søndag 27. november 2016

Bok om de første kristne, Herodes, Konstantin, Paulus, Junia, Priska og mange andre. 129 kr.


Boken starter noen generasjoner før Jesus fødsel for å vise bakgrunnen til Herodes-slekten som de første kristne møter som motpart mange ganger. Det var Herodes som bygde det nye tempelet i Jerusalem for 2000 år siden. 

Herodes-slekten var som forpestet, familiemedlemmer enten giftet seg med hverandre på kryss og tvers eller så drepte de hverandre. Det sies at den første Herodes angret at han tok livet av sin kone, derfor puttet han liket i en svær honningkrukke for å bevare kroppen så lenge som mulig på slottet.

Deretter går boken gjennom flere hundre års kirkehistorie med fortellinger om både martyrer, stormannsgale biskoper og ikke minst den romerske keiser Konstantin som bygde pompøse kirker. 

Tyngden i kildene til historiene fra disse årene, er ujevn. Noen ganger kan man lese den samme historien fra flere som levde på samme tid, andre ganger er det bare et tekstfragment som er blitt datert i ettertid.
  
Hva sa romerne om de første kristne? Det finnes gamle romerske tekster som avslører hvilket forferdelig syn statsmakten hadde. Brevveksling viser at Romerriket torturerte kristne. Brevene viser også at kristendommen i enkelte områder hadde stor spredning. En romersk guvernør sender brev til den romerske keiseren og klager over at det er nesten ingen som besøker de romerske templene mer, for det er så mange innbyggere som er blitt kristne.
 
Boken går så grundig gjennom de første kristnes samlinger og verdier. De kristne møttes i hjemmene rundt middagsbordet, man hadde ikke prester eller kirker. Man hadde en helt annen frihet enn hva dagens gudstjenester og religiøse hierarki legger opp til. 

Les også om nattverden som har røtter som strekker langt tilbake før de første kristne.

Boken er skrevet av meg: Sjur Jansen. Den koster 129 kr pluss 70 kr i porto = 199 kr. Du kan bestille den ved å sende meg en e-post: sjur@byggemennesker.no

Se bilder fra boken De første kristne her.

Det hjelper ikke å tenne et lys i gudstjenesten


Prester synes de er spenstige når de lar noen langt nede i det religiøse hierarkiet få lov til å tenne et stearinlys i gudstjenesten. Da liksom «deltar» menigheten. Men opprinnelig, blant de første kristne, hadde man helt andre rammer, da kunne alle ta ordet for å bidra med noe. 

Isolert sett kan det for enkelte være fint å tenne et lys. Men det endrer ikke de grunnleggende rammene som vi dessverre har fått i dagens kristne samlinger. 


Skal man endre rammene slik at de kommer i harmoni med de opprinnelige kristne verdiene, må man blant annet fjerne prestens rolle.

Det er flere kristne i Norge som mener det er noe feil med dagens rammer.
David Åleskjær er en forfatter og blogger som skriver ofte treffende og rett fra leveren om norsk kristenliv. På bloggen nå i november 2016 tar han opp liturgien og rammene for kristne samlinger.

Les gjerne Davids Åleskjærs tanker om dette, han har en god penn:

Om gudstjenester og liturgi (I)

Om gudstjenester og liturgi (II)

torsdag 17. november 2016

Prester vet lite om de første kristne


"Messe for dummies" kaller avisen Vårt Land sin artikkel som forklarer hva som er hva når Den norske kirke holder gudstjeneste. Artikkelen er grei nok, men indirekte viser den nok en gang to beklagelige forhold:
  • Prester vet lite om de første kristne.
  • Konstruksjonen kirke er ikke egnet for opplæring.
La meg ta det siste først. Artikkelen forteller om en mann som har vært kirketjener i ti år og som fremdeles ikke forstår alt som skjer i en gudstjeneste. Det viser: 
  • at det skjer mye i samlingene som er så mystisk at det dessverre krever forklaringer.
  • at rammene for opplæring er dårlige.
Dersom du er lei deg og en venn kommer hjem til deg og forsøker å oppmuntre deg, da leter du ikke etter en forklaring på vennens handling. Nei, du forstår godt hva som skjer og du er glad for støtten. 

Men dersom du er lei deg og tre venner svarer med å ta på seg religiøse uniformer før de går i prosesjon inn i stuen din mens de holder hvert sitt tente stearinlys i hånden, da begynner du å lure på hva som er meningen.

Konstruksjonen kirke skaper altså unødvendige spørsmål med sine ritualer, utsmykninger og skikker. Selv etter ti år forstår ikke kirketjeneren alt.

Konstruksjonen kirke gir heller ikke gode nok rammer for opplæring. Paulus sier i Bibelen at kristne skal undervise og rettlede hverandre. Da må man legge til rette for det når kristne møtes i våre dager. De første kristne møttes til middag i hjemmene, det var kjempefine rammer som ga mulighet til å undervise hverandre.

Rundt middagsbordet er terskelen lav for å stille spørsmål, terskelen er også lav for å undervise, kommentere eller svare.

En middagssamling der man skal støtte hverandre, be for hverandre og undervise hverandre, er ikke et fryktelig vanskelig konsept å forstå.

Soknepresten sier i artikkelen: «Det står i det hele lite i Bibelen om hvordan man skal ordne gudstjenesten.»

Prestens uttalelse viser at hun er preget av sin utdannelse som legger vekt på kirkehistoriens mange påfunn. Hun sier det selv ifølge journalisten: "Tradisjon. Ordet oppsummerer mye av det som skjer i en høymesse,"

Slik er det med de fleste prester. Paradoksalt nok er protestantiske kirker opptatt av tradisjon, selv om ur-protestanten Luther gikk inn for prinsippet "Bibelen alene" som rettesnor, han mente at Tradisjonen ikke holdt mål.

Soknepresten sier videre til avisen: «Det som har vært viktig for kirken er hva de første kristne gjorde da de kom sammen,»

Nei, det kan slett ikke ha vært viktig for kirken, for de første kristne møttes i hjemmene til middag der alle kunne holde innslag. Kirken gjør motsatt av dette.

Det står faktisk en del i Bibelen om hva de kristne gjorde da de kom sammen og hvilke verdier de hadde som idealer.

