Kvinner hadde full talerett i urmenigheten

Fremdeles finnes det mange som mener at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne kommer sammen. Et slikt syn er en form for gnostisk lære der man har byttet om på kjønnene. Det er meningsløst å si at bibelske kvinner som Priska, Junia og Føbe måtte være tause i samlingene. Priska var biskop. Junia var apostel. Føbe var diakon. Selvsagt kunne de både snakke og preke.

MENINGSLØST MED TALEFORBUD FOR BISKOPER
De samme som nekter kvinner å snakke, vil sikkert protestere mot at Priska var biskop. Men hvis ikke Priska var biskop i menigheten som holdt samlinger hjemme hos henne og ektemannen, hvem var biskop der da? "Det var sikkert ektemannen som var biskop", sier du kanskje. Men da må jeg be deg svare hvem som var biskop hjemme hos kvinnen Nymfa. Bibelen nevner ingen ektemann der. "Det var ikke slike husbiskoper", sier du kanskje da. Men da spør jeg: Hvem var biskoper da? Har du noen navn?

Vi vet av NT at oppskriften på en god biskop tok utgangspunkt i biskopens eget hjem. Vedkommende skulle være gjestfri og ha et hjem med veloppdragne barn. Vi vet også at det var mange biskoper i hver by, det vises ved at Paulus tilkaller seg mange biskoper fra Efesos. Og vi vet at det var mange husmenigheter og at det var flere av dem i hver by.

Og vi vet, alt dette ut fra NT, at biskoptjenesten gikk ut på å være hyrde for flokken og vise omsorg for den. En opplagt biskopoppgave må da være å samle flokken og være til stede når den er samlet. Det er meningsløst å ikke være til stede hvis oppgaven er å vise omsorg. Og en opplagt samlingsplass er biskopens eget hjem, for det fantes ikke kirker. Puslespillet ramler elegant på plass hvis du godtar at Priska var biskop. Da blir det ingen løse tråder angående organiseringen ellers.

Hvis du protesterer på det, må du forklare hvorfor Paulus hilser til menigheter og husverter uten (etter din mening) å nevne biskopene i disse brevene.

Hvis du mener Bibelen sier at kvinner har snakkeforbud og prekeforbud, må du aller først legge på bordet en sannsynlig organisering og sammenheng mellom menigheter og biskoper. Får du ikke til det, ryker automatisk også ditt syn på kvinnelig taleforbud.

UNNGÅ UROLIGE SAMLINGER
De som vil at kvinner ikke skal snakke eller preke, tar gjerne utgangspunkt i noen bibeltekster som nevner kvinner som skal være stille. Også menn får slike oppfordringer i Bibelen, men det er det visst ingen som bryr seg om.

Et gresk ord som man bør sette seg inn i, er hesuchazo. Her er noen eksempler på hvordan det er brukt i Bibelen:

1) I en menighet var det en del folk som ikke gadd å jobbe. De satset på at deres venner i menigheten skulle gi dem alt de trengte fordi en kristen holdning er å dele. Dermed kunne de selv surre rundt og leve livet. Paulus mente dette var snylting og misforståelse av hva kristen oppførsel skulle gå ut på. Han skrev derfor til menigheten:

"Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig [hesuchazo] liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere."

Ordet hesuchazo betyr her et rolig og ikke-utagerende liv. Kanskje snylterne dro fra fest til fest. Ordet er selvsagt ikke et forbud mot å snakke eller tale. (Og det er selvsagt heller ikke et påbud om å ha yrke som håndverker og ikke byråkrat eller selger...)

Den samme menigheten får også denne oppstrammeren: "Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille [hesuchia] og spise sitt eget brød."

2) Noen kristne forsøkte å få Paulus til å ikke dra til Jerusalem, for det ventet det trøbbel, men de klarte ikke stanse Paulus. "Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro [hesuchazo] og sa: «La Herrens vilje skje!»"

Heller ikke her brukes ordet som et taleforbud. Poenget kommer frem: Situasjonen roet seg. Og når en situasjon roer seg, så må den tidligere har vært noe oppspilt.

3) Kristne oppfordres i Bibelen til å ikke lage opprør i samfunnet, men leve som vanlige skikkelige samfunnsborgere: "Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille [hesuchios] og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt."

Taleforbud? Nei. Påbud om å være musestille? Nei. Det er snakk om å opptre høflig og skikkelig uten fyre opp under konflikter.

4) I Apostlenes gjerninger kan vi lese at Paulus blir tatt til fange og en svær mobb er mot ham. Men mobben roer seg for å lytte da de hører at Paulus snakker deres eget språk: "Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere [hesuchia]."

Man gikk fra forstyrrelser, bråk og kaos, til en roligere situasjon.

Det er altså tydelig at ordet hesuchia ikke handler om prekeforbud eller snakkeforbud. Ordet handler om å ikke forstyrre, avbryte, lage kaos, være utagerende og slikt, men heller oppføre seg pent og rolig.

Og da kommer jeg til den teksten som enkelte bruker til å kreve at kvinner ikke skal snakke eller preke når kristne samles. Et par setninger før er det mennene som får en oppstrammer fordi de skaper uro i samlingen. Så går teksten over til å omtale kvinnene:

"En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet [hesuchia] og underordne seg i alt."

Ordet hesuchia er her blitt til stillhet på norsk. Men det betyr altså ikke et snakkeforbud eller prekeforbud. Men det betyr at man ikke lager bråk, er utagerende eller driver forstyrrelser, for det er slik ordet brukes ellers.

