Gå til hovedinnhold

Hverandre

I Det nye testamentet er det mange oppfordringer. Et søk på ordet ”hverandre” viser hvordan de ur-kristne tenkte og hvordan de var flettet sammen i fellesskapet og interaktivitet. De underviste hverandre og oppmuntret hverandre.

Hvis man skal legge vekt på disse oppfordringene, tror jeg man må legge tyngdepunktet i små samlinger slik de urkristne gjorde. Menighetenes hovedsamlinger bør ikke være som de tradisjonelle gudstjenestene. Slike samlinger bør det være færre av. De få gangene de urkristne hadde storsamlinger, gjøres det et nummer ut av det i teksten. Normalen var husmenigheter.

Les listen under og tenk gjennom hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene. Tradisjonell gudstjeneste eller hussamling?

Ha kjærlighet til hverandre
Vent på hverandre
Tjen hverandre
Bær hverandres byrder
Bær over med hverandre
Vær hverandres lemmer
Vær gode mot hverandre
Vis medfølelse med hverandre
Tilgi hverandre
Vær hverandre underordnet
Ikke lyv for hverandre
Undervis hverandre
Rettled hverandre
Trøst hverandre
Sett mot i hverandre
Oppmuntre hverandre
Oppbygg hverandre
Ikke baktal hverandre
Vær ydmykhe mot hverandre
Lev i fred med hverandre
Være gode mot hverandre
Ha omtanke for hverandre
Oppgløde hverandre
Ikke klag på hverandre
Bekjenn synder for hverandre
Be for hverandre
Vær gjestfrie mot hverandre
Ha fellesskap med hverandre
Elsk hverandre

Selv mener jeg hussamlinger har best rammer. Derfor har jeg lagt tyngdepunktet der. Hussamlinger bør ikke være en tilleggsaktivitet i en stormenighet, men hussamlinger bør være selve menigheten. De tradisjonelle menighetene må bestemme seg. Det holder ikke å si at store og små samlinger "utfyller hverandre". Det man da egentlig mener da, er at man kan fortsette som før og legge tyngdepunktet i tradisjonelle gudstjenester. Nei, man må ta stilling og velge hvilken samling som har best rammer for å leve ut oppfordringene om å bygge hverandre.

Kommentarer

Tore Lende sa…
Takk, Sjur
En fin liten refleksjon.

Jeg liker etter hvert mindre ordet "husmenigheter" - det høres litt for pompøst ut - ordet menighet har i vår tid fått et slags innhold - en statisk fastlåst slags organisasjonsfølelse. Menigheten er en organisme, et liv - som en elv som flyter gjennom verden.

Menigheten er Kristus iblant oss.

Jeg får også litt frysninger når jeg hører: "Nå taler Herren om at vi må danne husmenigheter..."

Jeg tror ikke Herren sier noe annet nå enn han har sagt i 2000 år.

"Følg meg, elsk hverandre, lev mitt liv, være min røst, mine hender osv... vært ett, og ikke delt!"

Takk, Sjur
MaMarianne sa…
Det er riktig at Gud sier det samme til alle generasjoner. Jeg forstår imidlertid ikke helt din reaksjon på betegnelsen "husmenighet", eller på at det blir satt på dagsorden. Om nå folk har greid å overhøre Guds (på)bud i et par årtusener, er det vel bra at de endelig har begynt å høre etter?

Husforsamlinger har nok eksistert opp gjennom hele historien, men siden de ikke er så interesserte i å blande seg i alle de kranglene som utgjør (kirke)historiens hovedoverskrifter, er det lett å overse dem. Familien min og jeg har holdt på i over tjue år uten å bli lagt merke til...
Sjur Jansen sa…
Tore, jeg er enig. Men vi trenger noen kortord når vi kommuniserer. Jeg tror hussamlinger er et mer dekkende ord enn husmenigheter. For når folk hører menighet, forventer de en tradisjonell pastor eller prest. Og ordet menighet høres ut som at alle møtes like jevnt og fastlåst som i en tradisjonell menighet. Poenget må være å møtes også på kryss og tvers.

Uansett er hussamlinger bare en liten del av alt en kristen være engasjert i. Man kan for eksempel hjelpe naboen. Eller bli misjonær. Det var kanskje noe slikt du mente.

Ordet hus i hussamling kan også diskuteres. Man kan gjerne samles på en låve eller i skogen. Men som sagt, vi trenger noen kortord.
Tore Lende sa…
Jeg synes det er flott at det blir satt på dagsorden. Min tanke er bare det at det kan bli litt misvisende - for ordet menighet har fått en så helt annen betydning enn den opprinnelige. Og så er det noen som forstår det slik at "same procedure as last year" - bare det at aktiviteten flyttes til et hjem i stedet for et utenfor-lokale. Det å være menighet -er et verb?, slik jeg ser det - dreier seg om mer enn møter - et liv som leves i fellesskap - "hverandre" som Sjur understreker.

