Lær deg to nye ord: Scenekirker og menighetsstjerner.
Scenekirke = en menighet som har sitt tyngdepunkt i en scene inne i kirken.
Menighetsstjerne = en person som har en dominerende plass på scenen i en scenekirke og som blir sett opp til og som har fordeler som de andre i menigheten ikke har.
Kristenkjendis derimot, er ikke nødvendigvis en menighetsstjerne. Personen kan være kjent som kristen forfatter.
ENDRET BRUK AV OPPHØYDE KVADRATMETER
De fleste kirkesamfunn har menigheter med en form for hierarki som disponerer noen kvadratmeter til enveiskommunikasjon overfor resten av menigheten i hovedsamlingene. En betydelig andel av disse kirkesamfunnene er pinsekarismatiske som de siste årene har endret praksis angående disse kvadratmeterne. Man har sluttet å kalle kvadratmeterne for plattform. I dag er det vanlig å si scene. Når praksis endres, finner man på nye ord som passer bedre til den nye situasjonen. Mon tro om også ordet menighetsstjerne vil bli oppfattet nøytralt og positivt om noen år, hvis trenden fortsetter. Are Karlsen bruker ordet stjerne i en av sine bloggartikler om menigheter, og det satte i gang en debatt om slike ord er for provoserende og kanskje ikke hjelper oss til å forstå godt nok disse nye fenomenene som oppstår i dagens menigheter.
Ord er ikke alltid 100 %. Men å gå fra plattform til scene, viser et skifte i kultur. Ordet plattform indikerer til en viss grad at det er et felles område for hele menigheten. Ordet scene indikerer at det er de flinkeste innen formidling som har førsteretten.
HVA ER EN MENIGHETSSTJERNE?
Når nordmenn hører ordet menighetsstjerne tenker vi kanskje på amerikanske tilstander med en predikant i usmakelig hvit dress og gullringer og som i teatralske former går frem og tilbake på scenen mens han holder en tale. Norske menighetsstjerner er ikke slik. De kan gå hverdagselig kledd og ha beina på jorda. Likevel kan ordet menighetsstjerne kunne brukes, for personene er stadig i scenelyset og blir ofte omtalt i kristne medier.
En foreløpig definisjon på menighetsstjerne er at fenomenet springer ut fra scenekirker. Slike personer står i en særstilling i menighetslivet, for eksempel at de dominerer hovedsamlingen og får gjerne fordeler som andre ikke får, for eksempel eget hvilerom bak scenen, betaling for innsatsen, rett til å bestemme tema, lengre talerett osv. Dette kan gjelde for eksempel hovedpastor og musikkleder. Særstillingsdimensjonen kommer også frem når scenepersonene holder bønnesamling adskilt fra resten av menigheten før gudstjenesten.
Også lutherske prester og ledere har betaling, hvilerom og lignende, men i de miljøene er ikke de opphøyde kvadratmeterne like mye preget av å være en scene, derfor passer ikke stjernebegrepet der. Men det er mulig det er samme trend også i lutherske miljøer, jeg vet ikke.
IKKE VANLIG KOST
Er det et for kraftig ord å si stjerne? For mange små menigheter med hundre medlemmer er dette ordet sikkert fremmed. Men pinsekarismatiske miljøer er inne i en trend der sceneprestasjoner vektlegges stadig mer. Og små menigheter ser opp til de store. Og de store ser opp til de store konferansene som er enda større.
Jeg husker jeg hjalp til på en større kristelig konferanse for noen år siden. Flere hundre personer var til stede. Alle fikk noen enkle rundstykker, både de som gjorde tjeneste og de som lyttet til talene. Men den ekstra flinke taleren fra utlandet fikk flott middag på et eget rom. Jeg stusset da noen også hadde funnet frem noen sølvlysestaker fra kirkens skap. Disse ble satt på bordet i det avskjermede rommet hvor stjernen skulle spise. Jeg har ikke noe problem med at man gjør stas på gjester eller at man driver saklig forskjellsbehandling i kjærlighet fordi noen har reist langt og er mer sultne enn andre eller noe slikt. Jeg mener det også er forskjell på konferanser og menighetssamlinger. Men trenden som norsk menighetsliv beveger seg i, er feil. Kjærlighet, enkeltmennesker, oppmuntringer og håndsrekninger er blitt gammeldags. Det snekres scener i både små og store kirker og alle ser opp til dem som er flinke på scenen.
Når man bygger scenekirker, så skaper det gjerne lokale menighetsstjerner. Kulturen blir slik at det er scenepersonene som får gratis pizza og månedslønn. Men han som rydder stolene etterpå, og gir en oppmuntring i det skjulte, er annenrangs. Det er den veien det har gått de siste årene i pinsekarismatiske miljøer.
