Det fins mange argumenter for å hevde at urmenighetslivet var ikke-hierarkisk og at man opprinnelig la tyngdepunktet i hussamlinger der man møttes rundt vennemåltider. Dette har jeg selv blitt tilhenger av og deltatt i det siste året. Jeg snakker altså om tyngdepunkt. Det vil si at jeg synes det kan være bra med hierarki i kristne organisasjoner eller enkeltprosjekter. Men jeg tror det er uheldig med hierarki i det grunnleggende kristne fellesskapet.
I dag fins det minst fire former for menighetshierarkier:
- Embeter slik som biskop, prest og diakon
- Selvutnevnt toppleder (pastor eller apostel) som lager varianter av hierarki under seg
- Demokratisk hierarki av ulike varianter med pastor/forstander som toppleder
- Rollesystem med autoritet/underordning
Den fjerde varianten – underordningsrollesystemet - er ikke så godt kjent. Jeg har lært litt om dette opplegget i det siste. Opplegget kan også kalles cover-systemet og er omtrent slik:
- Apostel er over alle andre
- Profet er over evangelist
- Enker er over unge mødre
- Ektemann er over kone
- Eldste (menighetsstyre) er over menighet
- Diakon er over vanlige medlemmer
- osv
Alle i et slikt system har en bestemt person over seg og en bestemt person under seg. En av bibeltekstene som brukes som støtte for dette rollesynet der alle i menigheten skal ha en autoritet over seg, er Paulus første brev til menigheten i Korint, 12. kapittel, vers 28:
”I menigheten har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere.”
Bibelteksten leses ikke da som en tidslinje, altså at Gud sendte ut apostlene først, men det leses som et hierarki. Da havner lærere på tredjeplass.
Et annet bibelvers som brukes som støtte for dette rollesystemet, er Paulus brev til efeserne, kapittel 4, vers 11:
”Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, (...)”
Men her kommer lærertjenesten på fjerde/femte plass. Allerede ved de to mest brukte bibelversene som skal underbygge systemet, så er det konflikt om plassene.
Selv mener jeg at disse bibelversene skal leses ikke-hierarkisk, da gir de mening.
Også ved ektemann/kone er det systemsammenbrudd. I rollesystemet settes generelt ektemann over kone. Men når man først velger å tolke bibelske opplistninger hierarkisk, så må i tilfelle kvinnen Priska ha vært lederen/autoriteten til sin ektemann Akvillas. For det er hun som vanligvis nevnes først. Men tilhengere av systemet setter strek over de opplistningene som ikke passer inn.
NATURLIGE ROLLER SKAL GI NATURLIG AUTORITET
I dette opplegget kan man ikke bli valgt inn i en rolle, for eksempel kan man ikke bli valgt til eldste (menighetsstyre) eller til å være menighetens evangelist. Demokrati ses på noe negativt.
Det er to måter man kommer inn i en rolle. 1) Naturlig anlegg: Det du har naturlig talent for, bestemmer hvilken rolle du er eller trer inn i. For eksempel hvis man er god til å preke rundt omkring, ja da er man automatisk menighetens evangelist. 2) Livssituasjon: Er man enke, så har man automatisk også rollen som enke i selve menigheten. Livssituasjonsrollen som enke har man enten man er en god eller dårlig enke. Det samme med ektemenn. Ektemannen skal vise autoritet over sin kone enten han har talent eller ikke for å være en god ektemann.
Alle må så forholde seg til den autoritet hver rolle har og rollens plassering i opplegget. Ved enkelte roller tror jeg at man, i tillegg til naturtalent eller livssituasjon, må få et ok fra sin autoritet om at det er greit at man trer inn i rollen. Du kan for eksempel ikke bli en eldste (styrerepresentant) uten å få godkjenning av apostelen som er plassert plassert lenger opp i systemet.
Systemet er ikke prinsippfast. Er du drivende god som misjonær og har naturtalent for misjon, kan du likevel ikke ta rollen misjonær hvis du er kvinne.
Noen ganger er altså naturtalentet styrende, noen ganger er livssituasjonen styrende, noen ganger er kjønn styrende, noen ganger er et ok fra topplederen styrende. Kort sagt blir jeg ikke helt klok på opplegget. Tilhengerne hevder at det hele er organisk, likevel er det mange formelle regler når det gjelder hvilke roller som skal ha autoritet over bestemte andre roller.
