Guds rike.

Det er vanlig i dagens tradisjonelle menigheter å si "bygge menighet" som et slags slagord eller overordnet mål. Jeg valgte "bygge mennesker" som mitt slagord. Jeg synes "bygge menighet" for mye vektlegger menigheten som institusjon der vekst telles i antall nye avdelinger. I slike tradisjonelle menigheter blir enkeltmennesker for dårlig sett. For folk er for stressa, det er så mye som må ordnes. Og rammene i samlingene hindrer folk i å snakke sammen fordi scenen krever sin oppmerksomhet. Det er noe feil både med holdninger og med ordninger.

STORTINGSSAMLING HJEMME HOS PRISKA
De urkristne brukte et ikke-religiøst ord for sine samlinger. Det greske ordet ekklesia betyr ikke kirke, menighet, tempel eller noe slikt, men rett og slett folkeforsamling på linje med Stortinget. Dette ordet ble brukt om hussamlinger. En kristen hussamling er altså selvstendig. Ingen er over Stortinget. Ingen stormenighet eller erkebiskop har rett til å bestemme over en flokk kristne som samles i hjemmet, på kafé eller i skogen.

Den gangen var ekklesia enkle samlinger med god mat der alle fritt kunne komme med sine innlegg i form av en sang, en mini-preken, en oppmuntring. Med årenes løp har ekklesia blitt til dagens foretakskirker der hele det moderne kristenliv skal leves.

EKKLESIA
De urkristnes ekklesia, det som i dag kalles menighet/kirke, var bare ett av mange områder hvor de levde ut sin tro. Enkeltpersoner og grupper tok også initiativ på siden av ekklesia.


Det var få tiltak som ble initiert av ekklesiasamlingene. Men det var mange "private" initiativ i form av kristne enkeltpersoner eller grupper som reiste på kryss og tvers. De som reiste på kryss og tvers, var bare unntaksvis utsendt fra en menighet. Men man kunne også være utsendt fra en menighet, og man kunne også gjøre en tjeneste i en menighet.

Urbildet er helt motsatt av dagens opplegg der det er obligatorisk at alle tiltak helst skal skje i eller ut fra menighet.

Jesus sa ikke ”Ekklesiariket er nær”. Han sa ”Guds rike er nær”. Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.

Hva er så Guds rike? Jeg har bare så vidt begynt å se på dette begrepet på nytt. I tillegg til at Gud har makt til å frelse folk, gjøre dem friske osv, så er det snakk om at vi kan gi noen et glass vann, besøke noen som er i fengsel, ha Gud som far (og ikke en menighetsautoritet), gi tilgivelse, ha tålmodighet, se enkeltmennesker, lytte til Den hellige Ånd, ha frihet i Kristus (som Paulus sa), elske Gud og sin neste, osv. Og gjerne også, som et av mange poenger, komme sammen med andre kristne (ekklesia) for å bygge hverandre.

DOBBELKOMMUNIKASJON
Er du med i en tradisjonell menighet, har du sikkert hørt presten/pastoren si mange ganger at hverdagen er viktig som kristen. På en måte sier pastoren da at Guds rike er viktigere enn menighetens rike. Det er fint. Men samtidig legger gjerne menighetslederne frem en forventning om at medlemmene skal være aktive i menighetens mange avdelinger. Lederne ønsker at menighetsparaplyen skal bli så stor som mulig og at medlemmene legger tyngdepunktet i sitt kristenliv i menigheten. Selv gjør gjerne pastoren nettopp det, og er gjerne 6 av ukens 7 dager i menigheten og deltar i planleggingsmøter, gudstjenester, konserter osv.


Hvis pastoren virkelig mener at hverdagen, altså livet utenfor menighetens egne tiltak, er viktig, så er det rart at han legger all sin tid og kraft i menigheten. For å spisse det litt: Dagens pastorer bygger et ekklesiarike.

LÆREDOKUMENTER I SKUFFEN
I går skrev jeg om hvordan læredokumenter tas opp og ned akkurat som det passer. Hensikten min var ikke å komme med nok et eksempel på hierarki og forskjellsbehandling. Hensikten var å peke på den merkelige situasjon der ekklesiariket møter Guds rike.

