lørdag 27. januar 2007

Savner liste over hva menighetsledere kan bestemme

Selv tror jeg ikke det var hierarki, rangorden, lederskap i urmenighetene. Når noen fikk et særskilt ansvar, betydde ikke det at de kunne bestemme.

Hvis menigheten samlet inn penger til fattige, og en person fikk ansvar for å passe på pengene, betydde ikke det at vedkommende var sjef over pengene og kunne sende dem til hvem han ville. Ansvar er ikke identisk med leder/sjef.

Men selvsagt var det visse avgjørelser vedkommende måtte ta. Skulle han oppbevare pengene på loftet eller i kjelleren? Hva var tryggest?

De som er tilhengere av lederskap/hierarki bør sette opp en liste over hva de mener lederen/lederne har rett til å bestemme i menighetslivet. Ved å ha en konkret liste, blir det enklere å debattere prinsipielt om NT gir dekning for lederskap/hierarki i det hele tatt, eller eventuelt hvilke områder innen lederskap som får NT-støtte.

Her er starten på en liste som kan testes mot NT:

  • Lederne bestemmer hvilke sanger som skal synges?
  • Lederne har nærmest enerett til å preke?
  • Lederne bestemmer hvem som kan bidra med sang/drama/innslag/preken?
  • Lederne bestemmer visjonen/målene?
  • Lederne bestemmer hva som skal stå i avisannonser?
  • Lederne tar avgjørelsen i lærespørsmål?
  • Kun lederne, eller noen lederne delegerer til, kan døpe?
  • Kun lederne kan forette nattverd?

Mange er for lederskap i menigheter. Og når lederskap skal defineres, snakker man om visjon, motivering, hjelpe andre til å vokse osv. Man unngår å snakke om gjennomskjæringsrett. Men også tjenere kan motivere andre, oppmuntre andre, komme med ideer, formane andre osv. Man behøver ikke være leder av den grunn. Det er retten til å bestemme som er forskjellen. En annen forskjell er retten til å favorisere/diskriminere.

Jeg savner altså en liste fra lederskapstilhengerne over hva ledere har rett/plikt til i menighetslivet.

Ikke ledere i urmenigheten

Var det hierarki og lederskap i urmenighetene? Det tror ikke jeg. Med lederskap mener jeg retten til å bestemme sangvalg, ansettelser, lærespørsmål osv.

Der er mange NT-tekster som kan brukes for å argumentere for at det ikke fantes en rangorden i urmenighetene, dette dukket opp senere i kirkehistorien. Under er en liste med NT-avsnitt forsøkes brukt til å bevise det motsatte av det jeg argumenterer for. Listen fant jeg på en blogg. Den skal vise at det fantes lederskap i urmenighetene. Bloggen er på engelsk og innleder listen slik: ”Here you will find a list of Bible verses about leaders in the church.”

Engelsk oversettelse er ikke lik den norske. Man må gå til den greske grunnteksten for å finne detaljene.
Ord som oversettes til leder på norsk, har gjerne flere betydninger på gresk.
For eksempel det greske ordet "proistemi" kan bety:

a) forestå/styre/stå foran
b) støtte/hjelpe/ta hånd om/beskytte/ta vare på/gi oppmerksomhet til
3) "ta initiativ" (Titus 3:14).

Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder".

Et annet ord er ”hegeomai”. Det har flere betydninger:
a) leder/anfører/hersker/fyrste
b) anse for/holde for/aktes for
c) gå foran
d) vurdere/tenke
e) talsmann

I følge Studiebibelen er sammenhengen mellom de to helt ulike betydningene a og b muligens at det i begge tilfeller er snakk om aktelse for noe. Enten aktelse for herskeren eller aktelse for tankens tale.

Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder". Begge ordene har altså alternative betydninger som betyr omtrent "omsorgsfulle veiledere".

Så til de engelske tekstene:

Mark 10:43 But among you it will be different. Whoever wants to be a leader among you must be your servant,

Det står ikke ”leader”. Det står ”protos”. Det betyr ”først”. Kan bety først i verdighet. Paulus bruker ordet også motsatt: Den første/fremste/største blant syndere. Men ingen blander inn lederskap da. Selv om selvsagt alle påvirker alle med sin oppførsel, enten den er god eller dårlig. Protos kan altså bety den beste eller verste i menigheten, hvis ingen misforstår hvordan jeg ordla meg nå.

Jeg tolker teksten slik: Hvis du ønsker å ha et godt rykte i menigheten, hvis du ønsker å påvirke, hvis du ønsker å følge Jesu oppfordringer, da kan du ikke være en leder (sjef), da må du være en tjener.

Tidligere i teksten snakker Jesus om stormennene (herskere). Slik skal det ikke være i menighetslivet, er hans beskjed. Skal du være stor (megas) i menigheten, må du være en tjener (diakonos). Skal du være aller størst/først (protos, ikke leder), må du være alles slave (dulos), sier Jesus.

Når Jesus snakker om stormennene, brukes ordet ”kateksusiadsusin”, det betyr: utøver herredømme, regjerer, befaler, hersker. Slik skal man altså ikke ha det i menighetslivet. Ingen skal ha gjennomskjæringsrett.

Matt 20:26 But among you it will be different. Whoever wants to be a leader among you must be your servant,

Det står ikke ”leader”. Det står ”megas” på gresk. Det betyr ”stor”. La meg sammenligne med en stor sanger. At du er flink til å synge betyr ikke at du er leder. At du er en stor omsorgstjener, betyr ikke at du kan sjefe. Ordet leder er ikke nevnt i teksten.

Luke 22:26 But among you it will be different. Those who are the greatest among you should take the lowest rank, and the leader should be like a servant.

Det står ikke ”leader”, det står ”hegumenos”. Det ordet har minst to betydninger: 1) Lede, være anfører, hersker, fyrste. 2) Anse for, holde for, aktes for.

Dette er to helt forskjellige betydninger. I begge tilfeller kan ordet bety å ha aktelse for noe/noen. Enten aktelse for en sjef, eller aktelse for ordet/tanken.


Jeg tolker det slik: Det beste forbildet i menighetslivet, er den som er en tjener. Den som ønsker å være ansett, må være en tjener.

Jesus fortsetter med å sammenligne med et måltid. Noen sitter til bords, andre varter opp, kommer med mat og er tjenere. Normalt blant folk er det slik at de som sitter til bords er større enn de som varter opp. Men Jesus ser det opp ned. Jesus kaller seg en tjener.

1 Cor 3:21 So don’t boast about following a particular human leader. For everything belongs to you—

Heller ikke her står det ”leader”. Hvilken bibeloversettelse har vært brukt i alle disse eksemplene, egentlig? Men om det nå hadde stått leder, så er meningen at man ikke skal følge slike ledere. På den måten er de uansett nullet ut fra menighetslivet. Andre oversettelser sier det slik: Ikke tilhøre noe menneske. Ikke være tilhenger av noe menneske.

Eph 1:21 Now he is far above any ruler or authority or power or leader or anything else—not only in this world but also in the world to come.

Jeg finner ikke ”leader” i den greske teksten. Uansett handler dette om Kristus og ikke om livet mellom mennesker i menighetslivet.

1 Tim 5:22 Never be in a hurry about appointing a church leader. Do not share in the sins of others. Keep yourself pure.

Church leader? Hvor står det? Ikke i den greske grunnteksten i alle fall. Indirekte kan man tolke setningen til en innsettelse av husverter eller andre tjenere med et særlig ansvar.

Da apostlene i Jerusalem foreslo for menigheten å velge diakoner, telte ikke apostlenes stemmer med. Men da menigheten i form av konsensus, ikke demokratisk valg, fant frem til syv diakoner, la apostlene hendene på diakonene og ba for dem. Å innsette = å be for. Å innsette er ikke lik å bestemme hvem som skal innsettes.

1. Tim 5:22 er et brev fra Paulus med tips og råd til Timoteus som besøker en problemmenighet han som tjener forsøker å rydde opp i. Rådet fra Paulus er at når menigheten finner frem til personer som den vil gi et særlig ansvar, bør ikke Timoteus uten videre bidra med håndspåleggelse sammen med de andre. Hvis problemmenigheten fant frem til udugelige ansvarspersoner, burde ikke Timoteus bidra med sin aksept med en forbønnshandling sammen med andre.

Jeg må også legge til: Å få et ansvar for noe, for eksempel å være husvert eller drive omsorgstjeneste ut fra eget hjem (diakon), eller ta vare på innsamlede penger til fattige, betyr ikke at man er leder og kan bestemme. Man kan ikke gi bort innsamlede penger til hvem man vil, eller bruke dem på seg selv, bare fordi man har ansvar for kassen.

Heb 2:10 God, for whom and through whom everything was made, chose to bring many children into glory. And it was only right that he should make Jesus, through his suffering, a perfect leader, fit to bring them into their salvation.

I den greske teksten finner jeg hverken Jesus eller ”a perfect leader”. Indirekte skjønner jeg at teksten handler om Jesus. Men når man oversetter, bør man ikke plassere navn som ikke står der. Når det gjelder ”a perfect leader” så snakker teksten om troens opphavsmann, men det kan også bety den første, den ypperste, begynner, høvding, fyrste. Noen oversetter det med livets høvding, frelseshøvding. Uansett, teksten handler om Jesus, ikke om hvordan mennesker i et menighetsliv skal stå i ulike roller, for eksempel at noen skal være sjefer (ledere) og noen andre skal være underordnede.

