HVA ER EN ELDSTE?
Etterbibelske tradisjoner har blåst opp de eldste til å være et lederstyre for menigheten som bestemmer lære, vedtekter, ansettelser, visjoner, samt til å være gudstjenestedirigenter og prekenholdere. Men Det nye testamentet beskriver ikke de eldste på den måten. Så langt jeg kan forstå, var de eldste husverter i urmenighetene.
De eldste hadde ikke læreansvar, det hadde hele menigheten. Men en eldste måtte ha satt seg inn i læren, det er oppfordringen fra Paulus i eldsteoppskriften. Som verter måtte de eldste kunne sette yttergrenser for menighetenes samlinger. En eldste måtte være så god i læren at vedkommende kunne sette på plass folk som for eksempel ville innføre ikke-kristne matregler. Da oppfordret Paulus menigheten til følge veilederne i menigheten. Siden alle husverter skulle ha satt seg inn i læren, må vi anta at det var stort overlapp mellom eldste og veiledere. Kanskje var veileder det samme som eldste. Men noen av veilederne kan ha vært lærere som ikke selv åpnet hjemmet sitt for menigheten.
En eldste var heller ikke alene om å ha tilsynstjeneste, det hadde hele menigheten. Alle skulle støtte hverandre. Tilsyn gikk ikke ut på å ha læretilsyn, men å ha tilsyn med sjelene. Altså en slags omsorgstjeneste, noe som stemmer med eldsteoppskriften Paulus gir.
ULIKE ORD OM SAMME TJENESTE
Det brukes ulike ord og oppfordringer til å beskrive eldstetjenesten i NT. Ordene pastor, prest og biskop finnes ikke i norske bibler, så de ordene kan vi se bort fra. Det er ordene eldste, tilsynsmann og hyrde som er i bruk, og NT viser at dette er synonymer på samme tjeneste. Både tekster av Paulus, Peter og Lukas (Apg) viser dette. Også hilsningene som Paulus sender, bekrefter logikken.
HUSVERTER
Eldsteoppskriften som Paulus kommer med, er knyttet til hjemmene til de eldste. Dette stemmer bra med at det ikke fantes kirkebygninger, menighetene holdt samlinger i hjemmene. Paulus hilser til flere slike husmenigheter, deriblant til to der huseierne var kvinner. En av disse kvinnene var den kjente Priska, en av Paulus nære medarbeidere. Et eldsteråd besto derfor av kvinner og menn som var husverter i urmenighetene.
HVA ER ARGUMENTENE MOT KVINNELIG ELDSTE?
Argumentene mot kvinnelig eldste er:
- Paulus ber kvinner tie. Mitt svar: Paulus ber også menn tie.
- Paulus sier at kvinner ikke skal undervise menn. Mitt svar: Paulus argumenterer her mot gnostisk lære som sa at kvinner skulle herske over menn og undervise dem. Det var Paulus selvsagt mot.
- Paulus sier tilsynsmann i hankjønnsform, han sier ikke tilsynskvinne. Mitt svar: Han sier også diakon i hankjønnsform, men anbefaler kvinnen Føbe som diakon.
- Jesu 12 disipler var menn. Mitt svar: Dette er i tilfelle et argument mot kvinnelige apostler, ikke et argument mot kvinnelige eldste. Forøvrig hadde Jesus kvinnelige disipler, og flere av de kvinnelige medarbeiderne til Paulus må kunne kalles apostler. Men dette er altså en annen debatt.
HVA BØR KVINNER GJØRE?
Kvinner som har blitt nektet å sitte i menighetens styre, bør kanskje ikke bruke opp kreftene på å argumentere for å slippe til der. Slike tradisjonelle menighetsrammer med tyngdepunkt i prekener og kirkesal, er ikke gode rammer for en eldstetjeneste. Det er bedre å starte opp som husvert sammen med andre husverter. Når du gjør det, er du en eldste. Ikke la deg stoppe av etterbibelske tradisjoner. Husk at du er en del av det allmenne prestedømme.
