tirsdag 31. juli 2007

Hva betyr ekklesia?

Begrepet menighet er ikke lett fordi det i NT brukes både om husmenigheter, om alle husmenigheter i et område og om alle kristne som en universell menighet.

Det greske ordet for menighet, ekklesia, betyr forsamling. Paulus skriver slik i et av brevene sine (Kolloserne 4.15):

"Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne."

Det kan høres ut som smør på flesk: En forsamling som samles. Men det kan kanskje forstås som når Stortinget samles. Stortinget eksisterer også når Stortinget ikke er samlet i stortingssalen.

NT er skrevet på gresk. De kristne hentet ord fra omgivelsene. Her er en beskrivelse av ordet ekklesia slik det ble brukt utenfor de kristne sammenhengene (hentet fra Wikipedia-leksikonet):

”Ekklesia var den demokratiske folkeforsamlingen i oldtidens Athen. Etter Solons reformer i 594 f.Kr. ble den åpen for alle mannlige borgere over 18 år. Forsamlingen var åpen for alle borgere, uansett klasse, til å stemme for magistrater, i tillegg til at den hadde endelig avgjørelse hva gjaldt lovsaker, krig og fred. Mot slutten av det 5. århundre var det 43 000 gyldige borgere i Athen, men det var bare de som var velstående nok til å kunne tilbringe mye tid fra hjemmet som hadde reel innflytelse i forsamlingen.”

Dette viser at de kristnes ekklesia-er var av en annen type enn Athen-samfunnets ekklesia-er, for NT viser at kvinnene deltok i de kristne samlingene. Ikke bare det, kvinnene var sannsynligvis blant dem vi i dag kaller for pastor/prest/biskop/eldste, en tjeneste som den gangen antagelig gikk ut på å være stødige og omsorgfulle husverter som åpnet hjemmet for menigheten.

En findefinisjon av de kristnes ekklesia er derfor ikke lett å skrive ned siden begrepet på den ene siden har hentet inspirasjon fra omgivelse, mens på den andre siden har sin egen definisjon. NT har for eksempel oppfordringer om at alle skal kunne bidra i samlingen med et ord til oppbyggelse, en sang osv. I tillegg er det mange oppfordringer om å bygge hverandre, spise sammen osv. Slikt ligner ikke på en folkeforsamling som er ute etter å vedta lover eller starte krig.

Man kan derfor ikke ta alle dimensjoner fra Athens folkeforsamling og overføre på urmenighetene. Men man kan komme med noen antagelser angående hvorfor de kristne valgte dette ordet.

Med ekklesiaordet hentet de urkristne poenger fra et demokratisk opplegg som var åpent for alle og som kunne ta beslutninger. Athensamfunnets folkeforsamling var riktignok ikke åpen for absolutt alle, men ekklesiabegrepet var antagelig det beste begrepet som lå tilgjengelig for de kristne i språkomgivelsene da.

Når Athens folkeforsamling hadde det siste ord angående lovsaker, krig og fred, skjønner man at det var ingen myndighet som lå høyere opp over den forsamlingen. Overført på menighet betyr det at når en menighet holdt samling, var det ikke en menneskelig myndighet over menigheten. Og det stemmer med at det ikke fantes erkebiskoper og slikt den gangen.

Enkelte mener at hver menighet hadde en apostel (omreisende misjonær) som øverste sjef. Det tror ikke jeg. Mitt inntrykk er at det var fri flyt av folk mellom menighetene. Det kunne komme tuslende profeter, apostler, diakoner og andre som drev påvirkning på kryss og tvers. Det er svært mange oppfordringer om å være gjestfrie, det kan ikke bare bety at naboen skulle få middag, men må ha handlet om også overnattinger. Noen av de omreisende var ikke så mye å spare på, men slik var det med åpen dør-kultur. Det var først senere at man lagde kirkesamfunn med toppstyring for å ”sikre” teologien og beslutningene hierarkisk. Men med en gang man lager kirkesamfunn, så går man faktisk ut av uropplegget som var én universell organisk menighet.

I Athens folkeforsamling lå det beslutningsmyndighet. Overført på menighet betyr det at menigheten kan ta beslutninger. Det passer bra med NT. Det er riktignok ikke beslutninger som preger urmenighetslivet, men det finnes en del NT-eksempler på menigheter som tar beslutninger. Én menighet sendte for eksempel av gårde Paulus på et oppdrag. En annen gang sendte en menighet en person for å hjelpe Paulus en periode.

Ved å bruke ekklesiaordet sier de urkristne at når de er sammen, så er det en viktig samling, det er en samling med folk som har fått borgerrett (i denne sammenhengen frelse), det er en samling som kan ta beslutninger og som ikke må spørre en menneskelig autoritet eller en annen organisasjon.

Siden de urkristne brukte ekklesiaordet både om små og store samlinger og om alle kristne til sammen, oppstår et artig poeng. Det betyr at jeg kan treffe en kristen afrikaner og en kristen amerikaner på en reise, og sammen utgjør vi der og da en menighet med øverste menneskelige myndighet. Hvis vi tre bestemmer oss for å be sammen, døpe en person, hjelpe noen fattige, evangelisere, eller hva som helst, så behøver vi ikke ringe hjem og spørre en erkebiskop, apostel eller en autoritet om godkjenning eller obligatorisk rådgivning. Dette er effekten av det virkelige allmenne prestedømme og den universelle organiske menighet. Det er Kristus på toppen, deretter er det flat struktur.

