onsdag 28. mars 2007

Lutherske kvinner i nødsfall

I går skrev jeg om Luther. Jeg forstår ikke helt hans definisjon av ”det allmenne prestedømme”. Kanskje er det slik:

1) Alle kristne er prester. Ordet prest bør være like vanlig som ordet kristen.
2) Hver menighet er selvstendig og kan blant alle prestene (alle i menigheten) velge seg en ”utøvende” (mitt ord) prest. Det blir rot hvis alle utøver prestetjeneste samtidig. Hvis alle skal døpe barnet, vil det drukne, sa Luther.
3) Den utøvende presten bør ikke kalles prest, men tjener. Ordet prest er jo brukt opp på alle i menigheten.
4) Man blir ikke utøvende prest (altså: tjener) ved å bli ordinert. Man blir utøvende prest ved at menigheten og Gud kaller. Hvis for eksempel noen kristne er fanget i fengsel, kan de velge seg en prest blant dem, mente Luther.
5) Kvinner kan ikke være utøvende prest. Men det gjøres unntak ved nødsfall. Da kan kvinner døpe, mente Luther.
6) Menigheten kan sparke den utøvende presten.
7) Husmenigheter er bra, mente Luther, men han mente at det foreløpig manglet folk til en slik tjeneste. Han gikk god for at husfaren kunne undervise og døpe sine barn og at slike husmenigheter da var en sann kristen kirke. (Men han holdt dermed de nytestamentlige husmenighetskvinnene Priska og Nymfa utenfor...)
8) Det er Guds ord som konstituerer menigheten, altså at Guds ord leses opp, ikke at det fins en ordinert prest til stede.

Luthers ”allmenne prestedømme” er sikkert mye mer enn dette. Jeg leser om Luther bare nå og da. Mitt inntrykk så langt, er at han sto for en oppmykning, men at han ikke gikk linjen helt ut. Det er for eksempel bare ved nødsfall at kvinner kan døpe. Og alle menigheter bør ha en "hovedprest" som står for preken, nattverd, dåp osv.

tirsdag 27. mars 2007

Det VIRKELIGE allmenne prestedømme

Uttrykket ”det allmenne prestedømme” stammer fra Martin Luther på 1500-tallet. Tidligere trodde jeg at begrepet betydde at alle kristne kan være prest, at alle kristne kan døpe, at alle kristne kan preke osv. Men etter hvert har det gått opp for meg at Luther dessverre så på menighetslivet med hierarkiske briller. Det stemmer jo også godt overens med at lutherske menigheter i dag er hierarkiske. Så det burde egentlig ikke være en overraskelse at ”det allmenne prestedømme” slett ikke betyr ”det allmenne prestedømme”.

Jeg har derfor begynt å bruke mitt eget uttrykk: ”Det virkelige allmenne prestedømme”. For Bibelen viser at en disippel døpte Paulus. Ingen prest eller biskop var involvert. Bibelen beskriver også hvordan vanlige kristne uten fine titler tok initiativ til å reise rundt for å evangelisere.


Men Luther så det anderledes. Han skrev: ”For hvordan skulle det ellers bli, om hver og en ville preke og utdele sakramentet og ingen ville vike for den andre? Det må tiltros bare til en, og ham alene bør man tillate å preke, døpe, avløse og utdele alterets sakrament (...) Men sant er det, at den hellige Ånd fra dette embete har unntatt kvinner, barn, og uskikkede mennesker, og bare hertil utvalgt dugelige menn. (...) For kirken kan ikke være uten biskoper, sokneprester, predikanter eller prester, og omvendt kan de heller ikke være uten kirken. De må være hos hverandre."

Begrepet ”det allmenne prestedømme” betyr en oppmykning fra det katolske opplegget, men i hovedsak er det meste som før. Som kristen kan du ikke døpe, det må presten ta seg av. Du får heller ikke lov til å holde en preken.


Dette skiller seg svært fra Det nye testamentet og oppfordringene fra Paulus. ”Rettled og undervis hverandre” er en av oppfordringene.

At Luther skilte mellom biskoper, hyrder og prester, er rart. For Paulus sier jo at dette er samme tjeneste. Det er også rart at Luther ikke hadde fått med seg hvordan Paulus 1500 år tidligere argumenterte angående orden i menighetssamlingene. Paulus pekte ikke på en møteleder eller biskop/prest som løsning, men mente at når én person i menigheten tok ordet, burde nestemann ti stille. Dette er det virkelige allmenne prestedømme.

Luther nektet kvinner å være prest. Hans argument er at Paulus skrev at en tilsynsmann/eldste skulle være én kvinnes mann. Da burde Luther ha nektet single menn, for de er null kvinnes mann. Mulig han gjorde det også, det har jeg ikke sjekket. Hadde Luther levd i dag, ville jeg ha bedt ham fortelle meg hvem som var prest/biskop/hyrde hjemme hos Nymfa. Eller hjemme hos Priska. Paulus kaller disse hussamlingene for menighet. Hvis ikke disse kvinnene var prester, hvem var da prester i disse menighetene? Hvorfor hilser Paulus til disse kvinnene og disse menighetene uten å hilse til prestene samtidig? Det er fordi han allerede har hilst til prestene ved å hilse til kvinnene.

Jeg stusser over at så mange menigheter i dag fortsatt skriver under på lutherbevegelsens dokumenter. Mange av poengene er ikke lenger synkronisert med dagens menighetsorganisering som tillater kvinnelige prester. Lutherdokumentene er heller ikke synkronisert med Det nye testamentet som viser at alle kristne kan døpe eller undervise.

Les mer om det virkelige allmenne prestedømme her.

Les mer om kvinnelig eldste her.

(Luthersitatene er oversatt av Svenn Martinsen på denne nettsiden
.)

mandag 26. mars 2007

Tjenende ledere gjør folk passive i menighetslivet

Leder? Tjenende leder? Eller tjener? Mitt inntrykk av tjenende lederskap i menighetsliv, er dette:

  • bremser det virkelige allmenne prestedømme
  • bremser livsutviklingen til hver enkelt i menigheten
  • bremser kjærlighetsinteraktiviteten
  • bremser fellesskapet

Hvorfor det? Jo, fordi folk må spørre ledelsen før de gjør noe. De må være lojale mot organisasjonen. Folk må spørre ledelsen hvis de ønsker å invitere til hussamlinger for eksempel. Selv en tjenende leder liker å ha orden, så det oppfordres gjerne til at de som skal ha hussamling melder fra til ledelsen slik at man får notert hvem som gjør hva i menigheten og slik at alle kobler seg på den tjenende lederens tankegang om hvordan slike samlinger bør være.

Det paradoksale er da et fordi det eksisterer en ledelse, så bremses utviklingen. Når folk må spørre først, så koker det bort. Folk gidder ikke. De har lyst på hussamling, men orker ikke alle mellomledermøtene de må være med på. De orker heller ikke sette seg inn i reglene. Er det lov med alkohol eller ikke? Kan homofile holde et innlegg? Er det obligatoriske programmer man må følge?

Hvis folk heller oppdager at de har frihet i Kristus, så files tersklene ned. Det organiske livet blant de urkristne i NT vises ved at folk dro på kryss og tvers og tjente hverandre. Noen ganger tok en gruppe disipler initiativ. Noen ganger et misjonærteam. Noen ganger kristne uten "titler". Men sjelden, eller kanskje aldri, nevnes det at et menighetsråd tok initiativ eller at man måtte spørre menighetsledelsen om lov. De tjenende menighetslederne er ganske usynlige i NT. Men vi har for eksempel synlige misjonærer og synlige disipler og synlige evangelister og synlige menighetshusverter.

FORSKJELLEN PÅ TJENENDE LEDER OG TJENER
Det sies gjerne at en tjenende leder skal finne ut hva folk er gode i og så oppmuntre folk til bruke sine evner. Hvis man stoppet der, så er jeg med. En slik person kan man kalle for en tjener. Jeg definerer tjenere som folk som ikke har noen over seg eller under seg. Også tjenere kan se potensialet i folk og gi dem en oppmuntring. En tjenende leder derimot, ønsker som regel at den nye arbeidskraften skal brukes i hans egen organisasjon. Derfor er fokuset på dem som passer inn i organisasjonen og visjonen. Det er dem den tjenende lederen bruker tid på. En tjener derimot, har ikke visjoner og organisasjoner som skal fylles med arbeidskraft. Alle han kommer i kontakt med, stiller likt. Han gir oppmuntringer og råd til alle.

I tradisjonelt menighetsliv er det slik at en tjenende leder gjerne vil holde preken. Rammene ved søndagsgudstjenesten er slik at det er vanskelig for menigheten å utveksle kjærlighet og oppmuntringer, for amn sitter på kirkebenker. Dermed bremser den ledende tjeneren hverandre-dynamikken: Hjelpe hverandre, støtte hverandre, oppmuntre hverandre osv.

”Det kan vi bruke stormenighetens husgrupper til”, sier du kanskje. Ja, riktig det. Det er likevel en forskjell på en tjenende leder og på en tjener. Med tjenere legges tyngdepunktet i hverandre-dynamikken. Man har da mye oftere hussamlinger enn gudstjenester. Men med tjenende leder legges tyngdepunktet i gudstjenester. At et par husgrupper dropper samling en uke oppleves av den tjenende lederen som ingen krise, men det oppleves som krise hvis det ikke holdes gudstjeneste en uke og den tjenende lederen mister sin preken.

Livet i NT viser at de urkristne var frie til å gjøre tjeneste på kryss og tvers. Uttrykket ”frihet i Kristus” inneholder mye. Men jeg tror det også inneholder en mye større tjenestefrihet enn vi har i dag innenfor de gaver en har. Det var ikke slik at det blant de urkristne så måtte det for eksempel være en menighet som sendte ut en misjonær. Det måtte heller ikke være en prest eller pastor som døpte. Initiativ ble tatt på kryss og tvers og man fikk støtte til initiativene på kryss og tvers.

LEDER MED IKKE-HIERARKI?
Enkelte påstår at hierarkiet forsvinner hvis bare lederen er en tjenende leder. Uttrykket tjenende leder brukes på mye. For eksempel på en statsminister eller en general. Begge tjener landet sitt. Begge har et demokrati i ryggen. Men begge har også et hierarki under seg.

Tjenende leder brukes også om menighetsledere. Nå statsministeren velges inn eller ut som leder hvert fjerde år, så har ikke ”demokratiske” frimenigheter et slikt opplegg. Der sitter lederen helt til han går selv. Menighetslederens hierarki er ved dette poenget prinsipielt sterkere enn statsministerens.

I en tradisjonell menighet med tjenende leder, er det lederskapet som bestemmer hvilke sanger man skal synge når det er samlinger. Ganske forsiktig hierarki, men det er et hierarki. Spontanitet og deltagelse forsvinner. Den enes tanke blir ikke bygget videre med den andres tanke. Det er liten grad av interaktivitet. Det tjenende lederskapet har regien. Det er lederskapet som bestemmer hvem som slipper til på talerstolen og hvem som får ok til å bli mellomledere. Lederskapet bestemmer også budsjettet. Riktignok vedtas budsjettet i prinsippet av hele menigheten. Men i slike store budsjettmøter er det lite rom for å snu ting opp ned. I praksis kan man si at det er lederskapet som bestemmer. Det er jo nettopp derfor man har et lederskap!

