Det står nesten ingenting i NT om pastorer (hyrder) og deres tjeneste. Det står bare at de sammen med andre tjenester (eller gaver eller hva man vil kalle det) skal utruste de kristne.
NT henvender seg derimot flere ganger til folk som blir kalt eldste. De blir oppfordret til å være hyrder (pastorer).
Siden eldste og pastor er det samme, kan vi like gjerne droppe pastor-ordet og konsentrere oss om hva NT sier om eldste.
I antikken fantes det ikke-kristne eldste over alt. De drev familiebedriften og storhusholdningen og hadde både ansatte og slektninger boende hos seg. De eldste kunne også ha en del å si hvis landsbyen skulle ta en beslutning.
Blant jøder valgte man ut noen av de eldste til å drive den lokale synagogen som hadde flere samfunnsfunksjoner. Men de første kristne valgte å ikke bygge religiøse bygninger, og kristendommen er uavhengig av folkeslag, derfor er ikke synagogene noe kristne skal herme etter. De første kristne holdt sine samlinger i private hjem, gjerne i kvinnenes avdeling i hjemmene (hyperoon), noe som viser en helt annen skikk enn hva man finner i synagoger.
De aller fleste i antikken var slaver og kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger. Eller så var de frie, men bodde hos en slektning som var en eldste. Uansett måtte man altså spørre de eldste på gården, inntil de selv hadde blitt eldst og overtatt gården eller bygget seg opp sin egen gård. Derfor var det en smart strategi at Titus skulle få på plass kristne eldste i hver by, slik sikret man at kristne samlinger kunne fortsette.
Det var selvsagt greit å samles også på en strand, og uten at en eldste hadde noe med samlingen å gjøre. Fordi: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." Men det er vanlig at vi mennesker flokker oss sammen i byer, og det er flott å samles rundt et måltid, og det er kjekt med et tak og en peis når det regner, derfor er det bra hvis noen kan åpne sine hjem for samlinger. Den gangen var det de eldste som var i en slik posisjon.
I dag kaller man menighetsstyret for eldste, men den gangen fantes ikke kirker, derfor var det heller ikke noe styre som skulle vedta budsjetter. Hver av de kristne eldste hadde sine egne hus og kunne inviterte til kristne samlinger.
I Norge i dag opererer vi ikke med eldste, sånn generelt i samfunnet. I ung alder skaffer vi oss leilighet og en annen utdannelse enn mor og far og har ikke planer om å overta storhusholdningen og familiebedriften. Det NT sier om eldste, må til en viss grad forstås ut fra forholdene den gangen, men det er likevel mulig å overføre poenger til oss i dag. I stedet for eldste, kan man kalle dem ressurssterke, eller eventuelt initiativtagere, eller ganske enkelt husverter.
Slik leser jeg NT:
Det er ikke et opprinnelig kristent krav å møtes i hjemmene, det er lov å møtes andre steder. Men jeg tror at hvis man møtes andre steder, skal verten fremdeles oppføre seg som en vert, altså en tilrettelegger, ikke en sjef med monopoler.
Husverten, det vil si hyrden som samler flokken, må selvsagt ha omsorg for flokken. Men husverten skal ikke være alene om å gi kjærlighet. Alle hverandre-oppfordringene i NT, samt menighetsoppfordringene i NT (se lenke under), viser at hele menigheten har ansvar for alt.
NT sier altså at de eldste blant de kristne bør rykke ut når noen i menigheten er syke, så skal de eldste be for den som er syk. Den gangen var det de eldste som hadde best mulighet til å rykke ut, for hvis man var en slave kunne man ikke bare stikke av fra jobben. Derfor tror jeg ikke poenget er at man i dag må ha merkelappen eldste før man kan rykke ut til syke. Og derfor tror jeg heller ikke at man må være husvert for å rykke ut til syke, eller at man som husvert har mer plikt enn andre til å rykke ut. Men har man først tatt initiativ til å holde samlinger hjemme, kan det tyde på at man er av hyrdetypen, og da har man også et omsorgshjerte slik at man finner det naturlig å rykke ut når det trengs.
Jeg tror det hele kan skjæres ned til dette:
Bedriftsfilosofien har infisert dem så mye at de skriver visjoner om å bygge barnehager og starte restauranter, men så vil ikke menigheten følge dem. I følge undersøkelser er nettopp dette den viktigste grunnen til at pastorer gir opp: menigheten vil ikke gå i samme retning som dem.