Slik holdt de første kristne sine samlinger:

  • Ressurssterke kristne åpnet sine hjem for samlinger der andre kristne deltok. De ressurssterke var ikke sjefer, men omsorgsfulle verter.
  • Man spiste middag sammen. 
  • Man tok nattverd ut fra middagen for å minnes Jesus.
  • Alle kunne holde innslag.
  • Alle ble kalt prester, ingen var seremoniprest, overprest, nattverdprest, sokneprest eller lignende. 
  • Alle skulle ha en tjenende, samlende og støttende holdning.
  • Samlingene skulle ha rom for impulsivitet.
  • Det var ingen møteleder eller sjef.
  • Minste størrelse var to personer.
  • Bønn.
  • Rom for solosang, fellessang og musikkinstrumenter.
  • Rikelig med sitater fra Jesus.
  • Undervisning.
  • Informasjon fra misjonsturer.
  • Fattige skulle få mat og annen støtte.
  • Et tydelig hverandre-fokus, man skulle undervise hverandre, bære hverandres byrder, være hverandre underordnet, trøste hverandre, oppmuntre hverandre, ha fellesskap med hverandre, be for hverandre, tilgi hverandre og være gjestfrie mot hverandre.
  • Menigheten var i fellesskap et teologisk eller åndelig sikkerhetsnett.
  • Man skulle ikke forsøke å blåse seg opp eller være opptatt av å pynte seg med glitter og gull for å forsøke å heve seg over andre. Man skulle løfte de andre opp. 
Bibelen oppfordrer altså kristne til for eksempel å oppmuntre hverandre. Hva slags rammer må man ha for at det skal være mulig? Skal for eksempel jeg oppmuntre deg, må jeg vite hvorfor du er lei deg. Da må vi snakke sammen. Du må gi meg informasjon før jeg kan respondere. Skal man følge de verdiene som Bibelen oppfordrer til, må samlingene altså åpne for samtaler. Det finnes en glimrende løsning for dette: hjemmemiddag.


Her er eksempler på hva som stammer fra Tradisjonen (kirkehistorien) og ikke fra de første kristne i Bibelen:
  • Kirkebygninger
  • Prest
  • Alter
  • Døpefont
  • Nattverdoblater
  • Relikvier
  • Prestedrakter
  • Prester som er sjefer til diakoner
  • Kor
  • Monologer uten mulighet for kommentarer
  • Programmer
  • Prosesjon
  • Lysbæring
  • Kirkeklokker
  • Statslønn og andre subsidier
  • Kirkelige vielser
  • Kirkelige begravelser
  • Konfirmasjon
  • Statlige regler for prester
  • Streik og fagforeninger i menigheter
Hadde kirken virkelig vært interessert i hvordan de første kristne innrettet seg og hvilke verdier de hadde som idealer, ville kirken ha sett svært anderledes ut. 

Soknepresten sier i artikkelen: "Tidligere sto man under hele gudstjenesten, for man hadde ikke benker," 

Det er for så vidt riktig, og i ortodokse kirker står man fremdeles under gudstjenesten. Men de aller første kristne hadde ikke kirker, de møttes rundt middagsbordet slik Jesus hadde vist dem. Hvorfor nevner ikke presten hvordan de første kristne møttes? 

Kristne ledere kan gjerne snakke om tidlige tradisjoner fra 300-tallet eller 500-tallet, men det er sjelden at lederne går helt tilbake til starten som er beskrevet i Bibelen. For starten er for avslørende, avstanden til dagens kirkekonstruksjon blir for stor. Prestens rolle finnes ikke blant de kristne i Bibelen.

Er du interessert i å lære mer om de første kristne, kan du gjerne invitere til middagssamlinger og lese Det nye testamentet sammen med venner. 


Du kan også skaffe deg boken min «De første kristne»

(Foto: Pressebilde fra Den norske kirke, fotograf ikke oppgitt.)

onsdag 16. november 2016

Relikvier: Hvorfor har katedraler og kirker døde mennesker under alteret?

Under alteret i katolske kirker har man ofte plassert rester fra døde, kristne personer. Disse personene er gjerne kjent i mange land fordi de var martyrer eller har gjorde en stor innsats. Har man ikke knoklene, bruker man rester fra klærne deres eller gjenstander som de har vært i berøring av. Hvorfor har man en slik skikk?

Først noen videoer:

Her er tusen år gamle beinrester inne i et reisealter:
 


Her legges det relikvie under alteret i en katolsk kirke:


Her skal restene fra en biskop fra 500-tallet legges under alteret i en ortodoks kirke:


Her forklarer en katolsk prest forskjellen på førsteklasses relikvie og tredjeklasses relikvie:

 

Et skille mellom levende og døde

Bibelen sier ikke at man skal bygge kirker eller være spesielt opptatt av døde. Det står heller motsatt. Går vi til Det gamle testamentet, den gangen da man hadde prester og et tempel, står det at man skulle holde seg borte fra tempelet en stund etter at man har begravet noen. Man satte altså opprinnelig et skille mellom døde og levende.

Hvorfor har man denne skikken med relikvier?

Skikken med alterrelikvier oppsto flere hundre år etter de første kristne. De første kristne hadde hverken kirker, altere eller prester, men de møttes i hjemmene til middag, de fulgte kulturen på stedet og begravde sine kjære utenfor bymurene. 

I de første århundrene ble kristne mange steder forfulgt av den romerske statsmakten. Polycarp var en kristen mann som døde i år 155 som martyr, han ble brent levende på et bål. Noen andre kristne samlet sammen restene etter ham. Litt løst oversatt står det i en tekst fra den tiden:  

"Senere samlet vi sammen hans ben som er mer verdifulle enn juveler og gull. Vi la dem på et passende sted slik at vi kan minnes hans martyrdom samt alle andre som det samme har skjedd med. Dette kan også forberede andre som det kan skje det samme med."

Pilegrimer ville senere gjerne besøke gravene til de mest kjente martyrene, derfor satte man opp minnesmerker ved gravene slik at folk kunne finne frem til riktig plass. Enda senere bygde man kirker oppå minnesmerkene, dermed fikk man kirker bygd oppå døde mennesker.

Katakombene i Roma

I Roma hadde man underjordiske ganger hvor man la de døde i hyller i veggene. Myndighetene kjente til disse katakombene og hadde godkjent dem som gravplasser. Kristne måtte holde samlinger i det skjulte på grunn av forfølgelser, derfor møttes de i katakombene. Noen mener at deler av skikken med både døde og levende på samme sted kan stamme fra denne tiden.

Påbud med alter og relikvier

Moren til keiser Konstantin var kristen. Tidlig på 300-tallet reiste hun til Jerusalem for å bygge kirker på viktige plasser fra Jesu historie. Hun mente at hun fant korset etter Jesus, det delte hun i to. Den ene halvparten ble igjen i Jerusalem, den andre halvparten sendte hun hjem til sønnen.

Både Hieronymus (340-420) og Augustin (354-430) nevner relikvier som noe positivt. Hieronymus var den første som oversatte Bibelen til latin. Augustin var en viktig teolog.

I det andre kirkemøtet i Nikea i år 787 bestemte man at alle kirker måtte ha et alter der relikvier etter helgener var bygget inn. Det skulle være en firkantet fordyping i alteret og så en plate oppå. Kirkemøtet bestemte også at biskoper som ikke fulgte denne bestemmelsen, skulle få sparken.

Dette er fremdeles regelen blant katolikker og ortodokse. Vel, etter 1000 år har katolikkene blitt rundere i kantene, de sa i 1969 at det ikke lenger er et absolutt krav med alterrelikvier, men at det er ønskelig.

Aller først holdt det med ett relikvie, så måtte man ha fem, nå holder det med ett. Blant katolikker skal det helst være rester av knokler fra den helgenen som kirken er viet til.