Påstanden er gjerne at man må ha et lederskap slik at det blir visjoner og styring. Men samtidig sier man at fordi lederen er en tjenende leder, så er hierarkiet borte? For meg er dette en motsigelse. Hvis man først sier at ledelsen styrer, så sier man samtidig at det er et hierarki.

Hvis den tjenende lederen brakte alle ideene sine frem til felles demokratisk avstemming, så kunne saken ha vært en annen. Men i praksis er det ikke slik. I praksis er det ledelsen som tar beslutningene. I praksis er det et hierarki. I praksis er det ledelsen som bestemmer hvilke kor som skal besøke menigheten, hvor ofte egne kor skal synge, hvem som skal ansettes, osv.

Jeg er ikke mot hverken ledere eller tjenende ledere som prinsipp. Men det spørs hva man snakker om. Er det en nødhjelpsorganisasjon? Er det en bedrift som skal tjene penger? Er det et ekteskap? Er det en menighet? Er det en venneflokk på hyttetur? Det er ikke over alt at det passer med hverken lederskap eller tjenende lederskap.

I menighetsliv bør man drøfte bivirkningene av tjenende lederskap. I kristne prosjekter, slik som nødhjelp, tror jeg det kan være bra med hierarki for å få gjort jobben effektivt. Men når det gjelder det kristne fellesskapet – samlingene – tror jeg tjenende lederskap ikke er optimalt. Det har heller ikke bibelsk dekning. Sangleder, bønneleder, dåpsleder, prekeleder, møteleder osv. Hvor står det i NT?

Folk blir passive i dagens samlinger. Ikke nok med, de tror de ikke er bra nok til å være aktive. For man kan jo ikke døpe hvis man ikke pastor, vel? Eller man kan vel ikke komme med et ord fra Bibelen hvis man ikke er prest, vel? Og hvis folk kommer over den terskelen og tror de er bra nok, så gidder de ikke. For de må jo spørre først. For hvis man reiser seg og kommenterer en preken impulsivt, vil menigheten og den tjenende lederen få sjokk. Nei, man må spørre ledelsen et par måneder i forveien når høstprogrammet legges. Er det plass til en kommentar fra meg?

Og hvis man starter med hussamlinger på egen hånd, uten å spørre, er man illojal mot organisasjonens kjøreregler. Best å sitte helt stille.

søndag 25. mars 2007

Ur-eldste var ikke styremedlemmer

Blant de urkristne fantes det husverter som åpnet hjemmene slik at små grupper av kristne kunne samles. Rammene var slik at alle kun ta ordet uten møteleder.

Disse husvertene ble kalt eldste og skulle helst ikke være ferske kristne som kunne bli vippet av pinnen når det gjaldt trosspørsmål eller rammer for samlingene.

I dag har denne husvert-tjenesten blitt blåst opp til å være et styre for etasjemenigheter. De opprinnelige husvertene har dermed laget en menighet som en pyramide, et hierarki. Deres egentlige tjeneste som vert der de skulle se enkeltmennesker har de delegert til noen husgruppeledere et par etasjer lenger ned i organisasjonen.

Dagens eldstepersoner sitter i styremøter. Selv en velkomsmiddag hjemme for et nytt medlem av menigheten, kan sitte langt inne. Slike mellommenneskelige tjenester er det i dag husgruppelederne som må ta seg av. Men selvsagt, det fins også eldstepersoner i dag som er opptatt av enkeltmennesker og som gjør styredelen til et minimum. Men det er ikke til å komme bort fra at styrearbeid tar tid og slikt arbeid antagelig ikke var en del av den opprinnelige tjenesten.

IDEEN OM ET STYRE
Ideen om at eldste skal være et styre, ser ikke ut til å være hentet fra Det nye testamentet. Det står ikke noe sted at hver menighet skal ha et styre som skal fatte lærevedtak, økonomivedtak, ansettelsesvedtak, visjonsvedtak, sende-ut-misjonær-vedtak osv.

De gangene for eksempel personer ble utsendt, ser vi i NT at det var etter en slags organisk innfallsmetode:

  • Kristne uten fine titler (ikke eldsterådet) tok selv initiativ til å reise rundt omkring i en slags misjons- og evangelisttjeneste.
  • Jerusalemmenigheten (ikke eldsterådet) sendte Barnabas til Antiokia
  • Barnabas (ikke eldsterådet) sendte seg selv videre til Paulus
  • Disiplene i Antiokia (ikke eldsterådet) sendte penger til et katastrofeområde
  • Misjonærteam (ikke eldsterådet) sendte Paulus til kysten
  • Den hellige ånd (ikke eldsterådet) sendte Ananias til Paulus
  • Noen kristne menn (ikke eldsterådet) sendte Paulus til Tarsos
  • Peter (ikke eldsterådet) sendte et helt gravfølge ut av et hus
  • Menigheten (ikke eldsterådet) sendte Paulus og Barnabas fra Antiokia til Jerusalem
  • Et ”kjempeseminar” (ikke eldsterådet) sendte Barnabas, Paulus og andre ut av Jerusalem. Riktignok var eldste involvert, men det var sammen med mange andre.
  • Den hellige ånd (ikke eldsterådet) sendte Filip og Timoteus, Paulus osv
  • Paulus (ikke eldsterådet) sendte seg selv ut for å besøke nyetablerte menigheter
    osv, osv

De eldste alene sendte aldri noen. Likevel er det blitt nærmest sementert fast at eldsterådet skal være et lederstyre for menigheten og bestemme eller godkjenne hvem som skal gjøre ditt eller datt, hvem som skal preke, hvem som kan bli medlem, osv.

ORGANISK KRYSS OG TVERS-KULTUR
De urkristne dro på kryss og tvers. Og de sendte hverandre på kryss og tvers. De hadde samlinger uten møteledere. De samtalte rundt måltider. Og de sendte penger og hjalp hverandre. Noen av dem reiste rundt som team. Denne på-kryss-og-tvers-organismen blir i våre dager bremset av forestillingen om at eldstestyret må spørres først. Det er når vi slutter å spørre styret at vi kan bli én stor menighet og at menighetskroppen ikke er delt i kirkesamfunn og menighetspyramider.

VAR PAULUS UHØFLIG DA HAN IKKE HILSTE TIL NOEN TOPPLEDERE?
Står det noe sted i NT at de eldste skulle sette frem visjoner? Fatte økonomivedtak? Lage en stor virksomhet? Jeg finner det ikke. Det eneste jeg kan se at hierarkitilhengerne klamrer seg fast til, er at enkelte av de ureldste hadde noen styringsoppgaver. Dette er omtalt nærmest i en bisetning i NT og det blir ikke fortalt hva det gjaldt. Dette griper man fatt i og skaper en topplederstilling i hver menighet. Det er bare så rart at Paulus og de andre brevskriverne ikke hilser til noen slike toppledere. De er navneløse og tittelløse. Forøvrig står det aktuelle ordet i flertall. Det må i tilfelle ha vært flere toppledere i samme menighet...

Jeg har så langt ikke funnet ett eneste vedtak i NT som er fattet av et eldsteråd alene. Hva skal man med en toppleder med visjoner når eldsterådet ikke fatter noen vedtak? Mon tro om disse svært sjeldne styreoppgavene som i dag kalles topplederfunksjon egentlig var tillitsmannfunksjoner som å ta i mot brev fra andre menigheter og samle de andre husvertene hvis noen i menigheten var syke? Mon tro om de eldste ikke fattet vedtak, men var engasjert i enkeltmennesker?

Jeg skjønner at man i dag med "foretaksmenigheter" sier at det er umulig å ha en menighet uten et styre. Men det er å argumentere den baklengse veien. Hvorfor ikke gå tilbake til urmodellen og åpne hjemmene? Da slutter man med vedtak og styrepapirer. Da ser man enkeltmennesker. Ikke bare er det mindre stress. Det er også mye mer givende å ha eldstetjeneste da. Og topplederen blir det ikke bruk for. Vedkommende blir like usynlig som i NT.

IKKE LÆRETILSYN, MEN SJELETILSYN
Står det noe sted i NT at de eldste har et særskilt og overordnet ansvar for å holde tilsyn med læren? Jeg har foreløpig ikke funnet det. Det står at de eldste (husvertene) skulle holde tilsyn med flokken, det vil si holde tilsyn med sjelene. På godt norsk: "hvordan har uken din vært?" Da kan man for det første ikke ha nesa ned i styrepapirer. For det andre handler det ikke om lærespørsmål.

Forøvrig gikk en lignende tilsynsoppfordring til hele menigheten. Det samme angående å holde fast på Guds ord. Halmstrået til hierarkitilhengerne er å vise til at eldsteoppskriften til Paulus sier at eldste skal kunne undervise. Men det var da jommen også andre som underviste. Hva med apostler (misjonærer)? Hva med lærere? Profeter, evangelister og veiledere? Til og med diakonordet ble brukt om Ordets tjeneste. Men blant alle disse så sto altså de eldste i en særstilling? Jeg klarer ikke å lese noe slikt ut av NT. Jeg klarer bare å lese at en eldste ikke måtte være en pingle. Vedkommende måtte være herre over seg selv slik at han/hun ikke lot seg overkjøre av annen lære.

Grunnen til at eldste burde kunne undervise, var at de burde ha satt seg inn i den kristne tro når de åpnet hjemmet sitt. Men at de kunne undervise betyr ikke at de hadde fått enerett på å sjekke at læren er rett.

"Undervis og rettled hverandre" er en oppfordring i NT.

Hverandre

I Det nye testamentet er det mange oppfordringer. Et søk på ordet ”hverandre” viser hvordan de ur-kristne tenkte og hvordan de var flettet sammen i fellesskapet og interaktivitet. De underviste hverandre og oppmuntret hverandre.

Hvis man skal legge vekt på disse oppfordringene, tror jeg man må legge tyngdepunktet i små samlinger slik de urkristne gjorde. Menighetenes hovedsamlinger bør ikke være som de tradisjonelle gudstjenestene. Slike samlinger bør det være færre av. De få gangene de urkristne hadde storsamlinger, gjøres det et nummer ut av det i teksten. Normalen var husmenigheter.

Les listen under og tenk gjennom hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene. Tradisjonell gudstjeneste eller hussamling?