Så oppmuntrende at dere har bedt og lengtet etter dette i 20 år - kanskje det finnes tusenvis som har gjort det samme?
MaMarianne sa…
En liten, men viktig korrigering: Vi har holdt på som husmenighet i 20+ år. Bedt og lengtet har vi selvfølgelig gjort; mest om å se slutten på dette kapitlet av (okkupasjons)historien slik at det virkelige livet kan begynne... I mellomtiden har vi drevet med oppbyggelse av og for hverandre, både voksne og barn/ungdommer, med full pakke av nåde- og tjenestegaver. Håper vi kan være til hjelp for andre som ser nødvendigheten av å starte for seg selv. Ta kontakt hvis dere vil.
Per Søetorp sa…
Hei Sjur
Takk for interessant artikkel.
Kan jeg få være så ubeskjeden å henvise til min blogg, som har et innlegg med samme tema?
Sjekk: http://persoetorp.blogspot.com/2010/01/den-horisontale-utfordring.html
Fullt så enkelt er det nok ikke for noen av oss...
Cogito sa…
Jeg går selv i en tradisjonell menighet med kveldsmøte hver søndag pluss noen andre fora. Det viktigst jeg føler har skjedd de siste årene var at jeg kom med i en velfungerende cellegruppe, som fungerer som et slags husfellesskap. Der kan vi dele gleder og bekymringer, be, lese Guds ord, synge sanger, prate rundt en kopp kaffe eller te. Og det slår meg at det er i cellegruppen at vi får bli godt sosialt og åndelig kjent med hverandre.Og det er slik at de som bidrar på podiet tilhører den indre kjerne i menigheten, en indre sirkel der man taler vel om hverandre og slipper hverandre frem, men uten å slippe andre frem til plattformtjenester. Hvis det er som de sier at "alle tjenester er åndelige, ikke bare plattformtjenester", så skulle det jo ikke være så vanskelig å la flere folk rotere i tjenestene og få prøvd seg også i andre ting enn det å støvsuge og vaske gulv i lokalet. Kveldsmøtene kjører vi "buss" og etterpå blir det tilfeldig hverdagsprat på kantinen. Vi har snakket litt om husmenighet, men dette er langt unna.
Sjur Jansen sa…
Cogito, jeg definerer husmenighet til å ikke være underlagt en modermenighet slik cellegrupper er. Men husmenighet betyr ikke at man har kuttet relasjonsbåndene til andre kristne eller at man ikke kan hjelpe hverandre.

Hvis du har samme definisjon, hva er da utfordringen angående husmenighet? Du sier det er langt unna.
Cogito sa…
Det betyr vel at vi i cellegruppen ikke har tatt noe standpunkt for eller imot det å danne et husfellesskap, men at vi foreløpig trives bra som cellegruppe tilknyttet en modermenighet, skjønt vi følger med debatten rundt husmenigheter. Vi går fortsatt i menigheten vi er tilknyttet, men synes det er svært interessant å følge med bl.a. i det som skrives på dette nettstedet. Mange tankevekkende synspunkter her, flotte refleksjoner, synes vi. med "langt unna" menes at vi ennå velger å stå i modermenigheten.
Sjur Jansen sa…
Det allmenne prestedømme og hverandre-verdiene må i minst mulig grad hindres. Dersom cellegruppen står fritt til å ta opp temaer, og alle i gruppen fritt kan delta med innslag, og gruppen fritt kan engasjere seg i noe (for eksempel hjelpe noen), uten å måtte blande inn modermenigheten, da kan man nesten kalle den en husmenighet. Da kan dere si at dere er med i to menigheter, NT forbyr ikke det. (Men det skaper selvsagt rot i tankene til dem som er opptatt av hierarkier...)

Så må man vurdere hvor man vil legge igjen mest tid og engasjement. Normalt ser man på hussamlinger som et supplement. Jeg mener normalen bør være motsatt.

Man må også vurdere hvor mye penger og krefter modermenigheten krever. Må personene i cellegruppen vaske kirkegulv, da blir det mindre tid og krefter igjen til å vaske gulvet hjemme hos noen som trenger hjelp.
Cogito sa…
Jeg har de siste årene tenkt det samme som du om at tid, krefter og penger legges beslag på i tradisjonelle menigheter. Noen sa forrige gang at de angrer på at de ikke heller tok seg bedre tid med egne barn hjemme hos seg selv, i stedet for å jobbe mye med barnearbeidet i forsamlingen. Hver uke er det et evig pengemas i menigheten og hvert år sies det at menigheten kan bli lagt ned om en ikke får inn nok penger. Og i kveldsmøtene er cellegruppens medlemmer benkefyll, mens et eget laug med lovsangere, musikere og innledere tar seg av podietjenestene. Cellegruppen blir en gjeng med tilskuere under kveldsmøtene. En kunne tenkt seg en større grad av integrering av cellegruppene i gudstjenestene. Og vi tenker slik: Hvorfor ikke vaske og støvsuge hjemme, i stedet for i lokalet? Selvsagt trengs rengjøring av kirkelokalene, om en velger å stå i menigheten. Og selvsagt trengs økonomisk offervillighet, for (i en frikirke) å kunne ha en pastor. Bare så synd at ressursene brukes på alt annet enn evangelisering og utadrettet virksomhet, noe som hører med til forsamlingens viktigste oppgaver. I fremtiden kan det tenkes at menighetene mer og mer blir husfellesskap. Kirker vil nok bli lagt ned, for det blir gradvis vanskeligere å få folk til å betale det som trengs av penger og arbeidsinnsats for å drifte pastor og lokale.
Sjur Jansen sa…
Jeg forstår ikke hvordan man kan gå inn for husgrupper samtidig som man ikke vil ta med seg husgruppefordelene inn i gudstjenesten så langt det lar seg gjøre.