Nå skal det sies at ekklesia ikke brukes i NT om tilfeldige samlinger på en reise, men på etablerte grupper på et geografisk område. Det ser ut til at på reise så brukte man enkeltpersoners navn eller familiepregede ord som brødre og lignende. Men prinsippet er det samme.

I tillegg til menighet, fantes altså enkeltpersoners inititaiv, for eksempel Filip som døpte hoffmannen uten å ha en menighet i ryggen, og det fantes team, for eksempel Paulus og Barnabas, og det fantes team som fikk hjelp, samt andre varianter.

Det er viktig å se denne organiske på kryss og tvers-kulturen slik at man ikke tror at initiativer i kristenlivet skal og må godkjennes av et demokrati, hierarki, embeter, vedtekter, kirkesamfunn, coversystem, autoriteter eller lignende.

mandag 30. juli 2007

Preposisjonen som gjør kvinnen Junia til apostel

Apostel betyr utsending/budbringer med fullmakt fra oppdragsgiveren. Jesus hadde over 70 apostler, men det er de 12 som er mest kjent. Etter at Jesus hadde reist til Faderen, fortsatte apostlene med sin tjeneste. I tillegg reiste også andre kristne rundt og evangeliserte. Faktisk var det ikke ”heltidsapostlene” som først evangeliserte i bred skala. De første var vanlige kristne som ble forfulgt og som måtte rømme langt av sted. De benyttet anledningen til å reise enda mer rundt og drev evangelisering. Dette står i Apostlenes Gjerninger i Det nye testamentet. Sort på hvitt står det at da holdt apostlene seg hjemme.

Ordet apostel er gresk. På latin heter det misjonær. Med det ordet blir det hele mer hverdagslig. Vi snakker altså om misjonærer.

På et senere tidspunkt skriver apostelen Paulus et brev til menigheten i Roma. Det finner du i Det nye testamentet, for eksempel på www.bibelen.no. På slutten av brevet hilser han til mange personer, pluss noen husmenigheter (de hadde ikke kirker den gangen). Han hilser også til en mann og en kvinne som hadde blitt kristne før ham. Og da er jeg kommet til et viktig bibelavsnitt som kan være ødeleggende for en del inngrodde maktstrukturer i kirken.

Det er vanlig å mene at kvinner ikke skal få lov til å være apostler, altså misjonærer. Et av argumentene er blant annet at de 12 apostlene var menn. Men med slike argumenter må man også si nei til norske misjonærer, for alle de 12 var jøder.

Når Paulus hilser til de to, skriver han slik:

”Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.”

Og da starter debatten. De som er mot kvinnelige misjonærer, sier at de to Junia var ikke misjonær selv, men var bare godt likt av misjonærer. Vel, det er mulig, men det er ikke noe som trekker i den retningen. Argumentene går heller i retning av at de Junia var misjonær. Resten av poengene jeg nå kommer med, har jeg hentet fra frilansskribenten Shawna Atterberry.

Det greske ordet som brukes for ”godt navn”, er episeimos. Den vanlige betydningen av det ordet er ”tegn eller merke på”, og blir brukt til å beskrive en inskripsjon på en mynt. Det indikerer at man beskriver noe som forekommer i en gruppe, f eks at man henter en mynt ut fra en gruppe av mynter. Eller her at man henter ut to apostler fra en gruppe av apostler, særlig når episeimos står sammen med den greske preposisjonen en som betyr blant. Dermed peker dette mer i retning av at disse to kvinnene var misjonærer enn at de bare var godt likt.

Junia var et vanlig kvinnenavn i den romerske tiden. På 1200-tallet begynte man å skrive om hilsenen fra Paulus slik at Julia fikk et mannsnavn. Men en mannsutgave av Junia-navnet var helt ukjent på den romerske tiden. Jeg liker ikke å bruke argumenter fra etterbibelske skrifter, for jeg har ”Skriften alene” som prinsipp. Men når jeg først trekker frem hva som skjedde på 1200-tallet, bør det være greit at jeg også tar med hva som skjedde på 500-tallet: Fra den tiden har man skrifter som omtaler Junia som apostel.

Eksempelet med Junia står sammen med kvinner som Føbe og Priska som viser at kvinner deltok i alle slags tjenester i urmenighetene. Paulus omtaler Føbe som diakon (menighetstjener) og som har beskyttet (tatt vare på, stått foran, hjulpet) ham selv og mange andre. Priska nevnes som regel før sin mann, de åpnet hjemmet sitt for menigheten og var derfor det som i dag gjerne kalles pastor/prest/biskop. Paulus kaller Priska for sin medarbeider og bruker da samme medarbeiderord på gresk som når han omtaler sine med-misjonærer.

søndag 29. juli 2007

Norske menigheter slår GT i hierarki

Hierarki er satt sammen av ordene hier og arki. Hier har noe med hellig å gjøre. Arki har noe med herske å gjøre. Hierarki betyr altså hellig herskesystem.

Eller sagt på en annen måte: Hierarki er prestesjefer satt i pyramidesystem etter rang.

