torsdag 28. juni 2007

Smalere enn bibelsk

Mange definerer menighetslivet smalere enn hvordan det er beskrevet i Bibelen. Det var for eksempel en disippel som døpte Paulus. Men i menigheter i dag er det vanlig å mene at det er kun lederskapet som kan døpe. Da mener jeg man ikke holder en linje i tolkningene. På den ene siden utvider man menighetslivet og sier ok til kirkebygninger og kirkesamfunn, noe som ikke var vanlig i urmenighetene. Samtidig gjør man menighetslivet smalere på den andre siden ved å si nei til at alle kristne kan døpe. Man bytter tolkningsmåte for at det skal passe med sitt eget syn.

At det var en disippel som døpte Paulus, leser folk flest bare som en historisk opplysning på linje med en beskrivelse av været den dagen, og legger ikke merke til hva som egentlig står i Bibelen. Man ser bare Paulus, og ikke Ananias som døper og hva det innebærer av "bibelske ordninger", nemlig at alle kristne kan døpe.

På tross av Ananias-eksempelet mener de fleste at når det gjelder dåp, må man kontakte en prest/pastor. Slik er det også i verdens største kirkesamfunn; katolikkene. De offisielle katolske norske nettsidene åpner bra om Paulus og Ananias:

"I Damaskus fikk han synet tilbake og ble døpt av Ananias, en disippel av Jesus."

Katolikkene definerer altså ikke en disippel som en person som er underordnet en prest/biskop, men som disippel av Jesus. Kort sagt er en disippel en fersk kristen uten menneskelig leder. Så langt er jeg enig.

Men så fortsetter teksten slik:

"Normalt utføres dåpen av en prest eller diakon, i visse tilfeller istedet av en kateket eller annen lekmann eller -kvinne med særskilt fullmakt. I nødsfall kan ethvert menneske døpe."

Det er for så vidt hyggelig at de åpner for at Ananias ikke gjorde noe ubibelsk! Ananias kommer i kategorien "nødsfall". For han var jo ikke prest eller diakon. Ikke hadde han fått særskilt fullmakt fra en prest eller diakon heller. Men her mener jeg katolikkene har snudd læren på hodet. Det er blitt smalere enn bibelsk. Nødsfall-klassen er innført av et hierarki som oppsto i etterbibelsk tid. Katolikkene er ikke alene om dette. Mange store kirkesamfunn har samme syn og opererer med nødsfall-klasse eller har en sterk lederkultur som i prinsippet går ut på det samme. Man kan for eksempel gjerne ta med en venn til kirken man tilhører, men det er lederen i kirken som tar seg av dåp. Man kan ikke først døpe en venn og så komme til kirken, det tillater ikke kulturen.

Slik ville jeg selv ha skrevet den katolske teksten:

"Normalt utføres dåpen av hvilken som helst kristen. I visse tilfeller kan den utføres også av kristne som har laget hierarkier i menighetslivet. I nødsfall kan til og med erkebiskoper døpe."

Paulus sa: "Til frihet har Kristus frigjort oss". Det er ergelig hvis vi tolker smalere enn bibelsk. Jesus og disiplene brøt flere gamle ordninger. De kunne finne på å spise på feil tidspunkt eller hoppe over håndvasken. Da ble de religiøse lederne sinte. Men Jesus sa: "Ikke bry dere om dem."

Selv i svært hierarkiske kirkesamfunn, der kun ledere kan døpe, kan man gjerne ha hengende malerier der Ananias døper Paulus. For et paradoks.

søndag 24. juni 2007

Fri flyt av urmisjonærer

Bibelen oppfordrer til gjestfrihet, men ikke til å være dumsnill.

I de urkristne miljøene var det fri flyt av misjonærer, eller apostler som det heter på gresk. Det var vanlig å ta i mot omreisende misjonærer i sitt eget hjem og gi dem mat og opphold. En slik skikk oppfordret Jesus til.