MEN HVA VILLE ANANIAS HA SVART?
Rolleopplegget går altså ut på at alle i hver menighet skal stå under en autoritet, bortsett fra muligens apostelen (eller en gruppe apostler) som er over alle menighetene. Tilhengere av slike systemer poengterer at det ikke er snakk om tradisjonell bedriftsautoritet der man har formelle stillinger, men hver autoritet skal ha en form for varm naturlig foreldreautoritet. Autoriteten skal for øvrig ikke være egoistisk, men styre til det beste for menigheten og de personene som er underordnet.
Jeg tror dagens norske variant av dette systemet er utvannet og mykere enn hvordan det var for 20-30 år siden. Da var det slik at hvis man spurte sin autoritet om råd, så var man tvunget til å følge rådet. I dag er det i større grad lov til å tenke selv, men systemet ligger der fremdeles i bunnen. Alle som er medlemmer i et slikt menighetssystem, må for eksempel uten å nøle kunne fortelle hvilken person som er deres autoritet, hvis noen spør. Jeg lurer på hva Ananias som døpte Paulus ville ha svart på et slikt spørsmål. Les gjerne historien Det nye testamentet (Apostlenes gjerninger kapittel 9).
Jeg lurer også på om systemet fort bryter sammen. Hva hvis en ung kvinnelig diakon møter en evangelist, en eldste og en enke, hvem er autoriteten da?
TOLKER SKAPELSEN HIERARKISK
En av de teologiske bærebjelkene for dette systemet er skapelseshistorien og at Gud der ga menneskene rett til å herske over dyrene. Jeg begriper ikke hvordan det kan gi støtte til dette autoritetsrollesystemet. Skapelsespoenget handler jo om forholdet menneske/natur, ikke menneske/menneske. For å si det på en annen måte: Bibelen gir deg lov å spise fisk, men det er ikke dermed sagt at det er greit å spise mennesker.
Skapelsesberetningen viser etter mitt syn at det var meningen at kvinne og mann skulle være likestilt, kvinnen skulle være mannens like. Det er syndefallet som har gjort at mannen ofte dominerer kvinnen. Syndefallet er ikke noe ideal.
Kirkesamfunnene som bruker autoritetsrollesystemet, henviser ofte til hode/kildetekstene i brevene til Paulus. Så langt jeg kan forstå, så har disse tekstene ulike poenger. Den ene teksten handler om at Paulus forsøker å slå tilbake gnostisk innflytelse. For kristne spiller det selvsagt ingen rolle om det var mannen eller kvinnen som ble skapt først, men gnostikerne mente at fordi kvinnen etter deres syn ble skapt først, så skulle hun herske over mannen. Derfor var det viktig for Paulus å slå tilbake dette og rydde opp i rekkefølgen i skapelsen og fortelle at mannen ble skapt først. For ved å gjøre det, så falt gnostikernes herskeargument samtidig. For å tydeliggjøre rekkefølgen i skapelsen, forteller Paulus at mannens kropp ble brukt som kilde til skapelsen av kvinnen. Kildeordet som brukes av Paulus er ordet hode. Dette ordet hadde en annen betydning den gangen. I dag legger vi autoritet i ordet. Når Paulus skriver at mannen er kvinnens hode, tolkes derfor dette i dag fort til at mannen skal være kvinnens autoritet. Men det er i tilfelle en syndefallforbannelse og ikke noe ideal i følge skapelsesberetningen. Hvis Paulus hadde ment å snakke om autoritet, ville han ha brukt et annet ord, for eksempel ordet arche.
Et teologisk problem som dukker opp hvis man tolker hode hierarkisk i disse tekstene, er at Kristus da ikke kan ha all makt slik det står i Bibelen. Men ved å bruke betydningen kilde, så kan man få tekstene til å henge sammen.
UTVANNET OPPLEGG I NORGE?
Som sagt tror jeg den norske varianten i dag er mykere enn før. Jeg har forsøkt å finne ut hvordan opplegget virker i praksis i dag, men det har jeg så langt ikke klart. Et eksempel: La oss si at jeg ønsker å dra til Finland i sommerferien, mens min kone vil dra til England. Hvis jeg var en del av dette systemet, gjetter jeg på at jeg kunne skjære gjennom og si til min kone ”Det blir Finland i år, punktum.” Men jeg vet ikke om det er slik i praksis. Skulle gjerne hatt noen hverdagslige eksempler for å forstå systemet. Hva innebærer egentlig retten til å styre og være en autoritet?