Men det behøver ikke være noe feil med menigheten av den grunn. Jeg finner ikke pastorer i NT som bygger barnehager. Men jeg finner ikke-hierarkiske hjemmesamlinger og jeg finner misjonærer.
Menigheten skal ikke ha noen retning (hva man nå mener med det). Men vi skal bruke våre gaver til å støtte hverandre, til å bygge opp, til å hjelpe, til å undervise, osv, slik at hver og en kristen vokser i modenhet og bruker sine gaver i Guds rike. Det er snakk om fellesskap og enkeltmennesker på én gang. Det kan skje på kryss og tvers og i ulikt tempo for hver enkelt.
Årlig kommer det undersøkelser som viser at dagens pastorer er ensomme, utbrente, frustrerte osv. Noen miljøer har derfor kjørt på med ledertrening, men det har ikke hjulpet, det kan skyldes at menighetslivet slett ikke er ment å være som en bedrift.
Andre miljøer forsøker seg på en annen løsning. De ser for seg at hver menighet er som en liten nasjon der pastoren er nasjonsminister. Da preker man en teologi der alle må underkaste seg pastoren og alle må gi tiende. De i menigheten som mener dette er feil, slutter og finner seg en annen menighet. De som er igjen, støtter teologien, dermed kan det fungere rimelig bra for dem og for pastoren. Det er ikke konflikter fordi alle gjør som pastoren sier. Men det betyr ikke at det er rett av den grunn. Jeg mener slike opplegg bryter med verdiene i NT. Og for øvrig viser det seg at også slike pastorer møter veggen.
Paulus hilser ikke til en eneste pastor med navn. Burde ikke det få dagens pastorer til å tenke gjennom hvem deres forbilder er?
Les også:
Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter
NT henvender seg derimot flere ganger til folk som blir kalt eldste. De blir oppfordret til å være hyrder (pastorer).
Siden eldste og pastor er det samme, kan vi like gjerne droppe pastor-ordet og konsentrere oss om hva NT sier om eldste.
I antikken fantes det ikke-kristne eldste over alt. De drev familiebedriften og storhusholdningen og hadde både ansatte og slektninger boende hos seg. De eldste kunne også ha en del å si hvis landsbyen skulle ta en beslutning.
Blant jøder valgte man ut noen av de eldste til å drive den lokale synagogen som hadde flere samfunnsfunksjoner. Men de første kristne valgte å ikke bygge religiøse bygninger, og kristendommen er uavhengig av folkeslag, derfor er ikke synagogene noe kristne skal herme etter. De første kristne holdt sine samlinger i private hjem, gjerne i kvinnenes avdeling i hjemmene (hyperoon), noe som viser en helt annen skikk enn hva man finner i synagoger.
De aller fleste i antikken var slaver og kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger. Eller så var de frie, men bodde hos en slektning som var en eldste. Uansett måtte man altså spørre de eldste på gården, inntil de selv hadde blitt eldst og overtatt gården eller bygget seg opp sin egen gård. Derfor var det en smart strategi at Titus skulle få på plass kristne eldste i hver by, slik sikret man at kristne samlinger kunne fortsette.
Det var selvsagt greit å samles også på en strand, og uten at en eldste hadde noe med samlingen å gjøre. Fordi: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." Men det er vanlig at vi mennesker flokker oss sammen i byer, og det er flott å samles rundt et måltid, og det er kjekt med et tak og en peis når det regner, derfor er det bra hvis noen kan åpne sine hjem for samlinger. Den gangen var det de eldste som var i en slik posisjon.
I dag kaller man menighetsstyret for eldste, men den gangen fantes ikke kirker, derfor var det heller ikke noe styre som skulle vedta budsjetter. Hver av de kristne eldste hadde sine egne hus og kunne inviterte til kristne samlinger.
I Norge i dag opererer vi ikke med eldste, sånn generelt i samfunnet. I ung alder skaffer vi oss leilighet og en annen utdannelse enn mor og far og har ikke planer om å overta storhusholdningen og familiebedriften. Det NT sier om eldste, må til en viss grad forstås ut fra forholdene den gangen, men det er likevel mulig å overføre poenger til oss i dag. I stedet for eldste, kan man kalle dem ressurssterke, eller eventuelt initiativtagere, eller ganske enkelt husverter.
Slik leser jeg NT:
- Husverter kan åpne hjemmet sitt slik at kristne kan samles.
- Noen av husvertene kan kontakte ikke-kristne (forkynne).
