søndag 29. april 2007

Det tredje vatikankonsil

Jeg har lært mye om kirkesamfunn og kirkehistorie det siste året når jeg har satt meg inn i urmenighetene og dagens kirkemodeller. For eksempel har jeg lært om Det annet vatikankonsil. Det var paven som innkalte til dette møtet i 1962. Konsilet åpnet for nasjonale språk i gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere. Det er jo kjempebra. Flott at folk skjønner hva presten sier. Ikke bare det. Fra da av skulle medlemmene se på seg selv som en del av kirken. Tidligere besto kirken av alle lederne, med medlemmene som et tillegg eller et trinn under.

Men en del katolikker mener det har skjedd for liten endring i praksis. I Norge er det for eksempel en organisasjon som arbeider for en forandring internt i den katolske kirke. Ønsket er mer demokrati samt beslutninger på et lavere nivå i hierarkiet. Man diskuterer også hva hierarki-delen av kirken skal inneholde. Organisasjonen heter ”Også vi er kirken”.

Mange av de samme temaene som er oppe i husmenighetsbloggene, blir også diskutert der. Det er strukturer, hierarkier, fellesskap mellom alle kristne, kvinnelige prester, vanskelig å føre åpne debatter osv.

I et nyhetsbrev (2005) fra dette miljøet kan du lese om bekymringen over at det er vanskelig å ha en fri og åpen debatt om kirkelige temaer. Der står det også at det har vært tre pavelige bibelkommisjoner (1976, 1979, 1995) som har konkludert med at det ikke finnes bevis i Bibelen for at kvinner skal nektes å være prest. Men i 1995 stanset paven videre debatt.


I et annet nyhetsbrev står det at denne organisasjonen har skrevet brev til paven via en paraplyorganisasjon. Da ble problemene med kirkens strukturer tatt opp. I det nyhetsbrevet kan du også lese om en biskop som nektet folk å holde et seminar i kirken som skulle handle om det annet vatikankonsil. Han likte ikke overskriften på seminaret som var: ”Kirken – hierarki eller Guds folk?” Det var for provoserende å sette hierarki opp mot Guds folk. Arrangøren endret overskriften, men det hjalp ikke. Alle nyhetsbrevene finner du på nettsiden.

PS: Det tredje vatikankonsil, hva er det? Det er foreløpig ikke avholdt, så langt jeg vet. Men jeg har et forslag til hva som kan diskuteres der. Det er vanlig å sette frem to strukturer for kirken og diskutere hvilken som er best: demokrati eller hierarki. Men det fins en struktur til. Det er når man møtes som venner og bekjente og nattverden består av et skikkelig måltid og ingen møteleder. Sjekk Det nye testamentet om ikke denne strukturen ligger nærmest hva som ble praktisert i urmenighetene. Den strukturen går også ut på at omreisende team var selvstendige og ikke en del av en kjempepyramide. Og biskop og prest var samme tjeneste.

torsdag 19. april 2007

”Styret supplerer seg selv”

I vedtektene til Kristent Nettverk, som er en av mange kristne grupperinger i Norge, står det at ”styret supplerer seg selv”. Hvorfor i all verden er jeg opptatt av slike organisasjonsdetaljer?

Kristne organiserer menighetslivet på mange måter. Jeg tror disse ulike organiseringene ikke er verdinøytrale. Jeg håper at ulike kirkesamfunn og menigheter kan endre organiseringen slik at enkeltmennesker blir bedre sett og slik at det allmenne prestedømme kan få romsligere rammer. Pyramideformede miljøer tror jeg står i veien for dette.

Grovinndeling av menighetsorganiseringer:

  • Pyramider uten demokrati (katolsk, Kristent Nettverk, trosbevegelse)
  • Pyramider med en del demokrati (pinsebevegelse)
  • Ikke-pyramider (vennesamlinger).

