søndag 30. desember 2007

Var det to biskopsyn blant de urkristne?

Jeg har i flere år hevdet at biskop og prest er samme tjeneste i NT og at det dermed naturlig nok ikke var et hierarki mellom dem. Men jeg møter kritikk i enkelte debatter på internett, for folk er så vant med at biskop skal være over prest at det nærmest er utenkelig at NT viser et annet opplegg.

Peter Halldorf er et kjent navn i Skandinavia i kristne kretser. De som mener jeg tar feil, må mene det samme om ham. Han skriver i boken Åndens folk, side 329:

"I det første århundret ble begge uttrykkene, presbyteros og episkopos, brukt om hverandre om de samme personer, noe som blant annet er tilfelle i Paulus brev. I generasjonen etter apostlene oppstår det en tydelig forskjell mellom de to. Biskopen framtrer da som én person, omgitt av flere eldste."

Spørsmålet er så om det fantes flere biskopsyn blant de urkristne; ett syn blant jødekristne og ett syn blant kristne fra andre land. På side 236 og 238 skriver Halldorf at Jakob var biskop og leder for hele Jerusalem-menigheten og snakket på vegne av prestene (eldste). Hvordan henger dette sammen når han på side 329 skriver at prest og biskop var samme tjeneste?

Hvis Halldorf har rett om Jakob, må det i tilfelle ha vært minst fire organisasjonsopplegg:
1) Jerusalem-menigheten med en biskop over alle prestene der
2) Efesos-menigheten der biskop og prest var det samme
3) Antiokia-menigheten uten biskoper
4) Korint-menigheten uten engang en møteleder i samlingene

Nr 1 skiller seg ut, for den er den eneste som er hierarkisk. De tre andre kan passe til at biskopene var valgte husverter der det trengtes.

JØDISKE SKIKKER
Det er en åpning for at kulturforskjellene mellom jødekristne og andre kristne kan ha gjort utslag i organiseringen. Mange i Jerusalem-menigheten holdt generelt fast på jødiske skikker. Når Paulus drar til Jerusalem i Apg 21, sier de eldste der til ham:

"Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven."

De som holdt seg strengt til loven, var irritert på Paulus som underviste at kristne i andre land ikke behøvde å følge loven eller de jødiske skikkene. Siden det var ulike skikker, er det teoretisk mulig at Jerusalem-menigheten etter noen år fikk en toppsjef over de eldste, men at dette samtidig ikke skal være et forbilde for kristne i andre land.

Hvis det var slik, må i tilfelle denne topplederens makt i Jerusalem likevel ha vært svært liten i 1. generasjon kristne, slik Jerusalem-menigheten fremstilles i NT med både fellesbeslutninger og brevskriving i vi-form.

Men det kan også være at kulturforskjellene slett ikke slo inn i organiseringen og at man overdriver Jakob. Tross alt står det ikke noe sted i NT at han var biskop. Halldorf kobler biskop-ordet episkopos til Jakob (side 236), men dette ordet er ikke brukt om Jakob i NT, så langt jeg klarer å se.

Her er noen vanlige argumenter for at Jakob var toppleder (ikke hentet fra Halldorfs bok):

  • Jakob tok initiativ til å avslutte et langt møte. Men det gjør jeg selv daglig på jobben uten å være toppleder i bedriften.
  • Man holdt samling hjemme hos Jakob ved noen anledninger. Men det var også mange andre som holdt samlinger.
  • Da Peter uventet slipper ut av fengselet, ber han om at "Jakob og brødrene" skal få beskjed. Men Peter går aller først til menighetssamlingen hjemme hos Maria, moren til Markus. Det er der han gir beskjed om "Jakob og brødrene". Kanskje det var samling også hjemme hos Jakob, men det betyr ikke automatisk at han var sjef. Skal man tenke hierarkisk, kan man anta at hovedsamlingen var hjemme hos Maria og at Peter oppsøker denne først.
  • Jakob, Peter og Johannes blir omtalt som søylene i menigheten. Jakob nevnes først, men den rosende fellesomtalen om de tre inneholder ikke hierarkiske poenger. I hvert fall ikke overfor kristne i andre land. Paulus sier faktisk i samme avsnitt at han bryr seg null om hvor store folk er, for Gud gjør ikke forskjell på folk.
  • Peter trekker seg fra et måltid med kristne fra andre land da det dukker opp noen folk fra Jakob. Paulus kjefter så på Peter og mener han hykler. Dette kan bety at Jakob hadde stor påvirkningskraft og trakk andre med seg i lovisk retning, men det er ikke noe bevis for at han var biskop over prestene.
  • En kirkehistoriker flere hundre år senere kaller Jakob biskop. Efesos-organiseringen (les Apg) viser at det var mange biskoper i én by, ergo kan kirkehistorikeren ha rett og galt på samme tid, det spørs hva man mener med biskop-begrepet. Jakob kan ha vært en av mange biskoper i Jerusalem, altså en vanlig eldste og ikke overbiskop, og på to hundre år endret ordet biskop innhold (akkurat slik Halldorf skriver i boka), og det er den nye betydningen av ordet som kirkehistorikeren er preget av.

Det er altså tre biskopteorier angående 1. generasjon kristne:
a) En biskop var alltid toppleder over prestene i en by.
b) Biskop-begrepet ble brukt ulikt blant jødekristne og andre kristne.
c) En biskop var aldri over prestene.

Alternativ a kan strykes med en gang, for den stemmer ikke med Apg og brevene til Paulus, og vi sitter igjen med b og c. Mitt syn er at biskop og prest var samme tjeneste og at det ikke var toppsjef for de kristne i byen. Hver biskop åpnet hjemmet sitt slik at mange små grupper av totalgruppen kristne i byen kunne holde samlinger. I generasjonene etter NT-brevene blir disse husvert-biskopene stadig mer hierarkiske og man fikk med tiden et pavesystem.

INGEN BISKOP I ANTIOKIA-MENIGHETEN?
På side 203 i boka til Halldorf omtaler han den første gangen ordet liturgi brukes i Apostlenes gjerninger. I norske bibler oversettes dette til gudstjeneste. Ordrett betyr liturgi "tjene Herren". Halldorf skriver at det på denne tiden i menigheten i Antiokia var det fem ledere. Jeg kan ikke se av NT at det var nøyaktig fem ledere eller at disse fem var ledere. I Apg står det bare at "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere (så nevnes fem navn). En gang de holdt gudstjeneste og fastet (...)."

På samme måte sies det i juleevangeliet: "Det var noen hyrder der." Matematisk tenker man ikke dermed på samtlige hyrder i byen. I kapittelet foran i Apg står det at "noen i menigheten" blir tatt til fange av kongen. Kun to navn nevnes, men dette var antagelig ikke alle som ble tatt.

Spørsmålet blir så om disse fem personene som nevnes i teksten var samlet alene eller om de var sammen med hele menigheten. Det er mulig jeg husker feil, men jeg kan ikke komme på noe sted i NT der en større menighet blir omtalt som "de". Det står alltid "menigheten" eller "hele menigheten". Når det i denne teksten står "de holdt gudstjeneste", tror jeg derfor det er snakk om kun de fem personene som nevnes i teksten. Dette er også på linje med vanlig språkforståelse:

"I en bedrift var det noen selgere, Per og Nils. En dag da de spiste middag (...)"

Alle skjønner at det fins flere selgere enn Per og Nils i bedriften. Og alle skjønner at det er Per og Nils som spiser middag, ikke hele bedriften. Urmenighetens forståelse av ordet gudstjeneste er sannsynligvis en annen enn dagens. I dag betyr det storsamling. Men teksten viser at det er snakk om en småsamling.

Teoretisk har vi flere teorier å velge blant:
I) Fem personer i menigheten holdt en samling alene
II) Lederskapet i menigheten holdt en samling alene
III) Lederskapet holdt en samling sammen med hele menigheten

Som forklart tror jeg minst på III. Men hvis III likevel er riktig, hvor i all verden var biskopen? Var det ingen Jakob-tjeneste der? En toppleder over alle prestene? Og hvor var prestene?

Når man ser på hva som kalles menighet i NT, så stilles det ingen krav til titler blant medlemmene:

  • I NT kalles det menighet når en liten flokk samles i et hjem, uten at en eneste fin tittel er nevnt rett ut (Nymfa).
  • Og det kalles menighet når det nevnes at finnes profeter og lærere i menigheten (Antiokia).
  • Og det kalles menighet uten at det en gang finnes en ordstyrer i samlingen (Korint).
  • I Apg bør man legge merke til at Antiokia ble kristnet av helt vanlige kristne. Først senere kom Paulus og Barnabas til byen. Og først enda senere blir de kalt apostler.
  • Og hva med eldste? I den andre byen som også heter Antiokia, brukes begrepet menighet før man har valgt eldste.

Kort sagt: Menighet kan man kalle "en gruppe med kristne". Man behøver ingen obligatoriske titler. Gruppen eksisterer også når det ikke er samling. Det er som en venneflokk. Venneflokken fins også når den ikke er samlet. Men på samme måte som man ikke behøver noen spesielle titler i en venneflokk, behøver man ikke noen spesielle titler for å kalle noe en menighet.

Dette viser samtidig hvor mye, eller hvor lite, vekt man skal legge på biskoptjenesten sammenlignet med andre tjenester. I Antiokia var det ikke biskoper, altså prester/eldste. Likevel kalles det menighet. Jeg tror at når samlingene gikk av seg selv, var det ikke nødvendig å velge noen til å være husverter (biskoper). Men i den andre byen som også het Antiokia, fikk Paulus og Barnabas i gang eldstevalg (valg av biskoper). I den byen lå de kristne under press og det var derfor bra å få noen til å ta ansvar for å kalle sammen til samlinger. Mer om det i en annen artikkel.

HVA SA PETER OM BISKOPTJENESTEN?
Var det så to biskopsyn blant de urkristne? Skal man holde seg kun til det som står rett ut i NT, er det kun Peter som med navn nevnes som eldste, altså biskop. Og hva sier Peter når han skriver til andre biskoper? Jo, han ber dem ikke være herrer over flokken. Biskopene skal heller ikke gjøre tjeneste under tvang, men av fri vilje, skriver han. Altså: Det var ingen over og ingen under biskopene. Jakob som toppleder, slik vi i dag definerer toppleder med gjennomskjæringsrett, er dermed umulig. Hvis det var to biskopsyn blant de urkristne, ett blant jødekristne og ett blant kristne fra andre land, må det ha vært marginale forskjeller.

mandag 17. desember 2007

Dagens menighetsverdier må byttes ut

Tradisjonelle menigheter i Norge har gjerne disse verdiene:

  • Tradisjon
  • Kvalitet
  • Lojalitet
Disse verdiene er ikke vedtatt på noe menighetsmøte, men det er noe som sitter i veggene som kultur. Verdiene høres fine ut, men de fører til at enkeltmennesker ikke blir sett.

Tradisjon betyr at man har tyngdepunkt i preken og sang. Mye enveiskommunikasjon. Krefter bindes opp i aktiviteter og indirekte tjenester.

Kvalitet betyr at kun den som har tatt lang teologisk utdannelse anses som skikket til å døpe, preke eller uttale seg om Bibelen. Verdien kvalitet betyr også at mye penger brukes til musikkutstyr og at presten bruker lang tid på å forberede talen.

Lojalitet betyr at man er forsiktig med å snakke åpent, og at man ikke starter opp med noe nytt uten godkjenning av ledelsen. Lojaliteten rettes til menigheten og ikke til sin neste.

Mange i menighetene forsvarer denne kulturen. Derfor tillater de kun kosmetiske forandringer som litt ny musikkstil og slikt. Endringene man godtar, forsterker dessverre kulturen. Man bygger enda større scene og innfører enda større hierarki og enda flere aktiviteter, og det blir enda vanskeligere å se enkeltmennesker.

For å komme ut av dette, må man begynne med nye verdier. Så kan man finne rammer som passer til de nye verdiene. Selv har jeg gått inn for disse tre verdiene:

  • Enkeltmennesker
  • Livsutvikling
  • Alle er prest
Dermed har jeg landet på urmenighetenes løsning: Ikke-hierarkiske husmenigheter. Det betyr ikke at det må være er helt slutt på storsamlinger, men de blir kraftig redusert i antall, og storsamlingene bestemmer ikke lenger over husgruppene. Slik var det også i urmenighetene. Jeg mener ikke kristne er pliktige til å herme nøyaktig etter urmenighetene, men de hadde rett og slett gode løsninger.