Da relikvieskikken ble til, tenkte man at Guds kraft som hadde bodd i personen som var død, var tilstede i den døde kroppen. Man kunne derfor rent fysisk sørge for at Guds kraft var tilstede i kirken ved å ha relikvier til stede i kirken. Ved alvorlige konflikter kunne biskopen noen ganger true med å fjerne relikviene. 

Hadde en kirke relikvier etter ekstra kjente helgener, resulterte det i økt besøk og mer status. Knoklene etter helgener ble kuttet opp i små biter og spredd til mange kirker.

Begravelser under kirkelig kontroll

Ikke alle kristne har fulgt de organiserte kirkenes ulike påfunn. Antagelig har det i to tusen år hele tiden vært kristne grupper som har samlet seg i hjemmene slik de første kristne hadde som skikk, uten å bruke altere, prestedrakter og lignende.

Men svært mange kristne har gjennom århundrene måttet følge de hierarkiske kirkenes bestemmelser fordi man ikke har visst bedre eller fordi kirkene har hatt makten.

Fra omkring 600-tallet var begravelser i Europa stort sett underlagt kirkelig kontroll. Ofte brukte man massegraver. Der lå de døde til det var bare skjeletter tilbake, så ble disse flyttet inn i muren rundt kirkegården eller ned i kjelleren under kirken.

Teologiske argumenter for relikvier

Finnes det bibelske argumenter for skikken med å ha helgener under eller inni alteret?
 

I Det gamle testamentet i Bibelen ser man at man hadde prester og altere, det var fordi Guds ånd ennå ikke var blitt spredd til alle, man måtte inntil videre ha et opplegg som minnet folket om syndene. 

Etter at Jesus ble korsfestet og sto opp igjen, ble Guds ånd spredd, slik apostelen Peter forklarer på pinsedag (Apg 2:17). Det er derfor ikke behov for særskilte prester og altere mer, Bibelen sier at alle kristne er prester (1. Pet 2:9).

De første kristne, altså de vi kan lese om i BIbelen, møttes som sagt rundt middagsbordet i hjemmene. Under middagen kunne man ta brød og vin fra maten, slik Jesus hadde gjort tidligere da han innstiftet minnesmåltidet i påsken da han ble korsfestet. Moderne kirker har fjernet middagen og erstattet middagsbordet med et alter, de har flyttet venneflokken inn i en religiøs bygning. 

Alteret ble altså gjeninnført av den organiserte kirke etter flere hundre år uten bruk av altere.

Går vi så til Johannes Åpenbaring som du finner helt til slutt i Bibelen, kan du lese profetier. Teksten inneholder mye symbolikk som må tolkes. Jesus blir for eksempel flere steder i Bibelen kalt et lam, et offerlam. Han var helt uten synd, og ofret seg for andres synd.

I Det gamle testamentet i Bibelen ofret man lam. Det var prester som sto for dette og de brukte altere. Etter at Jesus ofret seg, er det altså meningen at vi skal slutte med ofringer, seremoniprester og altere. Man har gått fra en gammel ordning til en ny ordning, slik det står i Hebreerbrevet i Bibelen.

I Johannes Åpenbaring brukes ordet alter i overført betydning på samme måte som man bruker ordet lam i overført betydning om Jesus.

Johannes skriver:

«Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd.»

Denne bibelteksten brukes av enkelte katolikker til å forvare at man har skjelettbiter under alteret i kirken. Men det står ikke noe om skjelettbiter i den bibelteksten, det står om sjelene. Og sjelene er neppe ment i overført betydning. 


Lam er symbol for Jesus, alter er symbol for kristne som har blitt drept for sin tro, mens sjeler er sjeler og vitnesbyrd er vitnesbyrd. Det er lite trolig at sjeler er et symbol for knokler. Jesus ofret seg ikke for noen knokler, for Bibelen sier at man skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Jesus ofret seg derimot for sjelene.

Ordet alter i teksten til Johannes kan alternativt være et symbol for Jesus (offerlammet) som lot seg ofre, altså et symbol for selve gjerningen. Så er sjelene til martyrene reddet på grunn av gjerningen. 

De første kristne hadde som sagt hverken kirker, prester eller altere, derfor er det lite sannsynlig at denne teksten er en oppfordirng til at kristne skal putte døde mennesker inn i altere.

Romerbrevet 6:9-10 og Hebreerbrevet 7:27 sier at Jesus har ofret seg én gang for alle, derfor er det også teologisk misvisende å ha et nattverdalter inne i kirken og indikere at Jesus må ofres på nytt og på nytt under nattverden.


Nattverden skal minne oss om Jesus (Luk 22:19), den skal ikke minne oss om andre. De første kristne stablet neppe knokler under middagsbordet for å ære og minnes de døde.

Positive til kropp

Det skal nevnes at med kristentroen fikk man et mer positivt syn på kropper generelt. Gnostisklignende grupper mente at materien var ond og kun tankene og ideene, eller det åndelige, var av det gode, man så altså ned på alt som var av kropp. Den kristne ideen om at Gud ble menneske (kropp), var forkastelig, mente man.

Men de kristne så på kroppen som et hellig tempel. Man forventet også, og det gjør man også i dag, at alle døde skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Så kropp er helt ok. Og man kan gjerne bruke kroppen i Guds tjeneste. Har man helse til det, skal man for eksempel hjelpe fattige.


Paulus skriver: «Så formaner jeg dere da ved Guds barmhjertighet, søsken, til å bringe deres kropper frem for Gud som levende og hellige offer til Guds velbehag, dette er en riktig tilbedelse.» (Se varianter av oversettelser her.)

Jeg tolker dette som at som kristen eier man ikke lenger sitt eget liv, men man skal inn i konkret tjeneste for Gud.
Å tro er ikke bare noen åndelige øvelser eller en idé om et verdensbilde.

De offisielle norske katolske nettsidene mener derimot at Paulus sier her at kristne skal bli martyrer: 

«Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.»

Slik er det med mange bibeltekster, de kan tolkes. For min del synes jeg det i tilfelle er en merkelig oppfordring å formane folk til å løpe til statsmakten og be om å bli slaktet ned. Eller at man eventuelt skal slakte hverandre inne i en kirke.

Skikken med relikvier inne i altere kom sent i gang

Katolikkene sier at man skal ære relikviene, men ikke tilbe dem. De skriver også at det var først på 300-tallet og 400-tallet at man begynte å streve etter «å synliggjøre båndet mellom relikvier og eukaristien ved å plassere relikvier i alteret eller alteret ved relikviene.»

Relikvier i Norge

Også i Norge finnes det relikvier. Etter tradisjonen ligger Olav den hellige under høyalteret i Nidarosdomen, han døde i år 1030. Liket ble de første årene flyttet hit og dit til ulike kirker i naboaget i Trondheim.

Opp gjennom historien har man fra kirkene sør i Europa delt opp skjelettene og klærne til helgener og sendt biter til kirker i øst og vest. Noe kom også nordover til oss. Det første relikviet fra sør som ble gitt til Norge, ankom år 1111. Sigurd I Magnusson kom hjem fra Jerusalem som Sigurd Jorsalfar. Han fikk en bit av Jesu kors som gave fra kong Balduin i Jerusalem.