- Noen av husvertene (helst alle) bør kunne drive undervisning om kristen tro.
- Husvertene kan gjerne rykke ut når noen er syke.
- Husverter har ikke monopoler. Paulus sier at alle i menigheten skal undervise og rettlede hverandre, og alle kan ta ordet for å holde innslag, og hele menigheten er teologisk sikkerhetsnett.
- Husverter skal ikke være sjefer over andre kristne ("Gjør dere ikke til herrer over dem..." skriver Peter.) Men husverter kan påvirke ved å være et forbilde.
Det er ikke et opprinnelig kristent krav å møtes i hjemmene, det er lov å møtes andre steder. Men jeg tror at hvis man møtes andre steder, skal verten fremdeles oppføre seg som en vert, altså en tilrettelegger, ikke en sjef med monopoler.
Husverten, det vil si hyrden som samler flokken, må selvsagt ha omsorg for flokken. Men husverten skal ikke være alene om å gi kjærlighet. Alle hverandre-oppfordringene i NT, samt menighetsoppfordringene i NT (se lenke under), viser at hele menigheten har ansvar for alt.
NT sier altså at de eldste blant de kristne bør rykke ut når noen i menigheten er syke, så skal de eldste be for den som er syk. Den gangen var det de eldste som hadde best mulighet til å rykke ut, for hvis man var en slave kunne man ikke bare stikke av fra jobben. Derfor tror jeg ikke poenget er at man i dag må ha merkelappen eldste før man kan rykke ut til syke. Og derfor tror jeg heller ikke at man må være husvert for å rykke ut til syke, eller at man som husvert har mer plikt enn andre til å rykke ut. Men har man først tatt initiativ til å holde samlinger hjemme, kan det tyde på at man er av hyrdetypen, og da har man også et omsorgshjerte slik at man finner det naturlig å rykke ut når det trengs.
Jeg tror det hele kan skjæres ned til dette:
- Noen må ta initiativ til å holde samlinger jevnlig.Vi trenger tilretteleggere.
- Vi har alle ulike gaver, vi må oppdage disse og bruke dem, både i samlingene og ellers.
- Hele menigheten har felles ansvar.
- Idealer er ikke-hierarki og tjenerinnstilling.
- Enkeltpersoner (to og to) som har gaven til det, tar seg av misjonering/evangelisering, men har ikke monopol på dette.
Bedriftsfilosofien har infisert dem så mye at de skriver visjoner om å bygge barnehager og starte restauranter, men så vil ikke menigheten følge dem. I følge undersøkelser er nettopp dette den viktigste grunnen til at pastorer gir opp: menigheten vil ikke gå i samme retning som dem.
Men det behøver ikke være noe feil med menigheten av den grunn. Jeg finner ikke pastorer i NT som bygger barnehager. Men jeg finner ikke-hierarkiske hjemmesamlinger og jeg finner misjonærer.
Menigheten skal ikke ha noen retning (hva man nå mener med det). Men vi skal bruke våre gaver til å støtte hverandre, til å bygge opp, til å hjelpe, til å undervise, osv, slik at hver og en kristen vokser i modenhet og bruker sine gaver i Guds rike. Det er snakk om fellesskap og enkeltmennesker på én gang. Det kan skje på kryss og tvers og i ulikt tempo for hver enkelt.
Årlig kommer det undersøkelser som viser at dagens pastorer er ensomme, utbrente, frustrerte osv. Noen miljøer har derfor kjørt på med ledertrening, men det har ikke hjulpet, det kan skyldes at menighetslivet slett ikke er ment å være som en bedrift.
Andre miljøer forsøker seg på en annen løsning. De ser for seg at hver menighet er som en liten nasjon der pastoren er nasjonsminister. Da preker man en teologi der alle må underkaste seg pastoren og alle må gi tiende. De i menigheten som mener dette er feil, slutter og finner seg en annen menighet. De som er igjen, støtter teologien, dermed kan det fungere rimelig bra for dem og for pastoren. Det er ikke konflikter fordi alle gjør som pastoren sier. Men det betyr ikke at det er rett av den grunn. Jeg mener slike opplegg bryter med verdiene i NT. Og for øvrig viser det seg at også slike pastorer møter veggen.
Paulus hilser ikke til en eneste pastor med navn. Burde ikke det få dagens pastorer til å tenke gjennom hvem deres forbilder er?
Les også:
Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter
Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter
Kommentarer