3 John 9 I wrote to the church about this, but Diotrephes, who loves to be the leader, refuses to have anything to do with us.

Heller ikke her står det ”leader” i grunnteksten. Men Johannes er uansett sinna på oppførselen til Diotrefes og skal gi han kjeft. Diotrefes hindret blant annet andre i menigheten å huse reisende kristne.

Diotrefes ville gjerne være den fremste i menigheten. Det er brukt et ord, filoprotevon, som oversettes med ”elsker å ha førsteplassen” eller ”strever etter forrang”.

Noen tolker dette til at ledere var i seg selv ok i menighetslivet, men Diotrefes var en dårlig leder. Men det kan like gjerne tolkes motsatt. Diotrefes forsøker å få seg en posisjon, og det vil ikke Johannes ha noe av.

Acts 15:22 Then the apostles and elders together with the whole church in Jerusalem chose delegates, and they sent them to Antioch of Syria with Paul and Barnabas to report on this decision. The men chosen were two of the church leaders—Judas (also called Barsabbas) and Silas.

Det står ikke ”church leaders” i den greske grunnteksten. Igjen brukes ordet ”hegumenos”. Se forklaring lenger opp. ”To ansette menn” er en bedre oversettelse.

Legg forresten merke til at både apostlene (misjonærene) og de eldste (husvertene) og hele menigheten fant frem til noen som kunne følge Barnabas og Paulus tilbake til Antiokia med brevet. Hele menigheten sto bak beslutningen.

1 Cor 4:6 Dear brothers and sisters, I have used Apollos and myself to illustrate what I’ve been saying. If you pay attention to what I have quoted from the Scriptures, you won’t be proud of one of your leaders at the expense of another.

Det står ikke ”leaders” i grunnteksten. Teksten handler om at i den konkrete menigheten er det noen som har blitt tilhengere av Paulus, andre av Peter eller Apollos osv. Slik bør det ikke være, mener Paulus. ”Er dere ikke da som alle andre mennesker?” spør han. Han fortsetter: ”Hva er da Paulus og hva er da Apollos? Tjenere som hjalp dere til tro!” Og: ”Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt: Jesus Kristus.” Og: Derfor må ingen rose seg av å være tilhenger av noe menneske.”

Så forteller Paulus om hvordan det er å være misjonær (apostel/utsending). Det er et liv i fattigdom, sult, forfølgelser. Dette sammenligner han med korinternes filosofiske debatter i menighetslivet og bruker ordet ”fysiusthe” som betyr opplåses. Det er altså folk i korintmenigheten som blærer seg, brauter seg, blåser seg opp og later som om de har peiling på hva evangeliet handler om og kobler sine meninger til ansette kristne kjendiser, deriblant Paulus selv. Men i menigheten ligger folk med hverandre på en måte som selv ikke-kristne tar avstand fra. De er på viddene, mener Paulus.

Det er mye å si om dette brevet til korinterne. Jeg tar bare med avsnittet etter der Paulus ironisk og sarkastisk sier: ”Hvem gir deg rang fremfor andre?” Det indikerer at det ikke var noe lederskap i ur-menighetslivet slik vi i dag definerer lederskap i menighetslivet.

Gal 2:2 I went there because God revealed to me that I should go. While I was there I met privately with those considered to be leaders of the church and shared with them the message I had been preaching to the Gentiles. I wanted to make sure that we were in agreement, for fear that all my efforts had been wasted and I was running the race for nothing.

Det står ikke ”leaders of the church”. Det står ”dokusin”, noe de fleste oversetter til ”de mest ansette”. I dette tilfellet apostlene og de eldste i Jerusalem. Min tolkning er at dette var en stor gruppe med husverter og misjonærer.

Gal 2:6 And the leaders of the church had nothing to add to what I was preaching. By the way, their reputation as great leaders made no difference to me, for God has no favorites.

Det samme her. Det står ikke ”leaders”.

1 Thess 5:12 Dear brothers and sisters, honor those who are your leaders in the Lord’s work. They work hard among you and give you spiritual guidance.

Det står ikke ”leaders” i den greske grunnteksten. Det står ”proistamenous”. Proistemi har minst to betydninger:

1) Forestå/styre/stå foran.
2) Støtte/hjelpe/ta hånd om.

I Titus 3:14 ser det ut til at meningen er å ”ta initiativ”. Der er det snakk om at Titus bør ta initiativ til å hjelpe Apollos slik at han har det han trenger på en reise. Det er altså flere betydninger.

Jeg synes sammenhengen i teksten peker på denne oversettelsen av proistamenous: Veileder/rettleder.

Legg også merke til at disse veilederne er omtalt i flertall, ingen toppleder nevnes. Hvis man tolker proistamenous til å være leder, så var det en gruppe av ledere, topplederen er like usynlig her som ellers i NT.

Når man kommer med en radikal lære, er det vanlig å bli ledd av. Men de som frivillig har tatt et ekstra ansvar for å sette seg inn i læren, må ikke bli møtt respektløst av resten av menigheten. Det er budskapet i teksten. Legg merke til oppfordringen "vis til rette", den går til hele menigheten, ikke bare til veilederne. Dette viser et ikke-hierarki der alle må ta et ansvar for å påvirke hverandre og hjelpe hverandre.

Heb 13:7 Remember your leaders who taught you the word of God. Think of all the good that has come from their lives, and follow the example of their faith.

Det står ikke ”leaders”. Ordet som er brukt på gresk er ”hegeomai”. Det har to betydninger, enten leder/anfører/hersker/fyrste eller anse for/holde for/aktes for. I følge Studiebibelen er sammenhengen mellom de to helt ulike betydningene som sagt av ordet muligens at det i begge tilfeller er snakk om aktelse for noe. Enten aktelse for herskeren eller aktelse for tankens tale. Siden Peter sier at eldste ikke skal herske over menigheten, peker det i retning betydning nummer to.Dette passer også til avslutningen av setningene som er ”de som talte Guds ord til dere” og ”ta deres tro til forbilde”. Antagelig var disse misjonærene allerede døde for det står ” Tenk på deres liv og utgangen det fikk”. Enkelte oversettelser skriver rett ut at de er døde.

Det er altså mye som taler for det ikke var snakk om sjefer, som var i levende live, og som man skulle være hierarkisk under. Definisjonen på ”hegeomai” er de som brakte evangeliet til området (de som talte Guds ord til dere). Poenget er å ha deres liv og tro til forbilde. Her er det ikke snakk om hierarki, gjennomskjæringsrett eller lederskap.I setningen etter kommer begrunnelsen for at man skal ha veilederne til forbilde, for det er dessverre noen andre som maser om å innføre unyttige matregler i menigheten. Teksten definerer ikke noen ledere som skal ha gjennomskjæringsrett, og som skal bestemme sangvalg, bestemme visjon, bestemme ansettelser, ha enerett på å holde prekener osv.

Heb 13:17 Obey your spiritual leaders, and do what they say. Their work is to watch over your souls, and they are accountable to God. Give them reason to do this with joy and not with sorrow. That would certainly not be for your benefit.

Det står ikke ”leaders”. Det står ”hegeomai” som best oversettes med veiledere. Teksten forteller at menigheten har et press fra andre lærer, det vil si noen som vil innføre unyttige matregler. Teksten oppfordrer til å høre på de som har satt seg inn i den kristne læren som sier nei til matregler, og følge det de sier. Teksten betyr ikke nødvendigvis å legge seg under i et hierarki der ledere bestemmer. Sagt på en annen måte: Hvis man retter seg etter en frigjørende lære, blir man fri. Hør på dem som har satt seg inn i læren.

”to watch over your souls”. Poenget er at de skal være interessert i enkeltmenneskers liv. Ikke være et religiøst overvåkningspoliti.

”Å våke” kan tolkes til å være tidlig ute med en advarsel. Og hvis man ikke hører på en tidlig advarsel, er advarselen til liten hjelp. Og det er nettopp slik vers 17 avsluttes.

Selv om man får et ansvar, betyr ikke det at man har fått retten til å bestemme. Å stå vakt på fjellet og skue etter farlige dyr når resten av gjengen har slått leir nede i dalen, betyr at man har tatt på seg et ansvar. Så må man rope ut hvis det skjer noe. Men det betyr ikke at man har retten til å bestemme hva hver enkelt i leiren skal gjøre eller hvilke sanger de skal synge.Teksten definerer ikke "å lede" eller "å våke" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

Heb 13:24 Greet all your leaders and all the believers there. The believers from Italy send you their greetings.

Det står ikke ”leaders” i grunnteksten.

1 Pet 5:3 Don’t lord it over the people assigned to your care, but lead them by your own good example.

Det står ikke ”lead” i grunnteksten. Det står at de eldste (som jeg tror var husvertene i menigheten) skulle være et forbilde.