Jorsalfare plasserte relikviet i den daværende norske byen Konghelle nord for Göteborg. Planen var å plassere relikviet i Nidaros. Etter dette kom det mange relikvier til Norge opp gjennom århundrene.


Relikviene ble båret i prosesjon på kirkelige festdager, det gjøres fremdeles enkelte steder. Prosesjon er en arv etter keiser Konstantin på 300-tallet. Han lot kristne låne rettssaler til å holde samlinger. I romerske rettssaler var det vanlig med både kor, uniformer og prosesjoner.

Er du ute etter den originale kristendommen, må du holde deg til hva Bibelen sier om de første kristne og ikke følge påfunnene til en del kristne på 300- og 400-tallet. 

mandag 7. november 2016

Adelfoi på gresk i Bibelen – betyr det brødre, eller søsken?

 
Man kan ikke peke på ordet "brødre" i en norsk bibel og så mene at man har dekning for å lage et kjønnshierarki blant kristne. Filmen forklarer at det greske ordet adelfoi noen ganger betyr brødre og andre ganger betyr søsken. Filmen er laget av Vemund Blomkvist som er førstelektor i gresk og Det nye testamente på Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.


torsdag 1. september 2016

Rutsjebane ned i dåpsbassenget


Det var en spøk denne gangen. Men ved første øyekast trodde jeg det var sant: En vannsklie ned i dåpsbassenget. 

Scenekirker er ofte opptatt av å være underholdende når det er gudstjeneste. Man bruker popband, tryllekunstnere, røykmaskiner, scenelys, storskjermer, dansere, flaggbærere, kulisser, rekvisitter og filminnslag. Man må hele tiden ligge i forkant og finne på noe nytt som trekker folk.

Så hvorfor ikke en vannsklie når det er dåp? Det står jo ikke noe forbud i Bibelen mot det, ikke sant? Og dåp er jo en festdag, ikke sant? Og vi kristne må kunne ha det litt moro, ikke sant? Og hvis vannsklia får flere til å la seg døpe, da er vel det positivt, er det ikke? Ikke vær en sånn treiging nå da, verden går fremover. Kirken må tilpasse seg moderne tider. Tenk på presseomtalen vi får. Og se for deg de kule videoene vi kan lage. Vi kan feste et kamera på hodet til en av dåpskandidatene som rutsjer ned til dåpsbassenget. Gjett om vi får spredning på Youtube, det er jo kjempeviktig, ikke sant?  

Ja, man kan sikkert argumentere for vannsklie slik man kan argumentere for mye annet nytt og spennende i kirkene. Dersom argumentene ikke får gjenklang, trekker man trumkortet som kan brukes i alle situasjoner:
Vi må alltid støtte opp om ledelsen. Det blir umulig å drive en kirke dersom vi ikke er positive når ledelsen setter retning.

Denne gangen var tiltaket altså bare en fleip. Men neste gang er det alvor. Det var alvor da Ignatius ville bestemme hvem i menigheten som skulle få lov til å gifte seg. Det var alvor da Konstantin bygde pompøse kirker. Det var alvor da man sluttet med middager. Det var alvor da man begynte med religiøse uniformer. Det var alvor da man nektet alle kristne å være prest. Det var alvor da markedskreftene kom inn i kirkene. Det var alvor da volumet på lovsangsbandet gjorde at de eldre fikk fysisk ubehag og sluttet å komme.

Det er viktig å tenke gjennom hvilke verdier man følger. Argumenter som ikke har forankring i verdier, kan fort bli hule.

Spøken om vannsklien ligger her:
http://babylonbee.com/news/elevation-church-debuts-water-slide-baptismal/

onsdag 24. august 2016

Synagoge fra det første århundret er funnet i Galilea

I Bibelen står det at Jesus besøkte synagoger i Galilea. (Matt 4:23). Tidligere har man funnet synagoger fra det første århundret kun i byer i Israel. I for eksempel 2009 fant man en synagoge i byen Magdala i Galilia. Man kunne derfor tidligere få inntrykk av at synagoger var et byfenomen på denne tiden.

Men nylig (august 2016) fant man restene etter en gammel synagoge som lå på en landbrukseiendom i Galilea.

Synagogen er datert til slutten av det andre tempelets periode. Sagt på en annen måte: Jesus kan ha besøkt synagogen. Byggingen av tempelet ble startet 15 år før Jesus ble født. Romerne rev tempelet i år 70.

Synagogen er 8 x 9 meter og har sittebenker av stein langs veggene.


Ruinene ble funnet i Tel Rechesh i nærheten av Mount Tabor i Galilea.
Dermed kjenner man til åtte ruiner etter synagoger fra det første århundret i Israel.


Man tror at flere jødiske familier bodde på landbrukseiendommen i Tel Rechesh. Man antar videre at synagogen ble bygget fordi det var for langt å gå til den nærmeste synagogen uten å bryte reglene for hvor langt man kunne gå på sabbaten. 

I ti år har japanske arkeologistudenter bidratt med utgravninger i dette området. Ruinene ble funnet bare 10 centimenter ned i bakken.

Arkeologene tror at bondegården der synagogen ligger, ble forlatt etter Bar Kokhba-opprøret i år 135. Den krigen ødela mye av den sørlige delen av Juda. Galilea ble derimot lite skadet.
 

Jeg har ikke funnet Tel Rechesh på kartet, men det skal altså ligge nær fjellet Mount Tabor. Det betyr at Nasaret ligger en mil eller to unna. Det står i Bibelen at Jesus besøkte synagogen i Nasaret. Det er der han startet sin gjerning ved å lese opp en profeti fra GT. (Lukas 4:14-30). Det ble en slags programerklæring fra Jesus. Syke skulle bli friske, fanger skulle settes fri osv.

Nok en gang forteller Bibelen om noe som er opp ned av hva man kan forvente. Når Gud besøker Jorda, regner man kanskje med at han kommer med sin programerkæring stående i det enorme tempelet i Jerusalem. Men nei. Programerklæringen kommer i en landsby med dårlig rykte.

Jesus sa at skriftstedet ble oppfylt mens han leste. Først var forsamlingen positiv. Men så sa noen at Jesus var jo bare sønnen til snekkeren Josef. Forsamlingen ble deretter negativ, Jesus ble så jaget opp til en skråning der folk ville kaste ham ned. Men så snudde Jesus, han gikk gjennom flokken og dro vekk fra Nasaret.

Etter at romerne rev tempelet i Jerusalem i år 70, og alle jøder etter hvert fikk forbud mot å gå inn i byen, ble nye synagoger bygget slik at de pekte mot Jerusalem og det manglende tempelet der, ifølge seniorforsker Aviam som studerer Galilea spesielt.
 

Han sier også at det ikke var vanlig med bønn i synagogene før etter at tempelet ble revet.

