torsdag 30. november 2006

Kirkescene er fellesskapsfiendtlig

Av: Sjur Jansen
I dagens menigheter møtes man i et stort lokale der det er en scene og mange sitteplasser. Denne scenetradisjonen har uheldige sider.

  • Scener er fellesskapsfiendtlige
  • Scener skaper perfeksjonisme
  • Scener binder det allmenne prestedømme
  • Scener betyr passivitet

Man skjønner hvor fellesskapsfiendtlig scenen er hvis man flytter den inn i et hjem. La oss si jeg inviterer noen gjester hjem. Jeg hilser på dem i døra og ber dem sette seg ned i sofaen. Jeg snakker med lav stemme slik at de skjønner at de må fatte seg i korthet og roe seg der de sitter. Jeg gir dem ikke noe mat. Jeg slukker lyset i stua og setter på en lampe som rettes mot meg slik at all oppmerksomhet er konsentrert om meg. Siden dette opplegget er ganske uvanlig i et hjem der man har invitert gjester, må jeg forklare ordningen for gjestene. Jeg sier at opplegget for kvelden er jeg, og to venner jeg har, skal synge noen sanger og holde en timeslang preken. Da er det forbudt for gjestene å si noe. Til nød kan de gå på WC. Men hvis to av gjestene tar en tur ut på balkongen og slår av en prat, vil jeg finne det uhøflig. Gjestene er ganske satt ut av situasjonen og min forklaring, men de holder masken inntil videre. Så sier jeg at kvelden er i gang. Slike kvelder kan være litt ulike etter hvilket kirkesamfunn man tilhører, men la oss si jeg tilhører en karismatisk frikirkekultur. Derfor trer jeg inn i lampelyset og roper høyt til mine gjester i sofaen to meter unna: ”Har dere det bra?” De svarer ikke. Jeg forsøker å få opp stemningen og roper på nytt: ”Hva er det med dere i dag? Hallo. Har dere det braaaa?!!”

”Ja...” kommer det som et svakt sukk fra gjestene.

Tilhengere av storkirker (eller småkirker som hermer etter storkirker) kan sikkert føle mitt eksempel urettferdig. Mange storkirker har jo innført husgrupper for å kompensere for de fellesskapsfiendtlige storsamlingene. Mitt poeng er at slike husgrupper dessverre er annenprioritet i storkirken. Fremdeles er tyngdepunktet i den scenetunge kulturen som er fellesskapsfiendtlig. Og man bringer dessverre elementer fra scenekulturen med seg til husgruppene. For å snu dette, må husgruppene være selvstendige og ikke-hierarkiske. Det vil si organiske hussamlinger, også kalt husmenigheter. Så kan heller storsamlingen komme som en bonus.

Det er riktignok ikke null fellesskap hvis man benytter en scene. Litt dialog kan det være mellom scene og sal. Men den kan ikke sammenlignes med rammene ved husmenighet der det er rom for samtale. Tyngdepunktet i menighetslivet bør ligge i de små samlingene.

Scenetradisjonene er langt unna det menighetslivet som Paulus beskriver. For å makte å flytte tyngdepunktet vekk fra scenekulturen, tror jeg man må samles som husmenigheter - akkurat slik det beskrives i Det nye testamentet.

lørdag 25. november 2006

Menighetstradisjonene er i veien

Av Sjur Jansen
I dag er det få som er i en livsutvikling i retning det allmenne prestedømme. Noe er fundamentalt galt i mange norske menigheter. Jeg tror det starter med at menighetene endrer rammene slik at man blir bedre sett. Da kan man komme inn i en god spiral. I dagens menigheter blir enkeltmennesker dårlig sett på grunn av tradisjoner som har dukket opp gjennom årenes løp. Man sitter for eksempel på benker i kirken og ser de andre i nakken. Prest eller pastor preker og gospelkor synger. Enveiskommunikasjon.

Måltid er viktig for fellesskap
Løsningen er å gå tilbake til en samlingsform som beskrives i Det nye testamentet: Man møttes i hjemmene rundt et måltid. Det fantes ikke kirker den gangen.

I hjemmene
Ved å samles rundt et måltid i et hjem, blir alle sett. Å bli sett er en forutsetning for utveksling av kjærlighet, for god undervisning, for selv å bli med i det allmenne prestedømme.

Alle er prest
Ved å fjerne topp-prest og topp-pastor, som det ikke er bibelsk dekning for å ha, vil flere i menigheten føle ansvar. Da kan de ekte hyrdene komme i tjeneste. De som ikke går foran og preker og lager store kirker, men de som går bakerst og bærer de minste sauene.

Direktetjenester
Ved at samlingen ikke ligger under stormenigheten, er man friere til å gi håndsrekning til hvem man vil. Man er ikke bundet av store visjoner, tradisjoner, aktiviteter og ledere. Slik kan naboen eller noen i husmenigheten oppleve mer kjærlighet enn under dagens tradisjonelle modell.