(Tidligere publisert på www.byggemennesker.no)

tirsdag 27. november 2007

Kirken var ikke udelt frem til 1054

Mange påstår at kirken var udelt frem til 1054 da paven i vestkirken forsøkte å bli verdenskirkesjef og østkirken nektet å godta dette. Jeg skjønner ikke påstanden om en udelt kirke, for det var en del krangling og utestengelse de første tusen år.

Det er minst tre måter kirken kan være delt:

  • Utestengelse av andre kristne fra samlingene
  • Hierarkiske grupperinger som hindrer fri flyt av kristne
  • Ulik teologi og verdier

Allerede på 200-tallet dukket det opp en situasjon der en del kristne ble utestengt fra enkelte menigheter fordi de hadde valgt å redde livet ved å delta i en påtvunget keiser-seremoni. Det var ikke enighet om disse skulle slippe inn igjen i menighetene. Biskopen ville stenge dem ute, men de som hadde nektet å bli med på seremonien og med flaks hadde overlevd den påfølgende dødsdommen, ville slippe seremoni-deltagerne inn i varmen. Udelt kirke?

Omkring år 250 var det to kandidater til bispestolen i Roma som kranglet om hvem som hadde rett til den. Den ene, Novatian, ble etter hvert kastet ut, men han startet da sin egen bevegelse med mange tilhengere. Det dukket opp mange kirker i både øst og vest som støttet Novatian som biskop, og som lot seg lede av ham, og disse ble til sammen en særkirke på siden av den ortodokse. Udelt kirke?

Krangel ved et bispevalg skjedde også i Kartago i starten av 300-tallet og det oppsto et skille i den nordafrikanske kirken. Keiseren inndro så kirkene til den ene parten og forbød dem å døpe. Udelt kirke?

I NT kan vi lese at reisende kristne besøkte menighetene fritt. Det var opp til hver menighet å være gjestfri. Men etter noen hundre år var kirken delt i mange hierarkier som kontrollerte sine grupper. Da kunne man ikke bare komme tuslende inn fra siden og bli med på en samling og kanskje komme med en preken uten videre. Når man hadde innført storbiskoper, måtte enkelte gjestebesøk avklares oppover i hierarkiet. Udelt kirke?

I hovedsak var kirken rett før 1054 allerede delt i to store hierarkiske grupper: Østkirken og vestkirken. I tillegg kranglet man om liturgien og hva slags brød man skulle bruke i nattverden. I tillegg til østkirken og vestkirken, fantes også den koptiske kirke som fikk sin egen teologiske vri svært tidlig. Udelt kirke?

Hva menes da med dette begrepet? At ble slutt på økumeniske kirkemøter? Selv om man hadde kirkemøter gjennom flere århundrer, var det stadig vekk utestengelse av enkelte grupperinger. Teller ikke utestengelse med i definisjonen på en delt kirke?

Jeg mener et avgjørende punkt ved om kirken er delt eller ikke, er om man tillater felles nattverd. Det fins neppe to personer som tolker alle avsnitt i Bibelen identisk. Derfor vil det alltid være nyanser innen teologien, det må vi leve med. Folk vektlegger også verdiene noe ulikt, også det må vi leve med. Men hvis man nekter å samles til nattverd med andre kristne, da mener jeg man med rette kan kalle kirken delt.

Etter hva jeg kan forstå, så tillot man felles nattverd mellom medlemmer av østkirken og vestkirken helt frem til 1453. På den måten kan man si at disse to gruppene ikke ble delt i 1054.

Uttrykket er derfor noe vanskelig. Jeg kan være enig i at kirken var delt i 1055, men det var den i tilfelle også i 1053. Det nye i 1054 var at man ikke hadde hatt så store grupper tidligere som hadde stengt hverandre ute.

At to store hierarkiske grupperinger utestenger hverandre, er et viktig punkt i historien. Spørsmålet er hvor mange av poengene som må være tilstede før man kan snakke om en delt kirke:

  • hierarkier
  • slutt på det allmenne prestedømme
  • utestengelse fra kirker
  • talenekt for kvinner
  • tjenestenekt for kvinner
  • ulik teolog
  • ulike verdier
  • slutt på økumeniske møter
  • nattverdsplittelse

lørdag 24. november 2007

26 påstander om urmenighetene

Jeg tror de kristne urmenighetene hadde andre verdier, tjenester og rammer enn hva vi har i dag. Under viser jeg 26 påstander som jeg begrunner ut fra NT.

Jeg har Skriften alene som prinsipp, derfor legger jeg ikke vekt på Tradisjonen. For i brevene som ble skrevet etter at alle de første apostlene var døde, ser man en hierarkisk utvikling der de opprinnelige verdiene fjernes. Dette utvikler seg til rangorden, kvinnenekt, tvang og inkvisisjon. Men ved å holde seg til NT, er man trygg på at man leser om urmenighetenes verdier og rammer, for brevene i NT er skrevet av apostlene eller deres nærmeste medarbeidere.

Man finner urmenighetslivet i NT på tre måter:
I) Uttrykt som verdier
II) Bokstavelig
III) Indirekte og logisk

Påstandene under er i tre klasser:
a) 100 % sikkert (hvis man stoler på NT)
b) Kun den mest sannsynlige modellen/verdien
c) Kun en god teori

Ved de få påstandene som er kun en god teori, må man i tilfelle møte den motsatte teori med samme krav til dokumentasjon.

26 PÅSTANDER OM URMENIGHETENE
1) De første kristne holdt samlinger i hjemmene.
2) Et måltid var en del av samlingen.
3) Personer med svært forskjellig kulturbakgrunn var deltagere i samlingen.
4) Ordet var fritt, alle i samlingen kunne komme med innslag

5) Det var ikke møteledere i samlingen, men husverter samlet flokken.
6) Storsamlinger var sjeldne.
7) Gjestfrihet var viktig.
8) Hverandre-verdiene var viktig.
9) Prest, biskop, pastor, husvert og eldste var samme tjeneste
10) Det var ikke rangorden eller hierarki
11) Initiativtageres verktøy var å være forbilder
12) Kvinner var i alle tjenester
13) Nymfa og Priska var pastor/biskop
14) Junia var apostel
15) Diakonenes tjeneste skjedde i diakonenes hjem
16) Man behøvde ikke tittel for å døpe
17) Man behøvde ikke tittel for å misjonere
18) Folk kunne gjerne ha flere tjenester
19) Det virkelige allmenne prestedømmet var i funksjon
20) Man hadde ikke kirker
21) Man hadde ikke kirkesamfunn
22) Hver menighet (ekklesia) var selvstendig
23) Samtidig utgjorde alle kristne på jorda én ekklesia
24) Undervisning kunne skje i hjemmene og i offentlighet
25) Man skulle undervise hverandre og rettlede hverandre
26) Det var vanlig at omreisende kristne team besøkte menighetene

(Jeg begrunner påstandene under.)




Jeg tror ikke kristne i dag har plikt til å kopiere urmenighetene i detalj. Når de første kristne holdt sine samlinger i hjemmene og unnlot å bygge kirker, så er vi frie til å velge andre løsninger i dag. Men man bør passe på at man ikke mister verdiene på veien. Når man i dag bygger kirker med scener og har en pyramidestruktur i tjenestene, dukker det opp en del uheldige bivirkninger:

  • Folk blir dårligere sett (mindre kjærlighet i menighetslivet)
  • Folk får saktere livsutvikling (i sitt forhold til Jesus, seg selv og andre)
  • Det virkelige allmenne prestedømme har bremsene på

Kort fortalt bør man bygge mennesker, ikke bygge menigheter. For menighetsliv består av å bygge mennesker, derfor holder det å ha fokus på å bygge mennesker. Med en gang man sier man skal bygge menighet, så skifter man verdier, da leter man etter de sterkeste i flokken, det vil si de som kan bidra på scenen og i virkegrenen.

Derfor har jeg landet på denne løsningen for menighetsliv:

  • Ikke-hierarkiske organiske selvstendige hussamlinger med måltid inkludert.
  • Disse besøker også andre slike på kryss og tvers
  • Og man har noen sjeldne storsamlinger på kryss og tvers som et tillegg.
  • Dette kombineres med privatisering av tjenester som sangkor, forlag og nødhjelp, slik at ikke alt ligger innunder en stor menighetsparaply.

BEGRUNNELSE FOR HVER PÅSTAND:


1) De første kristne holdt samlinger i hjemmene
Bibelsteder finner du her.



2) Et måltid var en del av samlingen
1. Korinterbrev 11,17-33. Kun vers 33 gjengis her: "Derfor, mine søsken: Når dere kommer sammen for å holde måltid, så vent på hverandre!" I setningene foran kommer det frem at nattverden var i forbindelse med et skikkelig måltid.


3) Personer med svært forskjellig kulturbakgrunn var deltagere i samlingen
1. Korinterbrev 12,13: "For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke."

Paulus fra Tarsus og Barnabas fra Jerusalem er på misjonsreise i Makedonia, en romersk koloni: Apg 16: "Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. (...) Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det."


4) Alle i samlingen kunne komme med innslag (et ord, en sang osv)
1. Kor 14,26: "Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp." Vers 29-30: "La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie."



5) Det var ikke møteledere i samlingen, men husverter samlet flokken
Les punkt 4 over. Paulus skriver brev til den kaotiske menigheten i Korint. Paulus nevner ingen møteleder. Han hadde god grunn til å nevne en møteleder hvis det var vanlig med slike i menighetene, for denne menigheten hadde rotete samlinger. Ikke bare hopper Paulus over å nevne en møteleder, men han formaner ut fra at en slik tjeneste ikke eksisterte. Han sier at når den ene har et innslag, må den andre ti stille. Menigheten skulle altså i fellesskap, med høflighet og kjærlighet, holde orden.

Det er vanlig fra hierarkitilhengere å kreve at før de godtar at kvinner kan ha en tjeneste, så må de finne en tekst i NT som sier rett ut at en kvinne sto i en slik tjeneste. Med en slik type argumentasjon, møter de seg selv i døra. For det står ikke rett ut at det var møteledere samlingene. Ergo må hierarkitilhengerne si nei til møteledere.

Husvertpoenget behandler jeg lenger ned i teksten.


6) Storsamlinger var sjeldne
Da apostlene kalte sammen menigheten til diakonvalg (Apg), så gjøres det et nummer ut av at apostlene kalte inn hele menigheten. Hvis det det var ukentlige storsamlinger, kunne apostlene bare ha ventet et par dager til neste storsamling. Det hadde ikke vært nødvendig å kalle sammen hele menigheten utenom rutinene. Og det hadde ikke vært nødvendig å poengtere i teksten at det var snakk om en storsamling. Det var altså ikke vanlig med storsamlinger.

Samme forhold ser vi da Barnabas og Paulus kommer tilbake til Antiokia-menigheten etter å ha vært i Jerusalem (Apg 15,30). Og det samme er tilfelle da de hadde vært på en misjonsreise (Apg 14,27). Hvis det var obligatoriske ukentlige storsamlinger kunne de bare ventet til neste samling som kom om noen få dager.

Når Jerusalem-menigheten møttes daglig på tempelplassen etter sjokkvekkelsen med tre tusen som ble døpt, så var dette ikke hele menigheten. Da hadde det vært unødvendig å kalle sammen hele menigheten for å foreta et diakonvalg.

Når Tertius omtaler husverten Gaius, så presiserer han at det er snakk om hele menigheten. Altså til forskjell fra hver enkelt husmenighet. Mellom linjene skjønner man at storsamlinger ikke var hyppig.

Et sted skriver først Paulus om menighetens samlinger, så bruker han plutselig uttrykket hele menigheten. Dette for å øke kraften i argumentasjonen angående hvor dumt det er hvis alle taler i tunger på samme tid. ”Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden? (1. Kor 14:23). Også her leser man mellom linjene at storsamlinger var sjeldnere enn småsamlinger.


7) Gjestfrihet var viktig
Rom 12,13: "Legg vinn på gjestfrihet".
Hebr 13,2: "Glem ikke å være gjestfrie"
1 Pet 4,9: "Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage."


8) Hverandre-verdiene var viktig
Disse verdiene går ut på at alle hjelper alle på kryss og tvers og ikke etter en lederstruktur. Dette gjaldt også undervisning og rettledning. Les her.