EGEN TOLKNING AV GUDS RIKE
I dette opplegget tolkes også Guds rike slik at Gud trenger hjelp av autoriteter i menighetene for å utøve sin vilje. Hva da med Ananias som døpte Paulus? Han hadde ikke noen menneskelig autoritet. Gud snakket rett til Ananias. Og han var til og med en fersk kristen. Dette er forresten typisk Bibelen der veldig mye er opp ned: Kongen ble ikke født på et slott, men i en stall, osv.
I Bibelen kan man også lese om noen ferske kristne som selv tok initiativ til å samle inn penger til en sultkatastrofe. Så ba de noen misjonærer om å frakte pengene videre. De ferske kristne fikk høre om sultkatastrofen via noen omreisende profeter. Men det står ikke at disse profetene eller misjonærene befalte de ferske kristne om å samle inn penger.
Jeg tror Gud bruker mennesker for å spre Guds rike. Men det er ikke nødvendig for Gud å ha et menneskelig autoritetsrollesystem plassert på jorda. Det holder lenge med tjenere som hjelper hverandre og påvirker hverandre. I et menighetsliv er det noen ganger jeg som trenger en formaning, andre ganger er det jeg som bør formane andre. Slik vekselvirking er det når det er felles underordning og alle er tjenere og ingen er autoriteter. Riktignok er det i menighetslivet forskjell på hva folk er flinke i. Noen passer som lærere, andre passer som evangelister. Men at evangelisten skal ha autoritet over læreren, eller omvendt, det skjønner jeg ikke meningen i. Jeg skjønner ikke en gang hvordan dette foregår i praksis i cover-systemet. Jeg skulle gjerne hatt noen praktiske eksempler også her, altså at læreren styrer evangelisten eller omvendt. Hva handler slike gjennomskjæringer om?
Aller først skulle jeg gjerne ha visst hvilken plass læreren har i systemet, er det tredje, fjerde eller femte plass?
UTEN BESKYTTELSE
Hvis du velger å gå ut av autoritetsrollesystemet, regnes du som en løs fugl uten beskyttelse av en autoritet. ”Who is your covering?” er det vanlig å spørre. Jeg skjønner ikke at det ikke holder med Kristus som covering. Jeg synes hele opplegget degraderer Kristus. I tillegg til Kristus har jeg venner i menigheten. Hvorfor skal jeg ha én spesiell person i menigheten som skal være min forelder?
ALTERNATIVET
Det fins et alternativt bibelsyn til alle hierarkivariantene. Alternativet heter ikke-hierarki og betyr ikke at man fjerner initiativer, ideer, formaninger og oppmuntringer i menighetslivet. Det betyr heller ikke at man fjerner muligheten til å drive en kristen organisasjon, for eksempel en kristen medieskole med et lederskap. Det betyr heller ikke at man ikke kan ha et lederskap en gang i blant i prosjekter menighetslivet. Men det betyr at man i hovedsak fjerner personers rett til gjennomskjæring i menigheten. Man fjerner tankegangen om sjefer. Rammene endres. Man møtes som venner. Ikke som autoritet/underordnet. Et slikt ikke-hierarkisk opplegg fungerer best når menigheten er liten, for eksempel når den får plass i et vanlig hjem rundt et måltid. Leser man mellom linjene i Bibelen, ser man at storsamlinger var sjeldne. Tyngdepunktet lå i de små samlingene.
LUKTER DET SVIDD?
Har du blitt brent av menighetshierarkier og har droppet ut av menighetslivet? Folk kan ha ulik motivasjon til å velge vennemåltider som samlingsform. Enkelte ble for lite sett i den gamle menigheten: Biskopen hadde ikke tid til prosten, og prosten hadde ikke tid til presten, osv. Andre har brent seg på autoritetskulturen. Atter andre har fått sin tjeneste bundet pga de hierarkiske rammene i samlingene (scene/sal). Men det fins altså et alternativ. Og du behøver ikke vente på klarsignal fra en autoritet for å invitere noen til middag hjemme hos deg.
Les mer om det allmenne prestedømme.
Kommentarer
"Hvis du velger å gå ut av autoritetsrollesystemet, regnes du som en løs fugl uten beskyttelse av en autoritet. ”Who is your covering?” er det vanlig å spørre. Jeg skjønner ikke at det ikke holder med Kristus som covering. Jeg synes hele opplegget degraderer Kristus. I tillegg til Kristus har jeg venner i menigheten. Hvorfor skal jeg ha én spesiell person i menigheten som skal være min forelder?"