Denne gjesterom-skikken stammet muligens fra en jødisk skikk, etter hva jeg kan forstå. For Jesus kritiserte skriftlærde som ”eter enker ut av huset”. I neste setning sparte ikke Jesus på kruttet: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.”

Jesus oppfordret sine egne disipler til å reise rundt som misjonærer. Men det er tydelig at Jesus ønsket å spre et annet budskap og andre holdninger enn hva andre ”misjonærer” sto for.

BETALTE SELV
Paulus var kristen misjonær og visste at han i følge kristen skikk gjerne kunne ta inn hos folk og få gratis opphold, hvis de åpnet dørene. Men enkelte steder valgte han å ikke være til belastning. Dette for at det ikke skulle oppstå misforståelser om evangeliet. Folk kunne jo tro at han ruslet rundt for å leve på andres bekostning. Derfor slet han hardt og tjente egne penger når han dro fra land til land.

Dette er forøvrig et eksempel på romslig tolkning fra Paulus side. Jesus la frem en hovedordning, en mulighet, en skikk. Paulus benyttet denne, men følte seg fri til å finne sin egen vri så lenge det passet til det overordnede målet. ”Frihet i Kristus” er et av uttrykkene til Paulus. Jeg tror vi har en del å lære.

IKKE-KRISTNE MISJONÆRER
Her og der i de urkristne miljøene kom det misjonærer på besøk som ikke var kristne, men som hadde en gnostisk lære eller som var lov-slaver. De kristne misjonærene, for eksempel Paulus, likte selvsagt ikke påvirkningen de ikke-kristne misjonærene drev. Det enkleste hadde kanskje vært å lage en navneliste over godkjente misjonærer. Men slik var ikke kulturen. Alle kristne måtte ta ansvar, både for hvordan hver samling utartet seg og for hvem de lot ligge på gjesterommet.

Et slikt alle-tar-ansvar-opplegg er mer risikabelt enn om man har et hierarkisk opplegg der noen på toppen kontrollerer alt. Et fri-flyt-opplegg åpner for at ikke-kristne misjonærer får større påvirking i menighetene. På den annen side har et slikt organisk opplegg et stort potensiale for multivekst via det allmenne prestedømme. Slik er det også med aksjemarkedet. Man må ta risiko for å oppnå store resultater. De første årene spredde kristendommen seg med enorm fart.

Bibelen oppfordrer til å hjelpe fattige og til å være gjestfrie. Men man skulle ikke være dumsnill og legge ut en rød løper for andre religioner. Man skulle ikke hjelpe ikke-kristne misjonærer ved å gi dem seng og mat. Misjonæren Johannes skrev:

”Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerning.” (2. Joh 10)


Også her tror jeg det er lov som kristen å bruke hodet, på samme måte som Paulus gikk utenfor hovedordningen når det var klokt. Det fins sikkert noen unntak, men jeg skjønner hovedpoenget som er at ressursene mine som kristen skal gå til fattige og til spredning av evangeliet.

HJEMMENE VAR KIRKE, HOTELL OG OMSORGSSTASJON
Hjemmene i umenigheten ble brukt til minst tre ting:
1) Holde samlinger
2) Gi omsorg (f eks hjelpe enker)
3) Gi rom for omreisende kristne, slik som evangelister, misjonærer, lærere, menighetstjenere osv.

For noen tiår siden var det vanlig i frimenighetene i Norge å ta i mot omreisende predikanter og la dem overnatte i et av menighetens hjem. Jeg har inntrykk av at denne skikken er på retur. Menighetene har fått trekk av institusjoner. Det er et slit å få tak i folk som åpner hjemmene. Predikanter må bo på hotell. Dette synes predikantene også er greit, for det er slitsomt å bo hjemme hos folk - det blir for tett. Predikanten har stått på prekestolen i flere dager og brukt mye krefter. Når kvelden kommer vil han helst se på TV. Hvis han bor hjemme hos noen, så må han ha seriøse samtaler, og det orker han ikke.