Tradisjonelle menigheter har læredokumenter de samler seg om. Man er liksom ikke en skikkelig menighet hvis man ikke har nedfelt noen lærevedtekter. Samtidig kan enkeltpersoner utenfor menighetslivet ta initiativ til å evangelisere, drive hjelpetiltak, starte gospelkor osv - uten å måtte skrive læredokumenter. Det er et paradoks. Ingen legger press på at frittstående tiltak "må" ha læredokumenter.

For å unngå å isolere seg fullstendig, legger pastoren menighetens læredokument i skuffen enkelte ganger i møte med kristne som ikke er medlemmer i menigheten. De andre kristne kan ha et litt annet læredokument (en nabomenighet er på besøk med sitt sangkor), eller de kan operere helt uten læredokument (en misjonær og en hjelpearbeider på reise). Da velger pastoren å tenke organisk og ikke bry seg om eget læredokument. Når dokumentet er gjemt i skuffen, kan man ha felles gudstjeneste med nabokirken eller man kan sende penger til et misjonstiltak noen driver. I noen situasjoner lar altså pastoren Guds rike gå foran ekklesiariket. Men hvorfor ikke ha den prioriteringen hele tiden?

Trosbekjennelser og læredokumenter er en debatt for seg. Jeg ser positive sider ved å forsøke å summere opp hva man tror på. Men når man bruker slike dokumenter for å si til andre kristne at ”du får ikke lov til å være sammen med oss”, for eksempel ved søknad om medlemskap, da er det noe galt. Da er ekklesiariket blitt forbildet og ikke Guds rike.


Og det blir enda galere når læredokumentet den ene dagen stenger søsken ute (medlemskap), mens det den andre dagen legges i skuffen for å kunne ta søsken inn i varmen (en omreisende predikant eller et kor). Jeg synes pastorer må bestemme seg for et prinsipp og ikke vingle slik.


Som jeg skrev i går, så stusser jeg altså over at menigheter "må" ha et læredokument, mens misjonærer og omreisende kor ikke behøver det samme. Så langt jeg forstår Bibelen, så har alle kristne et ansvar for å ta vare på troen. Derfor må enten alle ha et læredokument i baklomma, eller ingen.

VARIANTER AV EKKLESIARIKET
”At hverdagen er viktig, har vi forstått for lenge siden”, kan enkelte norske kristne miljøer si. De har tonet ned tradisjonelle menighetsaktiviteter som foregår i kirken til fordel for samlinger i hjemmene. Men dessverre har de beholdt en autoritetsstruktur og befinner seg dermed fremdeles i ekklesiariket.

Og, bare så det er sagt, bildet er selvsagt ikke svart-hvitt. Når en tradisjonell menighet for eksempel sender penger til fattige, så er den menigheten en del av Guds rike ved det tiltaket. Slik er det også med mye annet som skjer i en tradisjonell menighet. Når jeg sier at en menighet befinner seg i ekklesiariket, mener jeg slett ikke at den er fullstendig ubrukelig eller at den over hodet ikke er en del av Guds rike. Jeg forsøker å sammeligne to paradigmer og peke på hvilken retning man bør gå.

Det ene paradigmet går ut på at menigheten skal være den kristnes tyngdepunkt. I dette paradigmet ender pastoren opp med å måtte omgå interne regler i møte med søsken.

Det andre paradigmet går ut på at tyngdepuktet skal ligge i Guds rike. Da er menighet en av mange muligheter til å leve ut kristenlivet. Jeg mener ikke å nedprioritere menighet fullstendig. Jeg tror menighet bør være en viktig plass i kristenlivet.

Jeg selv sitter forresten i glasshus når det gjelder å gjøre tjeneste i Guds rike. Men jeg håper at mine artikler kan bidra litt til å frigjøre det virkelige allmenne prestedømme. Du kan for eksempel invitere til kristen hjemmesamling uten å måtte spørre en prest eller pastor om lov. Det allmenne prestedømme tilhører Guds rike, det er ikke plass til det allmenne prestedømme i ekklesiariket.