Jeg har ikke funnet gratisbilder fra funnstedet
Tel Rechesh ennå, men flere nettsteder har skrevet om synagogen og viser samtidig bilder, for eksempel:

Så langt jeg forstår, fant arkeologene i løpet av disse ti årene først bondegården, deretter fant de en alterstein som var hogget ut 1.500 år tidligere og som senere muligens ble brukt som fundament eller trappetrinn til en av bygningene på stedet. Men dette med altersteinen er litt uklart for meg så langt. Det tredje funnet var synagogen som ligger sammen med bondegården.

En av de syv tidligere synagogene man har funnet fra det første århundret, ligger i Magdala, se bilder her. Synagogen er 120 kvadratmeter stor og ble funnet i 2009.

På Jesu tid var Magdala en by. Fotografiet under er fra 1894, det viser at denne byen ved kanten av Galilia-sjøen (Genesaretssjøen) da hadde krympet til en landsby. Jeg la på litt svake farger for å få litt liv i det gamle bildet.

I Magdala-synagogen har man funnet en stein som kan minne om en skammel av størrelse. Ingen vet hva den ble brukt til. Steinen ved siden av denne steinen ser ut til å ha blitt brukt til å legge skriftrullene på da det var opplesning. I skriftrullsteinen er det to fordypninger der skriftrullens to kjerner kunne legges.

Hvordan var livet i en synagoge på denne tiden? Alle i synagogen kunne lese dagens tekst, det gikk på rundgang hvem som gjorde det. Dagens oppleser kunne også kommentere teksten. 

Moderne kirker hermer altså hverken etter jødenes synagoger eller de første kristnes hjemmesamlinger der alle kunne holde innslag.

Synagoger ble også brukt som små samfunnshus der man kunne drive undervisning, megling i nabokrangel, innsamling til fattige og lignende. Man regner med at synagogene hadde veggmaling, gardiner og lignende, de så dermed mer innbydende ut enn hva dagens ruiner kan gi inntrykk av.

I synagogene var det ikke prester, de jødiske prestene hadde sin tjeneste i tempelet i Jerusalem. Synagogene kunne derimot ha én eller flere synagogeledere i tillegg til synagogetjeneren. Det står i Bibelen: "
Så rullet han (Jesus) bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham." (Luk 4:20) Her får vi et hint om skikkene. Oppleseren reiste seg når han leste dagens tekst og synagogetjeneren hjalp til med skriftrullene.

Det står en del om synagoger i Bibelen. Jesus kjefter for eksempel på dem som gjerne ville ha de beste plassene i synagogen. Fra andre kilder vet vi at man kunne bestikke synagogetjeneren slik at han holdt av en god plass.

Da Paulus ble kristen, reiste han rundt som misjonær. Han besøkte gjerne synagoger for å samtale med folk der. Så det kan godt være at også Paulus har besøkt noen av de åtte synagogene som til nå er funnet fra det første århundret.

mandag 15. august 2016

Gjør disipler, sa Jesus. Hvordan da?


Rykende fersk fra trykkeriet
Her er den fjerde boken fra min far Øyvind Jansen. Han har over 80 års erfaring fra norsk menighetsliv, spesielt blant pinsevenner og baptister. I yrkeslivet var han personal- og organisasjonssjef i et oljeselskap, samt rådgiver for bedrifter, personer og menigheter.

Personlig synes jeg dette er den beste boken hans: Disippelgjøring


Som regel snakker man om at ledere skal ta seg av det å "gjøre disipler". Men far er opptatt av at alle kristne har noe å bidra med – i det allmenne prestedømme.

Han sier det slående: "Disippelgjøring er så viktig at det ikke kan overlates til et lederskap."

Boken er på 120 sider.
 
Fra omslaget
«Misjonsbefalingen til Jesus er like mye en disippelbefaling. Kristne skal hjelpe mennesker til å bli disipler av Jesus.
 

Både ved misjon og ved disippelgjøring, som på et vis går ut på det samme, er det viktig at hele menigheten bidrar. Det er ikke alle som skal reise som misjonær til fremmede land. Men hver og en kan bidra med sin nådegave. Det gjelder også ved disippelgjøring – som baseres på relasjoner som går over tid.
 

Føler du at du ikke er skikket til disippelgjøring? Du blir aldri ferdig utlært som kristen. Ledere har liten tid til enkeltmennesker. Antagelig er du bedre skikket enn dem til å drive disippelgjøring! Du trenger bare vilje til å se mennesker. Er du engstelig for vanskelige spørsmål? Ikke forsvar systemer eller regler som du synes skurrer. Disippelgjøring handler om å være sammen med folk og være ærlig om sin tro. Ikke gjør det så innviklet. Vær et menneske som tror på Jesus.» 
 
Pris og bestiling
Boken koster 139 kroner pluss porto på 59 kroner, noe som altså blir 198 kroner til sammen.

Du kan bestille boken ved å sende en e-post til meg: sjur@byggemennesker.no

Eller du kan bestille i "nettbutikken" min, da betaler du med plastkort eller Paypal.

fredag 12. august 2016

Hva sier mauren om lederskap?


"Best uten sjefer" er overskriften på en artikkel fra BI, institutt for strategi. 

– Hierarki er bra for å håndtere kompleksitet, men ikke når omgivelsene endrer seg raskt, sier professor Øystein D. Fjeldstad ved BI.

Han forteller videre at måten man leder organisasjoner på i dag, ligner på den romerske hæren der soldatene ble ansett for å være for dumme og for å ikke ha godt nok overblikk til å ta egne avgjørelser.

I dag er derimot folk godt utdannet og gjerne flinkere i sitt fag enn det sjefen er. Derfor bør man bygge ned hierarkiene og la ansatte selv finne løsninger på utfordringene, mener Fjeldstad. 

Det man trenger, mener han, er et sett med spilleregler for samhandlingOg så viser Fjeldstad til maurtua:

"Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.
De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat."


Da kom jeg på hva Bibelen sier: 

"Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten."

Ser vi på menighetslivet i NT, finner vi enkle spilleregler. Menighet er egentlig ikke så komplisert som mange har gjort det til i våre dager. Paulus nevner ingen møteleder, men han sier at én person kan synge en sang og en annen kan komme med et ord til oppmuntring. Det skal også være god plass til Jesus-sitater.

De første kristne spiste middag sammen, det er ikke komplisert, derfor er det ikke behov for hierarki mellom venner som møtes i et hjem.

Misjonærene dro ut to og to og måtte klare seg selv. Noen ganger fikk de hjelp fra venner, men det var ikke en komplisert organisering. 

I tillegg fantes kristne som åpnet sine hjem for å ta seg av folk. Føbe tok seg av mange, inklusiv Paulus. Det var ikke nødvendig med en hierarkisk struktur, Føbe kunne selv bestemme i sitt eget hjem, hun kunne også selv finne ut hvor mye tid og penger hun kunne bruke på å hjelpe andre.