Jeg tror kristne har "frihet i Kristus" til å bruke hodet og finne løsninger som fungerer innenfor de hovedverdier som gis i Bibelen. Men samtidig må det være lov å bruke hodet også den andre veien. Hvorfor endte vi opp med akkurat de løsningene vi har i dag? Var det bevisst? Hva mistet vi på veien? Er det noen bivirkninger? Hvorfor bor predikanter på hotell?

torsdag 21. juni 2007

Hadde Peter multi-styreverv?

Enkelte menigheter bruker begrepet med-eldste i sin organisering og mener det er bibelsk. En apostel plasserer da seg selv som toppleder for mange menigheter og er samtidig styremedlem i alle menighetsstyrene.

Riktignok er ordet med-eldste brukt i Bibelen, men et opplegg med multi-styreverv og toppleder kommer ikke frem av teksten. Det som kommer frem, taler mot en slik organisering.

FORSKJELLEN PÅ APOSTEL OG ELDSTE
I Bibelen brukes flere tjenestebegreper. Noe kalles apostel (gresk), det er det samme som misjonær (latinsk). For eksempel Peter var apostel, altså misjonær, og reiste rundt omkring. En annen tjeneste heter eldste. Det er sannsynlig at eldstetjenesten gikk ut på å åpne hjemmene slik at man kunne holde samlinger. Hilsepolitikken i brevene til Paulus er et av mange hint i den retning. Man hadde jo heller ikke kirker.

Peter var altså misjonær, men han sier i et brev at han også er eldste. Når Peter ikke var på misjonsreise, åpnet han altså hjemmet sitt for en flokk kristne, slik mange andre gjorde. En slik husvert skulle helst ha satt seg godt inn i den kristne tro og forøvrig være en stødig omsorgsperson. Men det står ikke noe sted at slike husverter skulle bestemme over menigheten.

Det fantes altså apostler (misjonærer) som reiste rundt, og det fantes eldste (husverter) som var stasjonære. Enkelte personer var begge deler, for eksempel Peter. Et annet eksempel er Priska. Hun hjalp Paulus mye i misjonsarbeid, men hun var også husvert. Paulus sendte flere hilsener til henne og mannen hennes og kalte samlingene hjemme hos dem for menighet.

PETER KALLER SEG MED-ELDSTE
Hvor kommer så begrepet med-eldste fra? Det stammer fra 1. Peters brev 5.1. På gresk står det sympresbyteros. Presbyter betyr eldste og er det ordet som med tiden er blitt til ordet prest. Eldste og prest er altså det samme, men det er en annen historie. Sympresbyteros oversettes vanligvis med "jeg som selv er en eldste". Men for eksempel 1930-oversettelsen bruker medeldste.

I brevet henvender Peter seg til kristne i en del andre land. Slik er teksten på norsk:

"De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken."

Brevet til Peter nevner ikke noen menighetstyrer eller at han selv sitter som styremedlem i disse styrene. Han påstår heller ikke at han er toppleder for alle disse menighetene. Ikke bare er Peter taus om en slik eventuell organisering, men han taler også indirekte mot den:

1) Peter sier ikke at det er han selv som har gitt de eldste et ansvar, men det er det Gud som har gjort.

2) Peter sier at de eldste ikke skal være herrer over menigheten, men være et forbilde. Dette taler for at de eldste ikke var styremedlemmer som kunne vedta ditt eller datt. I Det nye testamentet ser man at det er menigheten som fatter beslutninger. De eldste er omtrent usynlige. Det står heller ikke noe sted at de eldste hadde et særskilt læreansvar, det gikk til hele menigheten.

3) Brevet rettes til en del områder der også Paulus drev misjonsarbeid. Misjonærene gikk på kryss og tvers og det var overlapp. Det var ikke slik at misjonærene "eide" sine egne menigheter. Et bevis for det, er at et sted hadde de kristne delt seg i grupper etter hvilken misjonær de likte best, men et slikt opplegg argumenterer Paulus hardt mot. Det var greit at man delte seg inn i grupper av praktiske årsaker, for Paulus pleide å hilse til mange husmenigheter. Men man skal ikke være tilhenger av mennesker, skrev Paulus og nevner blant annet seg selv og Peter som eksempler.