Ha kjærlighet til hverandre
Vent på hverandre
Tjen hverandre
Bær hverandres byrder
Bær over med hverandre
Vær hverandres lemmer
Vær gode mot hverandre
Vis medfølelse med hverandre
Tilgi hverandre
Vær hverandre underordnet
Ikke lyv for hverandre
Undervis hverandre
Rettled hverandre
Trøst hverandre
Sett mot i hverandre
Oppmuntre hverandre
Oppbygg hverandre
Ikke baktal hverandre
Vær ydmykhe mot hverandre
Lev i fred med hverandre
Være gode mot hverandre
Ha omtanke for hverandre
Oppgløde hverandre
Ikke klag på hverandre
Bekjenn synder for hverandre
Be for hverandre
Vær gjestfrie mot hverandre
Ha fellesskap med hverandre
Elsk hverandre

Selv mener jeg hussamlinger har best rammer. Derfor har jeg lagt tyngdepunktet der. Hussamlinger bør ikke være en tilleggsaktivitet i en stormenighet, men hussamlinger bør være selve menigheten. De tradisjonelle menighetene må bestemme seg. Det holder ikke å si at store og små samlinger "utfyller hverandre". Det man da egentlig mener da, er at man kan fortsette som før og legge tyngdepunktet i tradisjonelle gudstjenester. Nei, man må ta stilling og velge hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene om å bygge hverandre.

lørdag 24. mars 2007

Hussamling i Bærum 20. april 2007

Alle som har lyst, kan komme på besøk til Marianne og Dag Åsbjørn Johansen i Bærum fredag 20. april kl 18 til hussamling. Ring gjerne til dem, tlf 48 11 49 50, og si fra hvor mange som kommer.

Det blir mat, prat, musikk, samt et innslag fra Dag Åsbjørn om Bibelen der nådegaver, frukter og saligprisninger blir koblet sammen.

Marianne og Dag Åsbjørn har drevet familiehusmenighet i mange år. Nå har det dukket opp noen få andre husmenigheter i Norge og disse har begynt å besøke hverandre. Husmenigheten jeg er med i, besøkte Marianne og Dag Åsbjørn for første gang forleden og hadde en fin kveld. Nå tar de initiativ til en større samling hjemme. Man behøver ikke selv være med i en husmenighet for å komme.

I husmenigheter pleier man å møtes rundt et måltid og bruke god tid til samtale. Det er ikke noe i veien for å ha ulike forberedte innslag også, men dette er ikke noe obligatorisk slik det er med preken i tradisjonelle menighetssamlinger.

Tyngdepunktet i en husmenighet ligger gjerne i en gruppe som bytter på hvilket hjem de møtes i. Ved å møte også andre husmenigheter på kryss og tvers i ulike samlinger, får man en bredere forståelse av bibelske temaer. Man blir testet på sine tolkninger og man lærer ofte noe nytt. Og det er mulig å kommentere andres innslag, noe som er umulig i vanlige gudstjenester.

Les mer om Marianne og Dag Åsbjørn på den splitter nye bloggen til Marianne her og her.

torsdag 22. mars 2007

”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.”

Det er Paulus som sier dette minst tre ganger i Det nye testamentet på litt forskjellige måter. Den ene gangen snakker han om ulike tjenester og gaver i menighetslivet, den andre gangen om friheten i Kristus, den tredje gangen om holdninger.

Legg merke til at han bruker ”og” mellom mann og kvinne. Dette er antagelig et fast uttrykk hentet fra skapelsesteksten og inneholder både kjønnene hver for seg og at man er gift.

Hvis det for Kristus ikke spiller noen rolle om man er gift eller singel, er mann eller kvinne, er fra Sverige eller Tyskland, er det merkelig at mange lager hierarkier i menighetslivet eller i ekteskapet. Er det én regel i Kristus og en annen regel i menighetslivet og i ekteskapet?

INKONSEKVENTE TOLKNINGER
De som nekter kvinner å ha eldstetjeneste, gjør det fordi Paulus bruker et maskulint språk når han ramser opp hvordan en ideell eldsteperson er. Det rare er at de samtidig sier ok til single menn. Jeg vet om store pinsemenigheter som sier ja til single menn, men nei til kvinner.

Hvis man først skal lese med skylapper, bør man holde seg til skylappene. Ellers blir det ikke logikk i tolkningene. Hvis man sier nei til kvinner, må man nødvendigvis også si nei til single menn. For teksten til Paulus sier at en eldste skal være én kvinnes mann. Alle som nekter kvinner å være eldste, bør snarest hive ut alle single menn fra eldstetjenesten. For single menn er jo null kvinnes mann.

Ja, de som tolker på en slik trang måte ville ha nektet Paulus å være eldste! For han var jo singel, i motsetning til Peter som var gift.

Denne måten å tolke på, må også bety at man hvis man skal ha eldstetjeneste, må ha vært kristen hele livet og hatt kun én kjæreste. Hvis man blir kristen i moden alder, har man antagelig hatt noen kjærester gjennom livet, men da oppfyller man ikke oppskriften til Paulus bokstavelig.

Da sitter man igjen med unge gifte menn...

”Hmmm, single menn må da kunne ha eldstetjeneste...” sier sikkert noen. Men hvis de først begynner å ta av seg den ene skylappen, bør de også ta av den andre og si ja til kvinner.

Det beste er å ta av begge skylappene. Man må jo lese hva Paulus ellers skriver. For eksempel ”her er ikke jøde eller greker”-tekstene. Og mye annet. Selvsagt kan både kvinner og single menn ha eldstetjeneste. Les mer her. Husk blant annet at det maskuline språket om diakoner nulles ut ved at Paulus anbefaler kvinnen Føbe som diakon.

Paulus hilser til den single kvinnen Nymfa og menigheten som møtes i hennes hjem, og han hilser til ekteparet Priska og Akvillas og menigheten som samles hjemme hos dem. Selvsagt spiller det ingen rolle om man er gift, singel, kvinne eller mann. Alle kan være husverter, altså ha eldstetjeneste.

HERRE OVER SEG SELV
Paulus sier også at en eldste må være ”herre over seg selv”. Det kan bety at slaver ikke burde være husverter, for der kunne jo huseieren når som helst kaste ut hele forsamlingen. Eller det kan bety at de eldste, altså husvertene, ikke måtte stå i et uheldig avhengighetsforhold til noen. For eksempel at menigheten ikke burde være innmeldt i et kirkesamfunn med et styre som var over menigheten. Eller at noen andre ikke burde være hierarkisk over den eldste, for eksempel at en misjonær, altså en apostel, tok en slik posisjon. Eller at husverten ikke burde være medlem av en losje med bindinger.

”Herre over seg selv” kan også bety at vedkommende ikke var en pingle. For hvis du var husvert i korintmenigheten for to tusen år siden, kunne hjemmet ditt bli snudd opp ned. For det første var menigheten svært karismatisk der alle talte i tunger samtidig, noe Paulus syntes var noe tull. Han ville heller si noe med forstanden enn å være med på kaotisk tungetale. For det andre var det en menighet preget av krangel og utskeielser. For det tredje hadde det dukket opp folk som ville innføre tankegods og rammer for samlingen hentet fra andre religioner. For eksempel gnostiske kvinner som mente de var over menn.

Å være ”herre over seg selv” kan bety at du ikke er redd for å si i fra når det gjelder. Mange er kjappe til å tolke eldstetjenesten til en ledertjeneste. Men det står ikke noe sted i NT at de eldste skulle tenke ut visjoner, velge virkegrensledere, ha ansvar for budsjett, bestemme hvem som skal preke, bestemme regien i samlingene osv. Nei, alle i samlingene kunne ta ordet. Man møttes til et skikkelig måltid. Etter noen timer fikk kanskje husverten denne forespørselen: ”Øhh.. du? Den vinen din, hikk, raaaaap... var skikkelig god altså. Har du mer å by på?” Da måtte husverten ikke være en pingle, men kunne sette grenser i eget hus: ”Nei, vi kan ikke ha fyllefest når menigheten er samlet, så nå setter jeg ikke frem mer vin. Ta litt vann du.”

Enkelte vil kalle en slik husvert en leder. Men det er så mye bagasje som følger med et slikt ord i våre dager. Folk tror da at husverten skal bestemme hvilke sanger som skal synges og lede samlingen gjennom et program. Men det er ikke dekning for noe slikt i NT. Heller det motsatte. Derfor kaller jeg husverten en tjener.


Som vert kan du sette ytterrammene. Du kan si: "ikke i mitt hus!" hvis samlingen er i ferd med å bli en fyllefest. Da kan du be folk gå. De får heller møtes i et annet hjem.

Å være herre over seg selv betyr at menigheten ikke kan ta en flertallsbeslutning om å lage fyllefest der du som husvert/eldste må åpne dørene og kjøpe inn drikkevarene.

Du bør være herre over deg selv, men ikke herre over andre. Som vert kan du ikke bestemme over folk og si at den ene skal være leder for ditt eller datt. Det sa Peter.

KUN MODNE?
Paulus setter mange krav i sine eldsteoppskrifter. Vedkommende bør for eksempel ikke være en fersk kristen. Men vi ser av virksomheten til Paulus at det hendte det tok ganske kort tid mellom han hadde dratt gjennom en by som misjonær til han kom tilbake til den samme byen for å motivere i gang en husverttjeneste (eldstetjeneste). Det var ganske sikkert noen ferske kristne som var husverter. De kunne jo ikke vente i flere år med å ha samlinger. Det er med slik romslighet vi må lese eldsteoppskriftene. Paulus mener at det er bedre at en moden kristen er husvert enn at en fersk kristen er det. For en husvert må jo kunne sette yttergrenser, og da må husverten ha satt seg inn i hva kristen tro går ut på. Men det er selvsagt ikke noe forbud mot at ferske kristne åpner hjemmet sitt. Som sagt, skal man lese helt firkantet, så kunne ikke Paulus være eldste for han var singel...

Gang på gang ser dette ut til å være oppsummeringene til Paulus: Frihet i Kristus. Du har lov til alt, så lenge det bygger opp. Men dette hindrer ham ikke å komme med noen gode råd.

De som tolker Paulus på en avsnitt-isolert måte, tror jeg misforstår budskapet. De nekter ulike grupper å være husverter.

”Neida, alle i vår stormenighet kan være husgruppeledere” tenker sikkert mange. ”Det er bare i menighetsstyret, altså eldsterådet, at vi nekter single menn, single kvinner og gifte kvinner.” Da må jeg spørre hvor i NT du har hentet en slik organisering der husverter er noe annet enn eldste. Det fantes bare husmenigheter på tiden til Paulus. Samlingene hjemme hos Priska, Akvillas, Nymfa og de andre blir av Paulus definert som menighet. Det var ingen menighet over menigheten. Hvis du hevder at eldste og husverter er to forskjellige tjenester, ber jeg om at du utreder for meg hvordan du har kommet frem til en slik organiseringsform ut fra NT. Jeg vil gjerne at du gir meg personnavn på husverter i NT og noen andre personnavn på eldste i NT.

Eldste = tilsynsmenn/hyrder: Titus 1:6-7 (pluss andre steder)

Eldste = husvert: 1) Det fantes bare husmenigheter. 2) Når Paulus hilser til husvertene, dropper han å hilse til de eldste (for dette er jo samme personer). Og motsatt. 3) Husvertene har navn og menighet, mens eldste er uten navn og menighet. 4) Eldsteoppskriften har koblinger til den eldstes eget hjem (Tim 3:4-5).

Eldste = kvinner og menn: 1) Paulus hilser til kvinnelige husverter. 2) "Her er ikke jøde eller greker". 3) Maskulint språk nulles ut ved Føbe.


søndag 18. mars 2007

Husmenigheten i Bærum

Her om dagen besøkte jeg en husmenighet i Bærum. Det vil si det var ikke bare jeg som dro, men også to andre fra husmenigheten som jeg tilhører i Oslo. Vi møtte Marianne og Dag Åsbjørn Johansen og barna deres. Familien er sympatisk, kunstnerisk, filosofisk og godt belest. Vi gjorde som vi pleier å gjøre i slike husmenigheter. Det er å samles rundt et måltid, samtale om løst og fast, samtale om temaer fra Bibelen, og å be. En flott kveld.