Jeg er ikke opptatt av hvert enkelt kirkesamfunn, men jeg er opptatt av modellene og hvordan de påvirker medlemmene. For eksempel når det er en sangleder eller prekeleder som bestemmer hvem som skal synge, preke eller komme med en kommentar i samlingen. Da læres alle andre i samlingen opp til at det de selv har på hjertet, eller ideene de har, eller bibelkunnskapene de har, er verdt lite. Etterpå oppfordrer gjerne lederen alle i samlingen til å evangelisere eller snakke med folk ellers i uka. Men menigheten er psyket ned med at de ingenting kan. De får ikke engang lov til å komme med en kommentar etter prekenen.

FLOTT Å VEKTLEGGE HUSSAMLINGER
Mange kristne miljøer har i dag husgrupper, men de fleste husgruppetiltak har posisjon som tredjeprioritet, etter gudstjenester og aktiviteter i kirkebygningen.

Kristent Nettverk legger ekstra vekt på hussamlinger, måltider og hverdagsliv, det synes jeg er fint. Kristent Nettverk tillater også at andre enn lederne kan stå for dåp. Flott. Her har andre miljøer noe å lære.

Men lederlæren til Kristent Nettverk derimot, ligner på de fleste kirkesamfunn og bevegelser. De fleste kristne menighetsmiljøer deler lederne inn i ulike grupper og lager en pyramide. I vanlige kirkesamfunn finnes for eksempel biskoper, prester og diakoner. I Kristent Nettverk finnes apostler, profeter og eldste.

I tradisjonelle kirkesamfunn er biskopen øverst. I Kristent Nettverk er apostelen øverst. I pinsebevegelsen er gjerne pastoren i praksis øverst.

MYKE LEDERE
Men selv om det er pyramider de fleste steder, så forsøker de fleste lederne å være myke ledere som ikke sjefer for mye. Tjenende leder er forbildet. Og jeg tror lederne opplever seg selv akkurat slik. De har følelsen av at de sjelden sjefer. Det er sjelden de slår i bordet og skjærer igjennom. Men kulturen slører til bildet. Når for eksempel det er den samme lederen som preker uke etter uke, og det ikke er lov å si noe etter prekenen, er det ingen i menigheten som protesterer på at det er slik. Kulturen er sånn. Dermed opplever ikke lederen at han egentlig sjefer. Han slipper jo å irettesette en person som reiser seg i salen for å gi en kommentar til prekenen. For det er aldri noen som reiser seg. For kulturen er slik. Menigheten har allerede bøyd seg for sjefen, derfor opplever ikke menighetslederen at han er sjef.

Menighetsledere generelt holder fast på en kultur der det ikke er anledning til å kommentere prekenen. Samtidig hevder de gjerne at det ikke er pyramidestruktur. Det skjønner jeg ikke. Hvis det er bare noen få som har lov til å snakke, eller det er noen få som bestemmer hvem som kan snakke i samlingene, da er det pyramide. Hvis det er bare noen få som bestemmer vedtektene, så er det pyramide. Hvis det er bare noen få som bestemmer læregrunnlaget, så er det pyramide.

VEDTEKTENE VISER PYRAMIDEFORMEN
Kristent Nettverk har en uvanlig organisering. Dette gjør miljøet interessant når man drøfter menighetsmodeller. For øvrig skiller ikke Kristent Nettverk fra andre menighetsmiljøer når det gjelder å hjelpe fattige, drive misjon, holde Alpha-kurs osv. Masse flotte tiltak. Det er kun organisasjonsmodellen som jeg er interessert i her.

Kristent Nettverk skriver på nettsidene at de er et nettverk av menighetsledere. Selvsagt henger dermed menighetene med på lasset, men det er uvanlig med en slik modell. De fleste ville vel ha sagt ”et nettverk av menigheter”. Men fordi Kristent Nettverk ikke ønsker demokrati, heter modellen ”et nettverk av ledere”.

Videre er Kristent Nettverk organisert som en stiftelse. Også dette er uvanlig. Som kjent er det vanskelig med demokrati i stiftelser.