Faktum är att så får Kristus Jesus den plats Han ensam har som Herre och Konung.
MINISTRIES TODAY
(Et ledende amerikansk kristent tidsskrift for ledere) Januar 1990 sier Bob Mumford)
"Discipleship resulted in unhealthy submission, resulting in perverse and unbiblical obedience to human leaders... For the injury and shame, I repent with sorrow and ask for your forgiveness"
The Disipleship-movement var det vanlige begrepet som ble brukt om dem bevegeøsen som bekjente seg til "covering-prinsippet". Juan Carloz Ortiz var en sentral person i dette. Han talte også i Sarons Dal på begynnelsen av 70-tallet og hans bok om disippelskap ble utgitt på norsk samtidig. Jeg tror at våre amerikanske venner stort sett fikk sine tanker fra Argentina og Ortiz.
Men disse tankene så jeg uttrykt også på slutten av 60-tallet i litteratur fra Jesus-vekkelsen. Det kunne vært interessant å visst mer om opprinnelsen - jeg tror kanskje Geir Lie har større innsyn i dette.
Tidskriftet, Leadership, har et større intervju med Mumford - gjort av ingen ringere enn Jamie Buckingham - en av de mest sentrale i den karismatiske fornyelsen.
Bob Mumford var så absolutt ingen hvem som helst - han var en av de store kirkeledere i USA på 70 og 80-tallet. Og han sto i et apostelfellesskap bl.a. med Charles Simpson, Ern Baxter. Don Basham og Derek Prince. Disse hadde også et nært fellesskap med Bryn Jones - som var apostel for Kristent Fellesskap i Norge. Bryn sto også i mange år i et nært fellesskap med John Noble som var "min apostel". Bryn sto aldri over John. Det ble en splittelse mellom John og Bryn - og en stor del av årsaken var uenighet angående meg og vår menighet i Bryne/Stavanger.
Jeg inviterte Bryn til Norge og til oss. Men vår menighet på et "hår i suppa" - det var på 70-tallet uhørt å danne nye selvstendige karismatiske fellesskap utenfor de etablerte menigheter. Fy skam! Det var noe av det mest syndige som kunne skje.
Bryn ønsket seg innflytelse over etablerte karismatiske menigheter i Norge - og ble blant annet invitert til Oppdal Kristne senter.
Bryn var full av lovord for det han så i vår menighet. Men han innså at om han skulle ha noen troverdighet i den etablerte kristenhet i Norge, måtte han glemme oss - vi var "spedalske".
Så ble den en diskusjon i England mellom Bryn og John. John ville ikke ofre vennskapet med oss på Jæren (Bryne/Stavanger) til fordel for taktiske kirkepolitiiske grunner. Bryn hadde et litt større perspektiv på det, og var villig til å "ofre" oss. Det Gud gjorde i vår tid var å få apostlene, profetene etc på plass - og dette var tverrkirkelig. Og pastorer og ledere inngikk pakter med bl.a. Bryn Jones og Bob Mumford om å underordne seg dem.
Jeg vet ikke hvor langt de kom i Norge med det...? Jeg havnet utenfor.
Jeg kunne ha skrevet mer om dette - men nå fikk jeg en telefon om å ta en ekstravakt.
Dere kan lese mer om mine refleksjoenr her:
www.lende.no/lederskap
www.lende.no/gitt -
Ellers hadde Vårt Land et intervju med meg i fjor om denne saken.
http://www2.vl.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060705/ARTIKLER/60704019
Det hører med til historien at Erling Thu fikk "kniven på strupen" i Sarons Dal. Enten måtte han forlate Sarons dal eller så måtte han bryte med meg/oss.
Erling sto fast som fjell: "Jeg kan ikke bryte vennskapet med Tore av menighetspolitiske årsaker".
Dermed var han ute av Sarons Dal.
Dette har Erling selv også skrevet om i boken "Friendship" - (Finner ikke boken i øyeblikket)
Dette forteller også litt om kvalitene i våre vennskap - og mitt vennskap med John og Erling har holdt til denne dag - selv om vi til tider har sett forskjellig på ting.