9) Prest, biskop, pastor, husvert og eldste var samme tjeneste
At alle disse var samme tjeneste, kommer frem slik:

Tilsynsmann (Gresk: episkopois -> biskop)
Eldste (Gresk: presbuteros -> prest)
Hyrde (Gresk: poimen. Latin: pastor)

Så kan vi lese i Apg kapittel 20 der Paulus snakker til de eldste og ber dem være tilsynsmenn og hyrder:

"Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens ELDSTE. Da de var kommet, talte han til dem: (.....) Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være TILSYNSMENN for! Vær HYRDER for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod."

Man må legge merke til at Paulus her snakker til SAMME PERSONER. En prest kan ikke være over en biskop. En biskop kan ikke være over en prest. En pastor kan ikke være over prest. Alt er samme tjeneste og samme personer. Det er bare forskjellige ord på akkurat det samme.
At vi kan ta med også husvert i alle disse synonymene, kommer indirekte frem. Siden det ikke fantes kirker, mener jeg man logisk kan koble denne tjenesten til dem som åpnet hjemmene for menigheten. Det kommer frem slik:

  • Peter sier i 1. Peter 5: "Vær hyrder for den Guds flokk som dere har HOS DERE!"
  • Eldsteoppskriftene til Paulus har koblinger til den eldstes eget hjem: 1. Tim 3,4: "Han må ta vare på sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. Dersom han ikke klarer å ta vare på SITT EGET HUS, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?"
  • NT sier ingenting om kirkebygninger (altså måtte de eldste enten a: møte opp hjemme hos noen, eller b: åpne sine egne hjem, eller c: utøve sin omsorgsfunksjon utenom samlingene)
  • NT nevner mange HJEMMESAMLINGER (se påstand nr 1)
  • Paulus kobler menighet til hjemmene (se lenken i i påstand nr 1)
  • HILSER IKKE TIL PASTORER: Paulus hilser aldri til konkrete personer med titler som pastor/biskop/eldste osv, men han hilser til konkrete personer som åpner hjemmene (husverter). Hvis husvertene ikke var eldste, hvorfor "glemmer" Paulus å hilse til de eldste? Dette er dillema-situasjon for hierarkitilhengere som må velge mellom: a) Paulus var uhøflig. b) Eldstetjenesten var ubetydelig. c) Edstetjenesten gikk ut på å være husverter og dermed ikke noe svære greier. Uansett ender man opp med en type mikrobiskoper. Og det passer bra med Apostlenes gjerninger som forteller at Paulus tilkalte seg mange biskoper fra samme by (se lenger opp). Også dette poenget må i tilfelle slås tilbake av hierarkitilhengerne som mener husvert og biskop er to tjenester.
  • LOGIKKEN I HILSNINGENE: Når Paulus hilser på en generell måte, hilser han til biskoper (uten navn, men som en generell tjeneste), men da hopper han samtidig over å hilse til husmenighetene, hvorfor? Jo fordi ved å hilse til biskopene, har han allerede hilst til husmenighetene. Det samme skjer motsatt. Når han hilser til husmenigheter, dropper han å hilse til biskoptjenesten på en generell måte. Eksempel fra Fillipperbrevet: "Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere, hilser alle de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi, og deres tilsynsmenn og menighetstjenere." Her hilser han til tilsynsmenn (biskoper), men hopper over husmenighetene (husvertene). Hvis man skal bygge opp en alternativ teori, må man finne alternative logiske løsninger på alle disse punktene.

Les også her. Og her. Og her.

10) Det var ikke rangorden eller hierarki

a) Galaterne 3,28: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus."

b) Påstand nr 4 viser at alle kunne delta uten å bli filtrert av møteleder

c) Påstand 9 viser at det ikke var hierarki mellom biskop og prest, for det var samme tjeneste.

d) Opplistningene av tjenestene følger ikke et fast mønster og indikerer derfor ikke-hierarki.

e) Jesus sier i Matteus 23,8-12: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."

f) Jesus sier i Lukas 22,24-26: "Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og den som hegeomai [a) går foran b) er veileder c) er leder] skal være som en tjener." Les mer om hegeomai her og her. At man tar et initiativ eller er veileder, betyr ikke at man har gjennomskjæringsrett over andre.

g) Peter sier i 1. Peter 5: " Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken." Altså: Ingen skal tvinge noen til å være hyrde. Og ingen hyrde skal være sjef over flokken. Man skal altså være tjenerhyrde og ikke lederhyrde.

f) Paulus sier om eldstetjenesten: "Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv."

Paulus sier altså at ingen skal være over eldste for eldste skal være herre over seg selv. Og Peter sier at eldste ikke skal være herrer over menigheten.

Altså: Ingen over + ingen under = ikke-hierarki.

g) Paulus sier i 2. Kor 1, 24: "For vi vil ikke være herrer over deres tro, men medarbeidere, så dere kan finne gleden."

f) NT drukner i ordet tjener (164 ganger), mens ordet leder brukes reellt sett kun én gang positivt. Det sier noe om landskapet man beveger seg i.

Litt forklaring til dette: Greske ord som har flere betydninger, for eksempel veileder/ta vare på/sjef/støtte/ta hånd om/ta initiativ oversettes ofte til "leder", derfor bør ikke ord med flere betydninger telles med pga usikkerheten. Men hvis vi likevel tar dem med, så viser statistikken at ordene lede/leder/lederne/ledere står 34 ganger, men disse er stort sett negative for det er snakk om "villede" og "folkets ledere" osv. Kun syv ganger står ordet leder nevnt på en positiv måte. Spiller tjenere fotballkamp mot ledere, vinner tjenerne uansett 164-7. Når man fjerner de usikre ordene som har flere betydninger, vinner tjenerne 164-2.

Selv om man godtar leder som korrekt oversettelse, ser man av sammenhengen at det aldri er bevis for gjennomskjæringsrett.

g) Paulus bruker aldri hierarki-ordet arche som lå naturlig i samfunnet og i den jødiske religionen. I dag bruker vi erkebiskop osv, men noe slikt brukte ikke Paulus.

h) De første kristne kvittet seg med tjenesten øversteprest

i) Peters 1. brev 2,9: " Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap." Alle er prester, dette er det allmenne prestedømme.

h) De eldste bestemmer aldri noe over menigheten. NT kjenner ikke til at noen enkeltperson blir kalt for biskop/pastor/prest og at en slik person tar initiativ eller bestemmer noe, heller ikke et menighetsstyre/eldsteråd.

De gangene for eksempel personer ble utsendt, ser vi i NT at det var etter en slags organisk innfallsmetode:

  • Vanlige kristne (ikke eldsterådet) tok selv initiativ til å reise rundt omkring i en slags misjons- og evangelisttjeneste.
  • Jerusalemmenigheten (ikke eldsterådet) sendte Barnabas til Antiokia
  • Barnabas (ikke eldsterådet) sendte seg selv videre til Paulus
  • Disiplene i Antiokia (ikke eldsterådet) sendte penger til et katastrofeområde
  • Misjonærteamet (ikke eldsterådet) sendte Paulus til kysten
  • Den hellige ånd (ikke eldsterådet) sendte Ananias til Paulus
  • Noen kristne menn (ikke eldsterådet) sendte Paulus til Tarsos
  • Peter (ikke eldsterådet) sendte et helt gravfølge ut av et hus
  • Menigheten (ikke eldsterådet) sendte Paulus og Barnabas fra Antiokia til Jerusalem
  • Et ”kjempeseminar” (ikke eldsterådet) sendte Barnabas, Paulus og andre ut av Jerusalem. Riktignok var eldste involvert, men det var sammen med mange andre.
  • Den hellige ånd (ikke eldsterådet) sendte Filip og Timoteus, Paulus osv
  • Paulus (ikke eldsterådet) sendte seg selv ut for å besøke nyetablerte menigheter


11) Initiativtageres verktøy var å være forbilder
1. Peter 5,3: "Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken."


12) Kvinner var i alle tjenester
I utgangspunktet burde vi ikke forvente å finne kvinner i mange tjenester i NT. For i antikkens samfunn var det menn som hadde utdannelse og makt. Kvinner ble undertrykt. Skulle man være misjonær, burde man ha satt seg inn i Skriften, men kvinner ble av samfunnet nektet utdannelse. Og skulle man være biskop, altså husvert/hyrde og samle en flokk, burde man eie sitt eget hus, men kvinner sto som regel ikke i en slik posisjon. Mot alle odds finner vi kvinner i alle tjenester. Her og der fantes det nemlig kvinner som hadde utdannelse, drev egen forretning, eide sitt eget hus og var enten gift med en kristen mann eller var singel og dermed fri til å invitere folk hjem.

Lydia var forretningskvinne og eide sitt eget hus. Det står: "Sammen med alle i SITT HUS ble hun døpt." Sitt hus betyr antagelig også personene som holdt til der, ikke bare bygningen. Derfor var hun i posisjon til å invitere misjonærer og andre til å bo hjemme hos seg.

Da misjonærene kom ut fra fengselet, dro de til tilbake Lydia. Hun ser ut til å være den første som ble kristen i dette området, og med hennes selvstendige posisjon med eget hus og forretningsdrift må vi anta at hun fortsatte å samle kristne i hjemmet også etter at misjonærene dro videre. Eller mener du virkelig at måtte hun stenge dørene og vente til en mannlig pastor dukket opp? Nei, selvsagt ikke. Den som åpner hjemmet og samler flokken, er pastor, det vil si hyrde.

Motargumentene er gjerne at det står ikke rett ut i NT at Lydia var pastor. Da spør jeg: Kan du nevne en eneste mann som ble kalt for pastor? Ikke det? Nei, da kan vel ikke menn være pastor heller da?

Disse "rett ut"-kravene fra dem som nekter kvinner å være i tjeneste, tar utgangspunkt i en påstand om at de første kristne tenkte hierarkisk. Men hvis man tar som utgangspunkt at det var ikke-hierarki, så faller også eventuelle poenger med å ha strenge skillelinjer mellom tjenestene. For hvis pastoren ikke har noe makt, hva er da poenget med at pastoren må være av et bestemt kjønn? Derfor må poengene ved punkt 10 og 11 først tilbakevises, for i det hele tatt danne et logisk grunnlag for å argumentere mot punkt 12.

Paulus hilser til mange kvinner i sine brev. En kvinne satt i fengsel sammen med ham, hun hadde antagelig misjonert sammen med Paulus og blitt arrestert. Den opplagte situasjonen er at hun var misjonær, altså apostel. (Gresk: apostel. Latin: misjonær.) Men man kan selvsagt så tvil om alt. Kanskje hun bare kom med matpakke til Paulus? Slik pleier hierarkitilhengere å argumentere. De kan overbevises at Junia var apostel fordi ordet apostel brukes i hennes forbindelse, men da sier de at hun var ikke "ekte" apostel, hun fraktet nok bare brev for Paulus eller noe sånt. Hvor i NT står det at hun fraktet brev? I debatter må jeg altså argumentere mot usynlige brev og usynlige pastorer...

Paulus kaller Timoteus for synergos, dette er et ord som indikerer at man hjelper hverandre på like fot. Både Paulus og Timoteus var misjonærer, eller apostler som det heter på gresk. Også Priska blir omtalt som synergos av Paulus.

Hvis man har et ikke-hierarkisk utgangspunkt, faller puslespillet fint på plass. Priska var både pastor og misjonær. Hun åpnet hjemmet og holdt samlinger, og hun var på misjonsreiser.

Hvis man har er hierarkisk utgangspunkt, får man et problem med å tegne opp et organisasjonskart med alle tjenestene som er nevnt. Var for eksempel lærer over evangelist, eller var evangelist over lærer?

Med et hierarkistisk usikkert utgangspunkt, begynner hierarktilhengerne å så tvil om alt som gjelder kvinner og kreve at ved hver eneste tjeneste så må det stå rett ut at en kvinne hadde akkurat den tjenesten. Men med et slikt syn slipper man ikke unna logiske problemer. Som sagt hilser Paulus ikke til en eneste pastor med navn. Hvor er alle disse mannlige pastorene? Hvis de var ledere, er det svært merkelig at Paulus ikke hilser til dem.

Men Paulus hilser til mange husverter med navn. Jeg mener det er logisk at det var disse som var pastorer, det fantes jo ikke kirker den gangen. Blant disse husvertene finner vi kvinner, ergo var kvinner pastorer. Hierarkitilhengerne må komme med en logisk forklaring om hilsepolitikken til Paulus og "de usynlige pastorene".