Behold gjerne ditt medlemskap i den tradisjonelle menigheten du tilhører inntil videre, men start opp med noen samlinger hjemme. Etter mange år på gudstjenester er du mye mer lærd enn mange av ferskingene som ble eldste i urmenighetene. Men du behøver ikke holde preken. Du behøver ikke lage visjoner. Du behøver ikke lage vedtekter. Følg skissen til Paulus når han tegner opp organiske samlinger der én kommer med en sang, én kommer med ord, osv. Du skal ikke være motoren i samlingen. Paulus nevner ingen møtedirigent, han ber bare menn og kvinner om å ikke lage kaos ved å snakke i munnen på hverandre.
Start opp sammen med noen andre og bytt på hvilket hjem dere møtes i. Bli med på det allmenne prestedømme. Du er en av Norges 300 000 nye prester.
Kommentarer
Vi strever med å finne én bibelsk modell for lederskap, da det som du jo også påpeker spriker i flere retninger. Personlig tror jeg de første kristne menigheter ordnet seg rimelig tilfeldig og brukte titler også på denne måten.
Jeg har med henvisninger her og der i artiklene mine. Kan du gi meg noen konkrete påstander som er svake, så kan jeg finne frem det jeg har.
Jeg er enig i at det på Jesu tid var en mannsdominert kultur. Men jeg er ikke enig i at kvinnene hadde en meget svak posisjon også i de kristne menigheter.
Jeg er bare delvis enig i at hvordan vi velger å ordne oss i dag er mer et praktisk spørsmål enn at vi må følge en bibelsk modell. På den ene siden mener jeg at selv om urmenighetene holdt samlinger i hjemmene, behøver ikke vi følge samme modell. Vi er frie til å velge å møtes i en park for eksempel. På den annen side mener jeg at den praktiske modellen vi velger i dag, må gi god anledning (rammer) til at vi kan følge oppfordringene som er i Det nye testamentet. For eksempel oppfordringen om at vi skal bygge hverandre (1. Tess 5), at vi skal oppmuntre hverandre (1. Tess 5), at vi skal være hverandre underordnet (1. Tess 5:21), at enhver kan bidra i samlingen (1. Kor 14:26), at vi ikke gjør forskjell på folk (Jak 2), osv.
Disse oppfordringene begrenser antall modeller. Sagt på en annen måte: Noen modeller gir bedre anledning (rammer) til å følge oppfordringene enn andre modeller.
Den greske grunnteksten i 1. Kor 14:26 bruker for eksempel ordet hver/enhver (hekastos). Det betyr at enhver (hvem som helst) i menigheten kan bidra i samlingen. Da bør ikke vår modell i dag ta utgangspunkt i en pastor som skal bestemme hvem som skal bidra. Et av mange indirekte beviser for at dagens pastorrolle ikke fantes i urmenighetene, vises ved at Paulus her ikke oppfordrer korinterne om å spørre pastoren før de selv bidrar i samlingen. Paulus oppfordrer heller ikke korinterne til å legge samlingen i hendene på en møteleder. Argumentasjonen til Paulus tar utgangspunkt i en organisk samling uten dirigent. For hans oppfordringer går til alle: Hvis det er en som starter med et bidrag, må den neste ti stille slik at det ikke blir rot med to bidrag på én gang.
Jeg tror ikke vi er forpliktet til å følge alle detaljer i urmodellen. Man er for eksempel ikke forpliktet til å bruke hjem. Man er heller ikke forpliktet til å ha nøyaktig syv diakoner, osv. Men hvis man går utenfor urmodellen når det gjelder de underliggende oppfordringene, eller går utenfor modellen ved å begrense det allmenne prestedømme, da er det de som går utenfor modellen som må argumentere for hvorfor det er ok, og komme med henvisninger.