Dette betyr ikke at alle store samlinger skal kuttes ut. Også storsamlinger er bra. Men tyngdepunktet bør flyttes til de små samlingene. Og den hierarkiske strukturen bør fjernes.

Selvstendige husgrupper
Enkelte har teologiske motforestillinger mot hussamlinger som ikke ligger under en stormenighet. Men storbiskopene og hierarkiene dukket først opp i 2. og 3. generasjons kristne. Det fins forøvrig ikke ett vedtak i Det nye testamentet som er fattet av en biskop (pastor) alene eller av en gruppe av eldste alene. Alle beslutninger ble tatt av menigheten i fellesskap.

Husmenighet light
Selv om du skulle være tilhenger av hierarki-opplegget som dukket opp i etterbibelsk tid, er det mulig å legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske hussamlinger. For eksempel kan hussamlingene ha månedlig kobling til en tradisjonell menighet med pastor/prest-hierarki. De tre andre ukene styrer husgruppen seg selv. En slik husmenighet kan man kalle "husmenighet light".

Husmenighet er selvstendig og har ikke formelle bånd til andre menigheter, kun organiske. Både nattverd, dåp osv, skjer i husmenigheten. I husmenighet light har noen i hussamlingene et formelt medlemskap i en tradisjonell menighet. Men tyngdepunktet i deres kristenliv ligger i hussamlingene som styrer seg selv uten innblanding fra en mormenighet. Nattverd og dåp kan da eventuelt legges i den tradisjonelle menigheten man har medlemsskap i, mens fellesskap, bønn, bibelstudier og håndsrekninger skjer i hussamlingene.


Smakebiter fra det allmenne prestedømme

Av Sjur Jansen

Miniapostler
Det var ikke bare apostlene som motiverte i gang de første menighetene i landområdene utenfor Jerusalem. Det allmenne prestedømme (vanlige kristne) var i sving før dem. Les Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet.


Alle kan døpe
Paulus ble døpt av en som nylig var blitt kristen (en disippel). Han ble ikke døpt av en med embete til å døpe, en prest for eksempel, for slike embeter fantes ikke.

Samlinger i hjemmene
Urmenighetene møttes i hjemmene, ikke i kirker.

Husorganisk kjærlighet
Apostlene disponerte ingen menighetskasse slik mange hevder, de disponerte kun noen gaver som ble gitt til dem personlig. Generelt ble mat og andre gaver delt i hver husmenighet.

Husdiakoner
Ur-diakonene drev muligens sin tjeneste ut fra sitt eget hjem.

Måltid med nattverd
De urkristne møttes rundt et måltid. Hver bidro med sitt; en sang, en bønn, en oppmuntring eller hva som helst.

Gud snakker med hvem han vil
Den hellige ånd ba en disippel om å legge hendene på Paulus. Det var ingen ledere der da Paulus ble døpt. Gud bruker hvem som helst. Barnabas og Paulus fikk forøvrig sitt første misjonskall sammen. Gud kan snakke til enkeltpersoner, til flere personer på én gang eller til hele menigheten.

Prøving
Ingen ur-kristen kunne trumfe igjennom sitt syn i menigheten. Hvis noen mente at Den hellige ånd hadde gitt en beskjed som involverte menigheten, måtte dette legges frem for menigheten til prøving. I dag har vi laget hierarkier der det er fare for at beskjedene ikke kommer frem, og at de ikke blir prøvet.

Mikrobiskoper
En biskop/eldste/prest/pastor eller hva man velger å kalle det, var opprinnelig en kristen person som inviterte til hussamlinger. Det var ikke kirkesamfunn eller bybiskoper i menighetslivet blant de urkristne. Husmenigheter er derfor mer bibelsk enn dagens tradisjonelle menigheter.

Kvinnelig eldste
En del norske frimenigheter sier nei til kvinnelige eldste. Men Paulus kaller hussamlingene hjemme hos Priska for menighet. Hun var altså eldste.

Ikke medlemskort
Da Filip (som hverken var biskop eller apostel) døpte hoffmannen, ble hoffmannen stående igjen alene uten medlemsskap i en lokal menighet. Hoffmannen fikk med troen og dåpen tilhørighet i den universelle organiske menighet.

Fordi fellesskap er viktig, må vi gjette at hoffmannen søkte sammen med andre kristne da han kom hjem fra den lange reisen. Men det var altså ikke en betingelse at kristen vekst skulle skje ut fra en modermenighet som lager menighetsfilialer under seg.

Du kan gjøre det samme
Hvis du er kristen, da kan du altså invitere til kristen hussamling, det kalles menighet, og du kan invitere til nattverd, og du kan døpe, og du kan evangelisere. Men selv om alle kristne har "alle rettigheter", er det ikke noe press om at alle skal gjøre alt. Ulike tjenester/gaver får sin naturlige plass i menighetslivet. I tillegg kan man bli enig om at enkelte har en spesialtjeneste. Men det betyr ikke at disse bestemmer over de andre. Det er heller ingen plikt til å bruke hjemmene selv om de urkristne gjorde det. Bruk gjerne andre bygninger. Men det er praktiske, økonomiske, mellommenneskelige, vekstmessige og tradisjonsmessige fordeler ved å bruke hjemmene. I tillegg til hjemmene er det selvsagt fint med også andre kristne engasjement.