Jeg vet egentlig ikke hva som er verst for hierarkitilhengerne, at kvinner var pastorer eller at pastorer ikke hadde noe makt...

Jeg mener det var slik:

  • Priska = pastor/lærer/apostel (åpnet hjemmet, underviste den lærde Apollos, var Paulus' synergos i misjon)
  • Junia = apostel (se punkt 14)
  • Føbe = diakon (det står rett ut i NT)
  • Nymfa = pastor (vises ved at det er ingen annen pastorkandidat i den menigheten)
  • Lydia = pastor (fordi hun åpnet hjemmet og samlet en flokk, og man må anta at hun fortsatte med det etter at misjonærene reiste videre)
  • Se andre kvinner Paulus hilser til i synergos-linken over

13) Nymfa og Priska var pastor/biskop

Med pastor/biskop mener jeg husvert slik jeg har forklart lenger opp.

Priska og Nymfa holdt hussamlinger, se lenken i påstand 1. Paulus kaller dette for menighet og nevner ingen andre pastorkandidater. Priska var pastor sammen med mannen sin Akvillas. Teoretisk kan man da hevde at det var Akvillas som var pastor og Priska var bare pastorfrue. Men i de fleste gangene Paulus nevner dette ekteparet, så nevner han Priska først.

De oppfordringene som gis om at kvinner skal underordne seg sine menn, gjelder kristne kvinner gift med ikke-kristne menn. Bakgrunnen var et håp om at også ektemannen skulle bli en kristen. Og kvinnene hadde uansett små sjanser til egen husholdning. Men når begge var kristne, slik som Priska og Akvillas, så er det snakk om gjensidig underordning slik oppfordringen lød til menighetene: "Underordne dere hverandre".

Hos Nymfa og Lydia nevnes ingen mann, så de var etter all sannsynlighet single. Hos Lydia brukes tilfeldigvis ikke ordet menighet. Slik er det også med Paulus, det står ikke i hver setning at han var apostel. Men hvis man absolutt må ha det i klartekst, så bruker Paulus ordet menighet om samlingene hjemme hos Nymfa. Og hvis hun ikke var pastor, hvem var det da? Hierarkitilhengerne bygger sin argumentasjon på usynlige personer som Paulus ikke engang gidder å hilse til. Min argumentasjon bygger på personer med navn og hjem.

Enkelte mener at Nymfa egentlig var en mann, for i en del yngre håndskrifter er hun blitt til en mann. Men i de eldste håndskriftene er hun en kvinne. Dette kommer frem fordi det står hennes hus. Nesten alle bibler har derfor Nymfa som kvinne. Noen unntak, for eksempel King James som bruker en yngre teksttradisjon, samt svenske og danske bibler, har Nymfa som mann.

Paulus hadde ofte et maskulint språk, han levde jo i antikken hvor kun menn hadde utdannelse og var i posisjoner i samfunnet. I sin oppskrift på gode diakoner skriver han derfor på en maskulin måte. Men så ser vi et annet sted at han anbefaler kvinnen Føbe som diakon. Da han skrev diakonoppskriften på en maskulin måte, mente han altså egentlig begge kjønn.

Dette åpner for at han mente det samme med sin maskuline eldsteoppskrift (pastoroppskrift/presteoppskrift). Og den åpningen stemmer bra med at det finnes ingen andre pastorkandidater enn kvinnen Nymfa i menigheten hjemme hos henne.

Hilsningene til Paulus er logisk slik at husvert = eldste. Og at eldste er det samme som pastor/prest, står rett ut i Apostlenes gjerninger. Dette viser at pastor/prestetjenesten ikke var slik som i dag der pastoren/presten administrerer en stor kirkebygning med mange virkegrener og ikke vet hvordan uken til medlemmene har vært, og er juridisk ansatt med lønn. Den opprinnelige pastor/prestetjenesten gikk ut på å åpne hjemmet og samle en flokk kristne, men ikke bestemme over flokken eller ha monopol på lære eller prekener, men å vise omsorg for flokken.

Både verdimessig og logisk mener jeg Bibelen viser at kvinner kan og bør være prest/pastor. Men tjenesten bør ikke være som i dag.



14) Junia var apostel
Det står i NT at Junia hadde et godt navn blant apostlene. Debatten om Junia skjer i to trinn:

Var hun kvinne eller mann?
En mannsutgave av Junia-navnet fantes ikke i samfunnet på den tiden da brevet ble skrevet. Ergo må hun ha vært en kvinne. I de eldste håndskriftene (papyrus P46) kalles hun Julia (med l), altså en kvinne. Det var først etter 1000 år at man begynte å så tvil om Junia var kvinne eller mann. Da flyttet man et typografisk tegn i selve navnet slik at hun ble til en mann.

I den norske bibelen står det kvinne, men i dansk og svensk bibel står det mann.

Var hun apostel eller ikke?
Ved dette punktet er det preposisjonen man diskuterer. Var hun bare godt likt av apostlene, eller var hun selv en apostel og godt likt av de andre apostlene? I den forbindelse er det interessant å lese de norske katolske nettsidene som skriver slik: «Hils Andronikos og Junias, mine frender, som har sittet i fengsel sammen med meg, de er høyt ansette apostler, og har vært kristne lenger enn jeg.» Katolikkene mener altså at preposisjonen viser at begge er apostler. Men de velger at Junia er mann, selv om et slikt mannsnavn ikke fantes på den tiden brevet ble skrevet. Les mer her og her.



15) Diakonenes tjeneste skjedde i diakonenes hjem

  • Oppskriften på en god diakon som Paulus gir, har koblinger til diakonens hjem.
  • Paulus kaller Føbe for diakon og sier at hun beskyttet/sto foran/tok vare på ham og mange andre. Dette indikerer at hun eide et eget hus og gjorde sin tjeneste der. Hvordan kunne hun ellers beskytte mange personer?
  • De første syv diakonene var syv. Hvorfor syv? De skulle ta seg av matutdeling til fattige. For at det ikke skulle bli opphold i matutdelingen fikk de ansvaret for en dag i uka hver. Det siste står ikke i NT, men er en teori jeg har. For NT nevner ingen bygning de drev matutdeling fra. Tempelet drev riktignok matutdeling, men de kristne kunne ikke overta den.
  • Når jeg først skriver om de syv første diakonene, må jeg ta med et annet poeng: Mange hevder at det var apostlene som pekte ut de første diakonene. Men les Apg på nytt. Det var menigheten som valgte diakoner. Når man har et hierarkisk syn, så får man noen ganger ikke med seg hva som faktisk står i teksten. Apostlene kom heller ikke med et diktat, de kom med et forslag. Og menigheten syntes forslaget var bra.


16) Man behøvde ikke tittel for å døpe
Det var en disippel som døpte Paulus. Ikke en eneste leder er nevnt i teksten. Les mer her om de paradoksale "ordningene" kirkesamfunn har.


17) Man behøvde ikke tittel for å misjonere
Apostlenes Gjerninger forteller om at da forfølgelsene startet mot de kristne, var det bare apostlene som ble igjen i byen. De andre kristne flyktet, men benyttet også muligheten til å forkynne.


18) Folk kunne gjerne ha flere tjenester

  • Peter var både eldste og apostel
  • Filip var både evangelist og diakon
  • Priska var både husvert (biskop), lærer og apostel
  • Timoteus var både apostel og evangelist

19) Det virkelige allmenne prestedømmet var i funksjon
Les her.


20) Man hadde ikke kirker
NT sier ikke et ord om kirkebygninger. Heller ikke historisk forskning har funnet noen kirkebygninger tilhørende de første apostlenes tid. Det er funnet en bygning fra 200- eller 300-tallet som kanskje kan være er en kirke, men dette flere generasjoner etter urmenighetene.

Dette betyr ikke at kristne i dag er pliktige til å samles i hjemmene. Men det sier noe om hvordan de første kristne prioriterte.

Paulus brukte en skole(-bygning) til undervisning ett sted. Og han dro innom lokale jødiske synagogene for å evangelisere. Teater, kafé, offentlig bad, religiøse hus osv var vanlige bygninger på den tiden. Men egne bygninger for kristne menigheter nevnes ikke i NT.


21) Man hadde ikke kirkesamfunn
Paulus er ikke negativ til at kristne i en by holder samlinger hver for seg i mindre grupper i hjemmene, for han hilser jo med positiv tone til slike grupper. Men han likte ikke at folk grupperte seg under ledere og lagde grupper på den måten. (1. Kor 1)

Kirkesamfunn betyr at man stenger andre kristne ute slik at man ikke kan dele nattverd med hverandre eller fritt la folk preke.


22) Hver menighet (ekklesia) var selvstendig
En menighet er kort sagt en gruppe kristne. Denne gruppen kan endres fra gang til gang. "Der hvor to eller tre er samlet". Ordet ekklesia er et ikke-religøst ord og indikerer at ingen står over gruppen. Les her.


23) Samtidig utgjorde alle kristne på jorda én ekklesia
Se samme lenke som i punkt 22. En gruppe kristne har bare myndighet over det de sammen blir enige om. Paulus kaller både små og store grupper for ekklesia. Vi skal altså tenke organisk. Med en verdenspave kan man riktignok få til én verdenskirke, men da er ikke alle småkirkene selvstendige slik Paulus ordlegger seg. Den eneste måten å få til begge deler på, er ved hjerteholdninger, ikke ved medlemskort og hierarkisk verdensomspennende pyramidestruktur.


24) Undervisning kunne skje i hjemmene og i offentlighet
Apg 20,20: " Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene."

Apg 5,42: " Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias." (Tempelet nevnes her fordi dette var helt i startfasen da de kristne kunne gå fritt inn og ut av tempelområdet som var som byens offentlige torg, før forfølgelsene startet.)


25) Man skulle undervise hverandre og rettlede hverandre
Rom 15,14: " Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre."

Kol 3,16: " La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte."

Oppfordringen om å ta vare på troen, gikk til hele menigheten:
Judas 1,3: " Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert."

Eldstetjenesten er derfor blitt svært blåst opp i dag. I NT står det bare at det er fint hvis hver eldste (altså hver husvert) kan undervise. Det står ikke at eldste har monopol på prekener og gjennomskjæringsrett i lærespørsmål. La oss si at en husvert, en evangelist og en lærer diskuterer teologi. Og så skal liksom husverten ha en religiøs rett til å kjøre over de to andre? Nei, poenget med at husverten skal kunne undervise, er at husverten naturlig nok setter ytterammene for samlingen. Derfor må husverten ha satt seg inn hva budskapet til Jesus var. For eksempel at man ikke skal være bundet av strenge matregler.


26) Det var vanlig at omreisende kristne team besøkte menighetene

  • Paulus reiste mye omkring team sammensatt av ulike personer.
  • Noen profeter Jerusalem kom tuslende til Antiokia.
  • Alle skulle være gjestfrie, som indikerer besøk av andre kristne.
  • Falske misjonærer dukket opp, ergo må det ha vært noen ekte også.

Dette punktet kan umulig være omstridt, så jeg setter ikke opp mer her.

HVA SÅ?
Når de første kristne holdt samlinger rundt et måltid, og nattverden er innstiftet rundt et måltid, så viser det noen verdier. Rundt et måltid, skrus tiden litt ned i tempo, og alle kan snakke på kryss og tvers over bordet osv. Det er en genial måte å sette både enkeltmennesker og fellesskap høyt. Når man har samtale som kommunikasjonsform, blir kommunikasjonen mer presis og nyttig. Dette gjelder både teologiske poenger og oppmuntringer. Det er umulig å gi en oppmuntring når man sitter på en kirkebenk i en tradisjonell menighet, for man vet jo ikke hvordan uken har vært for sidepersonen. Det er svært mye å si om alt dette. Man skal ikke ha samlinger i hjemmene fordi man skal bokstavtro følge urmenighetene. Man skal ha samlinger i hjemmene fordi det gir en god mulighet til å fremelske de verdiene urmenighetene sto for, det vil si de verdiene Jesus sto for. Jesus innstiftet nattverden midt i et måltid i et hjem, men i dag er den blitt en kjeksbit i en kirke.

Når man skal drøfte menighetsliv, bør man gå frem slik:

  • Hvilke verdier og rammer hadde urmenighetene?
  • Bør man kun forholde seg til NT, eller bør man også ta med Tradisjonen til å avgjøre verdispørsmål og teologispørsmål?
  • Hvor bundet er vi i dag til urmenighetenes verdier og rammer?
  • Hvilke bivirkninger påfører dagens rammer og verdier i menighetene oss?