Konklusjon: Ingen av disse tekstene gir støtte for lederskap i menighetslivet slik vi i dag definerer lederskap. Enkelte støtter mitt ikke-hierarkiske syn på menighetsliv, men mener samtidig at det er fint med lederskap. Jeg tror ikke det er mulig med lederskap uten å ha et hierarki. Lederskap innholder alt fra visjoner til motivering og gjennomskjæring. Men man behøver ikke være leder for å komme med oppmuntringer, ideer eller undervisning. Det kan tjenere gjøre. Tjenere kan ta initiativ. Tjenere kan formane, påvirke, motivere.

Men for å bestemme, må man være leder, da må man stå i et hierarki. Jeg finner ikke dekning for hierarki i NT.

De som er tilhengere av lederskap/hierarki bør sette opp en liste over hva de mener lederen/lederne har rett til å bestemme i menighetslivet. Ved å ha en konkret liste, blir det enklere å debattere prinsipielt om NT gir dekning for lederskap/hierarki.

PS: De greske oversettelsene har jeg hentet fra Studiebibelen, mens mine tolkninger står for egen regning. Jeg har i noen måneder lånt et sett av Studiebibelen, men må snart levere dette tilbake. Vet du om noen som kan tenke seg å selge et eksemplar til meg, eller hvor jeg kan kjøpe bøkene i butikk/nett, så si gjerne fra.

onsdag 24. januar 2007

Apostlenes lære - hvem har ansvaret?

  • Minst 73 apostler: Ikke 12, men over 70 apostler bar ansvar for apostlenes lære til å begynne med. Kanskje mange flere også.
  • Hele menigheten har læreansvar: Da menigheter kom i gang blant de urkristne, fikk alle i menigheten ansvar for å holde fast på læren.
  • Én gang for alle: Læren skal ikke forandres, sier NT. Men dessverre har etterbibelske biskoper i store kirkesamfunn endret læren.
  • Skriften alene: Den opprinnelige læren finnes i NT som er skrevet av apostlene.
  • Ikke tradisjonshjelp: Det kan oppstå diskusjon om læren. Med Skriften alene-prinsippet må det allmenne prestedømme (alle kristne) drøfte Skriften. Man kan ikke bringe inn etterbibelske tradisjoner hvis man er ute etter apostlenes lære.
  • Omsorgstilsyn: I menighetene hadde man tilsynspersoner. Men jeg har til nå ikke funnet i NT at de skulle holde tilsyn med læren. Jeg synes det er mer som peker mot at de var husverter som skulle ha fokus på enkeltmennesker. De måtte samtidig ha satt seg inn i læren, og det var fint om de kunne undervise i tillegg til lærerne som underviste.
  • Pastorer har ikke læreansvar: Pastorer fins ikke i NT, så da kan det heller ikke være meningen at de skal ha noe læreansvar.

HVA ER APOSTLENES LÆRE?
Uttrykket ”apostlenes lære” står bare ett sted i Det nye testamentet, det er i Apostlenes Gjerninger 2:42 da den første menigheten var kommet i gang: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.” Det er egentlig ikke snakk om apostlenes lære. Det er ikke noe de har tenkt ut selv, men det er snakk om evangeliet om Kristus som de tilegnet seg mens de levde tett med Jesus i tre år.

Indirekte nevnes apostlenes lære noen flere steder, slik som ”å holde seg til den sunne lære” og lignende.

Nå er disse apostlene døde. Da Jesus reiste herfra, fikk de oppdraget om å være utsendinger, det vil si de fikk misjonsbefalingen. Var de alene om denne tjenesten i sin samtid? Og hvem har ansvaret i dag?

HUSMENIGHETER OG LÆRE
Noen få husmenigheter i Norge mener at dagens lederrolle som pastor/prest ikke er optimal for fellesskapet i menigheter generelt. Rollen skurrer også organisatorisk og verdimessig med Det nye testamentet. Pastor/prest var opprinnelig ikke en leder for en stor organisasjon, men en av mange husverter for menigheten, hevder dette lille miljøet som jeg er en del av.

LEDERSKAP SOM SIKKERHET FOR RETT LÆRE?
Men de fleste mener det er nødt til å være et lederskap (sjefer) for å kvalitetssikre at menighetene holder seg til bibelsk lære (apostlenes lære). Et slikt synspunkt mener jeg samtidig må bety kvalitetssikring av kirkesamfunn. Dette peker videre på en verdensomspennende pavekirke, noe jeg ikke er tilhenger av og noe jeg heller ikke tror Det Nye testamentet (NT) viser.

Det at det eksisterer kirkesamfunn med ulik lære, og det at det eksisterer en pavekirke som har gjort overgrep med læren som utgangspunkt, er beviset på at lederskap i seg selv ikke er en garanti for rett lære.

Hvis man er mot lederskap over kirkesamfunn, bør man bruke de samme argumentene overfor menigheter. Da bør det heller ikke være lederskap der.

SUKSESJON SOM SIKKERHET FOR RETT LÆRE?
Heller ikke suksesjon er en garanti for rett lære. Suksesjon er hvis det er en kjede av håndpåleggelse av menighetsledere helt tilbake til Jesus. De første leddene i den påståtte kjeden er vanskelig å bevise. NT viser et annet historieløp enn hva suksesjonstilhengerne påstår. Men hvis man skulle gå god for kjeden historisk, er den uansett ikke en garanti for rett lære. For det har skjedd mye rart opp gjennom kirkehistorien. Allerede på det store kirkemøtet i Nikea på 300-tallet skaffet biskopene seg posisjoner ved å vedta at alle biskoper generelt skal få nattverden før prester og diakoner. Dette skurrer med læren i NT. Det er en innføring av en ranginndeling og en holdning som ikke passer med det Jesus, Jakob og Paulus sier i NT.

I for eksempel Jakobs brev kapittel 2 står det: ”Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.”

Eller les Lukas kapittel 14. Pluss andre steder.

SKRIFTEN ALENE
Læren har blitt endret mange ganger i kirkehistorien av biskopene. For å finne den opprinnelige læren, må man holde seg til Det nye testamentet. NT er skrevet av apostlene eller deres nærmeste medarbeidere, samt noen få andre som sto Jesus svært nær.

De første trosbekjennelsene som dukket opp på 300-tallet fikk teologisk slagside. Hvert punkt i en trosbekjennelse kan riktignok være i overenstemmelse med NT. Men summen av trospoenger ble valgt ut fra en samtidssituasjon der gnostikere forsøkte å overbevise om en annen lære. En del av poengene i den nikenske trosbekjennelsen er tatt med for å vise avstand til gnostikerne. Dermed ble andre viktige trospoenger ikke tatt med. Trosbekjennelser kan ha sin verdi, men de kan ikke brukes for å avgjøre hva som er apostlenes lære. Skriften alene, må være prinsippet.

HVEM SKAL TA ANSVARET FOR LÆREN?
Hvem hadde opprinnelig ansvaret for å holde fast på læren? Sier NT at man må være apostel eller biskop/tilsynsmann/eldste/prest/pastor for å ha ansvar for læren? Det ser ikke slik ut. Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen. Hun hadde forstått mer av læren enn de 12. Senere dukket de 12 apostlene opp på banen. Og da de gjorde sin tjeneste, sa de at menighetene skulle ta vare på læren som de hadde fått overgitt en gang for alle. Mer om det om litt.


De første apostlene er forøvrig ikke de 12 alene, men over 70 andre.

APOSTLENE MÅTTE JEKKES NED
I NT ser vi at Jesus jekker ned apostlene flere ganger, og det er kanskje en del av læren:

Apostlene diskuterer hvem av dem som er størst. Jesus forklarer at det er ikke slik de skal tenke. Fokuset skal ligge på kjærlighet for enkeltmennesker, spesielt de minste.

Så forteller apostlene at de hadde forsøkt å hindre en kristen kar i tjeneste (apostel nr 73), for han tilhørte ikke deres egen gjeng. Igjen må Jesus forklare at de tenker feil. Så lenge mannen arbeidet for Kristus, så var det ok. Det skulle altså ikke være noe pyramide der apostlene på toppen kunne godkjenne hvem som skulle gjøre hva.

Det neste vi leser om er apostlene som er rasende fordi en landsby ikke ville gi husly for Jesus. Apostlene spør Jesus om de skal be til Gud om at han skal ødelegge hele landsbyen. Igjen måtte Jesus forklare de 12 apostlene at de var på jordet, de var av feil ånd.

Noe senere sender Jesus ut 72 andre apostler til andre landsbyer. Da de 72 kommer tilbake, jubler Jesus, fordi de har den rette ånd. De 12 får seg atter en lærepenge, de lærer atter en gang at saken handler ikke om de 12. Først fikk de høre at de ikke skulle være opptatt av å være størst, så fikk de høre at ikke skulle stanse andre kristne som var i tjeneste. Så fikk de høre at de 72 andre apostlene var av rett ånd, mens de selv var av feil ånd. Nå var det minst 73 andre som var ”bedre” enn dem. Det riktige forbildet for apostlene ser ut til å være ”det allmenne aposteldømme”.

IKKE PYRAMIDER, MEN RUSLE-RUNDT-OMKRING
Apostler skal ikke lage apostelpyramider. De 72 som Jesus sendte ut skulle bare rusle rundt to og to og besøke folk.