4) Et annet argument for at Peter ikke var toppleder for alle disse menighetene, er at han sier at de eldstes tjeneste skal være av fri vilje, ikke av plikt. Ergo kan ikke Peter beordre de eldste. Han kan bare formane, slik alle kristne kan gjøre. For å legge vekt bak sin formaning, så kan han ikke peke på at han er sjefen, for det er han jo ikke, men han må finne alternativ tyngde. Han peker derfor på at han har greie på sakene gjennom at han selv er en eldste og at han har vandret sammen med Jesus.

Alt peker på et annet opplegg enn supermisjonærer som sitter som styremedlemmer i haugevis av menigheter.

HIERARKISK TANKEGANG
Inspirasjonen til å gjøre begrepet med-eldste om til styreplasser for misjonærer, kommer fra en hierarkisk tankegang der eldstetjenesten ikke er en åpne-hjemmet-tjeneste, men et styreembete. Når Peter sier han er eldste, er det derfor fristende i dag å plassere ham i et styre.

Hvis man først skal innføre et opplegg med styrer, kunne det kanskje holdt å plassere Peter i kun ett styre hjemme i Jerusalem? Men dette passer ikke til enkelte av dagens toppledere som vil ha en finger med over alt i store kristne pyramider. Når man først har blitt bitt av den hierarkiske tanke, holder det ikke med bare ett styre. Man plasserer Peter som styremedlem i haugevis av menigheter i mange land, for da kan man selv gjøre det samme.

HVORFOR IKKE MED-EVANGELIST ELLER MED-HUSVERT?
Skal man først innføre multi-styreverv med begrunnelse i at Peter hadde to tjenester, så bør man følge opp med andre med-tjenester. Timoteus kalles både for apostel og evangelist. Var han egentlig med-evangelist? Og hva i tilfelle betyr det i et hierarkisk opplegg? Filip kalles både for menighetstjener (diakon) og evangelist. Var han egentlig med-diakon? Priska var både husvert og misjonsmedarbeider. Var hun egentlig med-husvert?

Eller hva med med-utvalgt? Ordet står i slutten av brevet fra Peter. Det er Peter som overbringer en hilsen fra menigheten i Babylon, en menighet han kaller for med-utvalgt (syneklekte). Det behøver ikke bety noe mer enn at alle er på samme lag. Men hierarkitilhengere kan sikkert bruke dette med-ordet til å spekulere i hvilke menigheter som var over eller under hverandre.

HVA ER DET SOM ER SÅ ILLE MED HIERARKI?
Hvorfor gidder jeg å pirke i ulike kirkesamfunns organiseringsformer? Svaret er at jeg forsøker å gi min skjerv til det virkelige allmenne prestedømme. Når man innfører hierarkier, setter det preg på menighetene. Folk tror de må ha godkjenning fra en leder for å døpe eller sette i gang med noe. Og lederen er ofte mer opptatt av å bygge menighet enn å bygge mennesker. Bivirkningene av hierarkiene er at enkeltmennesker blir dårligere sett og at det allmenne prestedømmet har bremsene på.

"Du har misforstått", sier enkelte til meg og mener at ledere skal få frem det best i folk. Joda, jeg synes det er supert når noen får et annet menneske til å vokse. Men hvorfor må man sitte i et hierarkisk styre for å gjøre en slik tjeneste? Hvorfor må man ha menighetspyramider for å få til noe slikt? Er det ikke et paradoks at menighetsledere ser seg nødt til å delegere bort kjærlighet? Er det et godt forbilde?

fredag 15. juni 2007

Atter en prest har møtt veggen

Her om dagen traff en prest som hadde møtt veggen. Ikke overraskende, for ”varsellampene bør lyse for hver fjerde menighetsprest”, sa forskerne bak en undersøkelse i 2002. Statistikken sa da at 6 % av prestene var utbrente, 18 % var i faresonen. Kanskje er pastorer i frimenigheter enda mer utsatt fordi der er lønnen koblet rett til menighetens kollekt.