I stiftelsen fins et styre og en styreleder. I vedtektene står det at det er styret som har den daglige ledelse av stiftelsens virksomhet. Det står også at styret skal bestå av minst to personer og at disse supplerer seg selv.

Vedtektene utelukker demokrati. Nettverket av menighetslederne kan ikke velge toppleder eller styremedlemmer i nettverket. Det er topplederne som selv finner nye toppledere. På den måten ligner strukturen man finner i trosbevegelsen der topplederen ”eier” organisasjonen. Menigheter kan der noen ganger gå i arv fra far til sønn. Dette til forskjell til pinsemenigheter der man i det minste på papiret skriver at det er menigheten, ikke styret eller topplederen, som er miljøets øverste organ.

NETTVERK ELLER PYRAMIDE?
Bruker man ord som nettverk, pleier man å mene at alle stiller likt i nettverket. Men i Kristent Nettverk settes stiftelsens ledere øverst, deretter andre apostler i nettverket, deretter kommer menighetenes ledere, til slutt hvert menighetsmedlem.

Er det slik? Her er tekst fra nettsidene: ”Kristent Nettverk er et fellesskap av kristne ledere som opplever at Gud har ført dem sammen for tjene ham. Stiftelsen er opprettet av Noralv Askeland og Erling Thu, og representerer det apostoliske teamet de leder.”

Askeland og Thu driver altså en stiftelse. Stiftelsen er et apostolisk team. Askeland og Thu leder teamet.

Miljøet protesterer når jeg beskriver nettverket som pyramideformet, men vedtektene sier at det er toppledelsen som selv bestemmer hvem som skal bli de neste topplederne. Og nettsidene sier at det er stifterne av nettverket som er ledere for nettverket og at nettverket består av menighetsledere. Det er dermed flere etasjer med ledere som har ulik makt. Lederne i toppetasjen kan bestemme vedtekter i stiftelsen og hvem som blir de neste topplederne. Lederne i en etasje lenger ned kan ikke bestemme det.

ER DET VIKTIG?
Hvorfor skriver jeg om dette? Slik er det vel mange steder? Ja, i katolske opplegg og i trosbevegelsen er det slik. Andre steder er en form for demokrati, selv om effekten i praksis ofte er oppskrytt. Hva så? Gjør det noe? Ja, jeg tror vi som deltar i menigheter blir påvirket av organisasjonmodellen. Derfor er det viktig å diskutere dem. Det er viktig å diskutere bivirkningene.

Jeg er ikke mer interessert i Kristent Nettverk enn i andre miljøer. Jeg ønsker bare å få en komplett liste over ulike menighetsmodeller. Felles for de fleste modeller, er at det er en toppleder. Noen steder kalles han biskop, andre steder pastor. I Kristent Nettverk kalles han apostel.

Jeg mangler forøvrig noen viktige punkter for å beskrive Kristent Nettverk-modellen fullt ut. Mijøet sier selv at det ikke er demokrati. Hvem godkjenner da eldste (menighetsstyret) i hver menighet? Antagelig er det stiftelsens topplederskap som bestemmer dette, men det har jeg ikke fått bekreftet ennå.

Miljøet sier at det ikke er formelle stillinger, alt er organisk. Men hvis det må være en apostel som godkjenner en eldste, så er det formelt og ikke organisk. Her har jeg noen hull foreløpig. Hvis det er en av apostlene som godkjenner, ligner det på opplegget med biskoper som godkjenner. Da ser jeg ikke helt forskjellen på kirkesamfunn og ”nettverk”.

BIBELSK?
Det er vanlig å mene at de som kalles eldste skal operere som et styre og lederskap. Men jeg finner ikke god dekning for dette i Det nye testamentet. Læretilsynet går i NT til hele menigheten. Og det er alle andre en de eldste som tar beslutninger. Kun noen ganger er eldste på banen, men da i lag med andre. Jeg finner heller ikke dekning for at når en misjonær avslutter sin tjeneste i et område, så skal en annen misjonær overta.