Veldig mye virker motsatt av hvordan vi i dag organiserer oss og hvilke verdier vi styrer etter i menighetslivet. I dag er det om å gjøre å være størst. Størst menighet, størst pyramide, størst kirkesamfunn, størst konsert, størst program, størst aktivitetshus, størst storskjerm, størst salg av lovsangs-CD, størst budsjett med ansatte.

Men ur-apostlene ruslet rundt to og to. Det var ikke en leder med lønn og en underordnet tjener uten lønn, men to tjenere på samme plan. De fikk til og med beskjed fra Jesus om å ta med seg minst mulig ressurser. Overført til dagens menigheter betyr det at for eksempel storskjermene skal rives ned. Ikke galt med storskjermer i seg selv. De kan gjerne brukes i ny og ne. Men vi trenger en ny oppdragelse. Vi trenger å oppdage det lille, ikke jage etter det store. Ønsker vi å være størst, skal vi legge armene rundt et lite barn. Menighetssamlingene må ha rammer som ser enkeltmennesker. Husmenigheter er en fin løsning.

Oppdraget til de 72 utsendingene gikk ikke ut på å tenke stort. Det ser ut til at det samme gjaldt de opprinnelige ”biskopene”. Slik jeg ser det, var de noe så enkelt som husverter for menigheten. Bare noe småtteri. Helt opp ned av dagens opplegg der biskopene har haugevis med ansatte under seg.

DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Senere ser vi i NT at da det brøt ut forfølgelser i Jerusalem, ble apostlene værende i byen mens alle andre måtte flykte. Stefanus, som representerer det allmenne prestedømme, ble steinet av det ikke-kristne presteskapet. Det som provoserte presteskapet mest, var at Stefanus sa at Gud ikke bor i religiøse bygninger. Det var en trussel mot presteskapets posisjon.

Alle de kristne ble spredd på grunn av forfølgelsene, men de benyttet samtidig anledningen til å reise rundt og evangelisere. For eksempel menigheten i Antiokia ble ikke grunnlagt av apostler. Da Barnabas og Paulus kom til Antiokia og deltok i å gi undervisning der, ble heller ikke de kalt for apostler på det tidspunktet. Det skjedde først senere da de var midt i sin første misjonsreise. NTs historiebok Apostlenes Gjerninger, nevner ikke noen apostler som grunnleggere av antiokiamenigheten. Menigheten Antiokia ble grunnlagt av det allmenne prestedømme (vanlige kristne).

Mange vil ha det til at Paulus eller Peter grunnla menigheten i Antiokia. Men NT beskriver det ikke slik. Mange mener også apostlene innsatte en toppbiskop i Antiokia, men heller ikke en slik viktig begivenhet er nevnt i NT, hverken innsettelsen, toppbiskop-tjenesten generelt, eller noen biskopnavn! Årstallene for en slik innsettelse forsøkes legges innenfor tidsrammene for Apg, men Apg er helt ukjent med dette. Hvorfor denne iver etter å plassere apostler og biskoper i ur-Antiokia?

Bakgrunnen er at mange mener det er biskopene som har ansvaret for apostlenes lære i dag. For å ha dekning for dette, forsøker man å plassere en biskop i ur-Antiokia. Biskop er det samme ordet som tilsynsmann. Mange mener at tilsynsmann betyr å holde tilsyn med læren, og at det er kun biskopene som skal ha dette tilsynet. Men dette synet bryter sammen hvis for eksempel NT forteller at det var mange biskoper i hver by. Da begynner ur-opplegget med biskoper å ligne på det allmenne prestedømme der hver kristen er prest. Og hva er det Apg viser? Jo, NT viser at var mange biskoper i samme by. Paulus tilkaller seg de eldste (flertall) fra Efesos. Så kaller han dem for tilsynsmenn (biskoper).

Hva skal man da finne på for å bevise at det er biskopene som skal ha læreansvaret i dag? Trikset er da å kalle noen for toppbiskop eller bybiskop, en sjefstilling som er over alle de vanlige biskopene. Men da er man enda mer på viddene. Slike begreper brukes ikke i NT og bryter med logikken i flere tekstavsnitt.

For å vise at det dagens biskoper som har læreansvaret, så forsøker man altså å koble usynlige bybiskoper i NT med en usynlig suksesjon i NT...

I NTs mange brever, er det mange som får en hilsen fra brevskriverne, men det hilses aldri til slike toppbiskoper. Da må man anta at de heller ikke fantes. De oppsto i etterbibelsk tid. Når jeg argumenterer for dette i andre artikler, er det veldig provoserende for dem som legger vekt på biskopenes læreansvar.

Selv tror jeg biskopene, eller husvertene som jeg kaller dem, hadde ansvar for å sette seg inn i læren. Gjerne også lære bort. Men de var ikke alene om et læreansvar.

NT GIR DET ALLMENNE PRESTEDØMME ANSVARET FOR APOSTLENES LÆRE
Hva sier NT? Er det bare apostler og biskoper som har ansvar for læren? Nei. Judas (ikke han med sølvpengene, men Jakobs bror), skriver et brev i NT til andre kristne:

”Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere [alle kristne] noen formanende ord om å kjempe [alle kristne skal kjempe] for den tro som de hellige [alle kristne] én gang for alle [det skal ikke være noen utvikling/forandring i læren] har fått overlevert. For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er oppskrevet til dom. De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus [ingen andre ”sjefer”].

Brevet oppfordrer alle kristne om å kjempe for den tro de har fått overlevert. Det allmenne prestedømme, alle kristne, har ansvar for læren, etter at man har fått den overlevert.

TA VARE PÅ DET SOM STÅR SKREVET
Også i Johannes Åpenbaring ser vi noe lignende. ”Det er han [Johannes] som her vitner om Guds ord og bærer fram Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han har sett. Salig er den [alle de kristne i syv konkrete menigheter] som leser ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på [ansvaret går altså til alle] det som der står skrevet.

ALLE KRISTNE KAN I PRINSIPPET BLI BIBELLÆRERE
Hebreerbrevet henvender seg til alle kristne og til en konkret menighet. I kapittel 5:12 står det: ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord.” Alle kristne kan altså i prinsippet ta ansvar for læren. Men akkurat denne gjengen gikk det tregt med.

Samtidig bør man lese Jakobs brev kapittel 3: ”Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom.” Man skal altså ikke ta lett på undervisningen.

ALLE UNDERVISER ALLE
Kolloserbrevet er fra apostlen Paulus til alle kristne i Kollosai. I kapittel 3:16 skriver han: ”La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med alle visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.”

Det er altså ikke biskopen/pastoren/husverten som har ansvar for undervisningen. Alle skal undervise og rettlede alle.

I enkelte menigheter var det et press fra andre religioner. Et sted mente enkelte for eksempel at man burde innføre strenge matregler i menigheten. Da skriver Paulus at menigheten bør følge dens veiledere. Det vil si å høre på dem i menigheten som har satt seg best inn i evangeliet/læren. Selv om alle hadde ansvar for læren, så var enkelte i menigheten ferske som kristne. De burde høre på dem som ble kalt veiledere. Jeg tror det er snakk om lærere eller hyrdelærere (husverter), det vil si folk som har satt seg bedre inn i læren enn gjennomsnittet. Dette blir av mange tolket til en lederlære og pyramidelære der man skal følge ordrer som menighetens lederskap gir om hvilke sanger man skal synge, hvem som skal preke, hvem som skal ansettes osv. Slik blir det tolket, men jeg mener det er en avsporing fra poenget som her gjaldt å unngå dumme matregler.

DEN ALLMENNE TILSYNSTJENESTE
I Hebreerbrevet kapittel 3:12 står det: ”Se til, søsken, [oppfordringen går til alle] at ikke noen av dere blir ond og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.”

Alle er tilsynspersoner for hverandre. Alle i menigheten har ansvar for å oppmuntre de andre om troen. Man kan kalle det ”Den allmenne tilsynstjeneste”.

HVA MED TILSYNSTJENESTEN?
Det nye testamentet snakker om en egen tilsynstjeneste i menighetslivet. Hva er så det? Jeg tror tilsynstjenesten, også kalt eldste/prest/pastor/biskop/husvert, kort sagt gikk ut på at stødige kristne åpnet hjemmene slik at menigheten kunne ha samlinger. Dette argumenterer jeg for i andre artikler. Slike eldste var ikke nødvendigvis ”hovedlærerne” i menigheten. Det kunne være andre som var flinkere lærere. Men husvertene måtte ha satt seg inn i læren, det var en betingelse.

Enkelte steder ramser Paulus opp kvalitetene ved en ideel tilsynsperson (husvert). I den ene oppskriften nevnes ikke en undervisningsfunksjon i det hele tatt. Læreansvaret lå ikke høyt. I en annen oppskrift nevnes undervisning kun helt til slutt: ”Han må holde seg til det troverdige ord som samsvarer med læren, slik at han både duger til å veilede i den sunne lære og til å vise til rette dem som sier imot.” Mens et tredje sted står det at vedkommende ”må være dyktig til å undervise”. I enkelte problemmenigheter med sterkt press fra andre lærer, var det fint om også husvertene var dyktige til å undervise.