Ordet forstander brukes i NT om Føbe når hun hjelper Paulus, det står som verb og ikke som substantiv. Forstanderordet gir oss et hint om at vi antagelig, og dessverre, har omdefinert betydningen av enkelte ord som de første kristne brukte. Med moderne definisjon var Føbe sjefen til Paulus. Men den gangen mente de antagelig at forstander var en som beskyttet og hjalp andre, en som sto foran, en foranståer.

For å unngå "problemet" med at Føbe forstandet Paulus, velger oversetterne å bruke andre ord.

Det at mauren sender ut luktstoffer, kan ligne en kristen som oppdager et behov et sted. Ved å varsle andre kristne, kan flere hjelpe til, helt frivillig uten å bli kommandert.

Det kan også ligne en kristen som åpner sitt hjem for en evangelist, lærer eller en misjonær noen døgn, så kan andre kristne komme innom og høre hva de har på hjertet.

Et kristent liv kan altså organiseres ikke-hierarkisk samtidig som oppgaver utføres i samarbeid og ved at alle kan bygges opp ved at det er fri flyt av gaver når man møtes. 

Den enkleste måten å forklare en slik organisering på, er å sammenligne med venner. En venn kan melde et behov eller invitere til noe, så kan andre venner henge seg på. Enkelte ganger blir det et prosjektlederskap for en kortere periode, men det er noe ganske annet enn et fast religiøst hierarki der alle kristne må ha en pastor over seg.

Hver maur er selvstendig samtidig som hver enkelt arbeider for flokkens beste. Vi bør gå til mauren og bli vis.

Vi bør ikke herme etter den romerske hæren. Vi kan ikke forutsette at kristne kommer til å være dumme hele livet. Vi kan ikke ha en organisering der vi forutsetter at folk som har vært kristne i 40 år, fremdeles er så umodne at de er nødt til å ha en pastor over seg som vet så mye bedre.

Den moderne organiseringen av menighet forutsetter at alle kristne skal ha en prest eller pastor over seg – alltid! 

Man finner ikke en slik pastorrolle eller presterolle i NT. 

Det er noe annet når man blir møtt av en venn, da kan man få hjelp og man kan gi hjelp, alt etter de gaver og ressurser hver enkelt har. Man kan ta initiativer fritt og man kan henge seg på initiativer fritt. Selv om det ikke er automatikk, gis det i en slik organisering i det minste rom for at man kan vokse og bli selvstendige kristne.

lørdag 30. juli 2016

E-bok om de første kristne, av Sjur Jansen.


E-boken "De første kristne" starter en generasjon før Jesus ble født og forteller om Herodes-slekten som de første kristne mange ganger møtte som en motpart.
 
Deretter viser boken mange historiske hendelser og anekdoter fra de tre første århundrene etter de første kristne. Eksemplene springer fra martyrer som ikke vek en tomme fra sin tro, til stormannsgale biskoper – og hva det romerske byråkratiet skrev om de kristne.

Så viser boken hvordan de første kristne holdt samlinger i hjemmene og hvilke idealer de hadde for fellesskapet. De første kristne hadde ikke prester eller kirker, men møttes i hjemmene rundt middagsbordet.

Boken forteller også om bakgrunnen for nattverden, om de første kirkene som etter hvert ble bygget, om hvorfor noen i dag kaller seg prest og andre biskop, og om hva en eldste og en diakon opprinnelig var.

Historikere og de aller fleste kristne er enige om at den første generasjonen kristne ikke bygde kirker. Rammene for de opprinnelige samlingene var svært annerledes enn hva dagens kirker operer med. Kristne bør forsøke å finne ut hva man har mistet eller forvrengt i løpet av den lange kirkehistorien.

Boken argumenterer også teologisk for ikke-hierarki og likestilling. Mange mener for eksempel at Junia var en apostel slik også Timoteus var apostel. De siste årene har det kommet nye funn som støtter dette synet. Men når det gjelder ikke-hierarki og likestilling, er kristne uenige. 
 Kapitler:
  • Første generasjon kristne
  • Glimt fra den jødiske, romerske og kristne historien
  • Før Jesu fødsel
  • Det første århundret
  • År 100-200
  • År 200-300
  • År 300-400
  • Så spoler vi frem til Norge
  • Idealene til de første kristne
  • Alle kristne var prester
  • Hva var en diakon opprinnelig?
  • De møttes i hjemmene
  • De jødekristne og tempelområdet
  • De første kristne bygde ikke kirker
  • Eldstepersoner var husverter
  • En middag var en del av samlingen
  • Samlingens rammer
  • Synagogeskikkene
  • De var negative til kirkesamfunn
  • Teateret i Efesos kan gi teologisk sjokk
  • De første kristne hadde ikke religiøst hierarki
  • Likestilling var et ideal
  • De første utsendingene
  • Forfatterens etterord
Du kan bestille e-boken i ekstern nettbutikk her (119 kr) eller av meg her (119 kr).
 
Utdrag fra boken finner du her.

Papirversjon av boken? 
Jeg har foreløpig ikke trykket en papirversjon av boken. Men hvis du og en del andre viser interesse ved å sende meg en e-post, da teller jeg opp interessen i slutten av september 2016 og bestemmer meg for om jeg skal trykke. Send e-post til sjur@byggemennesker.no eller legg igjen en kommentar. Prisen blir i tilfelle 129 kroner for papirbok.

Hva har fotball med gudstjenester å gjøre? Ingenting.

Likevel sendte en svensk menighet en delegasjon av gårde for å hente inspirasjon fra fotballkamper. Vårt Land skriver om pengebruken i Svenska kyrkan:

"For eksempel betalte én ­menighet over 1.000 kroner billetten for en Premier ­League-kamp for å studere likheten mellom en gudstjeneste og en fotballkamp. I Botkyrka, en av de fattigste menighetene i Sverige, reiste ti kirkepolitikere og 80 tjenestemenn til Istanbul på konferansereise i 2010. Pris: 997.000 kroner."

 
Hvorfor henter man inspirasjon fra fotballkamper og konferanser i land langt borte? Jeg tror det skyldes at man ikke har gitt medlemmene reell innflytelse i samlingene. Man har laget rammer der noen få skal levere til de mange.

Man har laget en kirkescene, en slags fotballbane, og man har laget kirkebenker, en slags tribune.

Så ser menighetsledelsen at medlemmene som sitter i kirkebenkene, ikke er like begeistret som man gjerne er på en fotballtribune. Derfor tar man to grep: 

1) Man øker kvaliteten på alt som foregår på kirkescenen: Man ansetter flinkere musikere og mer karismatiske pastorer. På scenen lar man damer iført kostymer danse barføtt. Og man legger mer vekt på det teatralske i liturgien, presten løfter for eksempel nattverdbegeret høyt opp over hodet for å vise det frem til menigheten.

2) Man forsøker å engasjere dem som sitter i kirkebenkene. Man har for eksempel lange sesjoner med enkle fellessanger som alle kan være med på.

En trend er altså at medlemmene i større grad skal "bidra" i gudstjenesten. Men det må for all del skje uten å rokke ved hierarkiet og ledelsens innflytelse. 