Apostel er gresk. Oversatt til latin blir det misjonær. I Apg 20 står det at misjonæren Paulus reiser for godt fra byen Efesos hvor han hadde gjort tjeneste i tre år. Han overlater sin tjeneste til hele byens eldste, ikke til en ny misjonær.

IKKE MISFORSTÅ
For at folk ikke skal misforstå mine artikler: Det gjøres masse flott arbeid i alle typer kristne menighetsorganseringer. Enten man er med i en metodistmenighet eller i en Kristent Fellesskap-menighet, så hjelper man fattige, holder gudstjenester, driver undervisning osv. Når jeg tar opp organiseringen, kan det høres ut som at alt annet ikke betyr noe. Men det mener jeg ikke. Mitt poeng er at jeg tror at ulike organiseringer påvirker oss. Organiseringsmodellen er ikke verdinøytral eller uten bivirkninger. Derfor bør de drøftes.

Og de bør sjekkes mot urmodellen i Det nye testamentet. Ikke for å slavisk følge detaljene, men for å følge verdiene som ligger i urmodellen. For eksempel at man skal ha mulighet til å se hverandre (måltid er smart). Og at alle kan delta i samlingene (slik Paulus beskriver samlingene). Videre at ingen tar styringen i samlingen (Paulus ser bort fra en slik tjeneste når han veileder korinterne). Og at alle kan undervise og rettlede hverandre. Og sette mot i hverandre og hjelpe hverandre. Ordet hverandre er mye brukt i urmodellen.

Jeg finner ikke noe sted at ”styret supplerer seg selv”. Det eneste stedet i NT det er et apostelvalg, så skjer det med loddtrekning etter at menigheten på 120 personer har funnet frem to kandidater.

Les mer her:

Hvor hierarkisk er menigheten du går i?

Menighetens pyramidelov: "Spør sjefen først"

Bytte ut kirkebenker med bord og stol?

onsdag 4. april 2007

- Hei, hva slags apostel er du? - Jeg er sånn pengetransport-apostel.

Man kan nesten si at pengeapostler er et bibelsk uttrykk. Eller vi kan kanskje si verditransport-apostler.

Det handler om pengeinnsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem som man kan lese om i Det nye testamentet. Ideen til innsamling dukket opp da Barnabas, Paulus og Titus besøkte Peter, Johannes og Jakob i Jerusalem (galaterbrevet kapittel 2).

Da pengene noen år senere skulle samles inn fra mange land, ble det bruk for noen pengetransport-folk. Disse ble kalt menighetenes utsendinger, altså apostler.

I de urkristne miljøene fantes apostler i to utgaver 1) Utsending for Kristus. 2) Utsending for menigheter.

Både Peter og Paulus innleder sine brev ved å kalle seg en Kristi apostel. På norsk heter det misjonær.

Det var ikke noe krav om at en apostel/utsending/misjonær måtte være utsendt fra en menighet. Paulus poengterer nettopp dette i innledningen i galaterbrevet. Han er ikke er utsendt av eller fra noe menneske, skriver han.

Noen apostler reiste altså som et selvstendig team. Andre hadde en menighet i ryggen.

Da pengene skulle samles inn i prosjektet jeg nevnte over, ble det gjort av tre-fire personer. Det var naturlig at noen fra det opprinnelige møtet der ideen ble født, deltok i innsamlingen. I tillegg valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være med i pengetransportteamet.

FELLESBESLUTNINGER

I denne historien legger jeg merke til noe som er ganske anderledes enn i mange kristne miljøer dag. For det første at man fattet beslutninger i fellesskap. I enkelte menigheter i dag, gjerne i det som kalles trosmenigheter, skal det helst være en sterk leder som har en visjon som de andre må henge seg på. Det er ikke uvanlig å gjøre narr fellesbeslutninger og foraktelig kalle slikt for komiteer. Man sier til og med at Gud gir visjoner kun til enkeltmennesker. At en idé også kan vokse frem i en samtale, ser man bort fra.