Ur-husvertene, det som i dag dessverre er blitt til en topplederfunksjon for kirkepyramider, hadde en sammensatt tjeneste. De skulle være litt vert, litt omsorgsfigur og litt lærer, samt tøffe nok til å slå i bordet hvis samlingen utviklet seg til å bli en fyllefest i vertens eget hjem. Men det står ikke noe sted at de skulle være sjefer i menigheten og bestemme læren alene. Det står heller ikke at de skulle bestemme sangvalg, bestemme hvem som skal være ansatt, bestemme hvem som skal preke, eller ha eneretten til å preke selv.

Men for å sikre at samlingene hadde en kristen ramme, måtte husvertene ha satt seg inn i læren. Tjenesten var en slags hygienefaktor. En må-faktor. Noen måtte åpne hjemmene. Og de som gjorde det, måtte ha satt seg inn i læren. Men andre kunne holde bibeltimer. Noen var ”kun” lærere, de hadde virkelig satt seg inn evangeliet, kjente meget godt til Skriften, og hadde evnen til å undervise. Andre hadde blandingstjenesten hyrdelærere (husverter/eldste), de hadde satt seg inn i læren litt mer ut fra en må-faktor til sin sammensatte tjeneste.

Hebreerbrevet 13:17: Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.”

Det står ikke her direkte at veiledere er det samme som eldste/tilsynspersoner. Men det er ikke urimelig å anta det. Det er i alle fall slik hierarkitilhengerne tolker det... De eldste skulle altså ikke holde tilsyn med læren. De skulle holde tilsyn med sjelene i menigheten. Med feil holdning her, så sporer tjenesten av til å bli en overvåkingstjeneste fra et religiøst politi. Jeg tror poenget er at husverten skal være interessert i enkeltmennesker. Omsorg er et NT-stikkord som blir brukt om denne tjenesten. Husverten kan ikke ha tyngdepunktet sitt på en talerstol. Husverten skal være som en hyrde. Det skal lukte sau av hyrder.

Derfor kan ikke menigheten være kjempestor. Den kan ikke være en pyramide. For da lukter det ikke lenger sau av hyrden. En hyrde må invitere til en samling som er så liten at det er naturlig å spørre hverandre: "hvordan har uken din vært?" Da er det mulig å vise omsorg eller komme med en oppmuntring.

Tilsynstjeneste er å være en av flere i menigheten som åpner hjemmet slik at menigheten kan holde samlinger. Husvertene må, i følge NT, være gjestfrie, stødige, omsorgsfulle, interessert i enkeltmennesker og ha satt seg inn i læren. Jeg ser ikke i NT noen oppfordring til husvertene om å holde tilsyn med læren, det vil si ha aleneansvar for læren. Oppfordringen om læreansvaret går til hele menigheten. Også oppfordringen om ”tilsyn” går til alle i menigheten. Alle skal se enkeltmennesker og bygge dem. Alle skal sammen kjempe for troen. Alle skal oppmuntre hverandre. Alle skal delta med undervisning og sang. Poenget er at de som åpner hjemmet kan ikke ha motsatte verdier. Derfor pusher Paulus dette. De som åpner hjemmet må stå for de samme verdiene slik at ytterrammene for samlingen blir gode.

Kilden vi i dag har til å sjekke læren, er NT. Mye rart har skjedd i kirkehistorien. Skriften alene må være prinsippet. Det allmenne prestedømme har ansvaret for å tolke Skriften der apostlenes lære står.

DET ALLMENNE LÆRERDØMME
Det er sjelden man treffer noen som er mot det allmenne prestedømme. Men de er gjerne samtidig for lederskapsdrevne menigheter der eldsterådet bestemmer læren og pastoren preker og døper. Det allmenne prestedømme defineres da slik: Alle kristne har tilgang til Kristus/nåden/frelsen, man behøver ingen prest som mellommann.

Men jeg mener at det allmenne prestedømme er noe mye mer. Det allmenne prestedømme betyr at det ikke skal være noen rangorden i menigheten. Alle i menigheten kan døpe, ta ansvar for læren, undervise, be, bryte brødet, preke, komme med oppmuntringer. Riktignok føler ikke alle for å preke eller døpe. Vi er forskjellige. Men at vi er forskjellige, er noe helt annet enn å lage en rangorden med embeter der de som har tjeneste bestemmer.

Siden de fleste sier de er for det allmenne prestedømme, må man følge opp med andre spørsmål: Er du for det allmenne lærerdømme, det allmenne aposteldømme og det allmenne tilsynsdømme?

mandag 15. januar 2007

Unnskyld, det er noe kjent med deg. Er jeg egentlig hyrden din?

NORGE TRENGER 300 000 NYE PRESTER: I dag har hver prest i Den Norske Kirke ansvar for 1.500 personer. Man kan få litt ulike tall etter hvordan man regner. Idealmodellen er visst rundt 2.500. En hyrde med to tusen i flokken, kan umulig kjenne navnene på hver enkelt. Bør ikke en hyrde det?

Bør ikke medlemmene i menigheten slippe å gå gjennom en sekretær for å få snakke med hyrden? Menighet er ikke snakk om å lede en organisasjon. Sjefer leder organisasjoner. Det er snakk om å bygge mennesker. Da må man være hyrde.

Ved en tidobling av antall prester, vil hver prest ha ansvar for 150. Det begynner å hjelpe. Da kan hyrden huske navnene. Men fremdeles vet ikke hyrden hvordan uka har vært for hver enkelt. For at hyrden skal kunne ha god tid til alle, bør antall prester 100-dobles. Da blir det 300.000 prester som er hyrde for 15 personer hver.

Hvordan få tak i tre hundre tusen prester? Jeg ser ingen annen løsning enn å satse på husmenigheter der presterollen er omdefinert. De nye prestene har ikke ansatte, de skriver ikke prekener, de er ikke øverste leder for en rekke virkegrener, de lager ikke visjoner og strategier, de hverken leser eller skriver rapporter. Men de åpner hjemmene og ordner et måltid for en liten flokk som får plass i boligen. Der samtaler man rundt maten, ber, deler noen oppmuntringer eller bekymringer og planlegger en håndsrekning.

En slik hushyrde bør ikke være sjef. For da er det risiko for at dynamikken ødelegges. Da forventer alle at sjefen har forberedt et innlegg, at sjefen skal ta de fleste initiativene, at sjefen skal sørge for at samlingene er trivelige. Da kommer man med en forventing om å bli underholdt. Når det ikke er en sjef, begynner folk å bidra med sitt. Én har et innlegg. En annen har en oppmuntring. Det blir balanse i nådegavene.

For å sikre at hyrden ikke oppfører seg som en sjef, kan det være lurt å ha flere hyrder i samme flokk (hyrder står alltid i flertall i NT). Det kan for eksempel bety at man bytter på hvilket hjem man møtes i.

Den Norske Kirkes strategi er å ha én prest pr 2.000 personer. Det samme ønsker frikirkene. Pastorene drømmer om at den lille menigheten skal vokse til noen hundre medlemmer, og derfra videre til noen tusen medlemmer. Jeg tror denne strategien er feil. Det allmenne prestedømme må utløses. Det må kry av små hushyrder. Det er deg, det.

x 0,0004: Slik regner myndighetene ut idealforholdet mellom prest og antall medlemmer:

  • Antall prester = medlemstall x 0,0004 (betyr 1 prest pr 2.500 medlemmer.)
  • Antall diakoner = medlemstall x 0,0002
  • Antall kateketer = medlemstall x 0,0002
  • Antall kantor/organist = antall gudstjenester/60.
Jeg fant utregningene her.

PS: I Det nye testamentet fins det ikke en tjeneste som heter hyrde. Det er eldstepersonene som får oppfordringer om å være som hyrder. Jeg skriver mer om det i andre artikler.

Slik kan man fjerne hierarkiene i norske menigheter


Jeg tror det er mange fordeler med ikke-hierarkisk menighet. Man tvinges for eksempel til å ikke vokse seg for stor. Hvis man vokser, må man i tilfelle dele seg. For det nytter ikke å drive en kjempemenighet med ikke-hierarkiske rammer. Ved at menighetene dermed blir små og mange, er det lettere å se enkeltmennesker i menighetslivet - noe som er en forutsetning for å utveksle kjærlighet.

I en ikke-hierarkisk menighet vil også det allmenne prestedømme ha bedre rammer. Tjenestene i menigheten vil da endres, blant annet fra indirekte tjenester til direkte tjenester. Istedet for å være "god i å vaske kirkegulv", så er man "god i å gi oppmuntringer".

Et opplegg med ikke-hierarkiske husmenigheter betyr ikke at det er helt slutt på storsamlinger eller kor. Men storsamlingene er sjeldnere, og de får andre rammer. Kor og andre kristne grupper kan drives av organisasjoner eller av private.
Se figur her.

søndag 14. januar 2007

"Inspirerande reflektioner"


"Den som vill ha inspirerande reflektioner och undervisning kan gå med till Oslo och Sandefjord och några gemenskaper som beskrivs i bloggarna Bygge Mennesker II och Are Karlsens Blog."

Setningen over er klippet fra en svensk blogg som heter missionxp. Hyggelig at folk er positive til våre tanker om menighetsliv.