Hvis pastoren for eksempel begrenser det allmenne prestedømme ved å kreve å godkjenne alle som skal bli døpt, så er dette utenfor urmodellen. For det var en disippel som døpte Paulus (Apg 9:10-22). Heller ikke Filip var pastor, men han døpte hoffmannen (Apg 8:38.). Mitt syn går ut på å legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter der alle kristne kan døpe og der alle kan komme med et bidrag i samlingen. Dette er innenfor urmodellen. Det er urimelig å kreve at jeg skal komme med argumenter for dette synet (men jeg kommer med argumenter likevel). Jeg mener det er motsatt. Det er pastorene som må hente frem argumenter for hvorfor de velger å ha toppleder, møtedirigent og døpegodkjenning i menigheten. For det er de som har fjernet seg fra urmodellen.
Når det gjelder dagens pastorrolle, som i praksis er plassert over eldste, så finnes ikke den i NT. Min argumentasjon finnes blant annet her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2006/12/mikrobiskopene-i-nt.html
Pastor som toppleder i menigheten over eldste, og som dirigent for samlingene, er en etterbibelsk tradisjon. Jeg mener jeg argumenterer for dette ganske bra. Både evangelister, apostler, lærere, profeter, eldste og diakoner nevnes med navn. Men kan du komme med navnet på en eneste pastor i NT?
Mitt syn er at hvis vi passer på å legge tyngdepunktet i samlinger som har rammer som gir god anledning til å følge NTs oppfordringer, så kan vi godt ha subsidiære ekstrasamlinger som er noe utenfor NTs rammer. På den ene siden gir NT oss store muligheter for variasjon. Vi er frie i Kristus. Dette er konklusjonen gang på gang fra Paulus. Så lenge vi bygger opp, så er det ok. På den annen side er det mange oppfordringer, eller verdier som man også kan kalle det. Verdiene begrenser hva slags type samling vi bør legge tyngdepunktet i, mens friheten gir oss rom til å ha variasjon av subsidiære samlinger.
Her ser jeg for meg en helt ny rolle for dagens pastorer. Det er egentlig en urgammel rolle. Jeg ser for meg at dagens pastorer kan være vert slik som Gaius var (Rom 16:23). Det betyr at pastorene ikke er toppleder over alle eldste eller toppleder over alle husmenighetene (eller husgrupper, cellegrupper, virkegrener, budsjetter osv), men en vert når hele menigheten (alle kristne) i et område samles. Da er det, etter min mening, fint med en preken for eksempel. Og da kan vi gjerne bruke en kirkebygning.
Jeg kjører løs mot dagens pastorrolle på bloggen, men det betyr ikke at jeg mener at pastorene skal slutte å preke eller slutte å bruke sine gaver. Jeg tror de vil få mye mer ut av sin tjeneste når folk kommer til en storsamling med helt andre forventninger enn i dag. I dag må pastoren være en motor som skal løfte hele menigheten. Jeg hører også kor og solister som klager på at salen er ”tung”. Hvis tyngdepunktet heller legges i husmenigheter, tror jeg de som holder preken eller synger i de da sjeldnere storsamlingene vil få bakoversveis i respons fra salen.
Men nå skriver jeg mye om samlinger. Det var kanskje kvinner som eldste du mente jeg ikke hadde nok henvisninger om? Men dette henger litt sammen. Når pastorer skal argumentere mot kvinner som eldste, så sier de gjerne at det ikke finnes konkrete eksempler på kvinnelig eldste i NT. Men da argumenterer de samtidig mot sin egen pastorstilling. Pastorstillingen har de selv plassert i en posisjon over eldste. Riktignok er det noen pastorer som på papiret setter eldsterådet over pastoren, men i praksis er det pastoren som er lederen. Den stillingen har ingen konkrete eksempler i NT. Hverken pastorer eller noen overeldste får hilsning fra Paulus. Men han hilser til Priska og andre kvinner som hadde samlinger hjemme hos seg selv, og disse samlingene definerer Paulus som menighet. For eksempel Kolloserne 4.15: "Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne." Hvis Priska og Nymfa ikke var eldste, hvem var da eldste i de to menighetene? Det må norske pastorer kunne ha en teori om, men jeg tror de vil slite. Hvorfor i all verden hilser Paulus ikke til noen andre pastorer eller eldste i de menighetene? Hvorfor i all verden nevne husverten, men ikke pastoren eller eldste? Er man mot kvinner som eldste, sliter man men å finne en løsning på dette spørsmålet. Men med min tolkning blir det logikk;
1) Det fantes eldste.