Visjonen var at kristi menigheten på jorden skulle bindes sammen i naturlige og organiske vennskap. Kirkesamfunnene var "ut" -
Ett viktig konsept i denne sammenhengen er "accountability" - ansvarlighet.
En viktig tanke er å oppfylle misjonsbefalingen om å gjøre disipler - lærlinger.
En metafor er mesteren som har lærlinger - og mesteren gjør lærlinger ved å være et forbilde, ved å vise hvordan ting skal gjøres.
Disippelen, lærlingen, er da i større og mindre grad ansvarlig "accountable" overfor disippelgjøreren.
Det synes for meg klart at å gjøre lærlinger ved å være et forbilde - ved at disippelgjøreren har en relasjon til lærlingene - et Jesu forbilde - er en viktig side ved evangeliet.
Avviket synes for meg å oppstå ved uttalte eller ikke uttalte krav og forventninger om underordning eller lydighet.
var en av de mest respektere bibellærere i den karismatiske bevegelsen. I 1974 uttrykte Billy Graham seg om ham: "My favorite Bible Teacher"
Leadership skriver.
"Tusener av menn og kvinner ble med. De ivret etter å bli holdt ansvarlige, være ansvarlige og bli opplært, disippelgjort av disse modnre lærerne (Mumford, Baxter, Prince og fl...) Det grunnleggende prinsippet var at alle måtte være ansvarlig overfor en hyrde og fårene fikk sine hyrder. Bevegelsen ble ganske snart elitisk og "exclusive" - sekterisk. Lederne ga ut et populær magasin "New Wine". Deres undervisningskasetter ble solgt i millionantall."
Takk for at du er åpen om dine erfaringer.
Når det gjelder begrepet disippel, så kan jeg ikke finne noe sted i Bibelen at en pastor har disipler. Det nærmeste man kommer, er Johannes døperen. Men hans virke var jo "før" Jesus. Når Bibelen skriver om disipler, så er det snakk om Jesu disipler.
Når Ananias døper Paulus, kalles Ananias for disippel. Hvis han var disippel av en pastor (eller apostel eller noe annet), så er det rart at historien om denne dåpen ikke nevner en slik lederperson. Det er i seg selv rart. Men det er dobbelt rart fordi Ananias blir jo oppfordret til å møte en person som forfulgte kristne. Da burde han ha rådført seg med sin leder før han gikk - hvis det fantes en slik leder.
Men siden historien ikke forteller om en slik leder selv i en slik dramatisk situasjon, så må førstevalget i tolkning være det helt opplagte: Ananias hadde ingen leder.
Ananias var disippel av Jesus, på samme måte som vi kan være det i dag. Ananias var ikke en disippel av en pastor/apostel.
Jeg har ikke studert dette med lupe, men etter hva jeg kan huske, så kommer det ikke frem noe sted i Biebelen at det fantes pastorer/apostler med disipler.
Riktignok hender det at folk i Bibelen treffer disipler, for eksempel de profetene som fortalte om sultkatastrofen eller Paulus som underviser eller oppmuntrer. Men det står ikke at disiplene var profetenes disipler eller Paulus disipler. Og hva med for eksempel den kvinnelige disippelen som Peter møter? Hvor er pastoren i den historien?
Jeg synes det er greit med forbilder. Det trengs mange ulike forbilder i en menighet. Samtidig består menighet av relasjoner. Men det er ikke dermed sagt at forbildene har disipler. Hvis noen kristne omtaler andre i menigheten som sine disipler, tror jeg man har bommet på noe grunnleggende. Tror dette er viktig i forhold til forståelsen av "å gjøre disipler".
Men velmenende kristne har kommet til meg og nærmest bedt meg på sine knær: "Gjør meg til disippel, lær meg å leve som en kristen, vis meg..." Og jeg har måttet skuffe dem med å si: "Det kan jeg ikke gjøre..."
Og noen har dessverre trodd at de skulle følge, være lydige mot meg. Jeg var ikke klar nok på dette punktet - og læren om dette fikk de da andre steder.
Men jeg hadde nok på den tiden tro på at jeg hadde en slags kollektiv oppgave - utrustning til å være hyrde.
Jeg tror menigheten har et slags kollektivt kall til å gjøre disipler - og det skjer ved at vi virker sammen etter den nåde Herren gir. Da gjør vi dem ikke til våre disipler - men til Hans disipler.
Jeg tror det er vår plikt å avvise eller korrigere folk som sier at "jeg vil følge deg..." "være din disippel" o.l.