En venn er sliten. Hva bør du tilby?

Av Sjur Jansen

A) Gudstjeneste, preken, kristenrock og åpen kafé.

B) Middag hjemme og ryddehjelp.

Hvis du mener løsning B er best:

  • Hvorfor bruker du og menigheten da så mye tid på løsning A?
  • Hvorfor er menighetens husgrupper bare en ekstra-aktivitet i menigheten?
  • Hvorfor har dere ikke lagt tyngdepunktet i løsning B?
  • Hvorfor er ikke stormenighetens aktiviteter redusert?
  • Hvorfor er ikke husgruppene satt fri?
Det er på tide å omdefinere hva menighet egentlig er. Urmenighetene må være forbildet. Men norske prester og pastorer sitter fast i gamle tradisjoner. Antagelig er det menighetsmedlemmene selv som må flytte tyngdepunktet fra A til B. Hvem er det? Det er deg, det.

onsdag 22. november 2006

Gir hierarki dårligere rammer for kjærligheten?

Av Sjur Jansen

Her er et spørsmål jeg har fått tilsendt angående mitt menighetssyn:

Du skriver at "det er ikke til å komme bort fra at hierarki i seg selv gir dårligere rammer for den interne kjærligheten i menigheten." Mener du da at Guddommen setter dårlige rammer for seg selv, gjennom den hierarkalske oppbyggingen som eksisterer der?

Mitt svar: Jeg bruker ordet hierarki i forbindelse med gjennomskjæringsrett. Utgangspunktet er altså en uenighet blant mennesker i menigheten og hvordan den uenigheten kan løses på en mest mulig kjærlighetsfull måte.

Gud er perfekt. Man kan ikke sammenligne Gud med mennesker. Jeg tror neppe det er uenighet i Treenigheten. Gud kan ikke være i strid med seg selv. På norsk har Treenigheten fått en sammensetning av ord som er ganske forklarende: ”Tre-enigheten”, sagt på en annen måte: ”Tre som er enige”. Da er en eventuell gjennomskjæring irrelevant.

Om det er riktig å bruke ord som hierarki om Treenigheten, tviler jeg på. Men dette er et tema jeg ikke har satt meg inn i. Hvilke ord som passer, tør jeg ikke begi meg mye ut på. Selv den nikeanske trosbekjennelsen er ikke tydelig her. Det vil si den opprinnelige er tydelig, men den vesterlendske oversettelsen har føyd til et ”og” når det gjelder hvem som er kilde/opphav til hvem i Treenigheten. Dermed skiller den vesterlendske seg fra den opprinnelige ortodokse.

Heller ikke ord som ”opphav” er en optimal beskrivelse. For det kan gi inntrykk av at Faderen har skapt Sønnen.

Kanskje ordet "initiativkjede" kan beskrive bitte litt? Altså at Faderen tar et initiativ som Sønnen følger? Sønnen tar initiativ overfor Den hellige Ånd. Den hellige ånd tar initiativ overfor tjenerne som menigheten består av. Og hver tjener tar initiativ overfor de andre i menigheten?

Men selv om Den hellige ånd ligger i menigheten som en grunnmur, tar ikke Den hellige ånd initiativ til enhver beslutning. Ofte er det rett og slett to ulike menneskelige behov eller interesser som står mot hverandre i menigheten. Kanskje noe så enkelt som når man skal bestemme dato for neste samling. Da kan det oppstå uenighet. Slik er den indre dynamikken i menigheten ulik den indre dynamikken i Treenigheten. Utgangspunktet er forskjellig.

Forskjellen på Gud og mennesker er at Gud er 100 % klok og 100 % kjærlighet, så det oppstår ikke debatt internt i Treenigheten om et initiativ. Det er heller ikke ulike behov der. Men når mennesker tar initiativ, eller rett og slett bare møtes med sine ulike behov, oppstår det noen ganger uenighet. Hva skal man gjøre da? Ha en sjef som kan skjære igjennom? Altså ha et hierarki? Eller bør man samtale seg frem til en løsning? Jeg mener det siste.

I urmenigheten i Jerusalem var alle i hovedsak sveiset sammen til ett hjerte og ett sinn. De tenkte likt og handlet likt. De delte slik at alle fikk mat. Det er en slags logisk naturlov som trer inn hvis alle er enige. Hvis et initiativ fra en tjener er klokt og betyr masse kjærlighet, så vil de andre i menigheten automatisk følge opp initiativet. De "må" følge tjenerens vilje. Ikke ”må” som i en hierarkisk ordre. Men ”må” som en logisk følge fordi de andre tenker på samme måte som den som kom med initiativet. Det er selvsagt frivillig å følge opp initiativet, men alle følger opp initiativet fordi de er helt enige. Og da spiller det ingen rolle hvem i menigheten som tar initiativet.