Prester og pastorer driver med organisering og aktiviteter samtidig som de forsøker å se mennesker i hverdagen. Etter en noen år møter de veggen. De blir for slitne av dagens rammer.

”Ja, men Paulus var jo sliten noen ganger” sier enkelte til meg og mener at man skal ikke behøve å endre rammene bare fordi rammene sliter ut folk.

Paulus var ikke prest, han var misjonær. Man må skille mellom de tøffe misjonærreisene til Paulus og de samlingene Paulus skriver brev til. Hensikten med samlingene var blant annet å bygge hverandre. Jeg finner ikke noe sted i Bibelen som sier at man skulle bli sliten av å komme sammen.

Det står heller ikke noe sted at en prest måtte holde en preken hver gang man møttes. Det står heller ikke noe sted at denne presten skulle styre en svær organisasjon og ha topplederansvar.

HELLER IKKE PRESTENE BLIR SETT
Jeg har hevdet i flere år at folk blir for dårlig sett i dagens tradisjonelle menigheter på grunn av rammene. Heller ikke lederne blir godt nok sett, viser det seg. I en undersøkelse blant prester på Sørlandet i 2002 står det: ”Gjennomgående er det et stort mindretall på 20-30 % som må oppfattes som direkte misfornøyde. (...) Det er lett å høre stemmen som sier ”se oss” når vi leser prestenes kommentarer på de åpne spørsmålene.”

Prester i denne sammenheng er en fellesbetegnelse for både prost, kapellan, biskop og sogneprest.

Videre står det: ”Prestene etterlyser hjelp til å avgrense oppgavene. Generelt er det grunn til å tolke prestenes svar som en oppfordring til ledelsen om å ta merkontakt gjennom å komme på besøk, gi tilbakemeldinger på utført arbeid, ha medarbeidersamtaler - ja, ”vise større interesse og engasjement for den enkelte”, for å sitere en av prestene.”

Lederne blir altså ikke sett av sine ledere. Og behovene vokser dem over hodet. De trenger hjelp til å avgrense oppgavene. Når det ikke skjer, blir de utslitt. Noe er fundamentalt galt med rammene. Det er fordi prestetjenesten i dag forsøker å dekke mye mer enn den opprinnelig var ment å dekke.

DEN OPPRINNELIGE PRESTETJENESTEN
Den opprinnelige prestetjenesten gikk ut på å samle en flokk kristne i hjemmet sitt og ha omsorg for flokken. Men tjenesten gikk ikke ut på å ha eneansvar for lære og undervisning. Den gikk ikke ut på å ha prekemonopol eller overordnet ansvar for hvilke kor som skal få mest pengestøtte eller hvilke kor som skal få synge oftest i samlingen.

Ved å ta den opprinnelige prestetjenesten som forbilde, får prestene automatisk hjelp til å avgrense oppgavene. Og de blir automatisk sett hver gang det er samling.

HVA GIR MENING I PRESTETJENESTEN?
Prestene i undersøkelsen ble spurt om hva som gir mening i tjenesten. Her er typiske svar:

  • ”Møte mennesker i sorg og glede og gå litt av livsveien sammen med dem”
  • ”Det å selv kunne bety noe for andre menneskers livsutvikling og trosutvikling”
  • ”Å kunne være et medmenneske og fortelle andre at de er verdifulle og elsket”

Hjemmesamlinger har perfekte rammer for dette. Men da må presten trappe ned storkirken. Det kan bety å skaffe seg en annen inntekt, samt redusere tiden man bruker på prekener, vaskegrupper, kor og lignende. 73 % av prestene sier de har høy eller for høy arbeidsbelastning. 25 % mener arbeidet går ut over familielivet (hva med å flytte kirken hjem?). 35 % mener arbeidet gir helsebelastning.

Og ingen av prestene er misjonærer. De er prester. De skal bare samle flokken. Men de sliter seg ut.