Jeg har deltatt i en frittstående husmenighet siden mai i fjor. På under ett år har jeg besøkt husmenighetsfolk på Gjøvik, i Bærum, i Sandefjord og i Sandnes. I samme periode har jeg også besøkt noen gudstjenester i tradisjonelle menigheter, blant annet.

(Oppdatert) Bruker ikke kirkebenker, men bord og stol

Oppdatering 18. mars: I går skrev jeg at Kristent Nettverk-menighetene setter frem bord og stoler i gudstjenestene. Men dette er feil. De har bordfellesskap gjerne etter gudstjenesten. I deres små samlinger derimot, sitter man til bords under hele samlingen.

Jeg har flere ganger foreslått at tradisjonelle menigheter kan bytte ut kirkebenkene med bordfellesskap i gudstjenesten. Dette for delvis å ta i bruk rammene som fins i husmenigheter der det er lettere å se enkeltmennesker. Men jeg har ikke fått særlig positiv respons. Menighetstradisjonene i Norge er tunge.

Jeg trodde jeg hadde funnet et menighetsmiljø som hadde satt denne ideen ut i livet, men det var ikke riktig.

Men i Kristent Nettverk har de en annen fin kultur. Det er som regel ikke lederne som døper. Det er gjerne den personen som var involvert da noen bestemte seg for å bli en kristen som står for dåpen.

Gudstjenestekondis

For et drøyt år siden var husmenighet noe sært for meg. Men i dag er husmenighet normalen. Jeg kjenner at den tradisjonelle gudstjenestekondisen allerede er dårlig. Forleden dag kjørte jeg bil og satte på en CD med en tale fra en gudstjeneste. Pastoren holdt en fin preken og det var som å være tilstede i salen. Men etter 10 minutter kom han med en upresis opplysning fra Bibelen. I husmenighet er det slik at alle kan ta ordet, så jeg fikk der og da i bilen lyst til å skyte inn at opplysningen var upresis. Men det gikk selvsagt ikke, både fordi jeg hørte på en CD og fordi rammene i gudstjenester er slik at man ikke kan skyte inn, stille spørsmål, kommentere eller noe som helst. Jeg kjente et sekund at jeg ble litt irritert over å ikke ha denne muligheten.

Jeg stusset over dette. Etter et snaut år i husmenighet er jeg allerede der jeg bare skrev teoretisk om i starten, nemlig at folk som starter sitt kristenliv i husmenighet vil stusse hvis de møter opp til en tradisjonell samling. Da vil de si: ”Hva? Er det ikke lov å kommentere det de andre sier? Hvorfor i all verden er det slik?”

lørdag 17. mars 2007

Menighetens pyramidelov: Spør sjefen først

Se for deg at to av urmenighetenes husverter, for eksempel Priska og Akvillas, havner i en av dagens hierarkiske menighetspyramider, for eksempel Indremisjonsforbundet. Jeg lurer på hva de ville ha sagt.

På deres tid var det ingen kirkesamfunn. I dag har Indremisjonsforbundet et lovdokument på 23 sider, i tillegg til lokale regler selvsagt. Lovdokumentet finner du her.


Øverst er generalforsamlingen, men den møtes bare annenhvert år. I mellomtiden er det formannen som er generalforsamling sammen med styret. Så kommer generalsekretæren og alle hans menn. Deretter kommer alle menighetene og hierarkiene som er der.


Helt nederst finner du de som åpner hjemmene for en husgruppe. Der har Indremisjonsforbundet plassert slike som Priska og Akvillas.

MÅ SPØRRE PYRAMIDEN FØRST?
”Skal kretsene kalle en person til lederstilling eller sette i verk større økonomiske tiltak, skal en rådføre seg med Forbundsstyret.” Slik er loven i Indremisjonsforbundet. Dette er i kontrast med hvordan Bibelen beskriver menighetslivet, slik jeg tolker den.

I Apostlenes gjerninger ser vi hvordan disiplene i Antiokia på eget initiativ starter en innsamling til folk som er i ferd med å rammes av sult. (Apg 11:29-30). Hadde de levd i dag, måtte de ha spurt pyramidestyret først. Men disiplene hadde ikke noe styre og kunne derfor leve ut sin beslutning på få minutter. En ikke-hierarkisk struktur gir stor glede og frihet. Engasjementet øker. Ikke noe byråkrati. Ingen vedtekter som må sjekkes. Disiplene samlet sammen så mye penger de kunne og sendte dem avgårde til husvertene i det området som var i ferd med å rammes av katastrofen.

Samme struktur vises da en disippel døper Paulus. Kanskje verdenshistorien hadde sett anderledes ut hvis denne disippelen måtte spørre et styre først. Styret ville kanskje ha sagt at denne Paulus er en gærning man burde holde seg langt unna. Han forfulgte jo de kristne, gikk inn i husmenighetene og jagde folk ut.

KUN MENN KAN ÅPNE HJEMMENE?
”Generalsekretær, formann, nestformann og et valgt styremedlem er hyrderåd for Indremisjonsforbundet. Disse har et særskilt hyrde- og læreansvar og skal derfor være menn.”

Fire menn kaller seg hyrder. De har plassert seg øverst på pyramiden. De egentlige hyrdene, de som åpner hjemmet sitt og samler flokken – hyrdene Priska og Akvillas - er plassert nederst i pyramiden.

Under Indremisjonsforbundets hovedpyramidehyrderåd, fins det andre hyrderåd. Det er for eksempel et hyrderåd i hver menighet. Men kvinner kan ikke være hyrder sier pyramideloven. Akvillas kan åpne hjemmet sitt, men ikke Priska. De er gift, så det byr på problemer. Hvor skal Priska gjøre av seg? Gå til naboen mens det er hussamling i hennes eget hjem?

Eller hva med Nymfa? Kolloserne 4.15: "Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne." Hvem i all verden var hyrde i den menigheten hvis ikke Nymfa var det?


Husvertene har navn: Priska, Nymfa, Akvillas osv. Men folk vi ha det til at det var noen andre som var eldste/hyrde. Men "de andre" har ikke navn, de er usynlige. Paulus gidder ikke en gang hilse til ”de andre”. Når Paulus hilser til husvertene, hilser han selvsagt ikke etterpå til de eldste/hyrdene. For ved at han hilser til husvertene, så har han allerede hilst til de eldste/hyrdene. Slik er det også motsatt: Når Paulus hilser til de eldste som en gruppehilsen, hilser han ikke etterpå til husvertene. For det har han jo nettopp gjort ved å hilse til de eldste.

HVEM VAR TOPPHYRDE I URMENIGHETENE?
Helt på toppen av pyramiden i Indremisjonsforbundet finner vi den øverste hyrden: ”Generalsekretæren utøver i samråd med hyrderådet, åndelig tilsyn i organisasjonen på vegne av Forbundsstyret.”

Lurer på hva Priska og Akvillas hadde sagt. Så langt jeg kan forstå, så fantes det ikke noen overhyrder i urmenighetene. Når ordet hyrde nevnes i Det nye testamentet, så står det alltid i flertall. Hyrdene, de som samlet en flokk i hvert sitt hjem, gikk selv i flokk under Kristus. Det er bare Kristus som nevnes som en overhyrde.

LUTHER KALTE PINSEVENNER FOR KJETTERE
Indremisjonsforbundet har i sin lov skrevet under på et av lutherbevegelsens hoveddokumenter. Det dokumentet sier for eksempel at det er greit at kristne kan ta statlig jobb i rettsvesenet og dømme folk til døden. Dokumentet kaller også kristne som praktiserer troende dåp (= ikke barnedåp), for kjettere.

Les mer om Skriften alene-prinsipper her.

MANGE HAR SAMME STRUKTUR
Mitt poeng er ikke å fokusere på Indremisjonsforbundet. Jeg tror de fleste kirkesamfunn har lignende rammer. Men det er på tide å se på disse pyramidestrukturene. Jeg synes de er langt unna hvordan Det nye testamentet beskriver menighetslivet: Husverter åpnet dørene. Folk samlet seg rundt et kjærlighetsmåltid uten møteleder (les mer her). Alle kunne delta, enten ta ordet eller synge sang. Det var oversiktelig. Det var mulig å bygge hverandre.

Å diskutere om det skal være demokratisk beslutningsprosess i slike små hussamlinger, blir irrelevant. Det blir som å samles til en bursdag og starte opp med valg av generalsekretær. I så små samlinger kan man ta beslutninger slik venner tar beslutninger. Hvis noen tar initiativet til å hjelpe naboen, behøver ikke alle bli med, selv om det er flertall i menigheten.

Men hvis man først lager en kjempepyramide, og kaller det menighet, da synes jeg det er fint med demokrati. Og hvis man først lager kjempepyramide, så er det bra med vedtekter.


Enkelte lager stiftelser. Slik kan ledelsen unngå demokratisk innblanding. Alle slike menighetskonstruksjoner bør sammenlignes med hvordan Det nye testamentet beskriver urmenighetslivet. Jeg tror ikke det er meningen at vi i dag må følge urorganiseringen i detalj. Men det er noen underliggende gode verdier fra den tiden som hindres når man lager pyramider.

tirsdag 13. mars 2007

Hvor hierarkisk er menigheten du går i?

(NB: Artikkelen er sist oppdatert 23. mars 2007)

URSAMLINGER: De kristne ursamlingene hadde ikke hierarkiske ledere. Tyngdepunktet lå i små samlinger. Noen i menigheten var husverter og åpnet hjemmene, men disse var ikke møteledere som styrte samlingene. Man samlet seg rundt et kjærlighetsmåltid og hadde god tid. Poenget var å bygge hverandre. Alle kunne komme med ulike innslag i samlingen, akkurat slik det er når en gruppe venner møtes. Les mer her.

GENERASJONENE ETTERPÅ: Senere vokste det frem hierarkier med store kirkesamfunn, bybiskoper, husgruppeledere, kvinnenekt, virkegrener osv.

PROBLEMET I DAG: Effekten av hierarkiene betyr blant annet at det virkelige allmenne prestedømme hindres og at enkeltmennesker blir dårligere sett.

Under er noen eksempler på kirkesamfunn/bevegelser etter hvor hierarkiske de er. Øverst på listen er de mest hierarkiske. Nederst finner du de minst hierarkiske, nemlig ikke-hierarkiske hussamlinger, noe jeg selv er tilhenger av.


Hjelp meg gjerne med opplysninger om kirkesamfunnene/bevegelsene som kan si noe om hierarki-nivået, legg igjen en kommentar eller epost. Jeg har allerede fått noen kommentarer og endrer rekkefølgen og innholdet i listen etter hvert som jeg får info.

HVA SLÅR MEST UT PÅ HIERARKI-MÅLEREN?
Rangeringen kan diskuteres. Hva skal man rangere etter?