Stavelsen arki finnes i ord som erkebiskop. Men som jeg har sagt før, slike arki-ord eksisterte ikke blant NTs urmenigheter. Dette burde få vår oppmerksomhet siden GT opererer arki-ord som for eksempel synagogeforstander (archisunagôgon, Apg 18,17, Lukas 13,14 osv) og øversteprest (archiereus, Hebr 9,11 osv).


Det kom altså et nytt system i NT. Riktignok finnes ordene også i NT, slik jeg henviste til over, men man skjønner av sammenhengen at det er snakk om foreldede ordninger. De første kristne misjonærene ble for eksempel tatt til fange av slike arki-personer og da må man jo bruke GT-titlene for å fortelle historien som står i NT, Apostlenes gjerninger.

I NTs menighetsliv er arki-ordene borte. Det er påfallende siden det hadde vært lett å bringe dem videre siden de lå nær i kulturen.

I Hebreerbrevet kommer det frem at begrep som øversteprest er gått ut på dato. Nå er det Kristus som er øversteprest for alle.

I tillegg oppfordrer Jesus, Paulus og Peter til at det ikke skal være hersketilstander blant kristne.


TURNUSORDNING
I GT var det turnus-ordning ved viktige tjenester. Man kastet lodd om hvilken prest som skulle gjøre tjeneste for en periode. Etterpå gikk turen til en annen. Dette bør være oppsiktsvekkende, for i mange menigheter i dag er det slik at én prest/pastor har eneretten til å holde preken og sette regien i samlingen uke etter uke. Man har ikke som skikk å kaste lodd ukentlig/månedlig for å slippe til andre i menigheten som kan undervise eller oppmuntre. I mange av dagens menigheter er det altså mer hierarkisk enn i GT.

Dette kommer i tillegg til mitt gamle poeng om at i GT-tid var det vanlig med spørsmålsrunde etter at den religiøse læreren hadde undervist.

GJESTER FIKK SNAKKE
Ikke nok med det, hvis tilreisende kom innom synagogen, så var det vanlig skikk at de fikk holde et innlegg og en hilsen. Det siste benyttet Paulus seg av til å evangelisere (Apg 13:13-16):

”Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem. De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen. Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!» Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa: (...)”


KUNNE IKKE INNSETTE SEG SELV
I GT var det slik at øverstepresten ble valgt og kunne ikke innsette seg selv slik toppledere i en del frimenigheter gjør i dag. Hebreerne 5,5 sier: "En øversteprest blir alltid valgt ut blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker."

HVORFOR VÆRE MER HIERARKISK EN GT?
Her er det flere poenger hierarkiske menigheter bør se på:
1) Kaste lodd om hvem som skal preke (eller utføre det som anses som hovedtjeneste i dag)
2) Ha som skikk å ha spørsmålsrunde etter hver undervisningstime
3) Ha som skikk å slippe gjester til med en hilsen
4) Øversteprest kan ikke innsette seg selv

Hvorfor velger menigheter i dag å være mer hierarkisk enn GT ved disse punktene? Det virker som om hverken GT eller NT er et forbilde. I NT var det ikke engang en møteleder, ellers ville Paulus ha pekt på en slik for å gi et råd til den kaotiske menigheten i Korint.

Som første steg mot NTs ordninger, bør menigheter ta sikte på å ikke være mer hierarkiske enn GT. Når man har klart det, kan man gå videre til NT.

Er man mer av den radikale typen, kan man ta alt i ett jafs og starte ikke-hierarkiske hussamlinger med det samme.

onsdag 18. juli 2007

Lær deg et nytt ord: Påkristning

Dag Selander, som nå og da legger inn kommentarer på bloggen min og på Are Karlsens blogg, har sin egen blogg. Han skriver om et nytt begrep: Påkristning. Dette er det motsatte av avkristning. Men ikke helt motsatt, for påkristningen skjer på en litt annen måte enn avkristningen. Det er Elisabeth Sandlund som holder et foredrag om påkristning i Sverige som du kan se på web-TV her. Sandlund var ateist frem til noen år siden.

Hun forteller for eksempel at kirkebygninger i dag blir brukt på en annen måte enn før. Folk går inn og setter seg i kirken helt alene midt på dagen. Det er et eksempel på påkristning selv om gudstjenestene er lite besøkt. Andre eksempler er Alpha-kursene, eller når folk strømmer til kirken når lokalsamfunnet er rammet av sorg eller katastrofe.

Noen av konklusjonene hennes er jeg ikke enig i, hun mener blant annet at man ikke bør røre gudstjenestenes rammer. Men nok om det her, foredraget er bra og det er artig med nye ord når det er substans og mening bak nyordene.

Dag Selander skriver også om en nettside som heter friendofmissional. Der fant jeg noen utenlandske bloggere som er innom de samme tankene som det lille kristne ikke-hierarkiske bloggmiljøet i Norge skriver om. En blogger skriver:

"At first, I thought the problem was the lack of servanthood in leadership, and so I latched onto the idea of servant leadership. However, after a time I became skeptical because the focus still seemed to be on the leadership part. What would happen if you dropped the title leader and just kept the servant part?"

Er apostler viktigere enn misjonærer?

Apostel på gresk er det samme som misjonær på latin. I alle år har kirkesamfunn og menigheter sendt ut misjonærer. De siste årene har en del kristne miljøer begynt å ta i bruk ordet apostel, men da med et nytt innhold, som om apostel er noe annet enn misjonær.