SCENEKIRKER BETYR SLAGSIDE
Det er greit å være flink på scenen, men det blir slagside i menighetens forbilder når tyngdepunktet legges på scenen. Folk kommer inn i kirken og tror at å være kristen er enten å være flink på scenen eller å sitte stille i salen. Dermed utløses ikke det allmenne prestedømme der for eksempel hyrdeaktige personer setter av tid til enkeltmennesker. Folk blir heller ikke invitert til hussamlinger og håndsrekninger. Også undervisningspotensialet blir ikke utnyttet. Det kan sitte mange i salen som har store bibelkunnskaper, men de er ikke sceneflinke nok.
Det er mange som kunne ha vært forbilder for andre innen omsorg, oppmuntringer, bønn, håndsrekninger, undervisning, osv hvis bare rammene i hovedsamlingen hadde vært anderledes.I urmenighetene samlet man seg rundt et felles måltid i hjemmene. Rammene var helt anderledes enn i dag. Man gjorde ikke forskjell på folk. I scenekirker spiser stjernene alene.
HVEM DISPONERER DE OPPHØYDE KVADRATMETERNE?
Selv om det var litt lettere for at hvem som helst kunne ta ordet på den gamle plattformen, så var likevel ikke forholdene supre i gamle dager. Plattformen ble mange steder brukt til å vise frem hierarkiet. Oppå plattformen satt lederne på rekke, også når de selv ikke hadde noen innslag. De bare satt der, jeg vet ikke hvorfor. Disse lederne var stort sett identisk med menighetsstyret. I dag er det sceneledere som preger plattformen, dvs dramaleder, taleleder, musikkleder osv. Også dette viser en endring. Før: Menighetsstyret. Nå: Scenelederne.
Hvis noen i dag hadde foreslått at menighetsstyret skal sitte på plattformen under gudstjenesten, ville folk ha ristet på hodet og spurt: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?” Håpet er at folk stiller de samme spørsmålene angående scenene som bygges stadig større: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?”
KUN DELBESKRIVELSER
Ordene scenekirke og menighetsstjerne er forøvrig kun delbeskrivelser av den totale menighetssituasjonen. Selvsagt bidrar menighetsstjerner med mye godt, det kan være gode tekster i sanger, musikken kan være oppmuntrende og talene kan være oppbyggelige. Men disse to fenomenene har uheldige bivirkninger som må drøftes. SKVISER UT ANDRE FORBILDER
Fenomenene scenekirke og menighetsstjerner dreier seg om at vi har fått nye forbilder. De blir mye omtalt, blir lyttet til og blir sett opp til. Hadde disse forbildende kun kommet som et tillegg til andre forbilder, hadde det vært greit. Men når tyngdepunktet i menigheten legges på scenen, så vil sceneforbildene skvise ut andre forbilder.Dette kommer også til uttrykk i avisannonser og brosjyrer. Man skriver ikke: ”Kom til samlingen vår, for der treffer du Pettersen som er veldig flink til å lytte.” Man skriver: ”Kom til samlingen og opplev dramagruppen vår.”
Scenekirker drar med seg mange indirekte tjenester som menigheten svir av krefter på. For eksempel produksjon av avisannonser. Et av mine mange forslag til tradisjonelle menigheter er å kutte ut avisannonser. Da tvinges man til å tenke mer organisk. Og de som lager annonser får frigjort tid til å se enkeltmennesker. Og de som betaler for avisannonsene, kan heller sende pengene til noen som trenger hjelp.
Det er to hovedtrekk i menighetsnorge: 1) Økt vektlegging av lederskap. 2) Økt vektlegging av sceneformidling. Ingen av delene ligner på de organiske hussamlingene som beskrives i Bibelen.
PS: Jeg er nettopp kommet hjem fra en flott festivalkveld der 6 000 personer hørte på kristenpop. Jeg har ikke noe i mot dette. Sjeldne festivaler er noe annet enn scenekirker som legger tyngdepunktet på menighetsscenen uke etter uke.
Scenekirke = en menighet som har sitt tyngdepunkt i en scene inne i kirken.
Menighetsstjerne = en person som har en dominerende plass på scenen i en scenekirke og som blir sett opp til og som har fordeler som de andre i menigheten ikke har.
Kristenkjendis derimot, er ikke nødvendigvis en menighetsstjerne. Personen kan være kjent som kristen forfatter.