Når det gjelder underordning, så går slike oppfordringer på kryss og tvers ellers i NT og oppsummeres i at alle skal underordne hverandre, altså gjensidig underordning. Det er ikke snakk om enveis underordning.

Poenget med teksten er at folk skal oppføre seg høflig og pent når det er samling.

Tilbake til mennene som noen setninger før fikk en oppstrammer: De hadde en uvane med å misbruke fellesbønnen. De blir derfor i teksten oppfordret til å "be med løftede og rene hender, uten sinne og strid". Det er ikke snakk om vaske seg med såpe. Det er snakk om at man ikke skal pakke argumenter, beskyldninger, motiver og egoisme inn i bønnene.

Tenk deg en kar som ber høyt: "Kjære Far, hjelp den dusten Nils til å forstå at han skal gi meg en tusenlapp fordi han ennå ikke har levert tilbake kjerra han har lånt."

I enkelte menigheter lå folk til og med i rettsak med hverandre, forteller NT.

Bønnen skulle ikke være preget av slik sinne og strid. Noen vil kanskje si "typisk mannfolk". Jeg har ikke noe statistikk over hvem som strider mest av kvinner eller menn, men i alle fall var dette en svakhet ved mennene i dette området som brevet gjaldt.

Først fikk altså mennene en formaning om å ikke lage uro og strid i samlingen. Noen setninger etterpå er det kvinnene som fikk lignende formaning. Det handler ikke om forbud mot å si noe eller forbud mot å preke.

UNNGÅ FORSTYRRENDE SNAKK
Et annet sted NT behandler høflig oppførsel i menighetssamlingen, er i 1. Korinterbrev 14. kapittel. Der brukes et annet gresk ord for å forklare at det er dumt med forstyrrende snakk. Det greske ordet laleo betyr å snakke, men det kan visstnok også bety forstyrrende prating. Det siste er ikke så viktig, for det er sammenhengen som best viser at det denne gangen gjelder forstyrrelser.

I tillegg å legge merke til sammenhengen ordet står i, bør man lese andre tekster som bakgrunn. I Peters pinsetale kommer det for eksempel frem at kvinner skal tale profetiske ord. Og i Apostlenes gjerninger står det om kvinner som hadde en profetisk gave. Da må de jo få lov til å snakke! Det er bakteppet før man leser hva Paulus sier til korinterne.

"La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred."

Paulus sier "han", når han her forklarer god oppførsel i menigheten. Det er altså først mennene som blir bedt om å tie. Men siden kvinner kunne profetere like mye som menn, må oppfordringen i prinsippet gjelde også kvinner. Samlingene hadde et organisk preg uten møteleder. Derfor var det viktig at folk ikke snakket i munnen på hverandre og hadde innslag samtidig med andre.

Den neste oppfordringen er rettet til kvinner, men akkurat som den forrige oppfordringen i prinsippet gjelder begge kjønn, så gjelder også denne i prinsippet like mye for menn som for kvinner:

"Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie [sigatwsan = holde ro, være stille, tie] når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale [lalein = snakke, kan også bety forstyrrende snakk/pludring]; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale [lalein = snakke, forstyrrende snakk/pludring] i menigheten. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme."

Her er det to tolkningsløp. A) I teksten står det et sitattegn, så det kan godt være at Paulus siterer korinterne og etterpå er sarkastisk mot dem. Altså at Paulus er helt i mot at kvinner skal være stille. Paulus kjempet mot loviske tilstander i menighetslivet, så det er merkelig at han skulle vise til loven. Dette taler for at det er snakk om et korinter-sitat.

B) Det andre tolkningsløpet er at Paulus siterer seg selv fra et tidligere brev og at hensikten er at man skal oppføre seg pent og høflig når det er samling og at dette gjelder både kvinner og menn.

Det er meningsløst å tolke disse tekstene slik at biskoper, misjonærer og menighetstjenere som Priska, Junia og Føbe hadde snakkeforbud og prekeforbud. Riktignok tror jeg det ikke var så mange prekener når det var samling. Normalt samlet man seg rundt et måltid. Hver og en kunne komme med sitt innslag. Noen innslag lignet sikkert på korte prekener.

Det kommer frem av sammenhengen at kvinnene forstyrret fordi de lente seg over til ektemannen og pratet i vei og stilte spørsmål mens andre hadde et innslag. Formaningen gjaldt altså ikke et slags generelt forbud mot å snakke. Kvinnene måtte jo åpne munnen når de skulle be, profetere, preke, synge eller komme med noen oppmuntrende ord.

Poenget i tekstene er at man må komme med sine innslag uten å avbryte andre, og man må heller ikke sitte å prate og forstyrre mens noen andre har et innslag. Kvinner som på den tiden generelt hadde null utdanning, hadde sikkert mange spørsmål. Men da burde de ta ordet og stille spørsmålet åpent, for eksempel til Priska hvis hun var der. Det ville være en bedre løsning enn å spørre ektemannen og dermed forstyrre den som hadde et innslag.

Og siden det ikke var møteleder, noe andre tekster viser implisitt, så måtte alle underordne seg alle.

Hadde det vært snakk om et prekeforbud, ville teksten ha brukt et annet gresk ord: keryksai. Det betyr forkynne, eventuelt preke åpent/holde en tale.