2) Det fantes ikke pastorer som hadde en posisjon over eldste, for pastor-ordet ble brukt bare som oppfordringer til de eldste. De eldste fikk oppfordringer om å være som hyrder, altså samle en del av flokken hjemme hos seg selv.
3) Eldste var husverter.
4) Både kvinner og menn var husverter.
= Når Paulus hilser til Priska og Nymfa, så hilser han til husverter, altså eldste, derfor nevner han selvsagt ikke noen andre eldste. Han nevner heller ikke noen pastorer som liksom skulle være en annen tjeneste enn eldste, for en slik annen tjeneste fantes ikke.
Og slik fortsetter logikken i brevene. Det eneste stedet der man hilser til alle eldste (tilsynsmenn), så hilser man ikke til noen husmenigheter. For det har man allerede gjort ved å hilse til de eldste. De andre stedene (brevene) hilser man til husmenigheter, men ikke til eldste fordi de har man allerede hilst til ved å hilse til husmenighetene. Logisk. Mitt syn henger på greip. Urmodellen viser kvinnelig eldste.
Jeg har ingen ønsker om å være en autoritær toppleder som skal godkjenne dåpskandidater eller som alene skal bestemme hvem som skal være i lederskapet. I min tradisjon har selvsagt pastoren hatt en sterk rolle, men pastoren har alltid jobbet tett sammen med menighetsråd/eldsteråd. Viktige avgjørelser tas av dette lederteamet.
Pastor er ikke et totalt fremmed begrep i NT, men det er avledet fra begrepet hyrde som er satt til å lede og ha omsrog for sauene. Paulus bruker begrepene episkopos, presbyteros og poimen noe om hverandre, se Ag. 20, 17.28, og 1. Peter 5, 1-2.
Selve pastor-rollen slik den er i dag er rett nok en etter-bibelsk ordning med så altfor mange sideordnende oppgaver. Derfor har jeg blant annet i min blog tatt til orde for å tenke reform om våre kirkelige former. Se http://tinyurl.com/ys4clm
Se Wikipedia om dette:
* http://tinyurl.com/ytqz3b
* http://tinyurl.com/288gd9
Jeg har videre noe vanskelig for å forstå at eldste, biskop eller pastor ikke skulle være dominerende skikkelser i NTs menigheter. Paulus som apostel befaler jo Timoteus og Titus å innsette eldste, altså en nokså autoritær handling. En eldste skulle videre være en kvinnes mann.
Kvinnelige menighetsledere er for meg helt uproblematisk. Men hvorfor må vi kalle det for eldste, som jo er en totalt uforståelig tittel? Hvorfor ikke bare ha kvinnelige ledere?
Du skriver mye bra og utfordrende om husmenigheter. Imidlertid er alt bare fattige modeller for oss. Dersom Gudslivet ikke leves innenfor noen av formene blir det bare med den tomme rammen. Dagens husmenigheter er ingen kopi av urkirkens husmenigheter, men de har dem som et godt forbilde.
Poenget uansett struktur må jo være å vinne nye mennesker for Jesus Kristus.
Jeg tror de færreste norske pastorer er autoritære. Men de holder fast på at det skal være et opplegg med sangleder, møteleder, prekeleder, ungdomsleder osv, pluss et styre som kan ta viktige avgjørelser. (Hva er forresten viktige avgjørelser?)