Mitt foreløpige syn på nattverden

  • Nattverd ble i urmenighetene som regel holdt i forbindelse med et skikkelig måltid
  • Nattverd er til minne om Kristus
  • Nattverd er å takke Gud
  • Nattverd er fellesskap i menigheten og fellesskap med Kristus
  • Nattverdsmat og nattverdsdrikke skal, før det deles, være helt. Dette for å symbolsk vise at menighet og Kristus er én kropp, og at alle i menigheten får næring fra samme kilde. Man kan ikke ta 20 poteter og dele ut en potet til hver under nattverden. Symbolikken viser da mange kilder. Man kan heller ikke ta 4 flatbrødskiver og dele i fem deler hver slik at man får 20 biter. Man kan heller ikke ta 20 kjeksbiter. Heller ikke 20 minibrød. Men ett brød som deles på alle viser riktig symbolikk, for da spiser alle av samme opphav. Man kan godt bruke et rundstykke eller en bolle. Også det er like hverdagslig som brød og vin, og det er helt (samme kilde/opphav/hode) før det deles på alle.
  • Nattverd er trosbekjennelse. ”For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.”

Selv tror jeg ikke at brødet i nattverden blir til Jesu kropp bokstavelig. Et av poengene er at menigheten er Jesu kropp. Og Jesus er hodet på den kroppen. Når Jesus sier ”min kropp”, så er det snakk om fellesskapet i menigheten. Samt hver enkelt kroppsdel, altså hvert enkeltmenneske i menigheten.

Når menigheten holder samling, og man spiser et skikkelig måltid, så gir det rammer der man kan bygge hverandre. Det gir mulighet for utveksling av kjærlighet. Jesu kropp, menigheten, bygges. I urmenighetene kunne dette være noe så enkelt som at de med mye mat kunne dele med dem som hadde lite mat. Paulus kjefter på en menighet der man ikke ville dele. Den ene var sulten mens den andre drakk seg full.

I tillegg, eller først og fremst, betyr ”min kropp” at Jesus er frelser, hode, kilde og sentrum midt i menighetens fellesskap.

Har brødet og vinen ulik symbolikk? Muligens handler brødet mest om ”kropp”, det vil si ”fellesskap i menighet med Jesus som kilde”. Og vinen handler mest om Kristus som frelser, fordi vin symboliser at Gud selv lot seg korsfeste og da rant det blod.

Nattverden er et alt-i-ett-opplegg: Trosbekjennelse, takksigelse, minne, fellesskap horisontalt og vertikalt, ettertanke, osv.

KROPP
I forbindelse med nattverden blir altså ordet kropp brukt. Her er noen eksempler på bruk av ordet kropp i NT:

  • Menigheten er Kristi kropp, står det i korinterbrevet.
  • 1. kor 11:23: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» Eller les hele 17-33.
  • 1. Kor 12:27: Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.
  • Ef 1:22: Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
  • 1. Kor 10:14: ”Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.”

Til den siste teksten, tenker jeg slik: Man blir ikke kristen av å drikke nattverdvin, det blir i tilfelle det samme som å tvangsdøpe folk. Man blir kristen fordi man tror. Når man deltar i nattverd, så er det uttrykk for tro.

TRADISJONEN HAR ØDELAGT FORSTÅELSEN AV NATTVERDEN
Nattverd er ikke et lett emne. Tradisjonen har vært ødeleggende. I urmenighetene hadde man kjærlighetsmåltider der man kunne bygge hverandre i hjemmene. Men noen generasjoner senere hadde man begynt å bygge kirker. Folk ble sittende i benkerader. Måltidet forsvant. Fellesskapet fikk vanskeligere rammer. Nattverden ble til en organisert kjeksbit tatt ut av sin sammenheng. Symbolikken ble borte, både i seg selv (ett brød, ikke mange brød) og i den sammenheng den sto i (fellesskapsmåltid).

Nattverd bør oppgraderes i dagens menighetsliv. Siden nattverd involverer fellesskap og måltid, er husmenighet ikke noen dum løsning i den sammenhengen.

Det at hele menigheten har samme kilde, hele menighetskroppen har ett hode, kan muligens også symbolisere at det ikke skal være en rangordning i menigheten. Hvis dette er riktig, ble det et brudd med denne tanken på det kjente nikeamøtet på 300-tallet. Da bestemte biskopene at alle biskoper skal få nattverden før prester og diakoner. Når dette måtte befestes i et vedtak, tyder det på at de ikke hadde noen skriftsteder å slå i bordet med. Kanskje var dette vedtaket et avgjørende brudd med en av nattverdens opprinnelige hensikter.

Som sagt, dette er mitt foreløpige syn på nattverd. Jeg har ikke tatt dypdykk i temaet. Jeg tør ikke sette to streker under svaret. Biskopene med sine etterbibelske tradisjoner har gjennom en lang kirkehistorie gjort at vi i dag er ganske blanke på hva nattverd egentlig er. Også de senere frikirkelige pastorene har vært preget av gamle tradisjoner. De deler for eksempel ut flatbrød i gudstjenesten uten at det er et skikkelig måltid involvert. Rammene er hentet fra Tradisjonen og ikke fra urmenighetene.

Jeg håper det allmenne prestedømme (alle kristne) kan bidra med bedre forståelse av hva nattverd er. Med utgangspunkt i Skriften alene-prinsippet må vi studere og samtale om hva NT sier om nattverd.

tirsdag 9. januar 2007

Stor undersøkelse om husmenigheter

I USA er husmenigheter blitt stadig mer vanlig. En undersøkelse viser at gjennomsnittshusmenigheten består av 20 personer som møtes onsdag eller søndag hver uke. En samling varer i omkring 2 timer.

DET ER NÅ DET SKJER
Undersøkelsen viser at halvparten av dem som deltar i en selvstendig husmenighet i USA, har deltatt i under tre måneder. 6 av 10 som er med i husmenighet har ikke lagt tyngdepunktet i husmenigheten. Dette er så nytt at folk gjerne vil teste ut opplegget. Men 4 av 10 har allerede flyttet tyngdepunktet over i husmenigheten. Men selvsagt fortsetter man å treffe andre kristne i andre samlinger, for eksempel i gudstjenester.

George Barna, som står bak undersøkelsen, sier: “Sammenlignet med tradisjonelle menigheter sier folk i husmenigheter oftere at de opplever en trosdrevet forandring til å prioritere sin relasjon med Gud.”

Halvparten av samlingene praktiserer nattverd.

DETTE SKJER I HUSSAMLINGENE

Undersøkelsen viser også hvilke elementer som er mest vanlig i husmenighetssamling (i USA):

93 %: Åpen bønn
90 %: Bibellesing
89 %: Tjenester utenfor samlingen
87 %: Deling av personlig behov eller erfaringer
85 %: Måltid, samt samtale før og etter samlingen
76 %: Innslag av undervisning

Les mer om undersøkelsen her og her

lørdag 6. januar 2007

Velg: a) "Skriften alene", eller b) "Skriften i en særstilling".

Enkelte kirkesamfunn finner teologisk støtte i trosbekjennelser og dokumenter som dukket opp i etterbibelsk tid. De mener at det ikke holder med "Skriften alene" som trosgrunnlag, de støtter seg også til Tradisjonen.

Jeg synes det er fint å skrive oppsummeringer av Det nye testamentets innhold. Det hjelper når man skal forklare eller diskutere hva den kristne tro gå ut på. Men slike oppsummeringer bør ikke ha noen verdi utover å være oppsummering. På samme måte er det fint med prekener eller verdi-opplistninger, men heller ikke slike må få verdi utover det det er.

Etter hva jeg kan forstå, så ser ulike kirkesamfunn ulikt på Tradisjonen. Noen står for Skriften alene-prinsippet og mener at alle dokumenter og vedtak fra Tradisjonen (kirkehistorien) kun er forklaringer og oppsummeringer, eller forsøk på slike, som man ikke kan bruke som dommer i teologiske diskusjoner. De støtter seg da egentlig ikke til Tradisjonen. Hvis de oppdager at Tradisjonen er på kollisjonskurs med Skriften, så går Skriften foran.

Andre kirkesamfunn mener at Kirken er i en utvikling år for år. Skriften alene sier ikke alt om hvordan Kirken skal være i dag. Tradisjonen hører med som et ekstra tillegg. Deler av Tradisjonen brukes også som et slags bevis bakover for å utfylle der Skriften enten er uklar eller ikke sier noe. Tradisjonen brukes slik som en utvidet Bibel. Dette støtter jeg ikke. For Tradisjonen har surret det til flere ganger. Derfor kan man heller ikke støtte seg til den nære tradisjon som utviklet seg rett etter at apostlene var døde. Skriften alene, må være prinsippet.

I år 96 ble det for eksempel sendt et brev fra romamenigheten til korintmenigheten (1. Klemens brev). Dette brevet ser ikke ut til å skille seg mye fra NT, bortsett fra en merkelig utlegning av Fugl Føniks og et par andre poenger. Men i år 110 dukker det opp andre brever som skiller seg mer fra NT. Nesten helt fra starten av har Tradisjonen kommet ut av NT-sporet. På nytt og på nytt gjennom historien har man forsøkt å koble menighetslivet inn på ur-sporet igjen. Men ofte drasser man likevel med seg saker og ting fra Tradisjonen. Enkelte ganger har dog Tradisjonen rett, og argumenterer mot lære som ikke er i tråd med NT, og det er jo fint.