Da skal vi peke på den Ene - vi er alle hans disipler.
Det er nok ikke mange menighetsledere som kaller menigheten for sine disipler. På den annen side: er det ikke nettopp det man gjør hvis man kaller seg leder?
Forbindelsen disippel<->Kristus, eller altså det man vanligvis omtaler som disippel<->leder, der er den ene plassen opptatt av Kristus, så den plassen kan ikke noe menneske ta. Ergo kan ikke lederordet brukes om mennesker i menigheten.
Hva kan da mennesker være i menigheten? Jo, de kan være tjenere og forbilder.
Kristus er også forbilde. Betyr det at også den plassen er opptatt?
Nei, for det er forskjell på ordene forbilde og leder. Selv ledere vil være enige i at ikke-ledere (tjenere) kan være gode forbilder.
Man kan ha bare én toppleder (altså Kristus), men det er mulig å ha mange forbilder.
Ergo er det mulig å ha menneskelige forbilder i menigheten samtidig som man anser Kristus som leder og forbilde.
Den konklusjonen ser ut til å ha støtte fra Bibelens bruk av ordene disippel, forbilde, leder:
1) Det er Jesus som har disipler. Ingen pastor/apostel nevnes å ha disipler.
2) Forbilde-ordet brukes både om Gud og om folk i menigheten.
3) Leder-ordet brukes ikke om folk i menigheten. (I norske bibler brukes ordet leder en sjelden gang, men gresken kan diskuteres.)
BESKYTTER: Et annet ord som er interessant, er ordet beskytter (gresk: ta vare på/stå foran). Det blir brukt om kvinnen Føbe. Hun tok vare på og beskyttet mange, inklusiv Paulus, det skriver Paulus selv. Hvis man skal være tilhenger av et cover-system, må Føbe settes over Paulus fordi hun beskyttet ham. Kvinner kan altså settes over menn. Føbe var for øvrig diakon, ergo skal diakoner være over apostler... Nei, det blir bare surr når man forsøker å lage hierarkier eller autoritetssystemer ut fra NT. Men alt faller på plass hvis man ser på alle andre som søsken (altså ikke-hierarki) med én far (altså Gud). Det er selvsagt ok for søsken å ta vare på hverandre og være forbilder.
KOLLEKTIVE DIMENSJONER: Det du sier om kollektivt kall og kollektive oppgaver, er spennende. Jeg tror ikke et ikke-hierarkisk syn utelukker alle kollektive kall. Så lenge man er en tjenerhyrde, og ikke en lederhyrde, så har man et ikke-hierarkisk kollektivt kall.
FINNES DET LEDERE UTEN DISIPLER? Tilbake til der jeg startet: Er det ikke "juks" å hevde at man ikke har disipler når man sier at man er menighetens toppleder?
Det jeg slet med var ikke selve teologien, den står i sterk motsetningen til hva jeg står for. Men hvordan jeg skulle kunne imøtegå den på en god nok måte.
Takk, Sjur for at du har gjort en god jobb, igjen! Og takk til Tore for interessante historiske tilbakeblikk og refleksjoner!
Men hvis vi holder oss til Skriften alene-prinsippet, så nevner Bibelen ikke at apostlene eller andre hadde disipler.
Men selvsagt ble det drevet undervisning på kryss og tvers. Men det mener jeg er noe annet enn å gå i lære hos en bestemt person over flere år.
Sjur nevnet dette.
Om jeg møtte Paulus så ville jeg kanskje spørre Paulus:
"Lær meg, jeg vil være med deg, gå med deg..se hvordan dette fungerer, se hva du gjør, høre deg forkynne...."
Paulus ville kanskje si:
"Bror Tore, jeg er glad for at du vil lære. Men du kan ikke være min disippel - du må bli Hans disippel, like som jeg følger Ham. Du kan se min relasjon til Ham, min avhengighet til Ham, min ansvarlighet til Ham. Men du vil aldri være ansvarlig overfor meg - du behøver ikke stå til regnskap for meg. Selvsagt kan jeg komme til å korrigere deg, forklare det, oppmuntre deg, men du er ansvarlig bare overfor Ham - likesom jeg er.
Men kjære bror Tore, du er hellig, du er utvalgt, Guds nåde og herlighet er i deg, kom og gå med meg. Og glem ikke, du har Guds ånd, så dette blir en gjensidig læreprosess i våre felles vandring i Herrens tjeneste."