  • hvor mange etasjer det er i pyramiden?
  • hvor mye hver leder kan bestemme?
  • hvor mange land pyramiden dekker?
  • hvor tungt miljøet hindrer kvinner i å delta i det allmenne presteskap?
  • hvor hierarkisk hovedsamlingen er?
  • hvor mye som er formelt nedskrevet, i motsetning til etablert uformell kultur?
  • hvor demokratisk ledere blir innsatt?

Her er hierarkilisten:

Katolsk

Eksternt hierarki? Ja. Verdenspyramide. Pave på toppen. Biskop over menighet. Biskop kan beordre prest til å bytte menighet.
Internt hierarki? Ja. Toppleder i hver menighet (prest). Ikke demokratisk, medlemmene kan ikke sparke toppleder.
Kvinner i alle tjenester? Nei. Ikke kvinnelig eldste (styremedlem).
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv.

Trosbevegelse
Eksternt hierarki? Delvis. I utgangspunktet skal hver menighet være selvstendig, men en del større menigheter lager pyramide med dattermenigheter eller virksomheter under seg.
Internt hierarki? Ja. Toppleder i hver menighet (pastor). Ikke demokratisk, menighet kan som regel ikke sparke toppleder. Tung lederlære, toppledere kan beordre virkegrensledere.
Kvinner i alle tjenester? Nei. Ikke kvinnelig eldste (styremedlem).
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv.

Gruppen Kristent fellesskap/nettverk
Eksternt hierarki?
Ja. Multinasjonal "norsk" pyramide der lite er formelt nedskrevet. Ingen blir demokratisk valgt som leder, men man blir leder etter den autoritet/gave man har. Miljøet hevder selv at det slett ikke er snakk om en pyramide og at det ikke fins toppledere i miljøet, hverken på toppen eller i hver menighet. Likevel omtaler en av grunnleggerne på sin blogg en navngitt person som leder for Kristent Nettverk. Denne lederen kalles apostel og (i følge nettsider og eposter):

  • er leder for det engelske (multinasjonale) opplegget som Kristent Nettverk er en del av
  • er grunnleggeren av stiftelsen Kristent Nettverk
  • er leder for Kristent Nettverk i Norge
  • er leder for det apostoliske teamet (dvs stiftelsen) som leder Kristent Nettverk
  • har styreansvar i tjenesten sin
  • har tilsyn med en mengde menigheter
  • er medeldste (styremedlem) i alle menighetene (dvs når han er på besøk)

Hvis ikke denne apostelen er toppleder, så vet jeg ikke hva som kan kalles toppleder. Miljøet mener selv de står for en myk lederstil der ledere ikke skal kommandere og at mine beskrivelser derfor ikke er dekkende. Jeg har rangert dette miljøet ett hakk under trosbevegelsen som ofte peker på at ledere skal være sterke og ta ledelsen. Kristent Nettverk ønsker konsensus-politikk i sine styrer og er derfor på den måten mindre hierarkiske enn trosmenigheter der lederen skal ha en sterk visjon som de andre i styret "må" henge seg på.

Internt hierarki? Ja. I hver menighet er det et eldsteråd som leder menigheten. Hvordan man kommer inn i styret, er for meg ennå uklart. Demokratisk valg er utelukket i miljøet. Kanskje er det styret selv som blir enige om nye medlemmer av styret, eller så er det apostelen som anbefaler/godkjenner.

I hvert eldsteråd (styre) er det forøvrig en ledende eldste, men han har kun gjennomskjæringsrett i mindre saker. Hva som skjer ved uenighet i større saker, vet jeg ikke. Men at apostelen har et ord med i laget, er en mulighet. Miljøet sier at konsensus tilstrebes.

I menigheten er det også husgrupper med egne ledere.

Nettsidene vektlegger apostler, profeter, underordning og lederskap når de skal beskrive strukturen. Det er ikke bare i menigheten at kvinner skal ledes av menn. Samme opplegg gjelder for kvinne og mann i ekteskapet.

Kvinner i alle tjenester? Nei. Kvinner kan i dette miljøet ikke gjøre tjeneste som for eksempel:

  • profet
  • eldste (styremedlem)
  • pastor
  • apostel (men hvis kvinnen sier nei til en med-eldstetjeneste, altså nei til å sitte i styret, kan hun være apostel likevel)
  • lærer
  • evangelist

Men kvinner kan for eksempel være:

  • misjonær
  • møteleder i gudstjeneste
  • husgruppeleder
  • husgruppevert
  • virkegrensleder

Hovedsamling? Ledere har regi, men andre kan ha innslag.

Miljøet mener at det ikke hierarki eller pyramide. Er likevel hierarkisk etter min mening, fordi:

  • det ikke er gjensidig underordning mellom kvinner og menn
  • kvinner holdes borte fra det virkelige allmenne prestedømme
  • det er lederskap og styrer i flere etasjer
  • det er ikke demokratisk valg av ledere

Indremisjonsforbundmenighet
Eksternt hierarki? Ja.
Internt hierarki? Ja.
Toppleder (pastor). Husgrupper slik de fleste andre menigheter nå har. Men en lokal menighet som jeg leste om på nettet uttaler et ønske om at hver hussamling skal ha stor frihet og ha en organisk tone. Skiftende møtelederskap i mellomsamlinger. Pastor er leder for hovedsamling.
Kvinner i alle tjenester? Nei. Ikke kvinnelig eldste (styremedlem).
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv. Les mer her.

Metodist
Eksternt hierarki? Ja. Multinasjonal pyramide. Biskop over menighet.
Internt hierarki? Ja.
Toppleder i menighet (pastor). Delvis demokratisk.
Kvinner i alle tjenester? Ja.
Kvinner kan ha alle tjenester.
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv.

Den norske kirke
Eksternt hierarki? Ja.
Nasjonal pyramide. Regjeringen har innflytelse. Men lokalt er det “folkelig”. Biskop over menighet. Tung lederlære, biskoper avgjør i lærespørsmål.
Internt hierarki? Ja. Toppleder i hver menighet (prest). Delvis demokratisk lokalt, men menighet kan ikke sparke toppledere.
Kvinner i alle tjenester? Ja. Kvinner kan være eldste (= styremedlem).
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv.

Frikirken (Den Evangelisk Lutherske Frikirke)
Eksternt hierarki?
Ja. Viktige ledere i menighetene må godkjennes lenger opp i pyramiden. Tilsynsmannen godkjenner pastorer. (Deretter er det menigheten som velger hvilken pastor de ønsker.) Menighetene innenfor et bestemt tilsynsområde utgjør et presbyterium. Presbyteriet samles til ordinært møte hvert tredje år, og velger her sine tilsynsmenn for tre år av gangen. Øverste organ er synoden med representanter fra alle menighetene. Også synodens formann og nestformann definert som tilsynsmenn.
Internt hierarki? Ja. Demokratisk valgt eldsteråd (styre). Toppleder (formann) i styret, enten forstanderen eller en av de eldste. Han leder eldsterådets forhandlinger. Eldsteråd = styre, hyrde, lære, sjekke forkynnelsen, sakramentforvaltning, planlegge på kort og lang sikt, omsorg, oppmuntre, avgjøre hvem som kan bli medlem, tilsyn med virkegrener, godkjenne ledere. Eldsterådet skal tilstrebe enstemmighet. Ellers avgjøres alle saker ved simpelt flertall. Er det stemmelikhet, avgjør dirigentens stemme utfallet. Hver eldste er leder sin krets. Diakonråd + eldsteråd = menighetsråd. Øverste organ er menighetsmøtet. Forstander = toppleder for styret. Andre ledere i menigheten: Diakoner, virkegrensledere osv.
Kvinner i alle tjenester? Ja, så vidt. Fikk i 2005

Pinsebevegelse
Eksternt hierarki? Nei. Hver menighet er selvstendig. Bevegelsen har i Norge kun et rådgivende fellesseminar. Ikke 100 % demokratisk, man må være en leder for å møte der, men det er menighetene som velger hvem som skal dra.
Internt hierarki? Ja. Toppleder i hver menighet (pastor). På papiret demokratisk, men i praksis stadig mer lik trosbevegelsen. Har for eksempel ikke årlige/jevnlige valg av menighetsleder, men vedkommende sitter til han går selv eller gjør noe veldig galt. Hver menighet kan lage virksomhetspyramide under seg.
Kvinner i alle tjenester? Nei. Kvinnelige pastorer (leder for aldersgrupper osv), men som regel ikke kvinnelig eldste (styremedlem).
Hovedsamling? Ledere har regi, dåp, preken, osv.

Ikke-hierarkiske hussamlinger
Eksternt hierarki? Nei. Selvstendige husmenigheter. Disse møter andre husmenigheter eller andre kristne organisk.
Internt hierarki? Nei. Ingen ledere, men husverter. Demokrati i hussamlingene er irrelevant fordi samlingene er så små at man kan møtes og ta beslutninger slik venner gjør. Det vil si at hvis noen i samlingen ønsker å hjelpe naboen med en håndsrekning, behøver ikke alle bli med på det selv om det teoretisk er demokratisk flertall for en slik beslutning.
Kvinner i alle tjenester? Ja. Både kvinner og menn kan være eldste. (Eldste = husverter). Hovedsamling? Alle kan ta ordet. Alle kan døpe. For lederskap i enkelte prosjekter eller sjeldne storsamlinger.

PS: Til dere som har lagt inn/legger inn kommentarer: Siden jeg skriver om artikkelen når jeg får mer info, kan det hende noen gamle kommentarer etter hvert ser "rare" ut. Si fra hvis du vil jeg skal slette din kommentar. Eller legg inn en ny.


søndag 11. mars 2007

De urkristnes unike organisering

  • Samlinger uten møteleder
  • Apostler underordnet seg apostel-team
  • Eldste besto av kvinner og menn som var husverter
  • Omreisende team kunne komme inn fra siden og påvirke menighetene
  • Pyramidestruktur var ikke i bruk
  • Storsamlinger var sjeldne

Jeg tror ikke kristne i dag er forpliktet til å kopiere urmodellen i detalj. Men for hvert grep vi gjør anderledes, bør vi tenke oss om. Det kan hende vi forlater noen viktige prinsipper. Det er spesielt to prinsipper som vi har forlatt for lenge siden og som vi bør finne tilbake til:

  • Det virkelige allmenne prestedømme
  • Alles organiske deltagelse i samlingene

IKKE-HIERARKISKE SAMLINGER
De lokale kristne ursamlingene beskrives av Paulus. Han nevner ikke noen pastor eller møteleder som skal dirigere samlingene. Glemte han å nevne disse? Nei, møteledere og hovedpastorer oppsto i etterbibelsk tid. Det ser man av hans argumentasjon i brev til den rotete korintmenigheten.

For når Paulus formaner korinterne, så sier han at når én person i samlingen kommer med et innslag, så bør den neste personen ti stille og ikke avbryte. Hvis det fantes urmøteledere, så ville Paulus ha formant korinterne til å rette seg etter møtelederen, eller eventuelt snarest velge en.

Paulus bruker også ordet ”enhver” når han sier at én kan komme med en sang, én kan komme med en oppmuntring, én kan komme med litt undervisning, osv (1. Kor 14). Samlingene var altså ikke-hierarkiske. Alle i menigheten kunne komme med et bidrag. De ble ikke silt av en møteleder eller pastor.