Etter å ha tenkt gjennom dette, har jeg derfor landet på:

  • Ikke-hierarkiske selvstendige hussamlinger
  • Omreisende selvstendige kristne team
  • Kristne selvstendige organisasjoner og private tiltak

I stor grad finnes det allerede kristne organisasjoner og omreisende team. Det radikale er ikke-hierarkiske hussamlinger uten menighetsleder, scene, virkegrener, kirkesamfunn, kvinnenekt og lignende etterbibelske tradisjoner.

tirsdag 20. november 2007

Var Jesus for rangorden blant kristne?

Et annet sted på denne bloggen finner du en spørreundersøkelse. Den er ikke ment for å finne korrekt statistikk, men for å få deg til tenke over spørsmålet. Jeg vil gjette på at mange svarer nei til at Jesus var for rangorden. Men hva menes egentlig med det? Hvis man svarer nei, hvordan kan man samtidig nekte kvinner å være prest? Og hvorfor er det bare presten som kan døpe? Og kan man svare nei på rangorden og samtidig gå inn for lederskap i menigheten der lederne har gjennomskjæringsrett og prekemonopol? Hva er forskjellen på rangorden, hierarki, lederskap? Ingenting?

Bruk kommentarmuligheten under til å si din mening om spørsmålet: "Var Jesus for rangorden blant kristne?"

mandag 19. november 2007

Svensk gräsrotsarmé = det allmenne prestedømme

I Sverige pågår det lignende debatter og samtaler som i Norge om menighetmodeller, teologi, verdier og tradisjon.

Det er en brytningstid. Noe er på gang. Benkesliterne lager blogger og debatterer på kryss og tvers. Men lederne er forbausende stille. Er lederne blitt så vant med monologer fra prekestolen at de kjenner seg usikre på samtaler?

I århundrer har folk blitt nektet å samtale om teologi og verdier i menighetene. I praksis har presten/pastoren hatt monopol på prekener, og eldsterådet har hatt monopol på teologi og verdier. Men de frie samtalene om menighetsliv sprer seg nå, på blogger og i hjemmene.

En svensk blogger inviterer folk hjem til en helg med samtaler om nye fellesskapsmåter. På programmet står noe så forskjellig som et foredrag av en person med et ikke-hierarkisk menighetssyn til et besøk på et katolsk kloster der nonner driver et aldershjem, og man skal også få besøk fra en kristen kulturkafé. I skrivende stund er det 20 personer som har meldt seg på dette private initiativet.

Det paradoksale er at vanlige menighetsmedlemmer fører mye mer grunnleggende debatter og samtaler enn hva jeg har hørt fra menighetsledere. Det virkelige allmenne prestedømme har våknet.

HVA DISKUTERES I NORGE OG SVERIGE?

La meg gå noen år tilbake. Først satset man på proffere sceneopptredener. Så ropte man etter et sterkere lederskap i frimenighetene. De sterke lederne skulle komme med visjoner om pyramidemenigheter og gis mer makt slik at de kunne ta effektive beslutninger. I det siste har det dukket opp en ny trend, det er å gå i retning katolsk-ortodoks lære og kultur.

Det er flere akser man debatterer, men her er noen av dem:

Enkle hussamlinger <----> Katolsk-ortodoks symbolkultur
Vennefelleskap <----> Hierarki/embeter/lederskap/strukturer

Skriften alene <----> Tradisjonen
Verdier <----> Visjoner

HER ER NOEN KLIPP FRA SVENSKE BLOGGER:
EllenRock: "Listan kan göras lång av kristna ledare (...) som för Guds folk (...) bort från nåden. Ledare som för oss in i tradition, krav, religion och lagiskhet. Mitt i all denna förvirring håller Gud på att resa upp ett folk, en gräsrotsarmé, som bestämt sig för att hålla fast vid Hans Ord, som älskar Honom och som älskar alla de människor som Han har dött för."

Den radikal-reformatoriske bloggen: "(...) Paulus förutsätter att när dom troende möts så har var och en ett tydligt och unikt bidrag i sammankomsten. Samtidigt hävdar jag att i 99 % av fallen så har det vi kallar för ”gudstjänst” en struktur som utgör en grundläggande kontrast till detta sätt att vara församling. Här är det istället några få som har monopol på ordet, som leder gudstjänsten och som intar dom upphöjda positionerna vid mikrofonerna och på plattformen/vid altaret. Den slutsats som jag drar av detta är att vi systematiskt dissar Paulus tydliga undervisning, men att vi borde sluta med detta och istället bli församling på riktigt, oavsett kostnaden."

En farlig tanke: “Sälj alla kyrkorm och ge pengarna från inkomsterna till de fattiga.”

Timmen er sen: " Ytterst sätt så handlar detta om ett system som sätter "lekmännen" eller den enkla församlingsmedlemmen i en underordnad ställning. Detta blir väldigt tydligt i de traditioner där det bara är prästerna som får dela ut nattvarden, förrätta dop eller där vissa ledare äger tolkningsrätt på Bibeln. "Lekmännen" har inte samma rättigheter utan är beroende av ledaren som fungerar som ett slags "språkrör" för Gud. Naturligtvis ligger denna syn långt ifrån Paulus undervisning om kyrkan som en kropp med många lemmar som kompletterar varandra- och där huvudet är Kristus själv."

søndag 18. november 2007

Alt om menighetsliv i to sekkeposter

Man kan samle alt om menighet i to kjempestore sekkeposter:
1) Holdninger
2) Ordninger

Andre ord for holdninger er: hjertespråk, innstilling, impulsiv reaksjon, romslighet, vennlighet, kjærlighet, fordommer, hat, verdier, osv.

Andre ord for ordninger er: strukturer, tradisjoner, rutiner, rammer, regler, vedtekter, liturgi, bygninger, avtaler, kontrakter, systemer, osv.

Når man gjør en analyse av menighetslivet og veien videre, må man se på begge sekkepostene.

Holdninger og ordninger påvirker hverandre - begge veier. Hvis presten virkelig mener at enkeltmennesker er viktig (holdning) så må han tillate at folk snakker sammen i samlingen (ordning). Holdningen blir til ordning.

Når kirkemedlemmer hver søndag følger et program andre har laget og hører den samme personen preke år etter år og ikke får lov til å gi en oppmuntring til naboen som sitter ved siden av på benken, så læres man opp til at å se enkeltmennesker er ikke viktig. Ordningen blir til holdning.

På en måte spiller det ingen rolle hvilken ende man begynner analysen i, siden sekkepostene påvirker hverandre. Men jeg holder en knapp på at man begynner med holdningene.

Her er tre holdninger du kan ta stilling til:

Så kan du gjerne komme med noen forslag til ordninger etterpå.

Menighetssamling uten kaos

Orden kan oppstå på to måter:
a) Via kommandoer
b) Via kjærlighet

Når venner møtes til en pizzakveld, starter man ikke med å velge generalsekretær. Likevel blir man enige om hvem som kjøper inn mat, hvem som tar oppvasken, osv. I kjærlighet blir det orden. Man kommanderer ikke venner.

Når jeg beskriver menighetssamlinger som har samme prinsipper som en pizzakveld, er det mange som sier at "det går ikke", "det må være et lederskap", "det må være orden", "det må være hierarki", "det må være strukturer", "det blir bare kaos".

Er det ingen som tør å satse på kjærligheten lenger?

Paulus nevner ingen møteleder når han skriver til den kaotiske korintmenigheten og dens samlinger. Men han oppfordrer alle til å ta ansvar og snakke en etter en.

Problemet er nok at når noen sier ordet menighet eller kirke i dag, så tenker de fleste på gudstjenester, virkegrener, scene-innslag og ansettelser. Dermed ser de for seg at det blir kaos hvis det ikke er lederskap. Men det er ikke slike menigheter jeg snakker om. Jeg snakker om slike menigheter Paulus beskriver og hilser til: husmenigheter.

Jeg er for ikke-hierarkiske hussamlinger som hovedmodell for menighetsliv. Men selvsagt kan det være supert med en form for lederskap i enkelte prosjekter, for eksempel hvis noen flyr medisiner til et katastrofeområde. Da må piloten bestemme kurs og høyde på flyet, det kan ikke fellesskapet gjøre. Men når kristne kommer sammen, tror jeg poenget er at hjertene, og ikke kommandoene, skal gi orden. Hvis vi må ty til kommandostruktur, er det noe galt med hjertene.

Når jeg sier slikt, pleier hierarkitilhengere å si at jeg har misforstått hva en leder skal være. En leder skal "få andre til å vokse" osv. Javel, men kan ikke tjenere få andre til å vokse? Må man ha retten til å sjefe (gjennomskjæringsretten) for å bygge andre? Man kan ikke tvinge tro på folk. Man skal være medarbeider i andres tro, sa Paulus.

Et argument fra hierarkitilhengerne er at det må være en leder som kan beskytte sauene mot ulvene. Men da vil jeg heller ha 10 tjenersauer som sier i fra, enn 1 ledersau som sier fra alene. Hvem har sagt at tjenere ikke kan si i fra, formane, undervise eller ta initiativ? Jeg tror ikke de 10 sauene tør å si fra til ulven når det virkelig gjelder, hvis de i årevis har blitt nektet å si noe i samlingene og aldri deltatt i teologiske samtaler fordi man har en lederstruktur. Hierarki binder det allmenne prestedømme. Det er bivirkningen av å satse på lederskap.

Pilot-eksempelet brukes også av hierarkitilhengere: "Ville du gått ombord i et fly uten pilot?" Dette skal liksom bevise at menigheter må ha en sterk leder. Men når ble menighetsliv en flytur? De første kristne samlet seg rundt et måltid i hjemmene. Det opprinnelige menighetslivet lignet mye mer på en pizzakveld enn på en flytur.

Må man ha en pilot for å be? Må man ha en generalsekretær for å døpe? Må man ha en møteleder for å dele et måltid?

Tradisjonsforbud mot husmenigheter

NYE STRUKTURER
Ikke-hierariske menigheter er diskusjonstema på flere blogger. Svensken Dag Selander skriver i en artikkel om en mulig ny reformasjon av tradisjonelle menigheter. Det er inspirerende å se at det er flere som mener at strukturene i menighetslivet må forandres.

IKKE BARE HOLDNINGER
Det holder ikke å bare snakke om holdninger, også ordningene teller, det har vært mitt budskap i flere år nå. Det hjelper lite at presten preker om at det er viktig å ha "se hverandre" når rammene for samlingen er at det er forbudt å snakke sammen.

FORANDRE KIRKENE, ELLER STARTE PÅ NYTT?
Et vanlig diskusjonstema er om det er mulig å endre kirkene innenfra eller om man må starte på nytt. Jeg selv er tilhenger av ikke-hierarkiske hussamlinger, men jeg oppfordrer også tradisjonelle menigheter til å hente inspirasjon fra de ikke-hierarkiske verdiene. Et forslag er at innenfor de tradisjonelle strukturene bør man tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen.

TRADISJONENE BINDER OSS
Dag Selander skriver i en av kommentarene at i Sverige kom det i 1726 forbud mot å samles til bønn i hjemmene. Først i 1858 opphørte dette forbudet.

Selv om forbudet er opphevet, finner man holdninger og ordninger som uttrykker noe lignende. Skal man starte en husgruppe, bør den helst ligge hierarkisk under en modermenighet, er det vanlig å mene. Og man skal helst være underlagt en prest/biskop/pastor/leder.

Disse tradisjonene er tunge. Starter man opp noe på siden av menigheten, kan man få skrå blikk fra de andre i menigheten. Det er ikke uvanlig å mene at all innsats skal plasseres under menighetsparaplyen der man er juridisk medlem.

Jeg har stilt spørsmålet om makt noen ganger til hierarkitilhengere som vil at en menighet skal ledes av en myndighetsperson, og i forkortet versjon er det omtrent slik:
"Er det lov for et ektepar å be sammen hjemme?"
"Ja, selvsagt!"
"Kan de ta med en nabo?"
"Ehh, ja..?"
"Kan de ta med åtte venner i en fast bønnestund hver tirsdag?"
"Ja, men det er viktig at de kobler seg opp mot en pastor/prest, selv om pastor/prest ikke behøver å være med hver gang."