Apostel på gresk betyr en som er utsendt fra en oppdragsgiver og som har fått fullmakt til å handle på oppdragsgiverens vegne. I Bibelen står det for eksempel om en del menigheter som sammen valgte noen personer til å transportere en større pengesum frem til noen fattige. Disse pengetransport-utsendingene ble kalt for menighetenes apostler. Misjonærbegrepet er altså vidt, alt fra å frakte penger til å fortelle evangeliet i andre land.

Apostel/misjonær betyr utsending, derfor må en apostel-/misjonærtjeneste uansett bety at den ikke foregår hjemme. I stedet for å si misjonær/apostel, så kan man gjerne begynne å si utsending. Da tydeliggjør man at man er på reise og at man har en oppdragsgiver.

Det fins tre oppdragsgivere for utsendinger som er nevnt i bibelsk sammenheng:
1) Jesus som oppdragsgiver. (F eks: 2. kor 1:1)
2) En menighet som oppdragsgiver. (F eks: Filipperbrevet 2:25)
3) Flere menigheter som oppdragsgiver. (F eks: 2. kor, 8:23.)

HVILKEN FULLMAKT FIKK UTSENDINGENE?
Jesus hadde over 70 apostler/misjonærer/utsendinger (Lukas kapittel 10). De fikk ikke fullmakt til å bestemme over noen, men de fikk makt til å gjøre folk friske ved å be for dem i Jesu navn (bortsett fra at det var ikke alltid de "fikk det til"... (Matteus 17:16.))

Var det bare apostlene som fikk en slik fullmakt? Nei, Bibelen forteller om også andre som gjorde det samme i Jesu navn, og Jesus syntes det var ok (Markus 9:38-39. Lukas 9:49). Senere i Bibelen kan man lese om eldstepersoner som ba for syke (Jakobs brev 5:14-15). Og man må heller ikke glemme Ananias som var en fersk kristen. Da han møtte Paulus, ser vi at Ananias hadde fullmakt (Apg 9): Paulus fikk synet tilbake og Ananias døpte Paulus som valgte å bli en kristen. Dette skjedde i hjembyen til Ananias, derfor omtales ikke han som utsending. For å kalles utsending, må man drive reisevirksomhet.


Det allmenne prestedømme (alle kristne er prester) viser at alle kristne har fått de samme fullmakter. Men noen holder seg mest hjemme, andre er ofte på reise. Derfor blir det omtrent slik:

En vanlig kristen =
Fullmakter fra Kristus

Apostel/misjonær/utsending =
a) Fullmakter fra Kristus + er på reisefot

eller
b) Fullmakter fra Kristus + alle fullmakter fra en menighet + er på reisefot

Jeg kan ikke se at utsendinger fikk hierarkisk fullmakt. Men i enkelte kristne miljøer har ordet apostel fått en ny betydning de siste årene. Apostelen anses som toppleder for en mengde menigheter, gjerne i sitt eget land/fylke. Da mener jeg det er to poenger som skurrer: 1) toppleder 2) hjemme.

Antagelig er det dette med ”fullmakter” som frister, hvis man med fullmakter tror det handler om hierarkisk makt. Hvis man har fått hierarkisk fullmakt fra Kristus, kan man jo leke sjef og si: ”Petter, jeg har bestemt at du skal være den nye korlederen i menigheten.” Vel, man bruker kanskje litt høfligere vendinger og sier: ”Petter, kan du tenke deg å bli korleder? Denne avdelingen går tregt etter at den forrige lederen sluttet og det hadde vært veldig fint om du tok i et tak.” Disse to henvendelsene går ut på det samme hvis alle mener at det er apostelen som er sjefen og som har autoritet direkte fra Gud. Da er det bare å stille opp som korleder, basta. Det er jo Gud selv som snakker. Men var det virkelig slike ”fullmakter” det opprinnelig var snakk om? Jeg tror ikke det. Det passer ikke inn i landskapet. Det nye testamentet nærmest drukner i oppfordringer om å være tjenere. Ordet leder brukes sjelden, og da negativt.

Både Jesus, Paulus, Jakob og Peter sier enten direkte eller indirekte at hierarki er feil.

Hvis man med fullmakt fra oppdragsgiveren mener at man har rett til å bli Gud selv, eller en av Guds autoriteter over menighetene eller andre kristne, har man misforstått. Kan apostler for eksempel skape en ekstra måne rundt jorda? Har de fått fullmakt til det? Nei, jeg tror hverken nye måner eller retten til å være sjef over andre kristne inngår i utsendingsoppdraget. Jeg tror vi har fått fullmakt til å fortelle andre om evangeliet, til å be for syke, til å bygge og tjene hverandre.

Les mer om aposteltjenesten her, eller klikk på stikkordet apostel nedenfor.

lørdag 14. juli 2007

Enda et menighetshierarki: Cover-systemet

Det fins mange argumenter for å hevde at urmenighetslivet var ikke-hierarkisk og at man opprinnelig la tyngdepunktet i hussamlinger der man møttes rundt vennemåltider. Dette har jeg selv blitt tilhenger av og deltatt i det siste året. Jeg snakker altså om tyngdepunkt. Det vil si at jeg synes det kan være bra med hierarki i kristne organisasjoner eller enkeltprosjekter. Men jeg tror det er uheldig med hierarki i det grunnleggende kristne fellesskapet.