Jeg synes dette er oppsiktsvekkende. I dag har selv enkle samlinger en leder. Man føler nesten at det ikke er en ekte samling hvis det ikke fins en leder. Derfor bruker man ledere til og med i husgruppesamlinger. Og man føler seg ikke som en ekte menighet uten en pastor. Men kan du gi meg et personnavn fra Det nye testamentet som er koblet til en pastortjeneste? Ikke det?

Eldste var husverter
Selv om dagens pastortjeneste eller møteledertjeneste ikke fantes, så var Paulus ivrig etter å få i gang eldstetjenesten. Hvorfor det? De urkristne måtte ha noen lokaler der de kunne samles. Paulus og andre apostler motiverte ferske grupper av kristne til å starte hussamlinger. Det var viktig å få i gang et vertskap for menigheten. Disse husvertene og deres tjeneste gikk under flere navn; eldste, tilsynsmenn, hyrdelærere og vert. Alt dette er samme tjeneste.

Med tiden har innholdet i disse ordene skiftet innhold, så i dag tenker vi at ordene betyr møteleder, menighetsstyre, hovedpastor osv.

I dag kan det være lurt å bruke det synonymet som har vært minst i bruk de siste 1800 årene og som ikke har endret innhold: vert. For da klarer vi kanskje å starte med blanke ark før vi fyller tjenesten med innhold hentet fra NT.

Har du ikke lagt merke til ordet vert i NT? Det står bare én gang. Det er Gaius som er vert når hele menigheten skal samles hjemme hos ham. Det er Tertius, som skrev ned et av brevene for Paulus, som nevner dette da han skyter inn noen personlige linjer på slutten av brevet. (Rom 16:22-23).

Det høres kanskje tynt at jeg i det hele tatt tar i bruk ordet vert når det står bare én gang i NT. Men pastorer er ikke nevnt med ett eneste navn, så de ligger i tilfelle tynnere an. De er helt usynlige. Men det er mange husverter som er nevnt med kjøtt og blod. Ordet husvert er ikke bruk, men Paulus nevner mange personer med navn som åpner hjemmene sine for menigheten og som dermed er husverter: Nymfa, Priska, Akvilas, Onesiforos, Gaius og andre.

Min påstand om at eldste = husverter, bygger på dette:

  • Det fantes ikke kirkebygninger. Man møttes i små og store grupper i hjemmene.
  • Det står rett ut i NT at eldste er det samme som tilsynsmann og hyrde.
  • Det står rett ut at samlinger hjemme hos folk kaltes menighet.
  • Paulus hilser til de som eier husene og som åpner hjemmene for menigheten, altså husvertene.
  • Hilsepolitikken til Paulus viser at eldste og husverter er det samme. For når Paulus hilser til husvertene, så hopper han over å sende en hilsen til de eldste. Og motsatt: Når Paulus hilser til eldste, så hopper han over å hilse til husvertene. Ellers ville han jo ha sendt dobbel hilsen til samme personer. Logisk.
  • Oppskriften som Paulus gir angående eldstetjenesten, kobler tjenesten til hjemmene.

Dette har jeg skrevet om i mange andre artikler, med bibelhenvisninger osv. Jeg skal ikke trekke det ut her, men tar heller opp et nytt poeng:

Eldste var ikke møteledere
Var disse husvertene (altså eldste/tilsynsmenn) møteledere? Nei, da burde Paulus ha nevnt dem i brevet til korinterne der samlingene var kaotiske.

Men sier ikke Paulus et sted at menigheten skal følge sine ledere? Nei, for det første står det ikke ledere på gresk i det avsnittet du tenker på. For det andre handler avsnittet om at noen ville innføre ikke-kristne matregler. Det var et lærespørsmål som ville ødelegge rammene for samlingen og friheten til hver enkelt. Da oppfordret Paulus i brev til menigheten til å følge veilederne i menigheten.

Veilederne? Det står ikke noen definisjon på hvem dette kunne være. Men vi behøver ikke gjøre det så vanskelig. Jeg gjetter på at det var alle som hadde satt seg inn i læren. Det kunne for eksempel være husvertene, for det var en forutsetning at husvertene hadde satt seg inn i hva den kristne tro gikk ut på. (Se oppskriftene til Paulus). Husvertene var hyrdelærere. De både samlet flokken, det vil si inviterte til samling, og de kunne undervise hvis det knep, eller sette folk på plass hvis noen kom med gnostisk lære eller ville endre prinsippene for samlingene.

En annen type var lærerne. Det vil si folk som ikke åpnet hjemmet sitt for menigheten i stor grad, de var ikke hyrdeaktige, men de var ekstra flinke i læren. Enkelte av dem reiste i team for å undervise i menigheter rundt omkring.

I tillegg til var sikkert enkelte av husvertene/eldste som var drivende gode til å undervise, de eldste besto ikke bare av folk som kunne undervise bare hvis det knep.

Veiledere gjetter jeg på var en samlebetegnelse for alle som hadde satt seg inn i læren, enten de nå var lærere som besøkte menigheten, eller de var husverter eller det var andre.

Når Paulus formaner menigheten å følge sine veiledere, så er det ikke snakk om møtedirigenter. For samlingene var organiske. For det er slik Paulus beskriver samlingene, og det er dette som er rammene Paulus argumenterer ut fra når han ber korinterne lage orden. Og når han oppforder til å følge veilederne, så handler ikke den historien om en tjeneste der noen skal sile hvem som holder innslag i samlingen. Historien handler om ikke-kristne loviske matregler som bandt folk.

Det var ikke møteledere: 1) Paulus nevner ikke en slik tjeneste. 2) Paulus formaner ut fra at en slik tjeneste ikke eksisterte.

Husvertene, altså de eldste, var ikke ledere. Men deres tjeneste innebar tilsyn og omsorg med sjelene. På godt norsk: ”Hvordan har uken din vært?” (Hebr 13:17 og 1. Tim 3:5. NB: Det står ikke ”leder” på gresk. Husk at disse ordene har to betydninger.)

Det var ikke bare de eldste (husvertene) som skulle være opptatt av enkeltmennesker. Alle skulle bygge hverandre og oppmuntre hverandre. Men hvis du tok tjenesten som husvert, burde du være spesielt opptatt av dette.

Eldste bestemte ikke noe
Det finnes ikke noe eksempel på at de eldste i en lokal menighet bestemte noe som helst over menigheten. Eldste var ikke noe styre. Disse husvertene kunne riktignok operere som en gruppe nå og da. For eksempel hvis noen var syke, da kunne de eldste rykke ut og be for vedkommende (Jak 5:14).

Husvertene var altså tjenere for ikke-hierarkiske samlinger uten møteleder der poenget var å bygge hverandre, ikke å starte virkegrener eller å sile hvem som skulle si noe. Husvertene var ikke ledere.

Sjeldne storsamlinger
I tillegg til hyppige små samlinger, var det sjeldne storsamlinger. Var de sjeldne? Ja, fordi da apostlene kalte sammen menigheten til diakonvalg, så gjøres det et nummer ut av at apostlene kalte inn hele menigheten. Hvis det det var ukentlige storsamlinger, kunne apostlene bare ha ventet et par dager til neste storsamling. Det hadde ikke vært nødvendig å kalle sammen hele menigheten utenom rutinene.

Samme forhold ser vi da Barnabas og Paulus kommer tilbake til Antiokia-menigheten etter å ha vært i Jerusalem (Apg 15:30). Og det samme er tilfelle da de hadde vært på en misjonsreise (Apg 14:27). Hvis det var obligatoriske ukentlige storsamlinger kunne de bare ventet til neste samling som kom om noen få dager.

Når Jerusalem-menigheten møttes daglig på tempelplassen etter sjokkvekkelsen med tre tusen som ble døpt, så var dette ikke hele menigheten. Da hadde det vært unødvendig å kalle sammen hele menigheten for å foreta et diakonvalg.

Når Tertius omtaler husverten Gaius, så presiserer han at det er snakk om hele menigheten. Altså til forskjell fra hver enkelt husmenighet. Når det er snakk om hele menigheten, så er alle husmenighetene samlet til en enda større husmenighet. Men Paulus og Tertius kaller det menighet enten hussamlingen er liten eller stor.

At det var snakk om ulike størrelser på samlingene, kommer også frem andre steder i brevene til Paulus. Et sted snakker først Paulus om menighetens samlinger. Så bruker han plutselig uttrykket hele menigheten. Dette for å poengtere hvor dumt det er hvis alle taler i tunger på samme tid. ”Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden? (1. Kor 14:23). Normalen var altså små samlinger. Unntaket, ”om nå hele menigheten kommer sammen”, altså storsamlinger, var sjeldne.

Hvor var dette 0,01 %-lederskapet?
Det nye testamentet drukner i ordet tjene. Ordet lede brukes omtrent aldri. Når ordet lede brukes, så står det i en negativ sammenheng. Det er bare noe svært få ganger det står ”lede” i norske bibler på en positiv måte. Disse greske ordene som tradisjonelt blir oversatt til lederskap, har doble betydninger. Litt forenklet kan si ordene enten betyr å styre eller de betyr å hjelpe. Er man lederskapstilhenger, så velger man å oversette til ”å lede”. Er man tjenerskapstilhenger, oversetter man til ”å hjelpe”.

Men ett ord, kyberneseis, har ikke en dobbel betydning. Så langt jeg forstår, så betyr dette ordet ”styringsoppgaver” eller ”styring/forvaltning/dirigering”.

Ordet kyberneseis er brukt i 1. Kor 12.28: "Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede (kyberneseis) og til ulike slag tungetale."

Men ordet er ikke koblet til en eventuell topplederfunksjon. Heller ikke til eldstetjenesten. Vi vet rett og slett ikke hvor dette svært sjeldne poenget ble brukt. Det kan være snakk om styring av enkeltprosjekter. Eller det kan være snakk om sekretærfunksjoner eller tillitsmannsfunksjoner. Hvordan var for eksempel opplegget når de eldste skulle gå i samlet gruppe til en som var syk? Kanskje en av de eldste hadde som tjeneste å ta styringen?

Eller kanskje kan det ha noe med de sjeldne storsamlingene å gjøre? I storsamlingene kan det ha vært et svakt lederskap. For i store samlinger er det vanskelig å være 100 % organisk.

Jeg påstår ikke at det var lederskap ved storsamlingene, men jeg åpner for at det kan ha vært en ordstyrer/møteleder innenfor en verts rolle. Men det jeg påstår, er at småsamlingene var ikke-hierarkiske. Og jeg påstår at hvis det var ledelse ved storsamlingen, så må den ha vært kun for storsamlingen og ikke noe mer.

For kyberneseis passer ikke til dagens pastorrolle. For dagens pastorrolle går utover å lede storsamlinger, den er også leder for alle virkegrenene og den er leder over de eldste, osv. Et slikt opplegg finnes ikke i NT.

Jeg tar med ett poeng til: Paulus anbefaler et prinsipp om prøving. Det vil si: Hvis noen profeterer, så skal fellesskapet sjekke om det er hold i det som ble sagt. Et slikt opplegg med prøving må bety ikke-pyramide, det vil si ikke noen møteleder eller toppleder som skjærer igjennom.