Enkelte av menighetens medlemmer får for eksempel lov til å vifte med svære ensfargede flagg inne i kirken under gudstjenesten. Dermed "deltar" de. Andre steder kan enkelte medlemmer ta på seg en uniformskappe og følge etter presten i prosesjon i det gudstjenesten skal starte. Dermed "deltar" de. Men de har egentlig null innflytelse med slike aktiviteter.
 
Disse ideene om liksomdeltakelse finnes ikke blant de første kristne som man kan lese om i Bibelen. Paulus oppfordrer derimot til reell innflytelse fra hele menigheten.
 Med reell innflytelse faller behovet bort for å dra til konferanser i andre land for å lete etter siste mote innen gudstjenester og lederfilosofier. Man vil også finne det meningsløst å lete etter inspirasjon fra fotballkamper, teaterkunst og Romerriket.

Med reell innflytelse kan man pakke ned flaggene og røykmaskinene og heller møtes menneske til menneske og gi og få av de gavene Gud har gitt hver enkelt.

Flere av trekkene i dagens kirker er nesten blasfemiske, for man forutsetter at Gud er så liten at bare noen få utvalgte kan ha reell innflytelse i samlingene.

Man sier gjerne at som kristen har man fått Jesus i hjertet. Men i praksis, i dagens gudstjenester, får ikke Jesus i hjertet lov til å uttale seg i samlingene, Jesus får bare lov til å vifte med et flagg, delta i fellessang, tenne et lys eller eventuelt lese høyt et avsnitt som presten har bestemt. Jesus har dermed ikke reell, eller full, innflytelse i samlingene.

Selv om menighetslederen har bommet på rammene for samlingene, kan Jesus virke gjennom ham eller henne. Jesus er nødt til å virke gjennom mennesker som surrer det til nå og da, for slik er alle mennesker. Men Jesus er mye større enn de få gavene menighetslederen er utstyrt med. Når rammene for samlingene ikke gir alle reell innflytelse, da gir man heller ikke Jesus full innflytelse.

Det er ganske merkelig, men det virker som at jo lenger teologisk utdannelse en menighetsleder har, desto mer bommer han på rammene for samlingene. Det er i alle fall ikke mange med syv års presteutdannelse som starter hjemmesamlinger slik man kan lese at de første kristne gjorde.

Når man samles rundt en middag i et hjem, slik de første kristne gjorde, blir det unaturlig å ta på seg hierarkiske glitterdrakter eller å vifte med store flagg. Rammene blir snudd på hodet, alle med Jesus i hjertet kan bidra med reell innflytelse.

Det finnes sikkert mange grunner til at man ikke velger å møtes slik de første kristne møttes. En av grunnene er antagelig ledelsens redsel for at noen sier noe feil. Tenk hvis noen kom med en teologisk bommert! Men sjekker man praksisen til de første kristne, så ser man løsningen Paulus kommer med: hele menigheten skal være sikkerhetsnett. 

Når noen sier noe som de andre oppfatter som feil, da kan hvem som helst ta ordet og si i fra. Det er slik man gjør når man ellers spiser middag sammen. Slik var det opprinnelig, men slik er det ikke nå.

Det er likheter mellom dagens gudstjenester og fotballkamper. Det er noen få som opptrer på en scene og det er mange som er tilskuere til dette. Før kampen starter, går spillerne ut på banen i prosesjon, kapteinen har gjerne lagets vimpel i hånden. Man har på seg spillerdrakter og utvalgte barn kan få delta i toget av spillere som går ut fra garderoben. På tribunen har publikum enkle kampsanger og vifter med flagg.  

Det som er blitt mote i en del menigheter, er å gå i prosesjon inn i kirken, presten har på seg sin religiøse drakt og barn eller andre utvalgte medlemmer får bære ulike gjenstander inn. I løpet av samlingen synger menigheten enkle sanger og man vifter med flagg. Ja, det ligner på fotballkamper eller åpningsseremonien til OL.

Ideen med å gå i prosesjon stammer fra romerske rettssaler da keiser Konstantin var hersker i Romerriket på 300-tallet. Han var den første som bygde pompøse kirker, Konstantin lånte også bort rettssaler og sa at kristne burde samles der. Det som nå er kirkemote blant protestanter i 2016, har katolikkene holdt på med i årevis.

Men det er ikke meningen at kristne samlinger skal ligne fotballkamper eller romerske rettssaler. Meningen er at kristne skal bygge hverandre opp med de gavene de har fått.


https://www.youtube.com/watch?v=z9yd9sjnXWs 

Problemet er altså at når man starter med feil rammer, så henter man etterpå inspirasjon fra feil steder. Man må først få rammene på plass. Og rammene for kristne samlinger finner man faktisk i Bibelen. Les mer her om rammene.

tirsdag 28. juni 2016

Hva er Bygge Mennesker?

Bygge Mennesker er et slagord jeg fant på i 2003, det ga livet mitt ny retning.

Den gangen var jeg dypt engasjert i en av Norges største frikirker. Jeg oppdaget dette: 

  • Enkeltmennesker ble ikke sett i kirken.
  • Mange av medlemmene hadde det travelt med kirkelige oppgaver.
Noe var altså galt enten med strukturen eller kulturen. Eller begge deler. Hva er poenget med å være opptatt av kirkelige aktiviteter når kjærligheten blir borte?

I mange kirkesamfunn er det vanlig å si "vi bygger menighet". Det gir dessverre feil fokus, man bygger bygninger, aktiviteter og organisasjoner.

Derfor sa jeg til meg selv i 2003: «I år vil jeg heller bygge mennesker». Jeg ønsket å flytte fokuset mitt vekk fra aktiviteter i kirken og over på mennesker som jeg traff i hverdagen.

Slagordet hjalp meg å prioritere. I ulike situasjoner stilte jeg meg selv dette spørsmålet: «Bygger jeg mennesker nå?»

Samtidig startet en lang vandring med analyser og tusen spørsmål: Hva er egentlig formålet med menigheter? Hva sier Bibelen om menighetslivet? Hvordan bør rammene være?

Etter en lang analyse meldte jeg meg juridisk ut av kirkesamfunnet og valgte å bli vert for kristne hjemmesamlinger. De første kristne møttes faktisk i hjemmene rundt en middag – der kunne de støtte hverandre, undervise hverandre og mye annet som ender på "hverandre".

Jeg startet også en blogg om disse temaene. I 2009 ga jeg ut en bok hvor jeg argumenterer teologisk for hvorfor hjemmesamlinger er en bedre løsning enn scenekirker og religiøse hierarkier. I 2016 ga jeg ut en ny bok.


Reaksjonene på dette varierer. Enkelte takker meg, andre mener jeg tar aldeles feil.

Alt er ikke galt med tradisjonelle kirker. I kirkene finnes det også sosiale samlinger der enkeltmennesker kan snakke med hverandre. Likevel ligger gjerne tyngdepunktet på scenen. Konstruksjonen "moderne kirke" setter sitt preg på dem som tilhører kirken. 