I dag fins det minst fire former for menighetshierarkier:

  1. Embeter slik som biskop, prest og diakon
  2. Selvutnevnt toppleder (pastor eller apostel) som lager varianter av hierarki under seg
  3. Demokratisk hierarki av ulike varianter med pastor/forstander som toppleder
  4. Rollesystem med autoritet/underordning

Den fjerde varianten – underordningsrollesystemet - er ikke så godt kjent. Jeg har lært litt om dette opplegget i det siste. Opplegget kan også kalles cover-systemet og er omtrent slik:

  • Apostel er over alle andre
  • Profet er over evangelist
  • Enker er over unge mødre
  • Ektemann er over kone
  • Eldste (menighetsstyre) er over menighet
  • Diakon er over vanlige medlemmer
  • osv

Alle i et slikt system har en bestemt person over seg og en bestemt person under seg. En av bibeltekstene som brukes som støtte for dette rollesynet der alle i menigheten skal ha en autoritet over seg, er Paulus første brev til menigheten i Korint, 12. kapittel, vers 28:

”I menigheten har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere.”

Bibelteksten leses ikke da som en tidslinje, altså at Gud sendte ut apostlene først, men det leses som et hierarki. Da havner lærere på tredjeplass.

Et annet bibelvers som brukes som støtte for dette rollesystemet, er Paulus brev til efeserne, kapittel 4, vers 11:

”Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, (...)”

Men her kommer lærertjenesten på fjerde/femte plass. Allerede ved de to mest brukte bibelversene som skal underbygge systemet, så er det konflikt om plassene.

Selv mener jeg at disse bibelversene skal leses ikke-hierarkisk, da gir de mening.

Også ved ektemann/kone er det systemsammenbrudd. I rollesystemet settes generelt ektemann over kone. Men når man først velger å tolke bibelske opplistninger hierarkisk, så må i tilfelle kvinnen Priska ha vært lederen/autoriteten til sin ektemann Akvillas. For det er hun som vanligvis nevnes først. Men tilhengere av systemet setter strek over de opplistningene som ikke passer inn.

NATURLIGE ROLLER SKAL GI NATURLIG AUTORITET
I dette opplegget kan man ikke bli valgt inn i en rolle, for eksempel kan man ikke bli valgt til eldste (menighetsstyre) eller til å være menighetens evangelist. Demokrati ses på noe negativt.

Det er to måter man kommer inn i en rolle. 1) Naturlig anlegg: Det du har naturlig talent for, bestemmer hvilken rolle du er eller trer inn i. For eksempel hvis man er god til å preke rundt omkring, ja da er man automatisk menighetens evangelist. 2) Livssituasjon: Er man enke, så har man automatisk også rollen som enke i selve menigheten. Livssituasjonsrollen som enke har man enten man er en god eller dårlig enke. Det samme med ektemenn. Ektemannen skal vise autoritet over sin kone enten han har talent eller ikke for å være en god ektemann.

Alle må så forholde seg til den autoritet hver rolle har og rollens plassering i opplegget. Ved enkelte roller tror jeg at man, i tillegg til naturtalent eller livssituasjon, må få et ok fra sin autoritet om at det er greit at man trer inn i rollen. Du kan for eksempel ikke bli en eldste (styrerepresentant) uten å få godkjenning av apostelen som er plassert plassert lenger opp i systemet.

Systemet er ikke prinsippfast. Er du drivende god som misjonær og har naturtalent for misjon, kan du likevel ikke ta rollen misjonær hvis du er kvinne.

Noen ganger er altså naturtalentet styrende, noen ganger er livssituasjonen styrende, noen ganger er kjønn styrende, noen ganger er et ok fra topplederen styrende. Kort sagt blir jeg ikke helt klok på opplegget. Tilhengerne hevder at det hele er organisk, likevel er det mange formelle regler når det gjelder hvilke roller som skal ha autoritet over bestemte andre roller.

MEN HVA VILLE ANANIAS HA SVART?
Rolleopplegget går altså ut på at alle i hver menighet skal stå under en autoritet, bortsett fra muligens apostelen (eller en gruppe apostler) som er over alle menighetene. Tilhengere av slike systemer poengterer at det ikke er snakk om tradisjonell bedriftsautoritet der man har formelle stillinger, men hver autoritet skal ha en form for varm naturlig foreldreautoritet. Autoriteten skal for øvrig ikke være egoistisk, men styre til det beste for menigheten og de personene som er underordnet.

Jeg tror dagens norske variant av dette systemet er utvannet og mykere enn hvordan det var for 20-30 år siden. Da var det slik at hvis man spurte sin autoritet om råd, så var man tvunget til å følge rådet. I dag er det i større grad lov til å tenke selv, men systemet ligger der fremdeles i bunnen. Alle som er medlemmer i et slikt menighetssystem, må for eksempel uten å nøle kunne fortelle hvilken person som er deres autoritet, hvis noen spør. Jeg lurer på hva Ananias som døpte Paulus ville ha svart på et slikt spørsmål. Les gjerne historien Det nye testamentet (Apostlenes gjerninger kapittel 9).

Jeg lurer også på om systemet fort bryter sammen. Hva hvis en ung kvinnelig diakon møter en evangelist, en eldste og en enke, hvem er autoriteten da?