DE LOKALE OMSORGSTJENESTENE
Jeg tror diakonene drev sin virksomhet ut fra sitt eget hus. For diakonoppskriften til Paulus tar utgangspunkt i diakonens hjem. Hilsningene til Paulus viser forøvrig at diakonene ikke var omreisende. Når han sender generell hilsen til et større område, hilser han til husverter og diakoner, altså ”fastboende”. Andre reiste mer rundt, det var lærere, profeter, evangelister og apostler.

Da Jerusalem-menigheten skulle velge diakoner for å drive daglig utdeling av mat, antagelig til fattige, så valgte de syv diakoner. Det kan bety en diakon for hver dag i uka. Slik ble det en daglig hjemmeutdeling på omgang.

Diakontjenesten blir tradisjonelt knyttet til å fikse mat da de kristne hadde samlinger. Jeg har ikke studert denne tjenesten så nøye. Jeg skal skrive mer senere. Men foreløpig er mitt inntrykk at diakon-ordet ble brukt både her og der, også om det å forkynne Guds ord eller gjøre tjeneste generelt. Merkelappene vi setter i dag, hadde ikke vanntette skott i urmenigheten. Den ene dagen blir Filip omtalt som diakon, den neste som evangelist. Og Barnabas blir kalt både profet/lærer den ene dagen og apostel den neste. Timoteus blir kalt apostel den ene dagen og evangelist den andre.

Var diakontjenesten ikke-hierarkisk? Det har jeg ikke studert ennå. Men det er påfallende at man velger syv diakoner uten å velge en over-diakon. Gruppetenkningen var sterk. På samme måte var det ingen over eldste som gruppe. Men innenfor sitt eget hus kunne sikkert diakonen bestemme hvordan og når hun/han satte frem mat til fattige uten at resten av menigheten blandet seg inn.

OMREISENDE TEAM
Apostler, profeter, kristne uten fin tittel, evangelister og lærere reiste rundt. Kanskje en og annen diakon også, diakonen Føbe var i det minste på flyttefot én gang. Noen av disse ulike teamene hadde lederskap, andre ikke. Det som er uvant for oss i dag, er at i de teamene som hadde lederskap, så kunne lederskapet plutselig bytte. Hva skal man kalle et slikt opplegg? Enten skiftende lederskap, bytt-på-lederskap eller gjensidig underordning.

I tillegg til team, fantes det også enslige på tur, for eksempel Filip. Men siden politikken til Jesus var å sende folk ut to og to, og fellesskap ble prioritert, så var sikkert team nr 1-løsningen hvis noen ville på tjenestereise.

Apostler reiste rundt
Her behøver jeg neppe komme med bibelvers.


Profeter reiste rundt
Apg 11:27: ”På den tiden kom det noen profeter fra Jerusalem til Antiokia.”

Joh 1. brev, 4: ”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

2. Peter 2: ”Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere.”

Apg 15:32: "Judas og Silas, som selv var profeter, talte mange ganger til søsknene der og oppmuntret og styrket dem. De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem."

Mat 10:41: ”Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn,”

Lærere reiste rundt
Titus 3:13: "Sørg for å utruste Zenas, den lovlærde, og Apollos, så de ikke mangler noe på reisen."

Kristne uten titler reiste rundt
Apg 8: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. (...) De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet."

Apg 11:11. ”Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord.”

Legg merke til at det ikke bare var forfølgelser som drev kristne uten fine titler rundt omkring. Da de hadde flyktet til et roligere område og fått etablert seg der, begynte de å reise rundt som predikanter. Så kom apostlene etter hvert diltende etter.

Evangelister reiste rundt
Apg 8:4-5: "De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus."

Apg 21:8: ”Neste dag dro vi derifra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de sju [diakonene]. Hos ham ble vi boende.”

I Apostlenes Gjerninger kapittel 8 står det også at Filip reiste langs en øde strekning og døpte den etiopiske statsråden som dukket opp. Filip dro mye rundt omkring, for teksten fortsetter:

"Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea."

2. Tim 4:5: ”Men du [Timoteus] må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste.”

Det kommer frem i brevene at Timoteus reiste mye rundt. Han blir forøvrig også omtalt som apostel. Brevet til Tessalonikerne starter slik: ”Paulus, Silvanus og Timoteus hilser menigheten i Tessalonika, i Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.” Lenger ut forteller Paulus om at brevskriverne har vært på besøk i menigheten de skriver til, så fortsetter han ”selv om vi [altså medregnet Timoteus] kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler.”

Forholdene internt i teamene
Noen team kunne bestå av gruppelederskap. DHÅ kalte Barnabas og Paulus likestilt, ikke Barnabas med Paulus som underordnet. De to fikk med seg Markus/Johannes som medhjelper/tjener, eller som underordnet så lenge han frivillig ville være det. Her ser vi en en slags minipyramide med to på toppen. Nå bør en kanskje ikke teoritisere alt. Kanskje man bare kan si at det var tre venner på reise.

Andre team var større. Da ble alle kalt medarbeidere, på gresk: synergos. Min vri på dette ordet er ”synergivenner”. Det vil si: Du hjelper meg og jeg hjelper deg, sammen får vi mer ut av det enn å reise alene hver for oss.

Markus/Johannes som i starten ble kalt medhjelper/tjener, ble senere kalt for medarbeider (synergos).

Paulus kaller Timoteus for apostel og synergos. Antagelig ble Markus/Johannes også apostel etter hvert, ikke bare apostelmedhjelper. Han "tittel" går jo fra å være medhjelper til å bli synergos. Også kvinnene Priska, Evodia og Syntyke ble kalt synergos av Paulus.

I teamene var det to viktige prinsipper:
I) Når som helst måtte lederen for teamet bøye seg for teamet. Selv om Paulus i perioder var leder for enkelte team, kunne de andre i teamet bestemme at han måtte reise hit eller dit. Eksempler:

Team-medlemmene (”brødrene”) bestemte over Paulus:

Apg 17:10: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa.”

Apg 17:14: ”Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen.”

En menighet eller noen andre kristne bestemmer over Paulus:

Apg 9:30. Apg 15:3. Apg. 15:22.

Paulus rettet seg etter teamet. Han underordnet seg. Samtidig sier Paulus at han er fri og ingen bestemmer over ham. 1. Kor 9:14: ”Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig.” Det var altså snakk om en frivillig underordning.

Når vi får inntrykk av at Paulus var lederen til Titus; ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.” så må vi huske på at i neste øyeblikk kunne Titus og resten av teamet være lederen til Paulus. Og når vi leser brevene Paulus sender til Timoteus, må vi huske på at det var ikke Paulus som hadde sendt Timoteus avgårde, det initiativet lå hos DHÅ.

Vi må også legge merke til at Paulus aldri henvender seg til enkeltpersoner i menighetene og gir ordrer. Hvis han gir order, så er det innenfor det omreisende teamet. Hvis han pusher menigheter, så gjelder det prinsipper og verdier, ikke noen ”underordnede”. Og hvilke prinsipper er det han tar opp? Jo, for eksempel at samlingene bør være ikke-hierarkiske!

II) Hvis du gikk ut av teamet, ble du ikke svartelistet. Paulus likte ikke at Markus/Johannes hadde forlatt Paulus og Barnabas på en misjonsreise. Paulus ville derfor ikke ha med ham på den neste team-turen. Barnabas derimot syntes ikke ”sviket” fra Markus/Johannes var noe å legge vekt på. Barnabas og Paulus ble ikke enige om dette. Derfor lagde Barnabas sitt eget team og tok med Markus/Johannes. Paulus dro en annen vei med en annen fyr.

Senere roet Paulus seg og ble venner med Markus/Johannes og de jobbet sammen igjen. Ikke nok med det, som sagt ble Markus/Johannes etter hvert kalt synergos. Men det var en digresjon. Poenget var:

I hierarkier er det slik at man kan miste rettigheter. I visse kirkesamfunn er det slik at hvis en prest ryker uklar med sin biskop, har presten store problemer med å få lov til å gjøre tjeneste andre steder i kirkesamfunnet. I hvertfall ikke i det store maktapparatet som ligger under biskopen. Urmodellen var anderledes. Hvis to personer røk uklar, så gjaldt problemene bare de to. Paulus hadde ikke noen pyramide under seg. Paulus kunne heller ikke bestemme at Barnabas, altså en annen avdeling i ”kirkesamfunnet” tok med seg Markus/Johannes.

Paulus hadde, eller deltok i, ulike team. Noen ganger tok han ledelsen, andre ganger var det temaet som tok ledelsen. Og noen var det to-spann-lederskap med Barnabas, med Markus/Johannes som medhjelper.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at hvis Markus/Johannes ville bli husvert et eller annet sted, så kunne ikke Paulus hindre ham i det, selv om Paulus var sur på ham. Paulus hadde ikke slik hierarkisk makt.

Det ser forøvrig ikke ut til at det var apostlene som bestemte hvilke personer som skulle bli eldste (se lenger ned), de satte bare i gang valget. Derfor kan vi anta at til og med i de menighetene som Paulus selv hadde kontakt med, kunne Paulus ikke hindre Markus/Johannes å ta tjeneste.

FORHOLDET MELLOM OMREISENDE TEAM OG LOKALE SAMLINGER
De omreisende temaene kunne komme inn fra siden og dukke opp i menigheter her og der. Generelt anbefaler Paulus et prinsipp om prøving. Det vil si at fellesskapet skal sjekke at små interne profeter ikke surrer. Et opplegg med prøving må bety ikke-pyramide internt, for ellers kunne man jo bare ha overlatt saken til toppledelsen. Det samme gjaldt menighetens eksterne relasjoner. For selv om ulike team kunne komme inn fra siden, måtte hver menighet vurdere hvilke team de slapp inn dørene. Det er nok av advarsler i NT angående falske apostler, lærere og profeter.

Disse advarslene hadde ikke vært nødvendig hvis det var i bruk en godkjenningsordning av apostler, lærere og profeter. Da kunne topplederen i pyramiden bare si til menighetene at de skulle bare åpne dørene for hans egne folk som sto på hans navneliste. Men siden advarslene er der, så må det bety at det ikke fantes en godkjenningsordning og heller ikke noen pyramide.

Igjen ser vi at argumentasjonen til Paulus tar utgangspunkt i et ikke-hierarkisk opplegg. Omreisende folk kunne komme inn fra siden i menigheten og gi undervisning. Dette var selvsagt risikabelt, for det dukket også opp lærere med ikke-kristen lære. Fordi det ikke var pyramide, måtte Paulus blant annet motivere menighetene til å utøve prinsippet med prøving. Kor 14:29: ”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.”

Alle blir også oppfordret av Jesus til å ikke la seg lure av profeter: Matt: 7:15: ”Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.” Ergo var det ikke en pyramidemessig godkjenningsordning som menighetene kunne følge. Hver menighet måtte selv passe på.

Paulus snakker om falske apostler: 2. kor 11:13: ”Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler.” Referansen Paulus bruker om kristne apostler er altså ikke et kirkesamfunn eller en menneskelig toppleder, men Kristus. Det fantes ikke storpyramider man kunne forholde seg til. Man måtte forholde seg organisk til de som dukket opp.