IKKE NOE MENIGHETSSTYRE

Det andre jeg legger merke til, er at eldsterådet ikke er nevnt i denne historien. Hvis det ikke er en sterk toppleder på plass i dag, så er det gjerne eldsterådet som er det store. Svært mye i menigheten må innom eldsterådet for godkjenning.

HYBRIDLØSNING
Paulus og Titus hadde vært med på møtet der ideen til innsamlingen ble født. Derfor var det naturlig at minst en av dem deltok da alle pengene etter hvert skulle transporteres til Jerusalem. Men for å unngå mistanke eller kritikk, og antagelig for å øke sikkerheten mot ran, valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være verditransportapostler sammen med Titus.

Heller ikke her er eldsterådet involvert. Det er menighetene som peker ut hvem som skal være apostler. Jeg har lagt merke til at det er nesten alltid noen andre enn de eldste som tar initiativ. Så langt jeg kan se i NT, velger de eldste alene aldri noen til å utføre et oppdrag. Det er menigheten i fellesskap som velger. Det gjelder ved diakonvalget, ved brevet fra jerusalemmøtet og ved valg av pengeapostler. Jeg tror de eldste hadde tyngdepunktet og identiteten sin som husverter for husmenighetene. De drev ikke med styrespørsmål. I dag er dette snudd opp ned. Nå er eldste et styre i menigheten som har delegert bort sin egentlige tjeneste til noen husgruppeledere.

Dermed lærer nye medlemmer i dag at eldstetjeneste ikke er å se enkeltmennesker, men å styre og preke. Hvis alle eldste holdt seg til sin opprinnelige tjeneste, ville nye medlemmer ha arvet helt andre holdninger. Slik tror jeg menighetene ville komme inn i en god spiral.

FERSKE KRISTNE DREV INNSAMLING
Pengeinnsamlingen viser også at de fins ulike initiativ og løsninger. En annen gang er det noen disipler (= ferske kristne) som på eget initiativ samler inn penger til fattige. (Apg 11:27-30). De sender gaven avgårde sammen med Barnabas og Paulus. I følge vanlig lederskapsteori må nødvendigvis disiplene her være lederne til Barnabas og Paulus, for det er jo disiplene som tar initiativ og ber Barnabas og Paulus være postbud...

Gaven sendes videre til de eldste i det området som var rammet av katastrofe. Aha! De eldste var altså et lederstyre! Nei, de var husverter som åpnet hvert sitt hjem for en mindre flokk av menigheten. Det er derfor praktisk at pengene ender opp i hvert hjem slik at de kan fordeles i fellesskap. Kanskje de eldste kalte sammen til et av de sjeldne fellesmøtene for at menigheten kunne ta en grovfordeling av pengene. Aha! De eldste er altså et styre! Nei, det er mer naturlig å se på dem som tillitsmenn eller kontaktpersoner, i tillegg til å ha tjenesten med å åpne hjemmet.

ELDSTE ER IKKE STYREMEDLEM
Å stryke styreoppgaver fra dagens eldstetjeneste er ikke noe minus. Det er et stort pluss. Da konsentrerer de eldste seg om enkeltmennesker. De ureldste kunne ha en viktig mellommenneskelig tjeneste, en bønnetjeneste og undervisningstjeneste (sammen med andre som gjorde det samme). Eldste blir ikke mindre viktige av å droppe styremøter. De blir mer viktige. Jesus snakker om å gi andre noe så enkelt som et glass vann.


Det gjelder å sette av tid til en tenkepause for å finne ut når man egentlig er viktig. Jeg selv brukte minst ett år på dette...