Konstruksjonen er ikke nøytral, den former medlemmene slik at de får feil holdninger ved enkelte områder. Når man for eksempel har ansatt en pastor, da forventer man at han eller hun skal preke hver søndag. Ingen av medlemmene reiser seg for å holde en preken selv, for man har jo betalt pastoren for å holde preken.

Konstruksjonen gjør at mange medlemmer ikke vokser, de blir ikke selvstendige kristne personer som lever ut sin gave.

Moderne menighetsledere snakker helst om visjoner og starter dermed i feil ende. De starter med visjoner og så bestemmer de verdiene som en følge av visjonene. 

Man må heller starte med verdiene, deretter kan man lage praktiske løsninger der verdiene gis god plass.

Bygge Mennesker er ikke noen organisasjon, men en verdibasert måte å tenke menighet på:

  • Man møtes som venner til middag i hjemmene.
  • Alle kan ta ordet, det gjelder både kvinner, menn, nordlendinger og utlendinger.
  • Folk har ulike gaver, men ingen er sjef av den grunn.
Det er svært mye mer å si om dette, men det handler i korte trekk om å:
  • se enkeltmennesker i menighetsliv og dagligliv
  • gå inn for ikke-hierarki og likestilling blant kristne
  • lære av de første kristne 
Jeg har skrevet to bøker om dette:
  • Fra urmenighet til scenekirker (papirbok)
  • De første kristne (e-bok)
Les mer om bøkene her.

tirsdag 17. mai 2016

Likheten mellom en 17. mai-fest og de første kristne


De første kristne møttes til middager i hjemmene, man hadde ikke kirker og prester, men huseiere åpnet sine hjem.

Det kan ligne litt på en middagssamling på 17. mai. Verten har vasket huset, fyrt opp grillen, satt ut stoler og hentet tepper. Så kommer gjestene.

Det er naturlig at verten hilser velkommen og kanskje gir noen beskjeder. Hun eller han er ikke dermed blitt venneflokkens direktør eller religiøse sjef.

Litt senere reiser en av gjestene seg for å fortelle en historie, lese et dikt, synge en sang eller noe slikt. Dersom verten da sier at ingen av gjestene får lov å holde innslag uten hans godkjennelse, vil gjestene neppe komme på besøk neste 17. mai. For da har verten gått fra å være vert til å bli sjef.

Det er fullt mulig for kristne å organisere menighetslivet uten religiøst hierarki. Det er bare å møtes som venner hjemme til middag.

mandag 7. mars 2016

Pastor for megakirke sier du er en stinkende egoist dersom du går i en mindre kirke

Andy Stanley er toppsjef for den største megakirken i USA med 31.000 besøkende hver uke. Forleden holdt han en preken, eller rettere sagt en skjennepreken, der han gikk hardt ut mot kristne som velger å tilhøre mindre kirker. 

Med «mindre kirke» mener man gjerne kirker med omkring 100-300 medlemmer.

Enda mindre grupperinger, hvor man er 2-40 personer som møtes, kalles gjerne husmenigheter eller hjemmemenigheter.

Andy Stanley sa at du er stinkende egoist dersom du går i en kirke med bare 200 medlemmer. Hans sceneopptredener blir filmet og lagt ut på internett.

Han sa at grunnen til man lager megakirker er at det skal være så mange barn og unge at man kan lage aldersbaserte smågrupper. Og hvis du ikke er med på den ideen, da er du en egoist som ikke bryr deg om den neste generasjonen.

Hans poeng er at barn og unge må skaffe seg venner i kirken, og da de må først kunne  være sammen med jevnaldrende. I kirker med 200 medlemmer er det ikke nok barn til å lage grupper med jevnaldrende, mener han. 

Stanley kom ikke med en teologisk begrunnelse for å lage jevnaldrende grupper. Han kom heller ikke med statistikk som kunne bevise at vanlige kirker over hele verden generelt har så få barn at det er umulig å lage jevnaldrende grupper. 

Stanley sa i sin preken også han er så lei av å hele tiden høre folk som sier de ikke liker megakirker. Slike folk drar barna sine til en kirke som barna lærer å hate, mente han.

Stanleys råd på skjermen på kirkescenen var «Don´t attend a church that teaches your children to hate church.» 
Bildet er skjermdump (utsnitt) fra videoen. Det er en kraftig påstand at barn som tilhører kirker med 200 medlemmer, blir opplært til å hate kirken de tilhører. Påstanden er også svært tynt begrunnet.

Det paradoksale er at Stanley, som sjef for en megakirke, mener at små grupper er den beste form kirkeliv. Oversatt til norsk står det slik på kirkens nettsider:

«I stedet for søndagsskole ledet av voksne i kirkebygningen, legger vi til rette for smågrupper kalt Community Groups. De møtes til ulike tider gjennom uken i folks hjem. Vi tror at slike små grupper gir de beste mulighetene for varig livsforvandling. I små grupper kan folk studere Bibelen sammen, de kan også diskutere utfordringer de har i livet, og de kan be for hverandre og ha omsorg for hverandre. I slike grupper blir man savnet av de andre dersom man ikke møter opp.»

Det er paradoksalt at Stanley velger å bygge megakirke som krever et enormt apparat, når han egentlig mener at de beste rammene finnes i små hjemmegrupper.

Teksten på nettsidene fortsetter: «Community Groups består av fem-seks par eller fem til åtte personer av samme kjønn.» Her detter jeg av. Begge de nevnte gruppene er selvsagt helt greit. Men hvorfor ikke også ha grupper der man blander kjønn, par, single, barn, unge og gamle? 
I blandede grupper har man ulik erfaring. For eksempel den gamle kan gi råd til den unge.

Da disiplene spurte Jesus hvordan de kan være store, svarte Jesus med legge armen rundt et barn. Det står ikke noe sted i Bibelen at menigheten skal organiseres slik Andy Stanley hevder. Unge og gamle, fattige og rike, menn og kvinner kan være sammen.

Stanleys harde standpunkt om aldersbaserte grupper blir hult når han forteller hvordan han traff sin bestevenn som barn. Stanley var påmeldt til en leir, der var det bare én annen gutt på samme alder. De to ble bestevenner for livet, selv om de ble plassert i samme gruppe som de største guttene. Egentlig er det altså ikke noe veien med blandede grupper.

Her er klippet fra prekenen 28. februar 2016:
Eller klikk på bildet under:


Resten av prekenen, bortsett fra de kritiske avsnittene som Stanley nå har fått redigert vekk, finner du her:

http://northpoint.org/messages/saved-by-the-church/

Etter å ha fått mye kritikk for uttalelsen, sendte han ut en twittermelding 3. mars der han ba om unnskyldning, men i skrivende stund har han ikke forklart hva han egentlig mente.

Så kan man si at saken er ute av verden når han har bedt om unnskyldning. Likevel synes jeg prinsippene bør diskuteres:
  • Når man skal lage rammene for en menighet, hva skal man ha som ideal? 
  • Når man allerede har en menighet, kan det da være at beslutningene blir påvirket av de eksisterende rammene?