ENDRET BRUK AV OPPHØYDE KVADRATMETER
De fleste kirkesamfunn har menigheter med en form for hierarki som disponerer noen kvadratmeter til enveiskommunikasjon overfor resten av menigheten i hovedsamlingene. En betydelig andel av disse kirkesamfunnene er pinsekarismatiske som de siste årene har endret praksis angående disse kvadratmeterne. Man har sluttet å kalle kvadratmeterne for plattform. I dag er det vanlig å si scene. Når praksis endres, finner man på nye ord som passer bedre til den nye situasjonen. Mon tro om også ordet menighetsstjerne vil bli oppfattet nøytralt og positivt om noen år, hvis trenden fortsetter. Are Karlsen bruker ordet stjerne i en av sine bloggartikler om menigheter, og det satte i gang en debatt om slike ord er for provoserende og kanskje ikke hjelper oss til å forstå godt nok disse nye fenomenene som oppstår i dagens menigheter.
Ord er ikke alltid 100 %. Men å gå fra plattform til scene, viser et skifte i kultur. Ordet plattform indikerer til en viss grad at det er et felles område for hele menigheten. Ordet scene indikerer at det er de flinkeste innen formidling som har førsteretten.
HVA ER EN MENIGHETSSTJERNE?
Når nordmenn hører ordet menighetsstjerne tenker vi kanskje på amerikanske tilstander med en predikant i usmakelig hvit dress og gullringer og som i teatralske former går frem og tilbake på scenen mens han holder en tale. Norske menighetsstjerner er ikke slik. De kan gå hverdagselig kledd og ha beina på jorda. Likevel kan ordet menighetsstjerne kunne brukes, for personene er stadig i scenelyset og blir ofte omtalt i kristne medier.
En foreløpig definisjon på menighetsstjerne er at fenomenet springer ut fra scenekirker. Slike personer står i en særstilling i menighetslivet, for eksempel at de dominerer hovedsamlingen og får gjerne fordeler som andre ikke får, for eksempel eget hvilerom bak scenen, betaling for innsatsen, rett til å bestemme tema, lengre talerett osv. Dette kan gjelde for eksempel hovedpastor og musikkleder. Særstillingsdimensjonen kommer også frem når scenepersonene holder bønnesamling adskilt fra resten av menigheten før gudstjenesten.
Også lutherske prester og ledere har betaling, hvilerom og lignende, men i de miljøene er ikke de opphøyde kvadratmeterne like mye preget av å være en scene, derfor passer ikke stjernebegrepet der. Men det er mulig det er samme trend også i lutherske miljøer, jeg vet ikke.
IKKE VANLIG KOST
Er det et for kraftig ord å si stjerne? For mange små menigheter med hundre medlemmer er dette ordet sikkert fremmed. Men pinsekarismatiske miljøer er inne i en trend der sceneprestasjoner vektlegges stadig mer. Og små menigheter ser opp til de store. Og de store ser opp til de store konferansene som er enda større.
Jeg husker jeg hjalp til på en større kristelig konferanse for noen år siden. Flere hundre personer var til stede. Alle fikk noen enkle rundstykker, både de som gjorde tjeneste og de som lyttet til talene. Men den ekstra flinke taleren fra utlandet fikk flott middag på et eget rom. Jeg stusset da noen også hadde funnet frem noen sølvlysestaker fra kirkens skap. Disse ble satt på bordet i det avskjermede rommet hvor stjernen skulle spise. Jeg har ikke noe problem med at man gjør stas på gjester eller at man driver saklig forskjellsbehandling i kjærlighet fordi noen har reist langt og er mer sultne enn andre eller noe slikt. Jeg mener det også er forskjell på konferanser og menighetssamlinger. Men trenden som norsk menighetsliv beveger seg i, er feil. Kjærlighet, enkeltmennesker, oppmuntringer og håndsrekninger er blitt gammeldags. Det snekres scener i både små og store kirker og alle ser opp til dem som er flinke på scenen.
Når man bygger scenekirker, så skaper det gjerne lokale menighetsstjerner. Kulturen blir slik at det er scenepersonene som får gratis pizza og månedslønn. Men han som rydder stolene etterpå, og gir en oppmuntring i det skjulte, er annenrangs. Det er den veien det har gått de siste årene i pinsekarismatiske miljøer.
SCENEKIRKER BETYR SLAGSIDE
Det er greit å være flink på scenen, men det blir slagside i menighetens forbilder når tyngdepunktet legges på scenen. Folk kommer inn i kirken og tror at å være kristen er enten å være flink på scenen eller å sitte stille i salen. Dermed utløses ikke det allmenne prestedømme der for eksempel hyrdeaktige personer setter av tid til enkeltmennesker. Folk blir heller ikke invitert til hussamlinger og håndsrekninger. Også undervisningspotensialet blir ikke utnyttet. Det kan sitte mange i salen som har store bibelkunnskaper, men de er ikke sceneflinke nok.