TOLKER SKAPELSEN HIERARKISK
En av de teologiske bærebjelkene for dette systemet er skapelseshistorien og at Gud der ga menneskene rett til å herske over dyrene. Jeg begriper ikke hvordan det kan gi støtte til dette autoritetsrollesystemet. Skapelsespoenget handler jo om forholdet menneske/natur, ikke menneske/menneske. For å si det på en annen måte: Bibelen gir deg lov å spise fisk, men det er ikke dermed sagt at det er greit å spise mennesker.

Skapelsesberetningen viser etter mitt syn at det var meningen at kvinne og mann skulle være likestilt, kvinnen skulle være mannens like. Det er syndefallet som har gjort at mannen ofte dominerer kvinnen. Syndefallet er ikke noe ideal.

Kirkesamfunnene som bruker autoritetsrollesystemet, henviser ofte til hode/kildetekstene i brevene til Paulus. Så langt jeg kan forstå, så har disse tekstene ulike poenger. Den ene teksten handler om at Paulus forsøker å slå tilbake gnostisk innflytelse. For kristne spiller det selvsagt ingen rolle om det var mannen eller kvinnen som ble skapt først, men gnostikerne mente at fordi kvinnen etter deres syn ble skapt først, så skulle hun herske over mannen. Derfor var det viktig for Paulus å slå tilbake dette og rydde opp i rekkefølgen i skapelsen og fortelle at mannen ble skapt først. For ved å gjøre det, så falt gnostikernes herskeargument samtidig. For å tydeliggjøre rekkefølgen i skapelsen, forteller Paulus at mannens kropp ble brukt som kilde til skapelsen av kvinnen. Kildeordet som brukes av Paulus er ordet hode. Dette ordet hadde en annen betydning den gangen. I dag legger vi autoritet i ordet. Når Paulus skriver at mannen er kvinnens hode, tolkes derfor dette i dag fort til at mannen skal være kvinnens autoritet. Men det er i tilfelle en syndefallforbannelse og ikke noe ideal i følge skapelsesberetningen. Hvis Paulus hadde ment å snakke om autoritet, ville han ha brukt et annet ord, for eksempel ordet arche.

Et teologisk problem som dukker opp hvis man tolker hode hierarkisk i disse tekstene, er at Kristus da ikke kan ha all makt slik det står i Bibelen. Men ved å bruke betydningen kilde, så kan man få tekstene til å henge sammen.

UTVANNET OPPLEGG I NORGE?
Som sagt tror jeg den norske varianten i dag er mykere enn før. Jeg har forsøkt å finne ut hvordan opplegget virker i praksis i dag, men det har jeg så langt ikke klart. Et eksempel: La oss si at jeg ønsker å dra til Finland i sommerferien, mens min kone vil dra til England. Hvis jeg var en del av dette systemet, gjetter jeg på at jeg kunne skjære gjennom og si til min kone ”Det blir Finland i år, punktum.” Men jeg vet ikke om det er slik i praksis. Skulle gjerne hatt noen hverdagslige eksempler for å forstå systemet. Hva innebærer egentlig retten til å styre og være en autoritet?

EGEN TOLKNING AV GUDS RIKE
I dette opplegget tolkes også Guds rike slik at Gud trenger hjelp av autoriteter i menighetene for å utøve sin vilje. Hva da med Ananias som døpte Paulus? Han hadde ikke noen menneskelig autoritet. Gud snakket rett til Ananias. Og han var til og med en fersk kristen. Dette er forresten typisk Bibelen der veldig mye er opp ned: Kongen ble ikke født på et slott, men i en stall, osv.

I Bibelen kan man også lese om noen ferske kristne som selv tok initiativ til å samle inn penger til en sultkatastrofe. Så ba de noen misjonærer om å frakte pengene videre. De ferske kristne fikk høre om sultkatastrofen via noen omreisende profeter. Men det står ikke at disse profetene eller misjonærene befalte de ferske kristne om å samle inn penger.

Jeg tror Gud bruker mennesker for å spre Guds rike. Men det er ikke nødvendig for Gud å ha et menneskelig autoritetsrollesystem plassert på jorda. Det holder lenge med tjenere som hjelper hverandre og påvirker hverandre. I et menighetsliv er det noen ganger jeg som trenger en formaning, andre ganger er det jeg som bør formane andre. Slik vekselvirking er det når det er felles underordning og alle er tjenere og ingen er autoriteter. Riktignok er det i menighetslivet forskjell på hva folk er flinke i. Noen passer som lærere, andre passer som evangelister. Men at evangelisten skal ha autoritet over læreren, eller omvendt, det skjønner jeg ikke meningen i. Jeg skjønner ikke en gang hvordan dette foregår i praksis i cover-systemet. Jeg skulle gjerne hatt noen praktiske eksempler også her, altså at læreren styrer evangelisten eller omvendt. Hva handler slike gjennomskjæringer om?

Aller først skulle jeg gjerne ha visst hvilken plass læreren har i systemet, er det tredje, fjerde eller femte plass?

UTEN BESKYTTELSE
Hvis du velger å gå ut av autoritetsrollesystemet, regnes du som en løs fugl uten beskyttelse av en autoritet. ”Who is your covering?” er det vanlig å spørre. Jeg skjønner ikke at det ikke holder med Kristus som covering. Jeg synes hele opplegget degraderer Kristus. I tillegg til Kristus har jeg venner i menigheten. Hvorfor skal jeg ha én spesiell person i menigheten som skal være min forelder?

