Akk ja, nå har det kommet atter en undersøkelse som sier at pastorer har det forferdelig. Denne gangen handler det om amerikanske kirker.
85 prosent av kirkene i USA har under 200 medlemmer. Gjennomsnittsstørrelsen er 89 medlemmer. Rundt seg har pastoren altså 88 medlemmer som klager på at musikken er for høy eller for lav eller at gudstjenestene på andre måter ikke er helt etter deres smak.
Men det rare er at vi finner ikke slike kirker og slike pastorer i Bibelen, så hvorfor holder pastorene på med en tjeneste som gjør at de ikke får nære venner og som gjør dem utslitte og deprimerte?
De første kristne møttes i hjemmene rundt et måltid der alle kunne ta ordet. Samlingen var ikke avhengig av én manns prestasjoner på en kirkescene. Ansvaret ble fordelt på alle. Man skulle ikke samle inn penger til kirkebygning og lønn til pastoren, men man kunne samle inn penger til fattige. Dermed var det ikke så mye å krangle om, man skulle ikke følge en pastors visjoner om bygge barnehager eller starte jazzkonserter. Man var rett og slett sammen som venner for å bygge hverandre opp.
Og i din venneflokk vet du at ikke alle er like. Slik er det også når kristne samles, noen er flinke som bibellærere, andre er flinke til å lage mat, atter andre er flinke til å muntre opp, men det betyr ikke at de er sjefer i venneflokken.
De fins altså en løsning på alle pastorproblemene. Men antagelig er det så stas å preke på kirkescenen hver søndag med et flott kor i ryggen, at pastorene heller vil ha depresjoner enn venner.
- 70 prosent av pastorene sier de har dårligere selvfølelse nå enn da de startet.
- 70 prosent har ikke en nær venn.
- 40 prosent er i konflikt med et kirkemedlem hver måned.
- 85 prosent sier deres største problem er at de er slitne av å rydde opp i problemer, spesielt blant pastorens underordnede.
- 40 prosent har vurdert å slutte de siste tre månedene.
- 50 prosent av aktivitetene som startes opp, er lagt ned etter fem år.
- 50 prosent er så motløse at de ønsker å gi opp, men de har ingen annen jobb å gå til.
- 46 prosent sier de har opplevd utbrenthet eller depresjon som gjorde at de måtte ha pause fra pastorjobben.
85 prosent av kirkene i USA har under 200 medlemmer. Gjennomsnittsstørrelsen er 89 medlemmer. Rundt seg har pastoren altså 88 medlemmer som klager på at musikken er for høy eller for lav eller at gudstjenestene på andre måter ikke er helt etter deres smak.
Men det rare er at vi finner ikke slike kirker og slike pastorer i Bibelen, så hvorfor holder pastorene på med en tjeneste som gjør at de ikke får nære venner og som gjør dem utslitte og deprimerte?
De første kristne møttes i hjemmene rundt et måltid der alle kunne ta ordet. Samlingen var ikke avhengig av én manns prestasjoner på en kirkescene. Ansvaret ble fordelt på alle. Man skulle ikke samle inn penger til kirkebygning og lønn til pastoren, men man kunne samle inn penger til fattige. Dermed var det ikke så mye å krangle om, man skulle ikke følge en pastors visjoner om bygge barnehager eller starte jazzkonserter. Man var rett og slett sammen som venner for å bygge hverandre opp.
Og i din venneflokk vet du at ikke alle er like. Slik er det også når kristne samles, noen er flinke som bibellærere, andre er flinke til å lage mat, atter andre er flinke til å muntre opp, men det betyr ikke at de er sjefer i venneflokken.
De fins altså en løsning på alle pastorproblemene. Men antagelig er det så stas å preke på kirkescenen hver søndag med et flott kor i ryggen, at pastorene heller vil ha depresjoner enn venner.
Kommentarer