Paulus sier faktisk at hvis det er en som holder et innlegg, og det fins en annen i samlingen som har en bedre forståelse av temaet, så skal den første stanse og den neste overta. Det er et eksempel på organisk samling. Paulus sier ikke at man må ha tre striper på ermet for å få lov til å gjøre dette. Men slik er det ofte i tradisjonelle kirker, man har en møteleder eller en pastor som siler hvem som skal få si noe.

Jeg tenker at det er da ikke så farlig om noen sier noe feil, for da kan jo neste person rydde opp straks etter. Det virker som om pastorene har en kosmetisk holdning til menighetslivet. Hvis bare den ene timen med gudstjeneste er perfekt fremført fra deres munn, da er alt annet også bra.

Holdningen ser ut til å være at husgruppene må gjerne samtale, men det er pastorens preken som er fasit. Men pastorer har ulikt syn på teologi, derfor kan ikke alle pastorer være fasit samtidig. Det er nettopp derfor det er viktig å slippe flere til i samlingene. Paulus sier at vi skal rettlede hverandre og undervise hverandre. Spør en pastor om hvorfor han ikke gjør plass i samlingen til å følge oppfordringen fra Paulus.

"Vi må ikke miste forkynnelsen", sier enkelte til meg når de vil forsvare den tradisjonelle kirken med pastor som preker. Da pleier jeg å svare at i Bibelen brukes ordet forkynnelse stort sett utadrettet, det er snakk om misjonærer som treffer nye mennesker på reise, det er ikke snakk pastorer som snakker til gamle kjente.

Da vris gjerne argumentet til å gjelde "utlegging av ordet" eller "undervisning". Men hvem har sagt at slikt er umulig i organiske ikke-hierarkiske hjemmesamlinger? Jeg kan knapt huske en hjemmesamling hvor dette ikke har vært til stede. Men det foregår på en litt annen måte. Noen har noe på hjertet, noe de har studert, så legger de det frem. Det kan ta alt fra tre minutter til et kvarter hos oss. Så kan andre som ønsker det, komme med sine tanker om det samme. Man får belyst temaet mye bedre når flere deltar. Til sammen bruker man kanskje dobbelt så lang tid på temaet som det en preken tar.

Det du beskriver, er også mitt inntrykk. De tradisjonelle menighetene som også har husgrupper, lar husgruppene i liten grad slippe til i gudstjenestene. Dermed knebles det allmenne prestedømme i gudstjenestene og man følger ikke oppfordringene til Paulus.

På meg virker det som at pastorer som går inn for husgrupper, ofte ser på husgrupper som annenprioritet. De bygger en gudstjeneste som passer deres egen gave som er å holde taler. Tenk hvis noen sa i mot prekenen. Eller kom med noen enda mer passende bibeltekster til temaet. Eller kunne forklare et gresk ord som pastoren hadde misforstått i sin tale. Eller fortalte en enda mer gripende historie. Nei, da ville jo pastoren miste sin autoritet, så det beste for dem er å holde seg fast i prekestolen med begge hendene og bare slippe til korsang og kollekt.
Cogito sa…
Pastoren gjør vel så godt han kan, om enn ikke nødvendigvis så godt Gud kan. Cellegruppen vår er en av få velfungerende sådanne og består av frustrerte karismatikere som har sett det mest gå galt tidligere. Forsamlingen ellers ledes av flinke rundrever som kan drive menighet om de så må gjøre det i søvne, og nye medarbeidere har kommet til, slik at der fortsatt er et visst rekrutteringsgrunnlag til ledelsen. Men det virker som om der har utkrystallisert seg en elite av flinke ledere som trekker opp stigen etter seg og lar forsamlingen sitte passivt og beskue herligheten. Det virker noe fastlåst, for en vet at en ikke slippes frem til tjenester, da tjenester som ikke går ut på vedlikehold ikke roteres i særlig grad. Men der er noen eksempler på at nye folk har kommet til i lovsangslauget. Men opptakskriteriene for slik tjeneste holder lederskapet tett inn til brystet, virker det som. Man vet at man vil komme til å forbli en tilskuer i vanlige møter, noe som er synd, ettersom verdifulle erfaringer ligger i cellegruppa vår.
Det var et fint innlegg. Store forsamlinger med en prekende har bare noe for seg om den som preker refser. Alene da.

I ORDEN

I visse kretser er en ad
den tro å ikke ha en grad.
En grad vil bare vonde ha.
En kristen sjel er bare bra.