I 2. kor 11:4 skriver Paulus om korintmenigheten som dessverre åpner dørene og tar i mot omreisende folk som er flinke til å snakke folk rundt: ”For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.”

Det var altså vanlig å åpne dørene for omreisende team som reiste på kryss og tvers og som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men selvsagt innebar det et ansvar og en risiko i hver menighet.

PAULUS PUSHET RAMMENE OG VERDIENE
Når Paulus (og andre) pusher menighetene med brevene sine, så er det gjerne rammene og verdiene for samlingene de er opptatt av. For eksempel oppfordringen om at vi skal bygge hverandre (1. Tess 5), at vi skal oppmuntre hverandre (1. Tess 5), at vi skal være hverandre underordnet (1. Tess 5:21), at enhver kan bidra i samlingen (1. Kor 14:26), at vi ikke gjør forskjell på folk (Jak 2), osv.

Og indirekte forstår vi at rammene skulle være slik at omreisende kristne skulle møtes med gjestfrihet slik at de kunne bidra med sine tjenestegaver. Både internt og eksternt skulle samlingene være ikke-hierarkiske.

Paulus autoritet brukes for å sette gode rammer og gode verdier. Han brukte ikke sin autoritet til å bestemme at Nils i en eller annen menighet skulle gjøre ditt eller datt eller bytte tjeneste. Hvis Paulus bestemte over enkeltpersoner, så gjaldt det kun teamene han var med i. Og der kunne altså lederskapet bytte på. Flere ganger måtte Paulus frivillig underordne seg teamet.

Paulus var opptatt av prinsipper, ikke nødvendigvis lederskap. Han satte frem en oppskrift for hvordan husvertene burde være. For eksempel 1) gjestfri og 2) ikke ivrig etter å lage fyllefester. Det er prinsipp-tenkning. Han bestemte ikke hvem som skulle være eldste. Hvordan kan jeg hevde det?

I det første diakonvalget ser vi at apostlene trakk seg tilbake da menigheten valgte diakoner. Det var ikke apostlene som bestemte hvem som skulle være i tjeneste. Men de 1) foreslo noen prinsipper før 2) menigheten godtok ideen og 3) menigheten valgte personer. Etterpå ba apostlene for diakonene.

Å innsette = Komme med forslag om prinsipper. Motivere andre til å ta selve personvalget. Bli med på forbønn etterpå.

EN HELT ANNEN ORGANISERING ENN VI HAR I DAG
Kort sagt er dette en helt annen organisering enn vi har i dag. I dag har vi toppledere i menigheten. Det var det ikke den gangen. I dag har vi ukentlige storsamlinger. Det var det ikke den gangen. I dag har vi kirkesamfunn eller apostelsamfunn med en leder på toppen, det var det ikke den gangen. I dag har vi møteledere som dirigerer samlingene, det var det ikke den gangen. I dag har vi et bestemmende menighetsstyre. Det var det ikke den gangen. I dag er det ofte bare menn som kan være eldste. Slik var det ikke den gangen.

ETTERBIBELSKE HIERARKIER SKVISET UT PROFETENE
Etter noen generasjoner dukket det opp toppledere i menighetene og byene. Disse ble lei av at omreisende folk kunne komme inn fra siden. Man brøt med prinsippene og skviset først ut profetene. Så bygde topplederne stadig større pyramider der man kunne ha kontroll og godkjenning av hvert eneste verv. Og man begynte å legge tyngdepunktet i storsamlinger. Kjærlighetsmåltidet med spontanitet og alles deltagelse, ble byttet ut med møteleder, kirkebenker og en kjeksbit. Og man vet Iikke om man skal le eller gråte: På 300-tallet bestemte biskopene at de skulle få kjeksbiten først av alle... (Kilde: Wikipedia)

Så snekret man stadig større talestoler. Dette har stort sett vært paradigmet helt til nå. Nå er det scenene som blir stadig større. Og de som er på scenen får gjerne spesialbehandling etter modell fra biskopene på 300-tallet. Det er ikke helt uvanlig at de på scenen møtes i et eget rom bak scenen og får litt bedre mat og servering enn resten av menigheten.

På tide å tenke nytt? Fordelen med urmodellen tror jeg er at det allmenne prestedømme hadde romslige rammer. Det virkelige allmenne prestedømme. Kan det være at det virkelige allmenne prestedømme er bundet på grunn av dagens organisering? Jeg tror det.

Jeg tror man bør legge tyngdepunktet i hussamlinger som ikke er styrt av en større menighet. Jeg tror man bør komme sammen i hussamlinger som ikke har ledere, men verter. Jeg tror det er haugevis av kristne som lengter etter urmodellen med middag, samtale og spontane innslag.

Det eneste vi mangler, er husverter. Men det kan du bli. Bli en av Norges 300 000 nye husverter. Du skal ikke levere inn søknadskjema til noen som helst.

søndag 4. mars 2007

Derfor bør kvinner være eldste

Mange frimenigheter, for eksempel de fleste norske pinsemenigheter, mener at kvinner ikke kan være det som Det nye testamentet kaller eldste i menigheten. Jeg mener de tar feil.

HVA ER EN ELDSTE?
Etterbibelske tradisjoner har blåst opp de
eldste til å være et lederstyre for menigheten som bestemmer lære, vedtekter, ansettelser, visjoner, samt til å være gudstjenestedirigenter og prekenholdere. Men Det nye testamentet beskriver ikke de eldste på den måten. Så langt jeg kan forstå, var de eldste husverter i urmenighetene.

De eldste hadde ikke
læreansvar, det hadde hele menigheten. Men en eldste måtte ha satt seg inn i læren, det er oppfordringen fra Paulus i eldsteoppskriften. Som verter måtte de eldste kunne sette yttergrenser for menighetenes samlinger. En eldste måtte være så god i læren at vedkommende kunne sette på plass folk som for eksempel ville innføre ikke-kristne matregler. Da oppfordret Paulus menigheten til følge veilederne i menigheten. Siden alle husverter skulle ha satt seg inn i læren, må vi anta at det var stort overlapp mellom eldste og veiledere. Kanskje var veileder det samme som eldste. Men noen av veilederne kan ha vært lærere som ikke selv åpnet hjemmet sitt for menigheten.

En eldste var heller ikke alene om å ha
tilsynstjeneste, det hadde hele menigheten. Alle skulle støtte hverandre. Tilsyn gikk ikke ut på å ha læretilsyn, men å ha tilsyn med sjelene. Altså en slags omsorgstjeneste, noe som stemmer med eldsteoppskriften Paulus gir.

ULIKE ORD OM SAMME TJENESTE
Det brukes
ulike ord og oppfordringer til å beskrive eldstetjenesten i NT. Ordene pastor, prest og biskop finnes ikke i norske bibler, så de ordene kan vi se bort fra. Det er ordene eldste, tilsynsmann og hyrde som er i bruk, og NT viser at dette er synonymer på samme tjeneste. Både tekster av Paulus, Peter og Lukas (Apg) viser dette. Også hilsningene som Paulus sender, bekrefter logikken.

HUSVERTER

Eldsteoppskriften som Paulus kommer med, er knyttet til hjemmene til de eldste. Dette stemmer bra med at det ikke fantes kirkebygninger, menighetene holdt samlinger i hjemmene. Paulus hilser til flere slike husmenigheter, deriblant til to der huseierne var kvinner. En av disse kvinnene var den kjente Priska, en av Paulus nære medarbeidere. Et eldsteråd besto derfor av kvinner og menn som var husverter i urmenighetene.

HVA ER ARGUMENTENE MOT KVINNELIG ELDSTE?
Argumentene mot kvinnelig eldste er:

  • Paulus ber kvinner tie. Mitt svar: Paulus ber også menn tie.
  • Paulus sier at kvinner ikke skal undervise menn. Mitt svar: Paulus argumenterer her mot gnostisk lære som sa at kvinner skulle herske over menn og undervise dem. Det var Paulus selvsagt mot.
  • Paulus sier tilsynsmann i hankjønnsform, han sier ikke tilsynskvinne. Mitt svar: Han sier også diakon i hankjønnsform, men anbefaler kvinnen Føbe som diakon.
  • Jesu 12 disipler var menn. Mitt svar: Dette er i tilfelle et argument mot kvinnelige apostler, ikke et argument mot kvinnelige eldste. Forøvrig hadde Jesus kvinnelige disipler, og flere av de kvinnelige medarbeiderne til Paulus må kunne kalles apostler. Men dette er altså en annen debatt.

HVA BØR KVINNER GJØRE?
Kvinner som har blitt nektet å sitte i menighetens styre, bør kanskje ikke bruke opp kreftene på å argumentere for å slippe til der. Slike tradisjonelle menighetsrammer med tyngdepunkt i prekener og kirkesal, er ikke gode rammer for en eldstetjeneste. Det er bedre å starte opp som husvert sammen med andre husverter. Når du gjør det, er du en eldste. Ikke la deg stoppe av etterbibelske tradisjoner. Husk at du er en del av det allmenne prestedømme.

Behold gjerne ditt medlemskap i den tradisjonelle menigheten du tilhører inntil videre, men start opp med noen samlinger hjemme. Etter mange år på gudstjenester er du mye mer lærd enn mange av ferskingene som ble eldste i urmenighetene. Men du behøver ikke holde preken. Du behøver ikke lage visjoner. Du behøver ikke lage vedtekter. Følg skissen til Paulus når han tegner opp organiske samlinger der én kommer med en sang, én kommer med ord, osv. Du skal ikke være motoren i samlingen. Paulus nevner ingen møtedirigent, han ber bare menn og kvinner om å ikke lage kaos ved å snakke i munnen på hverandre.

Start opp sammen med noen andre og bytt på hvilket hjem dere møtes i. Bli med på det allmenne prestedømme. Du er en av Norges 300 000 nye prester.

fredag 2. mars 2007

Hvilke land er mest interessert i husmenighet?

Jeg tror husmenighet har bedre rammer enn tradisjonelle menigheter. I Norge er interessen fremdeles lav for husmenigheter. I Sverige er den litt høyere. England ser ut til å være det landet som er mest interessert i husmenigheter. På Google kan du sammenligne hvilke ord folk søker på.

Topp 10-listen for ordet house church


LAND
Storbritannia
Nigeria
Irland
USA
New Zealand
Sør-Afrika
Australia
Canada
Filippinene
Singapore

BYER
7 av byene på topp 10-listen ligger i Storbritannia!

SPRÅK
Svensk er på tredjeplass.

NORGE
Norge kommer ikke med på noen av listene.

SLIK KAN DU FORSKE SELV
Nettsiden hvor du selv kan måle ulike ord mot hverandre heter
http://google.com/trends. Skriv inn noen ord i søkefeltet. Bruk komma mellom hvert ord. Det første ordet du skriver er utgangspunktet for listen med søyler. Det kan være lurt å taste inn et referanseord for å se nivået på hovedordet. Sammenligner du house church med cell group, kan du for eksempel også taste inn baptist church. Da ser du at baptist church i USA ligger langt over house church. Men i for eksempel Irland ligger house churche foran baptist church.



Her har jeg laget ferdig noen søk:

Det er selvsagt en del statistikkfeller å gå i her. Valg av søkeord er viktig før man tolker.