ALTERNATIVET
Det fins et alternativt bibelsyn til alle hierarkivariantene. Alternativet heter ikke-hierarki og betyr ikke at man fjerner initiativer, ideer, formaninger og oppmuntringer i menighetslivet. Det betyr heller ikke at man fjerner muligheten til å drive en kristen organisasjon, for eksempel en kristen medieskole med et lederskap. Det betyr heller ikke at man ikke kan ha et lederskap en gang i blant i prosjekter menighetslivet. Men det betyr at man i hovedsak fjerner personers rett til gjennomskjæring i menigheten. Man fjerner tankegangen om sjefer. Rammene endres. Man møtes som venner. Ikke som autoritet/underordnet. Et slikt ikke-hierarkisk opplegg fungerer best når menigheten er liten, for eksempel når den får plass i et vanlig hjem rundt et måltid. Leser man mellom linjene i Bibelen, ser man at storsamlinger var sjeldne. Tyngdepunktet lå i de små samlingene.

LUKTER DET SVIDD?
Har du blitt brent av menighetshierarkier og har droppet ut av menighetslivet? Folk kan ha ulik motivasjon til å velge vennemåltider som samlingsform. Enkelte ble for lite sett i den gamle menigheten: Biskopen hadde ikke tid til prosten, og prosten hadde ikke tid til presten, osv. Andre har brent seg på autoritetskulturen. Atter andre har fått sin tjeneste bundet pga de hierarkiske rammene i samlingene (scene/sal). Men det fins altså et alternativ. Og du behøver ikke vente på klarsignal fra en autoritet for å invitere noen til middag hjemme hos deg.

Les mer om det allmenne prestedømme.

onsdag 11. juli 2007

Scenekirker gir oss menighetsstjerner

Lær deg to nye ord: Scenekirker og menighetsstjerner.

Scenekirke = en menighet som har sitt tyngdepunkt i en scene inne i kirken.

Menighetsstjerne = en person som har en dominerende plass på scenen i en scenekirke og som blir sett opp til og som har fordeler som de andre i menigheten ikke har.

Kristenkjendis derimot, er ikke nødvendigvis en menighetsstjerne. Personen kan være kjent som kristen forfatter.

ENDRET BRUK AV OPPHØYDE KVADRATMETER
De fleste kirkesamfunn har menigheter med en form for hierarki som disponerer noen kvadratmeter til enveiskommunikasjon overfor resten av menigheten i hovedsamlingene. En betydelig andel av disse kirkesamfunnene er pinsekarismatiske som de siste årene har endret praksis angående disse kvadratmeterne. Man har sluttet å kalle kvadratmeterne for plattform. I dag er det vanlig å si scene. Når praksis endres, finner man på nye ord som passer bedre til den nye situasjonen. Mon tro om også ordet menighetsstjerne vil bli oppfattet nøytralt og positivt om noen år, hvis trenden fortsetter. Are Karlsen bruker ordet stjerne i en av sine bloggartikler om menigheter, og det satte i gang en debatt om slike ord er for provoserende og kanskje ikke hjelper oss til å forstå godt nok disse nye fenomenene som oppstår i dagens menigheter.


Ord er ikke alltid 100 %. Men å gå fra plattform til scene, viser et skifte i kultur. Ordet plattform indikerer til en viss grad at det er et felles område for hele menigheten. Ordet scene indikerer at det er de flinkeste innen formidling som har førsteretten.

HVA ER EN MENIGHETSSTJERNE?
Når nordmenn hører ordet menighetsstjerne tenker vi kanskje på amerikanske tilstander med en predikant i usmakelig hvit dress og gullringer og som i teatralske former går frem og tilbake på scenen mens han holder en tale. Norske menighetsstjerner er ikke slik. De kan gå hverdagselig kledd og ha beina på jorda. Likevel kan ordet menighetsstjerne kunne brukes, for personene er stadig i scenelyset og blir ofte omtalt i kristne medier.

En foreløpig definisjon på menighetsstjerne er at fenomenet springer ut fra scenekirker. Slike personer står i en særstilling i menighetslivet, for eksempel at de dominerer hovedsamlingen og får gjerne fordeler som andre ikke får, for eksempel eget hvilerom bak scenen, betaling for innsatsen, rett til å bestemme tema, lengre talerett osv. Dette kan gjelde for eksempel hovedpastor og musikkleder. Særstillingsdimensjonen kommer også frem når scenepersonene holder bønnesamling adskilt fra resten av menigheten før gudstjenesten.


Også lutherske prester og ledere har betaling, hvilerom og lignende, men i de miljøene er ikke de opphøyde kvadratmeterne like mye preget av å være en scene, derfor passer ikke stjernebegrepet der. Men det er mulig det er samme trend også i lutherske miljøer, jeg vet ikke.

IKKE VANLIG KOST
Er det et for kraftig ord å si stjerne? For mange små menigheter med hundre medlemmer er dette ordet sikkert fremmed. Men pinsekarismatiske miljøer er inne i en trend der sceneprestasjoner vektlegges stadig mer. Og små menigheter ser opp til de store. Og de store ser opp til de store konferansene som er enda større.