Men selv om man i hovedsak tenker likt, så står noen ganger ulike behov eller interesser mot hverandre. Hvordan løser man det? Hierarki eller samtale?

Å begrense initiativretten til kun å gjelde en menneskelig leder, er risikosport. I forbindelse med at Paulus skulle bli frelst og døpt, kalte Gud en tilfeldig disippel. Hvis denne disippelen måtte ha spurt en leder om lov eller råd, kan verdenshistorien ha sett anderledes ut. Det er faren med hierarki i menigheten.

Man kan altså finne noen likheter mellom Trenigheten og menighet. Men ikke alt kan sammenlignes.

I stedet for å utrede hvilke ord som passer på Treenigheten, noe som vil kreve svært mye tid, har jeg mer lyst til å sende spørsmålet tilbake. Kan hierarkitilhengerne forklare hva de mener med at det er hierarki i Treenigheten? Når var det sist bruk for gjennomskjæring?

Så kan heller jeg forklare hva jeg mente med at hierarki lager dårligere rammer for kjærligheten i menigheten:

ULIKE BEHOV

Blant mennesker er det ofte ulike behov. Noen har akkurat denne dagen i menigheten behov for å synge, andre har behov for å prate. Hvis man lager et hierarki, gir man de som er lenger opp i hierarkiet rett til å bestemme over dem som er lenger ned i hierarkiet. Det vil si at ledere kan skjære igjennom og tvinge sitt syn eller sin vilje på andre i menigheten. Da bestemmer lederen for eksempel at alle som er tilstede må synge. Da blir de som vil prate lei seg.

Har man fått retten til gjennomskjæring, har man også fått retten til å ikke ta hensyn. Slikt blir det som regel mindre kjærlighet ut av.

Hvis lederen er en så hyggelig og kjærlighetsfull person at han vil ta hensyn til alle, så har han ikke bruk for gjennomskjæringsretten. Da kan vi like godt fjerne hierarkiet og denne retten, og kalle lederen for en tjener. Tjeneren står tilbake med en tjeners verktøy og kan påvirke gjennom oppmuntringer, formaninger og slikt, på linje med andre tjenere.
Uenigheten om å synge eller prate er ett eksempel. Man kan fortsette med hele menighetens virksomhet. Hva menigheten skal bruke penger på. Hvilke dager menigheten skal holde dørene åpne, osv.

GJENNOMSKJÆRING = DISKRIMINERING
Å skjære igjennom betyr at noen blir diskriminert og andre favorisert. Da blir det mindre kjærlighet. Det fins fornuftige unntak, for eksempel hvis man ankommer en ulykkesplass og noen skjærer igjennom og begynner å kommandere folk. Riktignok føler noen seg tråkket på også da, men å redde liv er det mer kjærlighet i.


I menighetslivet blir det mest kjærlighet hvis alle er med på diskusjonene slik at man i fellesskap bestemmer hva man i tilfelle skal gjøre som gruppe. Hvis det er et hierarki, og lederne skjærer igjennom med sine vedtak, så skaper det sår hos folk. Alternativet er å fjerne hierarkiet. Da må man snakke seg til en løsning. For eksempel at man skal synge i én time og prate i én time. Slik tar man hensyn til alle.

MER KJÆRLIGHET ENN PÅ JOBBEN
En av hensiktene med menighet, er å oppleve personlig kjærlighet. Dette skiller seg fra hensikten til en kristen organisasjon eller en vanlig arbeidsplass. Der skal man enten levere noe utad eller tjene penger. Der er den interne kjærligheten nedprioritert. Men jeg sier ikke at kjærligheten er borte når det er hierarki. Også på en arbeidsplass er det rom for kjærlighet. Men jo mer hierarki man lager, desto mer legger man til rette for gjennomskjæring og dermed diskriminering.

Man kan oppleve mer kjærlighet på en vanlig arbeidsplass enn i en tradisjonell menighet med hierarki. For når man møtes til gudstjeneste i en tradisjonell menighet, er det ikke en gang lov å rekke opp hånden og kommentere prekenen. Det er heller ikke lov å snakke med de andre på kirkebenken. Så sterkt er hierarkiet. Kun pastoren/presten eller andre ledere kan snakke. Dermed får ikke folk sagt fra om sine behov, og derfor kan heller ikke noen svare på behovene med å gi kjærlighet.

Også i husgrupper underlagt tradisjonelle menigheter, er det hierarki. Da har gjerne lederne satt sammen et program som skal gjennomføres i husgruppene. Husgruppene brukes også for å løse tjenesteoppgaver i gudstjenesten, også dette gjør rammene trangere.