I holdning gjelder forbudet fra 1726 ennå i mange menighetsmiljøer. Man forventer at gruppen varsler menighetsledelsen. Og man skal helst få nye initiativer inn i "ordnede former". Man skal helst velge en leder i bønnegruppen som skal holde kontakt med modermenighetens lederskap slik at gruppen holder seg innenfor modermenighetens teologi osv. "Ordnede former" betyr at noen skal bestemme, helst en pastor/prest/modermenighet.

Jeg selv, som er for ikke-hierarkiske menigheter og det virkelige allmenne prestedømme, mener at man ikke behøver å spørre en ledelse om tillatelse for bønn, dåp og nattverd.

Jeg bet meg merke i et av innleggene etter Dags artikkel. En person skriver:

"Jag har slutat fråga ledarskapet om lov varje gång jag vill göra en outreach - dom är ändå alltid sura och vad har dom med min fritid att göra?"

Dette er et av mange eksempler på hvilken kultur som finnes i tradisjonelle menigheter. Kulturen er at man må spørre lederskapet først. Men denne personen har sluttet med det. Flott, for da kan det virkelige allmenne prestedømme komme i gang.

Les debatten på Dags blogg her.

lørdag 17. november 2007

Hvordan har uken din vært?

Hvis man gjør plass til dette enkle spørsmålet i menighetssamlinger, så kan norske menigheter radikalt forandres. De første kristne samlet seg i hjemmene rundt et måltid. Vi bør gjøre det samme i dag. Ikke som en ekstra-samling i tillegg til hovedsamlingen, men som selve hovedsamlingen. Så kan tradisjonelle gudstjenester komme som annenprioritet en gang i kvartalet.

torsdag 15. november 2007

Hvilken effekt har hierarki på menighetslivet?

Hierarki som BEGRENSER:

  • Nekter kvinner å gjøre tjeneste
  • Nekter folk å snakke i samlingen
  • Hindrer folk å undervise hverandre
  • Hindrer folk å utveksle oppmuntringer og kjærlighet
  • Nekter andre kristne å delta i nattverd
  • Lærer folk til å tro de ikke er bra nok
  • Bremser personlig utvikling pga enveiskommunikasjon
  • Bremser det virkelige allmenne prestedømme

Hierarki som LÆREDIRIGENT:
Det fins tusenvis av ulike menighetshierarkier. Hierarki er ikke en garanti for rett lære. Paradoksalt nok er hierarki i seg selv antagelig feil lære. Jesus, Peter og Paulus oppfordrer til å ikke sjefe.

Paulus oppfordrer hele menigheten til å ta vare på troen. "Undervis hverandre," skrev han. Og han oppfordret til at alle i menigheten kunne komme med innslag når det var samling. Paulus nevnte ingen møteleder i den anledning.

Hierarki som TJENER:
Gir mulighet for kirker, konserter, hjelpearbeid, bøker. Mye av dette kan man få til uten hierarki eller uten å at det ligger under en menighetsparaply. Menighetshierarkier har en del negative bivirkninger for det interne livet, noe som igjen bremser vekst. En grei løsning er derfor å skille mellom menighetssamlinger (ikke-hierarki) og kristne organisasjoner (demokratisk valgt hierarki).


Hierarki som GIR ORDRER:
En katolsk biskop kan forflytte en prest til en annen menighet mot prestens vilje. Man bør drøfte om tvang er en dimensjon som hører til i Guds rike og i menighetslivet? Intern tvang finnes også i frimenigheter. Det er frivillig å bli med i menigheten, men internt må man følge ordrer.


En annen løsning er ikke-hierarkisk menighet: De første kristne holdt enkle måltidssamlinger i hjemmene, uten bruk av møteleder som bestemte hvem som skulle snakke eller synge. De som åpnet hjemmet sitt, ble kalt biskoper. Jeg tror det er mange kvinner og menn i Norge som kan tenke seg å samle en flokk hjemme slik som Priska og Nymfa gjorde. Men så bremses de dessverre av tradisjonen som kirkesystemet og hierarkiene sprer. Tradisjonen har påvirkingskraft både innenfor og utenfor kirkesystemet.

I ikke-hierarkiske hussamlinger samles man rundt et måltid. Det er ikke slik som i tradisjonelle menigheter der noen har forberedt et program. Man starter med å spise og samtale. Etter hvert er det kanskje noen som vil lese et stykke fra Bibelen, eller fremføre et dikt, eller komme med en oppmuntring. Dette skjer av seg selv. Så kan man kommentere innslagene hvis man vil, det får man ikke lov til i tradisjonelle (hierarkiske) menigheter.

mandag 12. november 2007

Hvem bør ansettes først i en menighet?

I Den norske kirke er det 8.000 ansatte. Det er 1.300 menighetsprester, 210 diakoner og 900 kirkemusikere. Dette bildet er noe skeivt fordi prester er i full stilling og musikere i deltidsstilling. Men uansett viser det hva man anser som viktig, altså hvilke tjenester som man sikrer med økonomi og ansettelsesavtaler. Man klarer ikke se for seg en samling uten flott musikk, derfor gjør man en avtale med en person som lover å møte opp hver gang mot betaling. Slik er det ofte også i frimenigheter.

Urmenighetene hadde ikke ansatte, men de kunne støtte andre kristne som hadde omreisende tjeneste ved å låne ut gjesterommet og utstyre dem for reisen videre til neste menighet. Jeg tror det er meningen at vi skal ha stor frihet til å finne økonomiske løsninger i dag, men jeg tror det er lurt å stanse opp og se for seg en menighet som er to timer gammel. Hva er det første man bør prioritere? Hvilke tjenester må fylles først? Hva er det som må sikres? Hva er fordeler og ulemper ved å ansatte folk? Hvor langt ned på listen kommer organist hvis man tenker menighet helt fra bunnen av?

Den listen man lager til den to timer gamle menigheten, bør man så ta med seg til den 100 år gamle kirken og sammenligne. Bør man omprioritere?

torsdag 8. november 2007

Den moderne kvinnepresten er ved kjøkkenbenken

Jeg blar i en 32 år gammel bok som jeg fant på loppemarked her om dagen. Den heter "Kvinnekamp og kristen tro" og er fra 1975. Den gangen var det 40 % kvinner i menighetsrådene i Den norske kirke. Tok man med også vararepresentanter, var kvinnene faktisk i flertall i Sør-Hålogaland. Samtidig var ikke debatten om kvinnelige prester over. Det er den ikke i dag heller, forresten...

Det var en rar situasjon i 1975. Menighetsråd er, etter hva jeg kan forstå, det samme som eldsteråd. Og eldste er det samme som prest, det har vi fra gresk. Nesten halvparten av personene i menighetsrådene var egentlig kvinnelige prester. Samtidig var de ikke prester likevel, fordi den gangen må man nødvendigvis ha definert menighetsråd som noe annet enn eldsteråd.

Omtrent på samme tid, det vil si 1971, var det av dem som ble valgt ved kommunevalget kun 15 % kvinner. Kirken lå altså på den ene siden langt foran samfunnet i likestilling. På den andre siden diskuterte man ennå om kvinner kunne være prest. Riktignok hadde det dukket opp noen kvinnelige prester allerede, men debatten var fremdeles het.

BLE NEKTET Å HOLDE FOREDRAG
La meg gå enda noen år tilbake. Frelsesarmeen søkte i 1911 om tillatelse for svigerdatteren til grunnleggerne av Frelsesarmeen til å holde foredrag i Bergen Domkirke. Saken havnet i kirkedepartementet. Skulle en kvinne få lov til dette? Biskopene og Det teologiske fakultet ble spurt om råd. Alle biskopene sa nei. Tre av professorene sa ja. Søknaden ble avslått.

Men senere samme år bestemte myndighetene at kvinner skulle få adgang til å holde foredrag i kirkene med sikte på "menighetens opplysning". Men forkynnelse og tale var forbudt.

Vi kan le av slikt i dag. Men før vi ler for høyt, så tenkt gjerne gjennom mitt forslag om å tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen. Det er ekstremt sjelden at presten/pastoren inviterer til noe slikt. Selv om det ikke er et direkte forbud, så er det tung tradisjon for at man ikke gjør slikt. Rammene i gudstjenesten er også lagt opp slik at folk i salen ikke skal bidra. Dette er helt forskjellig fra hvordan Paulus oppfordrer til at rammene skal være.

FÅR IKKE SITTE I ELDSTERÅDET
Før vi ler enda mer, må vi også huske på at mange pinsemenigheter i dag nekter kvinner å være eldste, altså sitte i menighetsrådet. Det paradoksale er at mange slike pinsemenigheter gjerne sier ja til kvinnelige pastorer. Men pastor, prest og eldste er det samme i følge Bibelen. Derfor er det helt ulogisk å si ja til kvinnelige pastorer samtidig som man sier nei til kvinnelige eldste.

TO SKRITT FREM, OG ETT TILBAKE
I 1922 dukket "kan-kvinner-taler-i-menigheten" opp på nytt. Presteforeningen mente at det var vanskelig å skille mellom foredrag som var tillatt og prekener som var forbudt. De fleste biskopene mente da at det enkleste var å gå et skritt tilbake og nekte kvinner å holde foredrag.

I 1925 bestemte så myndighetene at kvinner kunne preke i kirken, så lenge det ikke var i gudstjenesten.

I 1938 sa myndighetene ja til kvinnelige prester.

I 1965 gikk man lenger: Da fikk kvinner generelt lov til å preke i gudstjenester, men behøvde ikke en gang være prest.

NEKTET KVINNER, MEN BISKOPENE STO SELV I EN UBIBELSK TJENESTE
Tilbake til 1975: Da var det 14 kvinnelige prester i norske menigheter. Flertallet av biskopene var mot kvinnelige prester. Også dette var en merkelig situasjon. Det kommer jo frem i Bibelen at biskop og prest er samme tjeneste. Biskopene sto altså i en ubibelsk organisering der de hadde plassert seg hierarkisk over prester, samtidig som de nektet kvinner å stå i en tjeneste som Bibelens kvinner Priska og Nymfa sto i.

Priska og Nymfa var husverter da menighetene holdt samling. Paulus hilser aldri til en biskop, prest, eldste eller pastor med navn, men han hilser til mange husverter med navn. Dette var de opprinnelige prestene, både kvinner og menn. De var hyrder som samlet flokken hjemme. Man hadde ikke kirker den gangen.

Når Paulus hilser til Nymfa og kaller samlingen hjemme hos henne for menighet, så er det ingen andre prestekandidater enn Nymfa selv i den hilsningen.

ORGANISKE HUSSAMLINGER
Jeg lurer på hva Bibelens Nymfa ville ha sagt om prestedebatten i Norge de siste hundre årene. Antagelig var samlingene hjemme hos henne akkurat slik som Paulus oppfordrer til, nemlig at alle slipper til:

"Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp."

Kjenner du det kribler litt når du hører om slike enkle hussamlinger? Endelig noen rammer der alle slipper til? Slippe å vente på et styre som skal behandle saker? Slippe å måtte følge et program som stormenigheten bestemmer?

Noen kan nøle med å invitere til kristne samlinger hjemme fordi de opplevde religiøst press i bibelgrupper eller menigheter for noen tiår tilbake. Ja, noen steder finnes slikt press også i dag. Men jeg tror det er nettopp de som har opplevd slikt press som kan bli gode husverter, for de kommer trolig til å vise romslighet.

Slike samlinger kan være ganske ulike. Selv om Paulus for eksempel nevner salmer, behøver man selvsagt ikke synge hvis det ikke er stemning for det. Legg vekt på den siste setningen til Paulus: "Men la alt tjene til å bygge opp."

Husk at du behøver ikke spørre en menighetsleder om lov til å samle folk hjemme. Sett over litt mat og invitér noen du kjenner. Jeg siterer Paulus en gang til: "Frihet i Kristus!"


SKILL MELLOM MENIGHETSSAMLINGER OG KRISTNE ORGANISJONER
Menighetssamlingene som Paulus beskriver, inneholder et skikkelig måltid. Enten husverten er mann eller kvinne, er det naturlig at vedkommende er innom kjøkkenet. En prest er egentlig en tjener, ikke en leder. Ordet leder er som regel brukt negativt i NT. Og mange av ordene som i NT er oversatt til leder på norsk, betyr ikke nødvendigvis leder på gresk.