LØSNINGEN ER IKKE FLERE ANSATTE
Når prestene selv skal sette frem en løsning, er svaret ”flere ansatte”. I dag har de omkring 9 ansatte i staben i tillegg til frivillige. Jeg tror svaret er motsatt: Færre ansatte og færre frivillige. Presten må begynne å tenke som en husvert. Med hjemmerammer er det ikke én person som skal bære hele samlingen alene og sette alle i sving. Presten, altså husverten, kan senke skuldrene og sette over kaffen.

lørdag 9. juni 2007

Ny bibeloversettelse med skråstreker

Jeg har et forslag til forlagene som utgir Bibelen. Bruk oftere skråstrek.

Det nye testamentet er skrevet på gresk. Det er noen ganger vanskelig å finne identiske ord på norsk. I stedet for å bruke et norsk ord som dekker bare halvparten av det greske ordets betydning, eller kanskje bare en av tre ulike betydinger, er det bedre bruke flere norske ord med skråstrek mellom.

Dette vil hindre en del misforståelser, eller i det minste åpne for å tolke en del tekster på nytt. La meg ta for eksempel ordet lærer. Det ble i urmenighetene brukt om dem som var dyktige til å undervise i Skriften.

På norsk er ordet lærer lett å forstå. Problemet er at også andre greske ord blir oversatt til lærer på norsk. To ord med ulik mening ender altså opp med samme ord på norsk. Da er det fare for feiltolking.

Her er setningen jeg tenker på, det er Paulus som skriver til menigheten i Korint:


”For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet.” (1. Kor. 4,15).

Med denne oversettelsen får man inntrykk at det er lærertjenesten i menigheten som er nevnt her, og at denne tjenesten er tusen ganger mindre viktig enn en annen tjeneste som kalles farstjenesten.

Men det står ikke lærer i den greske teksten. Det står paidagogos. Det begrepet hadde ikke noe med menighetsliv å gjøre. I samfunnet på den tiden hadde rike folk ansatt tjenere som passet på barna og fulgte dem til skolen. Disse tjenerne fikset mat og klær til barna. I tillegg hadde de ansvar for barnas oppdragelse slik at de oppførte seg pent. Ved at disse tjenerne var mye sammen med barna, kunne de sikkert lære bort noe. Men de var ikke de egentlige lærerne. Disse tjenerne fulgte bare barna til skolen hvor de egentlige lærerne var.

Derfor hadde det vært fint med skråstreker i den norske oversettelsen, for eksempel slik: ”For om dere har tusen barnepassere/oppdragere/lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet.”

Om ordet lærer i det hele tatt bør med som et skråstrek-alternativ i denne teksten, vet jeg ikke. Jeg kan ikke gresk. Jeg viser bare et prinsipp.

Paulus henter her et bilde fra hjemmet/familien. Tjenere hadde ansvar for barnas ytre oppdragelse og sørget for at de hadde rene klær. Men slike ting er strengt tatt ikke viktig i livet, mener Paulus. Tusen ganger viktigere er det å kjenne evangeliet. Og siden han allerede bruker et bilde fra familielivet ved å snakke om paidagogos, fullfører han bildet med å trekke inn en av foreldrene: far. Men fremdeles er det bare et bilde, ikke en egen tjeneste med eget navn i menigheten.

En av grunnene til at Paulus bruker ordet paidagogos om korinterne, ser man i avsnittene foran. De har det så godt, de er mette og rike. Antagelig hadde de det like godt som barn som blir passet på av paidagogos-er som sørget for rene klær og mat hver dag. Kanskje hadde korinterne nettopp mange tjenere, men så bruker Paulus ordet paidagogos, altså tjenere for barn, for å være spydig for at de skal våkne? Kanskje Paulus egentlig sier: ”Bortskjemte unger!” Dette er langt unna lærertjenesten slik norske oversettelser gir inntrykk av at teksten handler om.

Andre steder der skråstrek kan brukes, er ved ordet leder. Det er ofte ikke dekning for å bruke dette ordet. I det minste bør man slenge på noen skråstreker og si for eksempel veileder i samme slengen.

En annen variant er ordet menighet/kirke/forsamling. Her blir problematikken en annen.