APOSTLENES LÆRE – HELT SIKKERT?
Siden det tidlig ble teologiske debatter i etterbibelsk tid, er det fint at det ble enighet om noen grunnleggende prinsipper for hvilke dokumenter som skulle tas med i NT. Ved Skriften alene-prinsippet er vi sikker på at vi forholder oss til apostlenes lære. De bøker og brev som er med i NT er skrevet av apostlene eller deres nærmeste medarbeidere samt andre som sto Jesus svært nær. Det er ikke tatt med brev fra folk etter at apostlene var døde. Dette er et meget bra prinsipp, for gjennom kirkehistorien (Tradisjonen) har det vært mye rart.

TROSBEKJENNELSER
Mange kirkesamfunn finner støtte i trosbekjennelser. Greit nok som en hjelp. Men slike bør ikke være avgjørende teologisk. I utgangspunktet er det fint at noen setter seg ned og skriver en oppsummering av NTs lære. Problemet er at man samtidig kan føye til egne meninger. Lutherbevegelsens hoveddokument sier for eksempel at det er greit at kristne kan ta statlig jobb i rettsvesenet og dømme folk til døden. Og dokumentet kaller kristne som praktiserer troende dåp (= ikke barnedåp), for kjettere.

Dette er faren med å vektlegge Tradisjonen som noe mer enn historie. Man legger til synspunkter som enten er i strid med NT, eller som i det minste kan diskuteres.

Her er noen av dokumentene som flere støtter seg til, i sterkere eller svakere grad:

Nikenske trosbekjennelse
Store deler av denne trosbekjennelsen oppsto på 300-tallet. På det kjente kirkemøtet i Nikea fikk denne trosbekjennelsen støtte, med noen nye tillegg. Senere ble det uenighet mellom Østkirken og Vestkirken. Den vesterlendske oversettelsen føyde nemlig til et ”og” når det gjelder hvem som er kilde/opphav til hvem i Treenigheten. Etter hva jeg forstår, finnes denne trosbekjennelsen derfor i to versjoner.

Nikea-møtet bestemte også at biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden. Dette er i kontrast med hvordan Jesus, Paulus og Jakob underviser i Det nye testamentet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at et slikt vedtak er i strid med apostlenes lære. Videre fikk bispedømmet i Jerusalem spesielle æresrettigheter. I Nikea-møtet innførte man altså en etterbibelsk tradisjon.

Forøvrig ble det bestemt på dette møtet at biskoper måtte ordineres i nærvær av minst tre biskoper og bekreftes av en erkebiskop. Erkebiskop er et begrep som ikke finnes i NT. Og det ble videre bestemt en minstetid med dåpsundervisning før man kunne bli døpt. Også dette i kontrast med NT. Paulus ble døpt straks etter at han hadde spist og kommet til krefter. Også hoffmannen som Filip døpte, ble døpt straks.

Apostoliske trosbekjennelse
Kan muligens følges tilbake til rundt 300-tallet. Men de færreste tror at den er skrevet av apostlene. Den ble antagelig brukt som en dåpsbekjennelse. Trosbekjennelsen brukes ikke av den ortodokse kirken. Den ortodokse kirken har stått utenfor denne tradisjon.

Athanasianske trosbekjennelsen
Folk er usikre, men kanskje denne trosbekjennelsen stammer fra 500-tallet en gang. Brukes ikke av den ortodokse kirke.

Augsburgske bekjennelsesskrift
Lutherbevegelsens bekjennelsesskrift fra 1530. Eksempler: Påbudt barnedåp for kristne. Gir kristne rett til å ta statlig tjeneste, for eksempel føre krig.

Konkordieboken
Dette er Lutherbevegelsens hoveddokument. Ble gitt ut år 1580. Inneholder:

  • Nikeanske trosbekjennelse
  • Apostoliske trosbekjennelse
  • Augsburgske trosbekjennelse
  • Augsburgske bekjennelsesapologi
  • Schmalkaldiske artiklene
  • Om pavens makt
  • Luthers lille katekisme
  • Luthers store katekisme
  • Konkordieformelen

Baptister og pinsevenner må slite med å skrive under på Konkordieformelen da den påbyr barnedåp. Men for eksempel den svenske kirken har Konkordieboken som sitt trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den norske kirke har ikke hele Konkordieboken som sitt trosgrunnlag, men store deler av den.

SKRIFTEN ALENE
I Konkordiedokumentet står det at dokumentet og de tidligere trosbekjennelser er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Dokumentet bruker altså Skriften alene-prinsippet.

Det er ikke alle som bruker dette prinsippet. Enkelte sier "Skriften står i en særstilling". De bruker etterbibelske dokumenter og historieopplysninger til å tolke NT. De mener at øverst står selvsagt Skriften, men Tradisjonen kommer som nr 2. Og selvsagt mener de at Skriften går foran Tradisjonen ved tvil. Men Tradisjonen (kirkehistorien) brukes for eksempel for å vise at det var tre hovedtjenester i urmenighetene, det vil si biskoper, eldste og diakoner.

Hvis man først skal bruke Tradisjonen på en slik måte, mener jeg de eldste brevene som tilhører Tradisjonen må gå foran de yngre. De eldste brevene viser ikke en slik tredelt tjeneste. Heller ikke firedelt tjeneste med erkebiskoper, og heller ikke fem-seks-syvdelt med en pave på toppen. Tradisjonen må ta skylda for en slik utvikling. NT viser et annet opplegg. Det er uenighet om hva NT egentlig viser, men det er NT man må bruke når man diskuterer, ikke Tradisjonen. Det er umulig å vite hvor i Tradisjonen man skal sette strek.

Det nytter ikke å både si "Skriften alene" og "Skriften står i en særstilling" samtidig. Enten står Skriften alene eller så står den øverst i en særstilling sammen med noe annet. Enten er den alene eller så er den sammen med noe mer. Den kan ikke være begge deler på en gang. Man må velge hvilket prinsipp man går for.

TRADISJONEN FORANDRER SEG
Tradisjonen inneholder flotte personer som utrettet mye eller som skrev gullkorn. Man finner også interessante teologiske debatter og oppsummeringer. Men den inneholder også alt fra overgrep til innføring av embeter, for eksempel erkebiskop. Umerkelig forandres skikker og oppfatninger. Om igjen og om igjen må man tilbake til hva som står i Det nye testamentet.

Men alle forstår stykkevis og delt. Når man ser at Tradisjonen er i strid med NT, og argumenterer for en forandring av Tradisjonen, betyr ikke det at man har rett på alle andre felter. Tradisjonen er på sporet mange steder. Derfor er det viktig med det allmenne prestedømme der alle bidrar med å hente poenger fra NT og drøfte dem. Man kan i alle fall ikke overlate teologien til Tradisjonen.

Les mer:

Nikea

Augsburgske bekjennelsesskrift

Konkordieboken

1 Klemens brev

torsdag 4. januar 2007

1300-tallet: John Wycliffe kjempet for det allmenne prestedømme

Ikke lenge etter at apostlene døde, så dukket det opp hierarkier i menighetslivet. Siden har det vært en drakamp mellom hierarkikirkene og det allmenne prestedømme der hver kristen anses som prest.

Stort sett har hierarkikirkene vunnet drakampen etter å ha forfulgt sine meningsmotstandere, gjerne med staten på sin side.

På 1300-tallet dukket det opp en kar i England som het John Wycliffe (enkelte staver det Wyclif). Han var professor i teologi, en ivrig bibelforsker, interessert i naturvitenskap, matematikk, filosofi, historie, kirkelover, jus, og var en vel ansett mann ved hoffet. Han var en periode leder for en viktig skole i den engelske kirke der prester fikk utdannelse.

SKRIFTEN ALENE

John Wycliffe sto for prinsippet Skriften alene. Katolikker og ortodokse legger derimot vekt også på tradisjonene som har oppstått i etterbibelsk tid. Før Wycliffe var det også andre som sto for Skriften alene-synet, blant annet valdenserne. Også den nest største gruppen kristne i verden i dag, pinsebevegelsen, står for Skriften alene-synet.

DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Wycliffe mente også at hver troende er prest og gjennom troen kan føde barn til menigheten og gi dem næring. Ingen kan ved siden av Kristus være hode for menigheten. Wycliffe var veldig i mot et pavesystem. I en av sine bøker tar Wyclif utgangspunkt i urmenighetene og de tjenestene som var der og forkaster paven og hierarkiets maktstilling i kirken.

I Norge i dag er det en gryende interesse for husmenigheter. Vi er egentlig litt sent ute her i landet, for i resten av verden har det vært interesse for husmenigheter en stund. Mange forlater de tradisjonelle kirkene og starter opp med hussamlinger. Men i Norge er man nølende. Man diskuterer ivrig på flere blogger. Motstanden kan variere, men det som skaper mest engasjement er husmenighetenes ikke-hierarkiske holdning, deres positive innstilling til det allmenne prestedømme og deres ofte negative syn på gamle tradisjoner. På nytt dukker striden opp om prinsippet om Skriften alene. Husmenighetene står på Skriften alene og mener at den ikke viser hierarkier, men et allment prestedømme. For å finne gode nok argumenter må hierarkitilhengerne bringe inn etterbibelske tradisjoner og si at kirken er alltid i utvikling. Vi er altså tilbake til debatten fra 1300-tallet. Før Luther. Ja, allerede i år 160 kom det protester mot hierarkiene, så det er en kjempegammel diskusjon.