Det er mange som kunne ha vært forbilder for andre innen omsorg, oppmuntringer, bønn, håndsrekninger, undervisning, osv hvis bare rammene i hovedsamlingen hadde vært anderledes.I urmenighetene samlet man seg rundt et felles måltid i hjemmene. Rammene var helt anderledes enn i dag. Man gjorde ikke forskjell på folk. I scenekirker spiser stjernene alene.
HVEM DISPONERER DE OPPHØYDE KVADRATMETERNE?
Selv om det var litt lettere for at hvem som helst kunne ta ordet på den gamle plattformen, så var likevel ikke forholdene supre i gamle dager. Plattformen ble mange steder brukt til å vise frem hierarkiet. Oppå plattformen satt lederne på rekke, også når de selv ikke hadde noen innslag. De bare satt der, jeg vet ikke hvorfor. Disse lederne var stort sett identisk med menighetsstyret. I dag er det sceneledere som preger plattformen, dvs dramaleder, taleleder, musikkleder osv. Også dette viser en endring. Før: Menighetsstyret. Nå: Scenelederne.
Hvis noen i dag hadde foreslått at menighetsstyret skal sitte på plattformen under gudstjenesten, ville folk ha ristet på hodet og spurt: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?” Håpet er at folk stiller de samme spørsmålene angående scenene som bygges stadig større: ”Hvorfor det? Hva er hensikten? Er dette en skikk hentet fra Bibelen?”
KUN DELBESKRIVELSER
Ordene scenekirke og menighetsstjerne er forøvrig kun delbeskrivelser av den totale menighetssituasjonen. Selvsagt bidrar menighetsstjerner med mye godt, det kan være gode tekster i sanger, musikken kan være oppmuntrende og talene kan være oppbyggelige. Men disse to fenomenene har uheldige bivirkninger som må drøftes. SKVISER UT ANDRE FORBILDER
Fenomenene scenekirke og menighetsstjerner dreier seg om at vi har fått nye forbilder. De blir mye omtalt, blir lyttet til og blir sett opp til. Hadde disse forbildende kun kommet som et tillegg til andre forbilder, hadde det vært greit. Men når tyngdepunktet i menigheten legges på scenen, så vil sceneforbildene skvise ut andre forbilder.Dette kommer også til uttrykk i avisannonser og brosjyrer. Man skriver ikke: ”Kom til samlingen vår, for der treffer du Pettersen som er veldig flink til å lytte.” Man skriver: ”Kom til samlingen og opplev dramagruppen vår.”
Scenekirker drar med seg mange indirekte tjenester som menigheten svir av krefter på. For eksempel produksjon av avisannonser. Et av mine mange forslag til tradisjonelle menigheter er å kutte ut avisannonser. Da tvinges man til å tenke mer organisk. Og de som lager annonser får frigjort tid til å se enkeltmennesker. Og de som betaler for avisannonsene, kan heller sende pengene til noen som trenger hjelp.
Det er to hovedtrekk i menighetsnorge: 1) Økt vektlegging av lederskap. 2) Økt vektlegging av sceneformidling. Ingen av delene ligner på de organiske hussamlingene som beskrives i Bibelen.
PS: Jeg er nettopp kommet hjem fra en flott festivalkveld der 6 000 personer hørte på kristenpop. Jeg har ikke noe i mot dette. Sjeldne festivaler er noe annet enn scenekirker som legger tyngdepunktet på menighetsscenen uke etter uke.
Kommentarer
Nesten så du hadde fortjent en stor scene til å formidle tankene dine i fra ! *glis*
Håper ihvertfall at mange mennesker leser og reflekterer over de tankene du formidler på denne bloggen.
http://missionxp.webblogg.se/118404374_iran_may_already_have.html
//Dag Sr
Dag, jeg vet ikke hvordan kristennorge ser på dette.
Morsomt at du la dette innlegget som kommentar på min blogg, også. Denne kommentaren ligger også på min blogg:)
Jeg er enig med Tore, du setter ord på manges opplevelser og inntrykk. Du beskriver virkeligheten slik også jeg opplever den.
En virkelighet som er parodisk i forhold til de bibelske idealer og verdier. Og når man beskriver en parodisk virkelighet, kan det fort virke satirisk, som denne kontrasteringen du gjør:
”Kom til samlingen vår, for der treffer du Pettersen som er veldig flink til å lytte.”
Fortsett!