På en vanlig arbeidsplass eller i en hierarkisk husgruppe er det akkurat nok rom til at man kan skulke unna arbeidsoppgavene/programmet litt for å ta seg av en kollega/venn i nød. Men etter en kort stund kommer hierarki-effekten. Man går tilbake til arbeidsoppgavene eller programmet. I en ikke-hierarkisk husgruppe derimot, er det enda større rom for å ta seg av en venn i nød. Det er lettere å gå ut av et program.

For da er det ikke en ledervisjon som ligger bak og maser. Da kan vennen som har et problem få nok tid fra de andre. Da er det heller ikke en leder som har gjennomskjæringsrett som kan bestemme at man skal tilbake til programmet.

FORMELL TRUSSEL ER NOK
Det er ikke alltid menighetsledere må ty til gjennomskjæringsretten for å få sin vilje gjennom. Det holder å være formelt leder. Det holder å ha et hierarki. Det holder med trusselen om gjennomskjæring. Folk legger seg under i hierarkiet og gidder ikke protestere på lederens vedtak. Best ikke å lage bråk. Men de synes ikke menigheten er kjærlighetsfull. De opplever at de har liten verdi når andre bestemmer over dem.

UMULIG NÅR ALLE SKAL KOMME TIL ORDE?
Noen vil sikkert mene at det er umulig å drive menighet hvis alle skal ha egne meninger og komme til orde. Men de tar utgangspunkt i dagens foretaksmenigheter der det meste foregår i kirkelokalet i form av ulike aktiviteter, og der målet er at menigheten skal være størst mulig. Slik var det ikke i urmenighetene. Der foregikk det meste i hussamlingene. Det var der man delte på maten, holdt nattverd osv. I tillegg hadde man mellomstore samlinger. Bare en sjelden gang var hele menigheten samlet, for eksempel da det oppsto trøbbel med den jødiske skikken med matutdeling.

Med et slikt utgangspunkt, der tyngdepunktet i menighetens liv ligger i hussamlinger, er det mulig at alle kan komme til orde og at alle kan være tjenere. Der er det mulig å finne løsninger som tar hensyn til alle. Der er det mulig å unngå gjennomskjæring.

Men ved å innføre hierarki, så blir det trøblete. Da blir det for eksempel musikklederen som bestemmer hva slags sanger alle skal synge. Da vil noen føle seg favorisert og andre diskriminert. I hussamling derimot kan alle komme til orde og man kan bli enige om å synge litt av hvert. Da vil folk oppleve dette som en mer kjærlig samling enn i en hierarkisk samling. Det er dette jeg mener med at hierarki gir dårligere rammer for den interne kjærligheten i menigheten. Og det handler ikke bare om sanger, men om alt som skjer i menigheten. Hva felles penger skal brukes til, hvilke prosjekter menigheten i fellesskap skal gå inn for og mye annet.

Når en hierarkisk leder skjærer igjennom, vil den ene halvdelen av menigheten bli favorisert og den andre diskriminert. Halvparten i menigheten føler seg tråkka på, de føler at deres meninger eller behov ikke er verdt noe, de blir ikke lyttet til og de synes menigheten ikke gir dem respekt og at menigheten dermed har kjærlighet.

Samme effekt blir om lederen er valgt demokratisk. Folk vil føle seg tråkka på. Og samme effekt blir det om flertallet skal bestemme over mindretallet.

Jeg sier ikke at alt en leder gjør er forferdelig. Ledere og tjenere har overlappende karakterer. Begge kan oppmuntre, ta initiativ, gi undervisning osv. Men det er ikke nødvendig å innføre hierarki for å oppmuntre. Det er ikke nødvendig med gjennomskjæringsrett for å ta initiativ. Det er ikke nødvendig å være leder for å undervise.

FORSKJELLEN PÅ BARN OG VOSKNE
Hierarki blant voksne mennesker betyr at det blir mindre kjærlighet internt. Hierarki mellom foreldre og barn blir noe annet. For foreldre er milevis klokere enn sine barn. Foreldre kan se langsiktige virkninger som barn ikke kan se. Foreldre kan bruke gjennomsskjæring for at den langsiktige kjærligheten skal vektlegges. For eksempel ved å si nei til barna som vil være oppe hele natta. Det går utover langsiktig skolegang. Eller si nei til mat som gir allergi.

Foreldre gjør selvsagt feil en gang i blant. Men i de aller fleste tilfeller er de er likevel milevis smartere enn sine barn, og det er derfor en god ordning med hierarki. Barn er barn og må beskyttes.

Voksne derimot, kan tenke selv. En leder er ikke milevis klokere enn ikke-lederne. Lederens visjon er bare en av mange visjoner. Én leder vil ha en menighet preget av lovsang. En annen leder vil ha en menighet preget av undervisning, eller noe annet. Dette kan ikke sammenlignes med foreldre-barn-hierarki. Å skjære igjennom og si nei til mat som gir allergi, er klokt. Men å skjære igjennom og si nei til en type lovsang, handler ikke om klokskap. Det handler bare om ulike visjoner, behov og interesser.