Men tilbake til 1300-tallet: John Wycliffe oversatte Bibelen til engelsk, et av motivene var at Kirken var på feil spor. Andre enn Kirken måtte kunne få anledning til å lese og komme tilbake til rett lære.

Snart startet forfølgelser mot Wycliffe og de som tenkte likt som ham. Det var mange som tenkte som ham, en person skrev på den tiden "Annenhver jeg treffer er jo en lollard."


Selv flere år etter hans død var ikke Kirken fornøyd med forfølgelsene og gravde opp liket av Wycliffe og brente det.

I 1409 ble det forbudt å preke uten biskopens tillatelse. Kun det engelske kirkemøte kunne godkjenne oversettelser av Bibelen. Og Wycliffe-bøkene skulle ødelegges.

Noen år senere dukket det opp en ny teologiprofessor, Johan Huss, som tok opp John Wycliffes tanker og fortsatte den skarpe kirkekritikken. Også Huss mente at Bibelen var den eneste autoritet for en kristen i spørsmål om tro og liv.


Huss ble brent på bålet i juli 1415. Atter en gang ble det allmenne prestedømme slått tilbake. I dag er det andre tider. Det allmenne prestedømme har en mulighet. Men tradisjonene sitter dypt. Folk tror at for å døpe, må man være prest eller pastor. Og for å møtes som menighet, bør man helst ha en kirke. Og kirkebenker.

Det kan være at kritikere av hierarkier og tradisjoner ikke alltid har rett på alle områder. Gjennom den lange kirkehistorien har det dukket opp folk med en teologi som jeg synes er i strid med Bibelen. Men slik er det også med tilhengerne av hierarkiene og tradisjonene. De brente jo sine meningsmotstandere.

Hierarkiene og tradisjonene er altså ikke en sikkerhet for at den læren som apostlene mottok fra Jesus vandrer videre. Tradisjonene endrer seg med tiden. Før, altså helt tilbake til Det gamle testamentet, var det vanlig å stille spørsmål og føre en samtale etter en telogisk undervisningsrunde. Men tradisjonene har med tiden kvelt den muligheten etter en preken. Jeg tror Skriften alene og Det allmenne prestedømme faktisk er en bedre kandidat når det gjelder å ta vare på apostlenes lære.

Les mer om det allmenne prestedømme her.

Kilder: Frikirkens historie, av Gunnar Westin. Wikipedia, internettleksikon.

onsdag 3. januar 2007

Makttesten for pastorer

På denne bloggen foregår det mye systemkritikk når det gjelder tradisjonelle menigheter. Man kan også drøfte motiver, for eksempel spørre hvorfor pastorer holder fast på hierarki-systemet.

Selv tror jeg de ikke gjør det ut fra egoistiske motiver. Jeg tror det er snakk om gamle etterbibelske tradisjoner samt kultursmitte fra bedriftslivet. Man er vant med at det skal være slik. Men jeg ser at andre er uenige. De har møtt maktpastorer. Selv treffer jeg bare hyggelige pastorer som brenner for menigheten. Men hvis man først er opptatt av motiver, så har jeg laget denne vesle makt-testen, de fem p-er:

PENGER: Er pastoren villig til at halvparten av gavene menigheten får, leveres direkte til husgruppene i menigheten og at de bestemmer bruken?

PREKEN: Er pastoren villig til at i halvparten av gudstjenestene, så er det andre personer i menigheten som preker?

POPULÆRITET: Er pastoren villig til at halvparten av prekene som pastoren selv skriver, leses opp av andre i menigheten?

PRESTEROLLE: Er pastoren villig til at i halvparten av tilfellene, så er det andre enn pastoren som tar seg av dåp?

PASTORROLLE: Er pastoren villig til fortsatt å gå i menigheten hvis han av en eller annen grunn ikke kunne være leder eller mellomleder?

Man kan finne unnskyldninger for å svare nei. Pastoren kan ha saklige argumenter for at gavene brukes bedre i stormenigheten enn i husgruppene. Men hvis pastoren uten å nøle svarer nei på alle spørsmålene, så bør noen ta en prat med ham.

Jeg snakker her om menigheter, ikke kristne organisasjoner.

Da jeg la ut denne artikkelen på www.byggemennesker.no i fjor, fikk jeg en respons fra en pastor. Han sa han kunne skrive ja ved alle spørsmålene, bortsett fra punktet der andre skal lese opp prekene hans. Midt under en preken kan han bli grepet av Den Hellige Ånd og da går han litt ut av manus, derfor må det være han selv som leser, var argumentet.

Ja, det er et saklig argument. Men det avdekker et annet poeng. Hva med de 150 andre som er til stede? Kan ikke også de bli grepet av Den Hellige Ånd og få lyst til å komme med betraktninger utenfor manus? Hvorfor skal pastoren ha talemakten? Resten av menigheten har ikke mulighet til å komme med innspill. Bortsett fra nestlederen som leder møtet og som kanskje kommer med en kort historie for bygge bro mellom to innslag. Alle andre må være stille. Ja, selv etter at prekenen er ferdig, er det ikke mulig å kommentere. Dette er et makt-eksempel.

Selv i næringslivet, hvor det er mye hierarki, pleier foredragsholdere å avslutte med en runde med spørsmål, innspill og samtale. Men slik er det dessverre ikke i norske menigheter. Hvorfor ikke bytte roller, som en øvelse? Da kan pastoren kjenne hvordan det er å sitte musestille i benkeradene. Mitt forslag til rollebytte er veldig mildt overfor pastoren. Han skal fremdeles få lov til å skrive prekenen og beholde makten der. Når pastoren sitter og hører sin egen tale bli lest opp, og brenner etter å kommentere den eller bryte av, ja da skjønner han kanskje hvordan vi benkeslitere har det. Da vil han gå inn for en ny politikk. Da vil han si: ”Etter alle prekener skal vi alltid ha ti minutter med frie kommentarer”. For da kan han selv slippe til med ”utenom-manus-kommentarer” til sin egen preken som er lest opp.

Jeg er selvsagt tilhenger av at vi skal kunne tjene hverandre med det vi er gode i. Å fremføre en preken er ikke bare snakk om å lese opp. Man må være karismatisk osv. På den måten synes jeg det er greit at pastoren preker og ikke lar andre lese opp. Men denne øvelsen handler ikke om dette. Den handler om å forstå makt. Og deretter endre tradisjonene i menigheten.

Forøvrig synes jeg det er veldig positivt hvis andre pastorer kan følge den pastoren som ga meg respons, og si ja til at halvparten av gavene kan gå direkte til husgruppene. Det er veldig radikalt og kan føre til at menighetens naboer kan få en helt annen opplevelse av menigheten. Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg leser i denne pastorens respons. Har vi misforstått hverandre? Når jeg skriver ”halvparten av gavene”, så mener jeg ikke ekstra-gaver utover det menigheten allerede får. Jeg mener at av alle gavene som menigheten i dag får, så skal man dele på to. Halvparten av pengene som i dag brukes i stormenigheten, tas bort. I praksis betyr det at man må si opp ansatte.

Ved gaver skrev jeg penger som stikkord. Men jeg tenkte også på menneskelige ressurser. Koret kan da øve bare halvparten så ofte (i menighetens regi). Det samme med vaskelagene. Men jeg kan ikke innføre nytt meningsinnhold etter at testen er tatt, så dette må vi se bort fra når det gjelder denne pastorens svar. Men pengebruken alene er nok til å flytte tyngdepunktet i menigheten.

Hvis pastorer er villige til å flytte tyngdepunktet i menigheten på den måten testen viser, først og fremst fra stormenighet og over på husgrupper, så er det veldig positivt. Når jeg i makttesten skriver at husgruppene skal bestemme bruken av pengene, så mener jeg husgruppen og ikke stormenighetens forlengede arm inn i husgruppen. Ved å si ja til dette spørsmålet, sier man også ja til å sette husgruppene mer fri. Da blir de som husmenigheter som har tilknytning til en tradisjonell menighet.

Husgrupper er ”in” i norske menigheter. Jeg kan høre pastorer si at husgruppene er ”det viktigste” i menigheten. Men de nekter å flytte en krone fra stormenigheten og over på husgruppene. De vil heller ikke kutte ned på antall gudstjenester eller aktiviteter. Dermed ender dessverre husgruppene opp som bare en ekstra aktivitet eller en ekstra virkegren. Kreftene i menigheten fyres fremdeles av i pastorens egentlige interesseområde: scenen og stormenighetens mange aktivitetsrom. Men de som svarer ja i makt-testen, tror jeg kan bidra til snu samfunnstatistikkene.

Det er tungt å endre synspunkt når mye av sin identitet og sin inntekt ligger i dagens pastorrolle. Det er lettere å tenke nytt for dem som sitter i benkeradene. Der sitter de nye prestene, de som går sammen om å starte organiske ikke-hierarkiske hussamlinger. Man behøver ikke slutte med storsamlinger av den grunn. Men tyngdepunktet er flyttet. Les mer om det allmenne prestedømme her.