Jeg mener det gjerne kan være lederskap når man utfører kristne prosjekter. Og om Paulus var en leder eller en tjener, det kan man diskutere. Men på en måte spiller det ingen rolle, for det er samlingene jeg er opptatt av.
Ursamlingene var kjærlighetsmåltider der man ikke gjorde forskjell på folk og der alle kunne delta med en oppmuntring, en sang, en kort undervisning osv uten møtedirigent. Det var også i samlingene at man hjalp hverandre økonomisk. Jeg tror det er viktig å finne tilbake til disse ursamlingene. For i slike samlinger kan folk bli sett og få livsutvikling. Og det allmenne prestedømme har en sjanse til å bli utløst.
Men menighetens hovedsamling i dag har ikke disse rammene fordi vi satser på lederskap. Lederne preker om gode holdninger, men rammene lederne setter for samlingene gir ikke rom for å leve ut holdningene. Oppmuntre? Nei, det er noe vi ikke holder på med i hovedsamlingen, det må du ordne ellers i uka...
Lederen tror han ikke gjør jobben sin hvis han ikke leverer noe. Han må ha et program. Han må preke. Han må få tak i en sangleder som kan sette i gang menigheten slik at den synger.
”Jo, men vi har jo husgrupper?” En husgruppeleder tenker på samme måte som ledere. De vil være motor i samlingen og finne et program, holde en minipreken, være ordstyrer osv. En husvert derimot, setter andre rammer.
ULEMPENE VED LEDERSKAP
Oppmuntringer er egentlig en glimrende testkanditat. For å kunne gi oppmuntringer, må man sette seg inn i andres liv, man må handle på eget initiativ, man må ha tid, man må være i interaktivitet med andre mennesker. Da bør rammene ved samlingene gir rom for dette.
I den forbindelse har lederskap noen ulemper:
1) Ledere setter i gang med mange prosjekter som trekker fokuset vekk fra oppmuntringer. Folk stresser. De bygger barnehager istedet for mennesker.
2) Når lederne så arrangerer samlinger, så lager de rammer som hindrer oppmuntringer. For ledere er opptatt av å levere varene, eller finne andre som kan levere varene.
”Men jeg gir da ros?” kan sikkert noen ledere si. Ja, men det handler om de prosjektene som de selv har satt i gang, ikke om livet.
Lederen setter altså i gang med å bygge barnehage. Så engasjeres frivillige til snekre. Og så gir lederen ros til de som snekrer. Men lederen aner ikke hvordan uka har vært for dem som står og snekrer.
HVA ER MENIGHETENS HOVEDSAMLING?
Jeg er ikke i mot lederskap, kristne prosjekter, dramagrupper, storsamlinger og prekener. Men jeg oppfordrer folk til ikke å legge tyngdepunktet der. Tyngdepunktet bør ligge i ursamlinger slik jeg beskrev tidligere. Jeg kaller slike samlinger for menighetens hovedsamling. Men i en leders hode er det motsatt. En leder regner storsamlingen som hovedsamlingen, derfor skal man møtes til storsamling hver uke. Og så setter lederne i gang husgrupper som tredje prioritet etter virkegrensprosjektene.
Hvis man virkelig mener at oppmuntringer er viktig, bør man sette hussamlinger som 1. prioritet. Det betyr at man møter opp til storsamling mye sjeldnere enn i dag.
Men jeg tror ikke ledere vil få til en slik snuoperasjon. Det er tjenere som må på banen. Husverter.
Hei, ser at innlegget er gammelt, men hva tenker du om dette bibelverset i henhold til tema?
Takk for svar:-)
«6 En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. 7 For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. 8 Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. 9 Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» Tit 1:6-9 (NB88).
På den tiden var det den eldste sønnen som arvet gården/boligen, sånn er det mange steder den dag i dag. «De eldste» var altså eldste allerede før de åpnet sine hjem for kristelige samlinger.