Når voksne møtes, står ulike behov mot hverandre. Den ene voksne har behov for en menighetstur, den andre voksne har behov for å spise. Den tredje har behov for å synge sammen med noen. Ingen av behovene er farlige slik som når foreldre må skjære igjennom overfor barna. Det er ikke noe poeng å skjære igjennom når folk har ulike behov og ingen av dem er usunne behov. Stort sett i menighetslivet er det ikke usunne behov, det er bare ulike behov. Stort sett er det dumt med gjennomskjæring.

HVORDAN ANGRIPE USUNNE BEHOV?
En gang i blant dukker det opp usunne behov eller usunne meninger i menighetslivet. Da mener jeg enhver tjener har rett til å formane, protestere eller oppmuntre til en annen vei. Og neste gang kan rollene være snudd. Da kan tjeneren som formante, selv få en formaning.

En tjener som formaner er noe helt annet enn en leder som skjærer igjennom. På kort sikt kan effekten riktignok være den samme, nemlig at menigheten kommer ut av et usunt spor. Men i neste runde kan det være lederen selv som står for det usunne sporet. Og i et lederopplegg har de andre mindre mulighet til å protestere. Men i et tjeneropplegg er det mer rom til alle slik at hvem som helst kan formane de andre vekk fra et usunt spor.

Jeg sier ikke at enhver gjennomskjæring er forferdelig. Det er sikkert eksempler på gjennomskjæringer som har gitt mye kjærlighet. Akkurat slik som ved en ulykkesplass der noen tar kommandoen. Men man kan ikke velge begge systemer på en gang. Menigheten må enten ha et hierarki eller et ikke-hierarki. Og da tror jeg over tid at det blir mest kjærlighet ved ikke-hierarki.

Hvis du mener det motsatte, følger det logisk at du bør mene at hierarki er fint overalt. I ekteskapet, på hyttetur med en venn, i nabofelleskapet osv. For ikke snakke om hierarki blant de ulike kirkesamfunnene. Det kirkesamfunnet du tilhører, bør altså ligge under et annet kirkesamfunn som kan skjære igjennom nedover i rekkene?

NATURKREFTENE I ET HIERARKI
Når man lager et hierarki, så er det nesten som en naturkraft at lederne også vil bygge noe stort under seg. Da begynner lederne å favorisere de personene som passer til visjonen sin eller avdelingen sin. Det er de som lederen synes er nyttige. Det vil si de arbeidsføre, de flinke, de sterke, de som er enige med lederen. Det er de som får lederens oppmerksomhet og støtte. De sterke blir favorisert og løftet oppover i hierarkiet, de svake blir diskriminert eller nedprioritert. Også på denne måten skaper hierarki dårlige rammer for kjærligheten.
I menigheter skal man oppleve personlig kjærlighet. Som kristen kan man gjerne også bli med i strømlinjeformede kristne organisasjoner som leverer noe godt utad. Men der er den interne kjærligheten nedprioritert til fordel for den kjærligheten man leverer utad. Det er altså ikke helt tomt for kjærlighet hvis man innfører hierarki. En organisasjon med strengt hierarki kan levere tepper og nødmat ved naturkatastrofer. Flott. Den organisasjonen leverer kjærlighet. Men jeg snakker om intern kjærlighet.

KAN EN TJENER BESTEMME OVER KAFFEPOSENE?
Når jeg snakker om ikke-hierarkisk menighet, så snakker jeg om en annen type menighet enn dagens tradisjonelle menigheter. Men man kan selvsagt filosofere og strekke litt i ordet ikke-hierarki. La oss si at noen i den ikke-hierarkiske menigheten spør om Nils kan sette over kaffen. Hele menigheten sier ”Ja, det hadde vært deilig med kaffe”. ”Ok”, sier Nils og går ut på kjøkkenet. Han har nå fått ansvaret for kaffen. Hvor langt går dette ansvaret? På kjøkkenet finner han to typer kaffe og velger den ene. Har han da bestemt over menigheten? Har han brukt gjennomskjæring? Hvor langt strekker et ansvar seg? Må han spørre menigheten om de to kaffeposene?

Selv om man er tilhenger av ikke-hierarkisk menighet, betyr ikke det at hele menigheten må gå hånd i hånd hvert minutt. Selvsagt behøver ikke Nils spørre menigheten hvilken kaffepose han skal velge. Hvor går da grensen? Tenk hvis Nils fikk ansvar for noe langt viktigere?