Når det gjelder en eller annen form for styredimensjon i eldstetjenesten, synes jeg den er så godt som usynlig i NT. Som regel er det organiske grupperinger som tar beslutninger, enten enkeltpersoner eller team. Hvis hele menigheten er involvert i en beslutning, så er det ikke eldsterådet som bestemmer eller velger. Det er menigheten som velger. Det er menigheten som sender.

I pengetransporten nevnt over er det en hybridløsning på prosjektet. Det var noen apostler som tok det opprinnelige initiativet, deretter var det antagelig Paulus som var den ivrigste til å motivere menighetene til å legge til side penger, derfor var det han som tok initiativ til å runde av prosjektet. Men det var menighetene som hadde tatt belastningen med å legge til side penger, derfor valgte en del av dem noen representanter til å følge prosjektet i mål.

I korinterbrevet, som går til en av byene der menigheter samlet inn penger, skriver Paulus og Timoteus slik:

”Sammen med ham [Titus] sender vi den bror som får ros i alle menighetene for sitt arbeid for evangeliet. Ikke bare det, men han er også blitt valgt av menighetene til å reise sammen med oss og overbringe denne gaven. (...) Sammen med disse to sender vi enda en bror. (...) Han har stor tillit til dere, og derfor er han nå enda mer ivrig etter å ta fatt. Når det gjelder Titus, så husk at han er min medhjelper og medarbeider hos dere. De andre brødrene er menighetenes utsendinger, til ære for Kristus. Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem, og la dem få se at det er med rette vi har rost dere.”

Paulus skiller her mellom misjonærteamets folk og menighetenes pengeapostler. Sier dette noe om organiseringen? Ja, litt. Igjen et organisk opplegg med på kryss og tvers-politikk. Både menigheter kunne ta initiativ og omreisende team kunne ta initiativ. Men de kunne også ha fellesprosjekter. Det ser ikke ut til at Paulus var leder for en stor pyramide, for da ville han ikke ha skilt mellom de to typene apostler.

Det er påfallende at i et så viktig prosjekt, så hører vi ikke noe om eldsteråd/menighetsstyre. Antagelig fordi de eldste var opptatt med husmenigheter og enkeltmennesker, ikke styremøter.

ULEMPEN MED ELDSTESTYRE

I dagens menigheter er det som regel et eldsteråd/toppleder på toppen. Ulempen er at de organiske ideene blir bremset. Folk som deltar i menighetsliv tror at det meste må skje gjennom en virkegren i en menighet. Når en idé fødes, sendes den derfor til topplederen/eldsterådet. Det tar tid. Og folk som leter noen personer som kan delta i prosjektet, leter blant folk som allerede er opptatt med egne virkegrener.

Folk tror også at for å være misjonær, så man være sendt fra en menighet. Dette er ikke noen regel i NT. Det er heller motsatt. Det er ikke slik at menigheter drive med misjon. Menigheter handler mest om kristne samlinger der man kan bygge hverandre, ikke om misjon. Det er misjonærer og misjonærteam som driver med misjon. Men heller ikke dette er en regel. Det var heller ikke vanntette skott mellom misjonærer og menigheter. Fillipermenigheten sendte en misjonsarbeider til Paulus for å hjelpe ham. Og da Paulus og Barnabas skulle ut på en misjonsreise, står det at det var menigheten som sendte dem av gårde. En gruppe misjonærer kan altså dra på eget initiativ, eller de kan ha en menighet i ryggen.

Men i dag, fordi vi har menighetsstyrer, så tror folk at alt må gjennom disse styrene. Hvis noen ønsker å starte ferieleir med kristne rammer, så spør de menighetsstyret i den menigheten de selv er medlem av. Hvorfor det? NT viser ikke en slik holdning. De urkristne var så frie at det allmenne prestedømme var utløst. Den ene dagen var det noen apostler som startet pengeinnsamling, den andre dagen var det noen disipler som gjorde det samme. Men i ingen av tilfellene er eldsterådet involvert. For de eldste var hjemme og ryddet huset før det skulle være hussamling.