Jeg mener at i menighetssamlinger skal man ha rammer der man kan se hverandre. Derfor er samlingene som Paulus beskriver i hjemmene gode. I kristne organisasjoner derimot, er det ikke så viktig å se hverandre internt, der der det viktigere å "levere varene utad", enten det er snakk om kor eller nødhjelp. Derfor kan man godt ha ledere, både kvinner og menn, i kristne organisasjoner. Men lederne der kan ikke kalles prest. For prester er tjenere som samler en flokk, gjerne hjemme.

søndag 4. november 2007

Junia var apostel, del 2

Paulus hilser til mange kvinner i sin brev. En av hilsningene lyder slik: "Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg. "

LIKESTILLING = KVINNELIGE APOSTLER
Apostel er gresk og betyr utsending med fullmakt, et vanlig gresk ord. I kristen sammenheng snakker man om at man er utsending for Jesus eller for en menighet. På latin heter det misjonær.

Paulus skriver i sine brev: "Her er det ikke jøde eller greker, kvinne og mann". Dette viser at i Guds rike og i menighetslivet er det likestilling. Derfor finnes det kvinnelige misjonærer i NT. Dette er egentlig mot alle odds, for kvinner ble i antikken undertrykt i et svært maskulint samfunn. Kvinner ble sett på som gjenstander eller dyr, og fikk ikke utdannelse. De hadde mye mindre bevegelsesfrihet og juridiske rettigheter enn menn. Når det gjelder jødiske kvinner, fikk de ikke opplæring i Loven og hadde begrenset adgang til synagogen.

Skal man være misjonær, er det selvsagt en stor fordel å kunne sitere Skriften. Statistisk kan man derfor ikke forvente noen kvinnelige apostler i NT selv om de første menighetene hadde likestilling. Derfor er Junia omtrent den eneste apostelen som nevnes. I tillegg har vi Priska som kan være i samme kategori. Hun jobbet mye med misjon og Paulus brukte samme medarbeiderord på henne som på sine mannlige apostelkolleger.

KJØNNSSKIFTE I DANSKE BIBLER
I norske bibler leser vi altså om Junia. I danske bibler leser man om Junias. Der har kvinnen Junia blitt til mannen Junias. I Danmark, og en del andre steder, sier de at kvinner ikke kan være apostler, for det er jo ingen kvinnelige apostler i Bibelen. Hva har skjedd?

I en del håndskrifter av NT kommer det ikke frem om Junia (Iounian) var mann eller kvinne fordi teksten er skrevet uten accent-tegn, og det er typen accent-tegn og hvor det plasseres i navnet, som avgjør kjønnet. Men vi slipper å ta hensyn til accent-tegn fordi da NT ble skrevet, fantes ikke mannsnavnet Junias. Det er derfor ganske usannsynlig at Junia var en mann.

I noen håndskrifter er Junia blitt til Julia. Fremdeles en kvinne.

Først på 1000-tallet fant man på at man skulle sette på accent-tegn i denne teksten. Da plasserte man accent-tegnet slik at hun ble en mann.

Debatten om Junia skjer i to avdelinger:
1) Selve navnet, er det hankjønn eller hunkjønn?
2) Hva betyr preposisjonen "blant apostlene"?

I den sammenheng er det interessant å lese de norske katolske nettsidene som skriver slik:

«Hils Andronikos og Junias, mine frender, som har sittet i fengsel sammen med meg, de er høyt ansette apostler, og har vært kristne lenger enn jeg.» Katolikkene mener altså at preposisjonen viser at begge er apostler. Men velger at Junia er mann...

Den Norske Kirke (statskirken) skriver på sine nettesider: "Det er i dag bred enighet blant forskerne om at Junia er et kvinnenavn. Hun hadde vært Paulus’ medarbeider og hørte til den første generasjon av Kristus-troende. Utsagnet om at hun og Andronikus (trolig hennes ektemann) har ‘et godt navn blant apostlene’, kan tyde på at hun ble regnet som apostel."

STATISTIKK OG FORVENTNING
Jeg tror NT viser likestilling selv om Junia skulle ende opp som mann eller ikke-apostel. For vi kan ikke forvente å høre om kvinner som var omreisende misjonærer i antikken. Samfunnsrammene var maskuline juridisk og utdannelsesmessig. Vi kan heller ikke forvente å høre om mange kvinnelige pastorer av den enkle grunn at det var ikke kvinner som eide husene. Hvis en kvinne skulle være hyrde og samle en flokk hjemme slik de gjorde før man begynte å bygge kirker langt senere, da måtte hun enten være gift med en kristen mann eller være singel med egen økonomi. Paulus hilser til mange kvinner, en del av disse tror jeg var pastorer fordi det er ingen andre pastorkandidater i menighetene Paulus hilser til.

søndag 28. oktober 2007

Tiende blant kristne dukket opp på 500-tallet

Jeg får meg stadig noen overraskelser når jeg sammenligner de kristne urmenighetene med tradisjonene som oppsto senere. Tidligere har jeg sett at for eksempel kirkelige vielser ikke ble vanlig før på 1000-tallet. Og i går leste jeg i et leksikon at opplegget med tiende (kirkeskatt) blant kristne dukket først opp på 500-tallet.

De fleste mener at tiende er noe som hører til i Det gamle testamentet (GT). Kristne legger mest vekt på Det nye testamentet (NT). Men det finnes likevel en del menigheter, også i Norge, som praktiserer tiende i dag.

HVOR KOMMER TIENDE FRA?
I GT kan man lese om en ordning med prester som var et slags mellomledd mellom mennesker og Gud. Disse bar frem offergaver og holdt menighetsteltet i stand. De trengte lønn for jobben og fikk derfor tiende av de andre. Da Jesus besøkte jorda, var det meningen at denne prestetjenesten skulle bort, for Jesus ofret seg selv en gang for alle.

I Hebreerbrevet i NT beskrives ordningen fra GT med et menighetstelt med forheng som skjulte det aller helligste rommet der kun øverstepresten kunne gå. Disse gamle ordningene kalles i NT for "ytre forskrifter" og "skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført." Det vil si: "Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt." Kort sagt satte de ferske kristne strek over de gamle ordningene. Dermed røk også opplegget med tiende. På en måte ble alle prester, dermed var det ikke behov for å betale penger til et spesielt presteskap.

TIENDEN BLE PLUTSELIG GJENINNFØRT
I leksikonet står det blant annet: "Tiende, som var ukjent i oldkirken, ble innført som kirkelig forordning på 500-tallet, som statlig påbud første gang i Frankerriket på 700-tallet." Etter fem hundre år ble tienden altså gjeninnført!

Oldkirken hadde ikke tiende. Dette stemmer bra med NT. Jeg kjenner ikke argumentasjonen fra 500-tallet, men jeg gjetter på at da hadde hierarkiene vokst seg så store at man rett og slett trengte mer penger for å holde apparatet i gang.

Dette ligner kanskje på de menighetene som i dag krever tiende av sine medlemmer? Vel, det er ikke tvang å betale tiende i slike menigheter, men gjennom prekener utøves det et press om at man bør bidra med tiende av brutto inntekter hvis man skal være et skikkelig medlem. Lederne argumenterer med at tiende er en bibelsk ordning. Disse pastorene henter ikke inspirasjon fra de kristne urmenighetene, men fra GT.

Jeg gjetter på at motivasjonen er at menigheten trenger mye penger til ansatte og vedlikehold av bygning. Har man en menighet som er dyr i drift, har man ikke hentet inspirasjon fra urmenighetene som stort sett holdt samlinger i private hjem. I urmenighetene brukte man penger på omreisende misjonærer og på fattige, ikke på store bygninger og mange ansatte.

Jeg har tidligere foreslått at hvis en menighet først har innført tiende, så kan den gjerne betales direkte i menighetens husgrupper. Med det mener jeg at husgruppene selv bestemmer hvordan pengene skal brukes. Men det er mulig dette forslaget ikke er så populært i lederskapet...

ENNÅ DISKUSJON OM TIENDEN
På nettet foregår det diskusjoner om tienden. Gjelder tiende som ordning for kristne, eller var den bare en jødisk skatt? Jeg har ikke satt meg godt inn i argumentene, men ved å søke på ordet tiende i NT, dukker det ikke opp noen treff der de første menighetene blir bedt om å huske på tienden. Man hadde jo ikke et stort kirkeapparat som trengte penger, man møttes jo i hjemmene.

Hebreerbrevet gir flest treff på tienden. Dette brevet er noe innviklet, men så langt jeg kan forstå, så settes det en strek over ordningene fra GT.

Det beste argumentet for tiende blant kristne, er dette sitatet fra Jesus selv: "Det Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes." Men som motargument kan man si at Jesus ennå ikke hadde gjort sin frelsesgjerning og dermed var det de gamle ordningene som var gjeldende da.

I Hebreerbrevet dukker også navnet Melkisedek opp. En del tror at dette er Jesus, enten helt konkret eller symbolsk. Abraham ga tiende til Melkisedek. Hvis det er snakk om Jesus, kan man bruke dette som argument for at kristne skal betale tiende til Jesus. Men det er ikke dermed sagt at man må betale tiende til pastorene...

Jesus identifiserer seg kraftig med syke og fattige. Er man overbevist om at tienden er en kristen skikk, bør man føle seg fri til å gi direkte til syke og fattige - eller til et tradisjonelt menighetsapparat. "Frihet i Kristus!" sa Paulus.

TIENDEKRIGEN
I følge Wikipedia var det på 1800-tallet voldelige sammenstøt og opprør da irske katolikker ble tvunget til å betale tiende for å opprettholde det anglikanske presteskapet. Tienden førte den gangen til en utarming av befolkningen på landsbygda som allerede levde på eller under eksistensminimum. Det anglikanske presteskapet noterte alle som ikke betalte og hadde 30.000 navn på sine lister, og presset på for å få inn tienden.

Katolikkene startet en ikkevoldkampanje, men etter hvert skled det ut etter at 120 væpnede polititjenestemenn beslagla kveg som tilhørte en katolsk prest. Folk organisere motstand, blant annet gjennom avtalte signaler med kirkeklokkene om at politiet nærmet seg. I et angrep drepte politiet tolv personer. Senere ble nitten politimenn drept. Så ble det verre og verre.

NORGE INNFØRTE TIENDE FOR 887 ÅR SIDEN
I Norge ble tiende innført av Sigurd Jorsalfare cirka 1120. Man betalte gjerne i naturalia. Verdiene gikk til biskop, prest, bygning og fattige. Fordelingen var 1/4-part på hver.

I reformasjonen ble bispetienden omgjort til kongetiende. Med tiden har tienden så forsvunnet inn i vanlig skattlegging. Alle i Norge betaler på en måte tiende til Staten, som så betaler lønn til prester og biskoper og vedlikeholder bygninger - og hjelper fattige.

Men i fem hundre år var den kristne verden uten tiende.

Kilder: Aschehoug og Gyldendals store leksikon 1985 og Wikipedia.

lørdag 27. oktober 2007

Kristne hussamlinger er ikke anarkisme

Jeg har deltatt i ikke-hierarkiske kristne hussamlinger i halvannet år og synes jeg får mye mer ut av menighetslivet i dag enn da jeg var engasjert i tradisjonelt menighetsliv. Ikke bare det, jeg tror også at jeg betyr mer for andre. I dag opplever jeg hverandre-verdiene i NT der vi kan støtte hverandre og undervise hverandre. Det skjer uten at det blir klamt, nettopp fordi både holdningen og ordningen er ikke-hierarkisk.

Enkelte setter merkelappen anarkisme på slike hussamlinger. Dette fordi hussamlingene ikke har et hierarki, hverken internt eller eksternt. Det er ingen menneskelig toppsjef internt eller en modermenighet eksternt som setter føringer.

Anarkisme-merkelappen skal liksom gi inntrykk av at samlingene bare er rot og at teologien sklir ut og at folk gjør overgrep. Men det er ingen som setter slike merkelapper på en vanlig pizzakveld eller hyttetur med venner, da er det plutselig ingen redsel for overgrep og teologi-surr. En gruppe kristne kan altså dra på hyttetur der de spiser sammen, har noen samtaler om teologi, ber sammen og oppmuntrer hverandre, uten å få merkelappen anarkister. Men så fort man gjør det samme hjemme og kaller det hussamling, så er man anarkist og det er stor fare å bli en sekt.