Hvis man ser på menigheten som en familie eller venneflokk, noe som er lett hvis tyngdepunktet ligger i hussamlinger, tror jeg grensene kommer av seg selv. Da vet man hva som er innenfor det ansvaret man har fått og hva som bør tas opp i menigheten i fellesskap. Men helt klare grenser finner man aldri. Likevel må det være lov å peke på to ulike menighetsmodeller, hierarkiske menigheter og ikke-hierarkiske menigheter. I ikke-hierarkiske husmenigheter kan resten av menigheten respondere på de valgene Nils tar. De kan si til Nils at de ikke likte den kaffeposen han valgte, eller si noe lignende hvis det var viktigere saker Nils hadde fått ansvar for. Slik respons er vanskelig i hierarkiske tradisjonelle storkirker. Det hender stormenigheter har spørreundersøkelser eller holder svære menighetsmøter, men det er meget sjelden at slike avdekker noe mer enn en flik av det som bør komme frem.

IKKE-HIERARKISK LEDERANSVAR?
Også i ikke-hierarkiske menigheter kan man nå og da gi folk ikke bare et tjeneransvar, men også et lederansvar. For eksempel hvis menigheten skal legge nytt tak på naboens hus og en i menigheten er håndverker. Da kan håndverkeren få lederansvar for det prosjektet. Da kan håndverkeren bruke gjennomskjæring og si at disse plankene må ligge nederst og ikke øverst, ikke diskuter!

Hm, hva er da forskjellen på dette og en tradisjonell menighet? Poenget er at menighetens grunnleggende fellesskap ikke er hierarkisk. Det bør ikke være et lederskap som bestemmer hvilke sanger som skal synges. Heller ikke et lederskap som kan skjære igjennom og bestemme hva pengene skal brukes til eller at man må følge et program eller en visjon. Det må ikke være bare noen få som har talerett. Det må ikke være en liten gruppe som bestemmer hvem som skal få lov å si noe eller hvem som skal få lov å komme med initiativ. Slik er det i tradisjonelle menigheter.

På papiret kan en tradisjonell menighet pyntelig sette hele menigheten øverst på organisasjonskartet og lederskapet under der. Men i praksis er effekten en helt annen. I praksis er det lederskapet som bestemmer hvem som skal preke og hvilke saker som skal tas opp til felles beslutning. De er jo ledere.

Så lenge det grunnleggende fellesskapet er ikke-hierarkisk, er det altså ikke noe i veien for at en ikke-hierarkisk menighet nå og da velger en leder til ulike prosjekter. På et smalere område for en stund prioriteres den interne kjærligheten da ned for å maksimere kjærligheten man leverer utad. Noen blir riktignok sikkert litt sur når håndverkeren bestemmer hvor plankene skal ligge. Men nå er det snakk om å levere kjærlighet utad.

Jeg sier ikke at hver gang man skal levere kjærlighet utad, så bør det være en leder med gjennomskjæringsrett. Jeg bare åpner for muligheten. Skal man rydde huset til naboen, kan dette skje fint uten at det er en leder. Da deler man i fellesskap ut arbeidsoppgaver.
Å åpne for unntaksvise ledere i prosjekter, er noe helt annet enn å lage en stor menighet full av virkegrenspastorer og et menighetsstyre/hovedleder på toppen som en svær pyramide. Det gir dårligere rammer for den interne kjærligheten hvis det er ledere med gjennomskjæringsrett over det grunnleggende menighetsfellesskapet.

MEN HVA MED DE STORE VISJONENE DA?
Når jeg på denne måten sier nei til hierarkiske ledere, høres det for noen ut som om all kraft forsvinner ut av menigheten. Hvordan kan man nå få bygget en stor bibelskole? Hva med visjonen om kristne barnehager? Jeg sier ikke nei til store visjoner, men jeg tviler sterkt på at slike visjoner bør administreres av menigheter. Kristne barnehager, kristne kafeer, eller hva det måtte være, kan bygges uten at det er menighetene som driver dem.

På dette området er lederkurs nyttige. Det trengs ledere i slike visjonære organisasjoner. Men i menighetslivet bør det være tjenere. Og i menighetslivet kan enhver tjener ta initiativ. Noen tjenere ligner på ledere når de engasjert forteller om en idé. Dette er overlappende karakterer mellom tjenere og ledere. All kraft er slett ikke borte. Mon tro om det ikke er mer kraft når alle kan ta initiativ? Mon tro om ikke kjærlighetens kraft blir større når den ikke hindres av gjennomskjæring?

onsdag 15. november 2006

Undersøkelse: Folk blir ikke sett i tradisjonelle menigheter

Av Sjur Jansen
Bjørgvin bispedømme har gjort en undersøkelse blant sine ulønnede medarbeidere. Den sier:

"I kyrkjelydsarbeid kan ein møte menneske som sa ja til ei oppgåve på eit tidspunkt, og seinare aldri er spurt om korleis arbeidet går, om dei trivst, om ting kan gjerast annleis eller om dei ynskjer å slutte i tenesta. I undersøkinga var det nokre til dels sterke kommentarar på at ein har hatt ei teneste over tid, ingen har nokon gong spurt etter den og til slutt gjer ein beskjed om ein trekkjer seg, for så å ikkje få nokon kommentar.”