Jeg husker jeg hjalp til på en større kristelig konferanse for noen år siden. Flere hundre personer var til stede. Alle fikk noen enkle rundstykker, både de som gjorde tjeneste og de som lyttet til talene. Men den ekstra flinke taleren fra utlandet fikk flott middag på et eget rom. Jeg stusset da noen også hadde funnet frem noen sølvlysestaker fra kirkens skap. Disse ble satt på bordet i det avskjermede rommet hvor stjernen skulle spise. Jeg har ikke noe problem med at man gjør stas på gjester eller at man driver saklig forskjellsbehandling i kjærlighet fordi noen har reist langt og er mer sultne enn andre eller noe slikt. Jeg mener det også er forskjell på konferanser og menighetssamlinger. Men trenden som norsk menighetsliv beveger seg i, er feil. Kjærlighet, enkeltmennesker, oppmuntringer og håndsrekninger er blitt gammeldags. Det snekres scener i både små og store kirker og alle ser opp til dem som er flinke på scenen.

Når man bygger scenekirker, så skaper det gjerne lokale menighetsstjerner. Kulturen blir slik at det er scenepersonene som får gratis pizza og månedslønn. Men han som rydder stolene etterpå, og gir en oppmuntring i det skjulte, er annenrangs. Det er den veien det har gått de siste årene i pinsekarismatiske miljøer.


SCENEKIRKER BETYR SLAGSIDE
Det er greit å være flink på scenen, men det blir slagside i menighetens forbilder når tyngdepunktet legges på scenen. Folk kommer inn i kirken og tror at å være kristen er enten å være flink på scenen eller å sitte stille i salen. Dermed utløses ikke det allmenne prestedømme der for eksempel hyrdeaktige personer setter av tid til enkeltmennesker. Folk blir heller ikke invitert til hussamlinger og håndsrekninger. Også undervisningspotensialet blir ikke utnyttet. Det kan sitte mange i salen som har store bibelkunnskaper, men de er ikke sceneflinke nok.

Det er mange som kunne ha vært forbilder for andre innen omsorg, oppmuntringer, bønn, håndsrekninger, undervisning, osv hvis bare rammene i hovedsamlingen hadde vært anderledes.I urmenighetene samlet man seg rundt et felles måltid i hjemmene. Rammene var helt anderledes enn i dag. Man gjorde ikke forskjell på folk. I scenekirker spiser stjernene alene.


HVEM DISPONERER DE OPPHØYDE KVADRATMETERNE?
Selv om det var litt lettere for at hvem som helst kunne ta ordet på den gamle plattformen, så var likevel ikke forholdene supre i gamle dager. Plattformen ble mange steder brukt til å vise frem hierarkiet. Oppå plattformen satt lederne på rekke, også når de selv ikke hadde noen innslag. De bare satt der, jeg vet ikke hvorfor. Disse lederne var stort sett identisk med menighetsstyret. I dag er det sceneledere som preger plattformen, dvs dramaleder, taleleder, musikkleder osv. Også dette viser en endring. Før: Menighetsstyret. Nå: Scenelederne.

Hvis noen i dag hadde foreslått at menighetsstyret skal sitte på plattformen under gudstjenesten, ville folk ha ristet på hodet og spurt: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?” Håpet er at folk stiller de samme spørsmålene angående scenene som bygges stadig større: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?”

KUN DELBESKRIVELSER
Ordene scenekirke og menighetsstjerne er forøvrig kun delbeskrivelser av den totale menighetssituasjonen. Selvsagt bidrar menighetsstjerner med mye godt, det kan være gode tekster i sanger, musikken kan være oppmuntrende og talene kan være oppbyggelige. Men disse to fenomenene har uheldige bivirkninger som må drøftes. SKVISER UT ANDRE FORBILDER
Fenomenene scenekirke og menighetsstjerner dreier seg om at vi har fått nye forbilder. De blir mye omtalt, blir lyttet til og blir sett opp til. Hadde disse forbildende kun kommet som et tillegg til andre forbilder, hadde det vært greit. Men når tyngdepunktet i menigheten legges på scenen, så vil sceneforbildene skvise ut andre forbilder.Dette kommer også til uttrykk i avisannonser og brosjyrer. Man skriver ikke: ”Kom til samlingen vår, for der treffer du Pettersen som er veldig flink til å lytte.” Man skriver: ”Kom til samlingen og opplev dramagruppen vår.”

Scenekirker drar med seg mange indirekte tjenester som menigheten svir av krefter på. For eksempel produksjon av avisannonser. Et av mine mange forslag til tradisjonelle menigheter er å kutte ut avisannonser. Da tvinges man til å tenke mer organisk. Og de som lager annonser får frigjort tid til å se enkeltmennesker. Og de som betaler for avisannonsene, kan heller sende pengene til noen som trenger hjelp.

Det er to hovedtrekk i menighetsnorge: 1) Økt vektlegging av lederskap. 2) Økt vektlegging av sceneformidling. Ingen av delene ligner på de organiske hussamlingene som beskrives i Bibelen.

PS: Jeg er nettopp kommet hjem fra en flott festivalkveld der 6 000 personer hørte på kristenpop. Jeg har ikke noe i mot dette. Sjeldne festivaler er noe annet enn scenekirker som legger tyngdepunktet på menighetsscenen uke etter uke.