For å tydeliggjøre mitt poeng kan man bytte ordet eldste med «odelssønnene», «huseierne» eller «storbøndene». Ingen av ordene er presise, men kan sette deg på sporet av hvordan jeg tolker teksten.
Også i verden i dag finnes det flest odelssønner og ikke så mange odelsdøtre. Språklig er det derfor mest naturlig å bruke hankjønn når man snakker om eierne av gårdene. Slik var det også den gangen. Når man snakket om de som var eldste i landsbyen eller i området, så må man regne med at det stort sett handlet om menn.
Og da er det naturlig at Paulus tar utgangspunkt i menn og sier at en eldste må være én kvinnes mann og så videre, uten at Paulus nødvendigvis mener at kun menn kan være vert for kristelige samlinger.
Vi bruker maskuline eksempler også i dag, selv om vi mener begge kjønn. «En rørlegger må være nøyaktig, han må også være flink til å skru.» Det er fremdeles massevis med stillingsannonser for formenn i byggebransjen, men man mener egentlig begge kjønn.
Paulus bruker et maskulint eksempel også når han snakker om diakoner. At han egentlig mener begge kjønn kommer frem ved at han omtaler Føbe som diakon.
Paulus gir også idealoppskrifter for enker. Avkrysningslisten for en god eldsteperson er ganske lik avkrysningslisten for enker som er i samme brev (1. Timoteus kap 5). Man kan spørre hvorfor. Jeg tror noen av enkene åpnet sine hjem for samlinger.
Det er det å åpne sine hjem som er poenget, enten man er mann eller kvinne. Hva slags personer kan og bør åpne sine hjem for kristelige samlinger? For det første kan man ikke være en slave, for en slave eier ikke et hus. Når man den gangen sa «en eldste» uttrykte man samtidig at personen hadde arvet et hus og var en fri person og ikke en slave.
Den som var eldst blant sine søsken, fikk et solid økonomisk forsprang når arven kom. Man kan se for seg at de som ble omtalt som eldste, hadde mer ressurser enn folk flest.
Det Paulus på en måte sier, er at de som er ressursterke og har store nok hus, og er blitt kristne, bør åpne sine hjem for kristelige samlinger. Men siden også kristne er ganske så ulike, bør man passe på at husverten har visse egenskaper eller holdninger. Paulus setter ekstra krav til husverten fordi husverten naturlig nok er viktig når det gjelder å sette rammene for samlingen som tross alt foregår i husvertens eget hjem. En kristen person som liker å drikke mye alkohol og som ikke liker besøk og der familien er bråkete, passer ikke som husvert. Det passer heller ikke at husverten bytter partner i ett sett.
Også enker kunne være husverter. Mannen var død og enken fortsatte å invitere kristne til samlinger slik hun og mannen hadde gjort i mange år. Men ved å være alene, sank inntektene, kanskje helsen også sviktet noe. Burde da de kristne vennene hjelpe henne økonomisk? Ja, det ser ut til at Paulus mener det. Men ikke hvis du var ung enke, da burde du heller gifte deg.
Ordet eldste kan på en måte omtales som «de av dere med store hus og ressurser». Oppgaven var å være ikke-hierkarkisk husvert og åpne hjemmet for samlinger. Jeg forstår Paulus slik at både kvinner og menn kunne være husvert. Priska var husvert, for hun åpnet sitt hjem sammen med sin mann. Paulus nevner henne foran hennes mann, så hun var kanskje den mest initiativrike av de to. Paulus kaller samlingene hjemme hos dem for ekklesia, eller «menighet/kirke» som det i vår tid omtales som, selv om det er litt misvisende fordi vi legger en ny betydning i ordet.
Kort sagt mener jeg Bibelen viser ikke-hierarki, det betyr også ikke-hierarki mellom kjønnene. Både kvinner og menn kan åpne sine hjem. Men det er likevel ikke alle som passer som husverter.
Her er artikler om eldste:
https://byggemennesker.blogspot.com/search/label/eldste
Sjur Jansen