Jeg kom frem til det samme analyse for noen år siden. Dette er et generelt problem i tradisjonelle norske menigheter. Det er to måter å forsøke løse problemet på. Enten må man satse på sterkere og bedre lederskap. Eller så må man satse på organiske hussamlinger.


Jeg tror det siste er best, for da tar man problemet ved roten. I organiske hussamlinger foregår tjeneste og fellesskap på samme sted. Man behøver ikke vente på et julekort fra lederen, men kan få oppmuntringer mange ganger gjennom året fra de andre i samlingene.


Undersøkelsen viser at bare 32 % av medarbeiderne får personlig oppfølgning. Samtidig bruker medarbeiderne under tre timer i uken til tjenesten. Her ligger et stort problem. Når man skal gjøre tjeneste i en tradisjonell menighet, har man automatisk fryktelig dårlig tid. Gjør man tjeneste i for eksempel kor, skal man både øve, fremføre, bære mikrofoner, lage budsjett, kopiere sanger, ha komitemøter, lage annonser og mye annet. Dette skal skje i løpet av et par timer i uken. Det blir lite tid til å bygge mennesker.


Med dårlig samvittighet arrangerer lederen derfor medarbeiderfest en gang i blant. For å være effektiv, skal da helst flest mulig samles. Alle sliter med tiden. Derfor forsøker lederen å motivere medarbeiderne ved å holde en tale. Taler er effektivt. Men taler er ikke det samme som personlig oppfølging. Selv når lederen skal satse ekstra på fellesskap med å ha en medarbeidersamling, så blir ikke mennesker sett. I organiske hussamlinger er det et helt annet opplegg. Der starter man med menneskene, ikke aktivitetene. Man samles rundt et måltid. Det er ikke ledere og frivillige. Man tar problemet med roten.


Bjørgvin satser ikke på organiske hussamlinger, men på bedre lederskap. Lederne skal prioritere medarbeiderne, ikke aktivitetene. Det er sikkert mulig å justere dagens holdninger en del. Men hvis man ikke gjør noe med menighetenes hovedordning, er jeg redd man ikke får til forandringer av betydning. Et avsnitt fra medarbeiderpermen til Bjørgvin sier:

”På den andre sida er det viktig at ein ikkje vert stengt ute frå fellesskapen om ein tar ein pause. Dersom fellesskapen er god, vil det alltid vere plass til dei som ikkje er aktive. Dei er med likevel.”

I en tjeneste blir man bedre kjent med hverandre enn i gudstjenesten. Det er fint. Men hvis man slutter i tjenesten som kafe-medarbeider eller mikrofon-medarbeider, så går man samtidig ut av tjeneste-fellesskapet. Det er dette problemet Bjørgvin peker på og håper at gode holdninger skal gjøre at man fremdeles holder kontakt. I husmenighet eksisterer ikke denne tjeneste/fellesskap-problemstillingen, for der foregår tjeneste og fellesskap hovedsaklig på samme sted. Ordningen gjør at man holder kontakten selv om man ikke orker/vil gjøre tjeneste.


UNGDOMMENE ØNSKER IKKE FØRST OG FREMST AKTIVITETER OG ARRANGEMENTER


Bjørgvin har også spurt hva slags oppfølging ungdommene ønsker av de voksne. Svarene var:
  • en som bryr seg om meg
  • en som utfordrar meg
  • en samtalepartnar
I organiske hussamlinger er dette lett å løse. Rammene er slik at det er mye lettere å bli sett, å samtale, å bry seg, å utfordre. I tradisjonelle menigheter lager ordningene motvind. Man har for liten tid til å samtale eller å bry seg.

Husmenigheter i NT

Av Sjur Jansen
Det nye testamentet viser at de kristne pleide å samles hjemme. Hver lille gruppe ble kalt menighet. Her er noen eksempler:

MENIGHETEN HJEMME HOS NYMFA
Kolloserne 4.15: "Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne."

MENIGHETEN HJEMME HOS FILEMON ELLER ARKIPPOS
Filemon: "Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus hilser vår kjære venn og medarbeider Filemon, vår søster Appia, vår stridskamerat Arkippos og menigheten som samles i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!"

MENIGHETEN HJEMME HOS PRISKA OG AKVILAS
Romerne 16.3: "Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles hjemme hos dem."

Den samme husmenigheten er også omtalt slik i korinterbrevet 16.19.

MENIGHETEN HJEMME HOS ONESIFOROS:
2. Timoteus 4.19: "Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus."

HJEMMENATTVERD:
Apg 2.46: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede."

Nattverden foregikk altså i hjemmene, og den var koblet til et måltid. Det allmenne prestedømme var utløst til hvert hjem.

HJEMMEUNDERVISNING
Apg 5.42: "Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias."

HJEMMESAMLINGER
Apg 16.40: "Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre."

Lydia var en forretningskvinne, antagelig rik fordi hun handlet med dyre varer, se Apg 16.14.