De som advarer mot hussamlinger, bør også advare kristne mot å dra på hyttetur. Ja, teologiske samtaler med venner bør man kanskje uansett holde seg unna? Det beste er vel å ikke tenke, men overlate teologien til pastoren eller menighetsrådet? Et slikt syn har ikke bibelsk forankring. Det står ikke noe sted at prest/pastor/eldste har gjennomskjæringsrett i teologiske spørsmål. Det står faktisk det motsatte, nemlig at vi skal undervise og rettlede hverandre. Oppfordringene om å ta vare på troen, går til hele menigheten.

HIERARKI GIR IKKE GARANTI
De fleste kirkesamfunn er hierarkiske. Samtidig har de fleste kirkesamfunn ulik teologi. Dette beviser at hierarki ikke er en garanti for rett teologi. Ikke bare det, man må diskutere om hierarki i seg selv er rett teologi. Hierarkiteologien fins i mange varianter. Et hierarkigrep er å holde kvinner ute fra tjeneste. Et annet er å si at biskoper skal være lederne til prestene. Et tredje er å hevde at bare prester kan døpe. Slikt mener jeg er feil teologi hvis man tar utgangspunkt i NT. Jeg fører andre steder argumenter for at Priska var biskop, og at prest og biskop opprinnelig var samme tjeneste, og at alle kristne kan døpe.

  • Bibelen oppfordrer til det motsatte av hierarki
  • Hierarkiene gir ingen garanti for rett lære
  • Overgripere finner støtte i hierarkisk makt

HVIS MAN HAR KRISTUS SOM KONGE, KAN MAN IKKE KALLES ANARKIST
Anarkisme betyr ”ingen sjef”. Det er mange navn på Kristus, alt fra konge til venn. Men siden et av navnene er konge, og Bibelen sier at Kristus har all makt osv, så kan man ikke kalles anarkist hvis man har Kristus som sin frelser og religion. Å kalle kristne hussamlinger for anarkisme, er derfor skivebom. Slike samlinger bruker jo også Bibelen som teologisk rettesnor, slikt vil ikke anarkister ha.

ER GUD SÅ LITEN?
De som setter anarkisme-merkelapp på organiske hussamlinger, setter samtidig en annen merkelapp på seg selv. På den merkelappen står det ”Gud er liten” og ”Gud kan bare lede gjennom noen få sjefer”. Det er en teologi som reduserer Gud. Man hevder egentlig at Gud kun kan lede gjennom noen få som igjen skal lede andre. Man tror ikke at Gud kan tale til hvilken som helst kristen. Man setter strek over Ananias som døpte Paulus. Man tror heller ikke at Gud kan tale til en gruppe kristne samtidig. Man setter strek over at Barnabas og Paulus fikk misjonskall samtidig i en gruppe.

Den hierarkiske teologien går ut på at alt viktig må gå gjennom noen få sjefer i menighetene. Disse sjefene har initiativretten, kontrollretten, gjennomskjæringsretten og prekeretten. I den hierarkiske teologien aksepterer man bare en tynn versjon av ”det allmenne prestedømme.” Man definerer det allmenne prestedømme til at alle kristne kan kjenne at Gud er nær og røre deres hjerte, men når det kommer til viktige beslutninger, da må menighetssjefen avgjøre. I begrepet ”det allmenne prestedømme” er Ananias som døpte Paulus holdt utenfor. Derfor har jeg begynt å bruke begrepet ”det virkelige allmenne prestedømme”. Der er Ananias innenfor.

MENIGHETSSJEFEN GIS RETT TIL Å OVERPRØVE GUD
En gruppe kristne som ber sammen, og som kjenner etter i hjertene og forsøker å lytte etter Guds stemme, og som så samles om en felles løsning i et eller annet prosjekt, kan dessverre overprøves av menighetssjefen som sitter med gjennomskjæringsretten. Menighetssjefen sitter med retten til å overprøve Gud. Man har selvsagt ikke garanti for at en hvilken som helst gruppe kristne følger Guds plan. Men man må regne med at det fins grupper som faktisk gjør det en gang i blant. Og da sitter menighetssjefen med retten til å endre beslutningen. Dette ligger innebygd i mange kristne hierarkier i en eller annen form. En katolsk biskop kan for eksempel beordre en prest til å bli prest i en annen kirke - selv om Gud vil at presten skal bli der han er.

”Slikt vil aldri vår menighetsleder gjøre,” sier du kanskje. Vel, da kan dere straks fjerne gjennomskjæringsretten. Hvis lederen aldri vil benytte seg av denne retten, kan den fjernes. Hva er argumentet for å beholde den?

IKKE SI DEMOKRATI NÅR DET ER LIKSOMDEMOKRATI
”Vi har demokrati i vår menighet. Det er menighetsmøtet som er øverste instans hos oss,” sier du kanskje. Vel, vel. På papiret ser dette flott ut. Men i praksis så er det ledelsen som sitter på informasjonen og som siler initiativ og argumenter.

Og hva mener du egentlig med ordet demokrati? I et ekte demokrati må lederne stille til valg ved jevne mellomrom. Slik er det ikke i tradisjonelle menigheter. Der er lederne ansatt og blir i sin stilling i årevis. Norsk lov beskytter menighetslederen fordi han er ansatt. Han kan ikke sparkes uten videre. Å si at ”menighetsmøtet er øverste instans” er derfor å overdrive hva som står på papiret. I praksis er det ikke ekte demokrati. Da må i tilfelle alle lederne, inklusiv topplederen, stille til valg med jevne mellomrom.

MENIGHETSSJEFER SLÅR BEINA UNDER DEN BIBELSKE ORDNINGEN
Bibelen sier at ting skal prøves, det vil si at hele menigheten kan drøfte om det noen kommer med er rett. Men med en sjef kan prøvingen overprøves. Hva skal man da med prøving? Sjefer slår beina under den bibelske ordningen.

51 % SANT?
Heller ikke ekte demokratiske menigheter er garanti mot teologisk villfarelse. Hvis 51 % av menigheten bestemmer teologien over hodet på 49 %, betyr ikke det at teologien dermed er sann. Nå synes du kanskje jeg blir irriterende problematisk. Men enkelte kaller altså ikke-hierarkiske hussamlinger for anarkistiske og påstår dermed at slike samlinger får en vinglete og feil teologi, og konkluderer så med at man derfor ikke bør satse på slike samlinger. Mitt poeng er da at de andre organiseringsmåtene, slik som demokratisk menighet eller enevelde-menighet, heller ikke gir noen garantier. Skal man advare mot ikke-hierarkiske hussamlinger, må man altså bruke helt andre poenger.

FLAT STRUKTUR PLUTSELIG OK
I et forsøk på å sikre rett teologi, bestemmer man enkelte steder at menighetsstyret på ti-tolv personer skal bestemme teologien for hele menigheten. Da er den liksom garantert sann. I slike ordninger kan ikke pastoren overkjøre menighetsstyret i teologiske spørsmål, det er hele styret med flat struktur som avgjør teologiske spørsmål.

Javel, hvis løsningen er å overlate teologien til en liten gruppe med flat struktur, hva er da galt med hussamlinger på ti-tolv personer med flat struktur?

HVILKE ARGUMENTER BRUKES?
For å finne støtte for hierarki i menighetslivet, viser folk til at vi trenger sterke ledere med visjoner som skal bygge store menigheter eller menighetspyramider. Men da mener jeg det ligger for mange bivirkninger innbakt. Sterke visjoner leter etter sterk arbeidskraft. De flinke og sterke i menigheten får fokus. Man kommer fort inn i en spiral der kirketjenester er det viktige, altså vaske kirkegulv, lage menighetsblad og samle inn millioner til nytt kirkebygg. Enkeltmennesker blir dessverre nedprioritert.

Vi bør starte med hvilken holdning vi har, eller skal ha, til enkeltmennesker. Så må vi sjekke om menighetsordningene våre kræsjer med holdningene. Hvis vi mener at enkeltmennesker er viktig, så må vi følge opp med ordninger som gir rom for at enkeltmennesker blir sett. Og hvis vi virkelig mener at det allmenne prestedømme er viktig, så må Ananias få plass i ordningen vi går inn for.

ROT? HVILKET ROT?
En annen variant av hierarki-argumentasjon er å si at det blir bare rot uten lederskap. Motivasjonen for hierarki er ikke da å bygge noe kjempesvært, men bare å unngå rot. Hva slags rot er det egentlig snakk om? Jeg er ikke mot lederskap i visse prosjekter. Hvis en gruppe skal reise med buss med hjelpesending, så kan man gjerne ha en leder for min del. Det er det grunnleggende menighetsfellesskapet jeg er opptatt av skal være ikke-hierarkisk. En reiseleder er leder kun for reisen og kan ikke bestemme at Nils skal bytte menighet eller bytte tjeneste i menigheten. Det er stor forskjell. En bussleder er ikke i posisjon til å nekte Nils å snakke når det er menighetssamling. Men en hierarkisk menighetsleder, slik pastor- og presterollen er i dag, kan nekte Nils å snakke.

Jeg lurer altså på hva slags rot i menighetslivet man frykter. Krangel om hvem som skal døpe, snakke eller be? Er det det? Redselen for slikt rot er liten når samlingen er liten. Redselen for rot kommer når man ønsker en stor menighet. Men da må man først begrunne hvorfor man ønsker en stor menighet som har tyngdepunkt i storsamlinger og flest mulig virkegrener.

Redselen for rot, og dermed argumentasjonen for å ha lederskap, er en slags sirkelargumentasjon: 1) Hvis vi har mange virkegrener, trenger vi lederskap for å unngå rot. 2) Uten lederskap får vi ikke mange virkegrener.

Det er selvsagt greit å ha ordstyrer når det er store samlinger. Og det er greit med ledere i kristne organisasjoner eller i enkelte prosjekter. Men begrunnelsen for å ha lederskap når en gruppe kristne samles for å bygge hverandre, for å be, for å dele nattverd, osv, den mener jeg er svak.

HJEMMESITTERNE BØR BLI HJEMME
Det sitter mange hjemme som har forlatt et tradisjonelt menighetsliv. Hvorfor? Kvinner blir nektet å sitte i menighetsstyret. Bibelkyndige blir nektet å kommentere prekenen. Folk føler de hverken blir sett eller hørt, og gir opp.

Går vi tyve til femti år tilbake, ble det skapt mange sår. Ungdommer fikk kjeft fordi de hadde feil hårlengde eller spilte feil instrument. Og ledere for bibelgrupper la press på medlemmene om å komme med et innlegg neste gang. Det ble klamt. Noen ganger manipulering.

Og det hjalp ikke på 1990-tallet og 2000-tallet å modernisere sceneopptredene i kirken. Det ble kosmetiske endringer, man grep ikke fatt i de grunnleggende ordningene og holdningene. I en årrekke har derfor folk reist seg fra kirkebenken og sagt ”Nei, nå gidder jeg ikke mer.”

Min oppfordring til disse hjemmesitterne er: BLI HJEMME!

Inviter heller noen kristne venner til middag - kall det gjerne hussamling. Du skal ikke holde preken. Du skal ikke være ordstyrer som bestemmer et tema og tar runden rundt bordet. Du skal ikke lage vedtekter. Du skal ikke brette ut sjela eller be andre gjøre det. Men du skal være husvert.

Har du brent deg på tradisjonelt menighetsliv, kan det være en stor fordel i en husvert-rolle. Da kan man anta at du ikke legger press på folk. Og man kan anta at du er romslig. Og at du ikke krever preke-monopol. Og at du har god tid. Som husvert er du ikke en leder, men en tjener.

Tradisjonelle menighetsledere derimot, vil kanskje slite hvis de skal være husvert for ikke-hierarkiske hussamlinger. De er så vant med å styre at de sklir fort inn i en lederrolle.

Jeg snakker ikke om å sette strek over initiativ. Også tjenere kan ta initiativ. Forskjellen er at tjenere ikke har gjennomskjæringsrett over andre. Og at det er mange flere av dem.

MOT ALL FORM FOR LEDERSKAP?
Er jeg dermed mot all form for lederskap? Nei, jeg støtter folk som starter opp kristne ungdomsklubber, kor, hjelpeorganisasjoner eller hva det måtte være. Og jeg mener samfunnet er best tjent med demokratisk valgt lederskap, og det er selvsagt greit med lederskap i en bedrift. Men når jeg blir invitert til pizzakveld med noen venner, så åpner jeg ikke kvelden med å kreve valg av leder, nestleder og styre. Det gjør jeg heller ikke når det er menighetssamling. Slikt er faktisk i veien for det virkelige allmenne prestedømme.